Min oldefar, som i mellomkrigstiden var veiarbeider uten tariffavtale og med dårlig akkordlønn, brukte å si at «da det forbannede Bondepartiet og Høyre styrte landet måtte vi gå på sosialen, men med Arbeiderpartiet ble det velferd og arbeid til folket.» Nå tar høyresidens politiske løsninger oss 100 år tilbake i tid.
Den borgerlige regjeringen seiler på en 30-årig høyrebølge, hvor overklassen har roret og resten av oss er forvist til et liv under dekk. Fellesskapsløsningene har blitt svekket gjennom at markedsorienterte politiske løsninger fremstilles som nye og moderne. I realiteten er de et gufs fra fortiden, og de fører oss steg for steg nærmere mellomkrigstidens klassesamfunn. «All historie er historien om klassekamp», for å si det med Karl Marx.
Før velferdsstaten ble utbygd, var også boligmarkedet uregulert, arbeidstakerne hadde få rettigheter overfor arbeidsgiverne, velferdsordningene var behovsprøvde, rikfolket slapp unna skattefuten og jernbane, telefoni og luftfart var underlagt forfeilet markedskonkurranse. Det ligner veldig på den borgerlige regjeringens politikk.
Togkaos
Med jernbanens inntog i Europa på 1800-tallet ble det etablert en rekke private selskaper, noe som skapte et komplett kaos. I den britiske dokumentaren The Spirit of 45’ ser vi hvordan dette førte til en masse byråkrati i mellomkrigstiden, da togselskapene blant annet måtte fakturere hverandre for alt mulig. Konkurransen mellom de ulike selskapene ga så mange problemer at myndighetene i de fleste europeiske landene nasjonaliserte jernbanen.
Fellesskapsløsningene har blitt svekket gjennom at markedsorienterte politiske løsninger fremstilles som nye og moderne.
Da jernbaneutbyggingen avtok på 1880-tallet i Norge, opprettet myndighetene Norges Statsbaner (NSB) som samlet alle jernbanene. Likevel baserte utbyggingen seg på samarbeid mellom offentlige og private aksjeholdere, som fikk ta utbytte om banene gikk med overskudd. Private investorer fikk også uforholdsmessig stor innflytelse over trasévalgene, noe som enkelte ganger gjorde at samfunnsmessig dårligere løsninger ble resultatet. Fra 1890-tallet begynte staten å gradvis avvikle dette systemet, og i 1921 var det offentlig-private samarbeidet historie.[1]
Likevel var det både i mellomkrigstiden og etterkrigstiden en politisk debatt om NSB skulle drives som et bedriftsøkonomisk selskap, noe det til en viss grad også ble drevet som i perioden. Det var ikke før på slutten av 1960-tallet at Jernbanestyret slo fast at selskapet først og fremst måtte styre etter velferdsmessige og samfunnsøkonomiske mål, preget av EF-striden og den grønne bølgen, hvor blant distrikts- og miljøperspektivet var toneangivende. Og det var nettopp i 1970 at elektrifiseringsplanen fra 1952 «Vekk med dampen» ble gjennomført.
I filmen Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet fra 1977 gjøres det et poeng ut av hvor presise NSB alltid var, og i filmomtalen kan vi lese følgende: «Med sin store forkjærlighet for timing og tilrettelegging retter han [Egon] denne gangen blikket mot en av landets mest velsmurte og solide institusjoner: NSB.»[2] Det er tvilsomt om Egon ville sett seg ut NSB som et egnet kupp i dag.
På grunn av et enormt vedlikeholdsetterslep startet det norske togkaoset 2.0 da man, inspirert av New Public Management, skilte ut det statlige selskapet til to selskaper, hvor det ene skulle drifte togene og det andre vedlikeholde skinnene. Oppsplitting er et svært kontraproduktivt virkemiddel, om målet er å binde landet sammen.
Privatisering er feil medisin for en jernbane som sliter med forsinkelser og kanselleringer.
De borgerlige hevder jernbanen vil komme på rett spor om det igjen blir flere private aktører. Men også statlige tog med ordentlige lønns- og pensjonsvilkår går på skinner. Som historien viser er samferdselsminister Ketil Solvik-Olsens idé om privatisering ikke ny. Den borgerlige regjeringen tror at om vi bare stiller klokken tilbake, så vil tidsforsinkelsene forsvinne. Når Erna Solberg begrunner konkurranseutsetting på jernbanen med at «[d]et er på tide å gjøre noe nytt», vitner det om historieløshet.
Privatisering er feil medisin for en jernbane som sliter med forsinkelser og kanselleringer. I Sverige må folk registrere brukerprofiler hos en rekke selskaper når de reiser, og på den norske konkurranseutsatte Gjøvikbanen kan ikke NSB benytte sine egne lokførere eller tog om de normalt hører til på andre strekninger. Derimot er jernbanen i Sveits drevet av ett statlig selskap som både vedlikeholder skinnene og kjører på dem, og de har kanskje de mest veldrevne og effektive togene i Europa.[3]
Høyres Linda Hofstad Helleland prøvde å selge inn konkurranseutsetting av passasjertrafikken på jernbanen ved å hevde at de skulle «skvise så mye tannkrem ut av tuben at Arbeiderpartiet ikke får presset det tilbake.» Men Arbeiderpartiet må ikke la seg lure av haltende metaforer, for den norske jernbanen har lite å lære av 1800-tallets konkurranseeksperiment.
Telefonkrøll
I sine memoarer harselerer Einar Gerhardsen over de mange private teleselskapene i mellomkrigstiden, for det var fullstendig ineffektivt.[4] Det var nesten umulig å holde en samtale gående uten at telefonselskapets konkurs avbrøt den. Selv om staten egentlig ga monopol til Telegrafverket (Televerket) i 1899, ble ikke det siste private telefonselskapet kjøpt opp før i 1974.[5]
For de fleste fremstår det gamle Televerket som en morsom revysketsj, men ble ikke de lange telefonkøene først og fremst borte som et resultat av ny teknologi, ikke delprivatisering og konkurranse? Det var vel ikke Adam Smiths usynlige hånd som monterte telefonene til folk? Og Televerkets historie er faktisk full av statlig innovasjon i verdensklasse, som da de nordiske teleselskapene åpnet verdens første automatiske mobiltelefonnett i 1981, og gjorde det tilgjengelig for hele landet få år etterpå.[6]
Når teleselskapene nå har hver sine bredbåndskabler og telefonmaster, så kaller de borgerlige det effektiv markedskonkurranse og valgfrihet, men er det ikke først og fremst håpløst gammeldags?
Telenor kan heller ikke sies å ha blitt noe mønsterbruk, etter det ble delprivatisert og gikk internasjonalt. I en serie reportasjer har avisen Klassekampen avslørt at russiske Vimpelcom, hvor Telenor er eier, har betalt den usbekiske presidentdatteren Gulnora Karimova flere hundre millioner kroner på en konto i et skatteparadis for telelisenser i Usbekistan. I Norge er det også problemer. Da jeg skulle få installert bredbånd på hybelen, for eksempel, ventet jeg flere måneder på montering, bare for å få vite at Telenor ikke hadde tilgang til blokken – det var det bare Get og NextGenTel som hadde. Når teleselskapene nå har hver sine bredbåndskabler og telefonmaster, så kaller de borgerlige det effektiv markedskonkurranse og valgfrihet, men er det ikke først og fremst håpløst gammeldags?
Linda Hofstad Helleland følger opp sitatet ovenfor med å dra en parallell til en annen liberalisering på 1990- og 2000-tallet: «[konkurranseutsetting på jernbanen] skal bli en modernisering på linje med liberaliseringen av telemarkedet», og viser til opphevelsen av Televerkets monopol og delprivatiseringen av det samme selskapet. Forestillingen om reformer som ikke kan reverseres er ikke et nytt fenomen. Da man kunne ta frem den håndholdte Nokia-telefonen med NetCom-bedriftsabonnement, må ha det føltes helt umulig å vende tilbake til det gammeldagse Televerket. Nå er et norsk telemonopol helt utenkelig, men det er nok mange som irriterer seg over de mange teleselskapene som desperat konkurrer om å selge oss de samme tjenestene.
I fritt fall
I tiden etter første verdenskrig, ble det stiftet en rekke passasjerflyselskaper. Flytidene varierte veldig og det var mange kanselleringer. På strekningen Bergen-Stavanger var det i 1920 200 avganger, men bare litt over 60 passasjerer, og siden passasjerene uteble, kuttet myndighetene bevilgningene til flyselskapene året etter. I 1927 var Norge det eneste landet i Europa uten egne luftruter.[7]
Men 9. april 1935 ga Arbeiderparti-regjeringen til Johan Nygaardsvold Det Norske Luftfartsselskap (DNL) enerett på alle ruteflygninger innen- og utenlands. I Nord-Norge var begeistringen stor over at de kunne ta fly til andre deler av landet, som Vesterålen Avis skrev det: «[m]ed et paradoks, kan vi si at Norges samling er skjedd gjennom luften.» Etter andre verdenskrig ble DNL slått sammen med tilsvarende selskaper i Sverige og Danmark, og ble til Scandinavian Airlines som hadde monopol på stamrutenettet. I etterkrigstiden skjedde en rivende utvikling i norsk luftfart, hvor moderne fly ble tatt i bruk på stadig flere strekninger.[8] SAS skrev moderne, norsk polarhistorie og revolusjonerte luftfarten med sine første flygninger gjennom polarruten fra Europa til den amerikanske vestkysten og tvers over Nordpolen til Japan. Da SAS ble kåret til verdens beste flyselskap av Air Transport World i 1983, var stuert og pilot godt betalte statusyrker.[9]
Luftfartsbransjens race to the bottom er symptomatisk for den nyliberalistiske troen på markedskonkurransens fortreffelighet.
Etter noen turbulente år for SAS på 1970-tallet strakte de seg til nye høyder det påfølgende tiåret. Men blå uværsskyer skapte nye problemer for flyselskapet. Helt frem til 1994 var norsk luftfart direkte regulert av staten gjennom konsesjoner. De neste årene ble både norsk og internasjonal luftfart betydelig deregulert. I det katastrofale året for internasjonal luftfart 2001, ble SAS børsnotert, før Norwegian startet egne innenriksruter et par år etterpå. Fortsatt strever SAS med de økonomiske omkostningene konkurransen fra Norwegian har påført dem, som skaper press på lønninger og de ansattes rettigheter.
Fra midten av 1990-tallet har det skjedd dramatiske endringer i luftfartsbransjen. Med større mangfold på norske flyplasser skulle alt bli så mye bedre, var mantraet. Å fly er kanskje ikke noe luksus lenger, derimot noe de fleste har råd til, men det samme gjelder vel også bilen og mange andre goder folk så lite til før oljealderen. Men nå har flybillettene blitt latterlig billige, og det er noen som må gjøre opp regningen. I dette tilfellet er det de ansatte. De kjosfaste Norwegian-flyene og lønnsnedgangen i flybransjen er fjernt fra SAS’ glansdager.
Luftfartsbransjens race to the bottom er symptomatisk for den nyliberalistiske troen på markedskonkurransens fortreffelighet. I globaliseringens tidsalder fremstår offentlig regulering og gode lønns- og arbeidsvilkår i luften like avleggs som bidé, men er ikke egentlig den storstilte dereguleringen litt mer utedo enn boblebad?
Om Norwegian går konkurs vil det delprivatiserte SAS få monopol på de fleste flyrutene i Norge. Vårt svar på det problemet kan ikke være å redde Norwegian for å sikre «sunn markedskonkurranse», men må heller sees som gylden mulighet til å resosialisere SAS og igjen regulere norsk luftfart, for slik å skape et godt og effektivt flytilbud i hele landet.
For å beskytte sitt nasjonale marked, har amerikanske politikere vært villige til å i større grad legge nasjonale tariffstrukturer til grunn.
Det siste tiåret har det skjedd en re-regulering av flybransjen i USA. For å beskytte sitt nasjonale marked, har amerikanske politikere vært villige til å i større grad legge nasjonale tariffstrukturer til grunn. Derfor anbefalte Kongressen å avslå søknaden til Norwegian (!) Air International om å få trafikkrettigheter, Bjørn Kjos ville nemlig ikke gi de ansatte amerikanske lønns- og arbeidsvilkår, men asiatiske. Amerikanske myndigheter har også begynt å stille strengere krav om arbeids- og hviletid i luften, etter en flyulykke i Buffalo i 2009.[10] Re-reguleringen av den amerikanske luftfarten betyr for eksempel at en pilot ikke kan bli satt til å fly en strekning tilsvarende Oslo-Las Palmas tur/retur, noe som er lovlig i Norge. Det er ingen grunn til å holde på illusjonen om at norsk luftfart er så strengt regulert.
Boligmarked, kjære boligmarked
Da bondesønner (og noen bondedøtre) fra distriktene flyttet inn til byene i hopetall med håp om arbeid i industrien, var sosial boligpolitikk et fremmedord i det norske vokabularet, og bolignøden var stor i tettstedene rundt de nye industriområdene. På 1800-tallet så ikke staten det som sin oppgave å sørge for at arbeidsfolk fikk tak over hodet. Og selv om staten etter hvert tok initiativet til Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank i 1903 for å stimulere til bygging av flere boliger, stagnerte boligbyggingen.[11]
Den sosiale boligpolitikken begynte med boligkooperativer som Oslo Bolig og Sparelag (OBOS), som ble stiftet av bygningsarbeideren og Arbeiderparti-politikeren Martin Strandli og arkitekten Jacob Christie Kielland. Kloke hoder og kloke hender var altså det som skulle til for å få fart på boligbyggingen. Drabantbyer som Lambertseter er eksempler på hvordan boligkooperativene var sentrale i etterkrigstidens byplanlegging.[12]
Etter den massive bombingen og brenningen av norske hjem under andre verdenskrig var behovet for nye boliger stort, og staten tok ansvar for å bygge landet på nytt. Et eget boligdirektorat ble etablert som hovedorgan for statens boligpolitikk, noe som først og fremst besto i å hjelpe utbyggere med de nødvendige økonomiske midlene. Den Norske Stats Husbank (Husbanken) [13] og Norges Småbruk- og Bustadsbank (Statens Landbruksbank) ble viktige verktøy for å få til det. I tillegg engasjerte kommunene seg for å klargjøre tomter for utbyggere.[14]
Hovedsakelig bygde etterkrigstidens boligpolitikk på offentlig tilrettelegging og kooperativ gjennomføring, slik sosialdemokratiet på sitt beste ofte gjør det. Når staten stilte opp med finansiering, og kommunene la til rette for byggetomter, kunne boligkooperativene for alvor utløse sitt potensial som samfunnsbyggende institusjoner.
Hovedsakelig bygde etterkrigstidens boligpolitikk på offentlig tilrettelegging og kooperativ gjennomføring, slik sosialdemokratiet på sitt beste ofte gjør det.
Men etter 1980-tallets liberaliseringsbølge har sosial boligpolitikk blitt et begrep tømt for innhold. Før sto arbeiderdøtre og direktørsønner i samme boligkø, nå kan rikmannssønner få seg egen leilighet på Frogner som 20-åring, mens resten av oss blir grå i håret før vi får råd til å kjøpe en spartansk hybel på Grorud, for så å stå med gjeld opp til halsen. Folks boliggjeld begynner nå å bli faretruende høy.[15]
I en av Rolf Wesenlunds Fleksnes-sketsjer fra 1981 gjør han narr av boligprisreguleringene. Fleksnes har solgt leiligheten og lurt seg unna for å tjene penger under bordet (det er ikke det morsomste poenget).[16] Betaling under bordet, som var høyresidens kronargument på 1980-tallet, var selvsagt et reelt problem, men det er tvilsomt om den storstilte liberaliseringen av boligmarkedet gjorde ting noe bedre. På et vis har praksisen bare flyttet seg opp på bordet, gjennom en form for legalisering av å kjøpe seg frem i køen.
Boligpolitikken på slutten av 1970-tallet var på ingen måte perfekt. Boligkøene var lange og byggebyråkratiet var parodisk. Men det er ikke nødvendig å reise tilbake i tid for å finne eksempler på offentlig regulerte boligmarkeder. I Sandnes har Arbeiderpartiet opprettet et eget offentlig tomteselskap, som klargjør tomter til utbyggere og stiller krav om ferdigstillelse og pris. Nå bygger de flere boliger enn de fleste andre byer – og det til under markedspris.[17] Stockholm og København har offentlig regulerte utleiepriser og en stor andel kommunale leiligheter, noe som gjør at prisene er betydelig lavere enn i en by som for eksempel Oslo.[18] Med enkle og smidige byggeregler og offentlig initiativ kan landet bygges.
Offentlig regulering av boligmarkedet gir fort en flau smak av gamledager, og i mange år har det ikke vært en reell politisk diskusjon om en grunnleggende sett annen boligpolitikk enn den willochske. Men Kåre Willoch slår en vel ikke som en særlig moderne mann? Det har i hvert fall Sandnes-ordfører Stanley Wirak forstått at han ikke er.
Løsarbeidersamfunnet
Da arbeiderbevegelsen for alvor truet kapitalens makthegemoni i mellomkrigstiden, argumenterte også konservative for at den enkelte arbeider måtte få inngå egne avtaler med arbeidsgiver, og få arbeide så mye han eller hun ville. Konsekvensen ble at folk bokstavelig talt arbeidet seg i hjel. Man må nesten være Høyre-medlem eller advokat med millionlønn for å mene at færre arbeidsrettigheter sikrer individets autonomi og frihet.
Høy grad av organisering, kollektive avtaler og en sterk arbeidervernlovgivning er oppskriften på den norske modellen.
Da Einar Gerhardsen ble spurt om hva han var mest fornøyd med å ha oppnådd som politiker, svarte han at folk ikke lenger trengte «å stå med lua i handa». Norsk etterkrigshistorie er historien om hvordan arbeidsfolk organiserte seg for å få innfridd sine rettmessige krav om arbeidsrettigheter og velferd. Høy grad av organisering, kollektive avtaler og en sterk arbeidervernlovgivning er oppskriften på den norske modellen, og det er det som gjør det norske arbeidslivet til et av de mest produktive i verden.
Nå er Høyre og Fremskrittspartiet mest bekymret for de rike, som da Julie Brodtkorb mente den rødgrønne regjeringens politikk gjorde at Olav Thon måtte «stå med sin røde lue i handa».[19] De vil liberalisere arbeidsmiljøloven, noe de mener er en fleksibilisering og modernisering av et foreldet og stivt regelverk. Men liberaliseringen er bensin på bålet i et arbeidsliv hvor useriøse og kriminelle aktører opptrer som ildspåsettere, spesielt i bygg- og anleggsbransjen. Anekdotene til arbeidsminister Robert Eriksson om arbeidsfolks daglige kamp mot rigide arbeidsmiljøbestemmelser i Verdal er kanskje morsomme, men de utgjør et tynt grunnlag for så grunnleggende endringer i arbeidslivet.
Når arbeidsgiver får større fleksibilitet, blir det ofte ufri vilkårlighet for arbeidstakerne. Det skal mye mot til for å krangle med sjefen om slike saker arbeidstakere bør krangle med sjefen om, når en vet det er hos den samme personen man må be om flere vakter eller fornyet kontrakt. Om de ansatte ikke tør å si i fra om kritikkverdige forhold eller mer effektive måter å organisere arbeidet på, så svekker det produktiviteten på arbeidsplassen.
Når arbeidsgiver får større fleksibilitet, blir det ofte ufri vilkårlighet for arbeidstakerne.
Da den rødgrønne regjeringen styrte Arbeidsdepartementet, gikk en samlet fagbevegelse mot implementeringen av Vikarbyrådirektivet, som ville åpne enda mer opp for bemanningsbransjen i arbeidslivet. Den gangen sa Jens Stoltenberg at det var ingen som ville forby innleie av arbeidskraft. Det kan virke forunderlig at det premisset allerede har satt seg så godt, da det var et generelt forbud mot innleie fra bemanningsbyråer frem til så sent som 2000, da det ble opphevet med Arbeiderpartiets stemmer. Da var det Arbeiderpartiet som hadde blårussefest med gammel årgangsvin fra mer klassedelte tider.
Likevel har Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre gjort en interessant nyorientering for å løfte yrkesfagene og luke bort de useriøse og kriminelle aktørene i arbeidslivet. Støre mener det praktiske arbeidet har falt ut av kunnskapsbegrepet, og han innrømmer at Arbeiderpartiet også har en del av skylden. I så måte er det interessant at partiet nå foreslår krav om mesterbrev eller fagbrev for å kunne opprette håndverkerfirma, gjenoppretting av den kollektive søksmålsretten og mer praksis i yrkesfagutdanningen. Men det blir ikke mulig for alvor å gjenopprette respekten for håndverket, om det ikke også gjøres noe for å stoppe bemanningsbransjen.
Borgerlig altruisme
Den liberale tankesmien Civita har delvis rett, når de hevder også borgerlige partier var med på å innføre velferdsordninger i Norge. Men ordninger som sykelønn og alderstrygd var til å begynne med behovsprøvde, noe som innebar en stigmatisering av fattigfolk, en stigmatisering som i visse borgerlige kretser ble sett på som ønskelig, da det ville motivere folk til å arbeide.
Med velferdsstaten ble velferdsordningene universelle. Nå får både rikmannssønner og arbeiderdøtre gå gratis på den samme skolen, foreldrene deres har rett til sykelønn om de blir syke og deres besteforeldre har rett til pensjon og sykehjemsplass når de blir gamle. Alle bidrar til spleiselaget gjennom å betale skatt etter evne, og alle får nyte godt av velferdsordningene etter behov.
Borgerlig altruisme blir fort skamfølelse for arbeiderklassen – både i mellomkrigstiden og i dag.
Når den borgerlige regjeringen vil differensiere velferdsordningene, for eksempel ved å sette barnehagepriser ut fra inntekt, er det ikke noe nytt. Det er i realiteten et brudd med den mest sentrale idéen bak velferdsstaten. I Stavanger kommune har de innført eget kulturkort for fattige barn. Borgerlig altruisme blir fort skamfølelse for arbeiderklassen – både i mellomkrigstiden og i dag.
Heldigvis har Arbeiderpartiet og resten av venstresiden vært sterke, prinsipielle forsvarere av de universelle velferdsordningene, noe de har god grunn til å være. For selv om det umiddelbart kan virke mer omfordelende å forbeholde visse ordninger til «de som trenger det mest», så viser empiriske undersøkelser at behovsprøvde ordninger er mindre omfordelende enn universelle. De svenske velferdsforskerne Joakim Palme og Walter Korpi kaller dette omfordelingsparadokset, og de forklarer det med at velferdsordninger kun for lavere sosioøkonomiske grupper svekker den alminnelige befolkningens egeninteresse i å bidra til å betale for dem. Dermed reduseres pengestøtten og kvaliteten. I tillegg skaper behovsprøvd velferd mer byråkrati, lavere sosial tillit og mindre likestilling.[20]
Av skatter blir vi tynget ned
Før velferdsstatens fremvekst hentet staten det meste av sine inntekter fra fattigfolket. Venstresiden bør synge det tredje verset i «Internasjonalen» med stolthet, for kimen til det progressive skattesystemet ligger her: Imot oss statens lover bøyes, / av skatter blir vi tynget ned. / Og fri for plikt den rike føyes; / mens ringhets rett ei finner sted. / Lenge nok vi ligget har i støvet: / Vi stiller likhets krav mot rov. / Mot alle retten skal bli øvet, / slik vil vi ha vårt samfunns lov.
I nyliberalismens tidsalder har igjen skattene blitt regressive, med forholdsvis høy inntektsskatt på vanlige lønninger og matmoms som rammer de med lavest inntekt. Samtidig slipper rikfolket unna gjennom at arveskatt og formuesskatt kuttes. Johan Nygaardsvold, som var statsminister før og under andre verdenskrig, mente matmomsen var en fattigmannsskatt. Han ville snudd seg i graven om han så det postmoderne sosialdemokratiets resignasjon i skattepolitikken.
Om Piketty var en lege, ville Jonas Gahr Støre vært en apoteker som nektet å skrive ut legens røde resept.
Det er et lite kjent faktum at Gro Harlem Brundtland som statsminister kuttet skattene mer enn Kåre Willoch, Margareth Thatcher og Ronald Reagan. Arbeiderpartiet skrotet også arveskatten i forrige statsbudsjett. Thomas Piketty er venstresidens nye popstjerne, og har skapt debatt om økonomisk ulikhet i selv den rosa pressen. Men om Piketty var en lege, ville Jonas Gahr Støre vært en apoteker som nektet å skrive ut legens røde resept. Pikettys storverk Kapitalen i det 21. århundret viser hvordan Franklin D. Roosevelt ga USA en New Deal med blant annet arveskatt på nesten 80 prosent og toppskatt rundt 90 prosent.[21] Det hemmet ikke økonomisk vekst, men bidro tvert i mot til at landet kom seg ut av depresjonen og begynte sin storhetstid fra 1940-tallet og utover. Arbeiderpartiet er i dårlig selskap, når republikanske presidenter som Richard Nixon opprettholdt Roosevelts arveskatt og ikke kuttet toppskatten mer enn til 70 prosent og Ronald Reagan ikke kuttet arveskatten til noe mer enn at den var på over 50 prosent – 50 ganger høyere enn den gravlagte norske arveskatten.[22] Det er ganske ironisk at sosialdemokratiske Norge bør «look to America» for en mer progressiv arveskatt og toppskatt.
Den rødgrønne regjeringen hadde Bondevik II-regjeringens skattenivå fra 2004 som grunnlag for skattepolitikken, og det spørs om en ny regjering med Arbeiderpartiet vil øke skattene noe mer enn det, om det ikke nå blir det mørkeblå skattenivået fra 2016 som blir den nye gullstandarden.
Det er utviklingsland som ikke har industri
På 1990-tallet la Kværner Brug ned industrien i Lodalen. Nå er det boligblokker og kontorer, hvor man før bygde komponenter til vannkraftverk. I et av kontorlokalene henger det en gammel kjeledress som trolig har tilhørt en for lengst pensjonert industriarbeider, som et slags museumsobjekt. Et godt besøkt treningsstudio er i andre enden. Å bygge landet har blitt en anakronisme. Alt må lages, som poeten og Kværner Brug-arbeideren Bjørn Aamodt sier det litt vemodig i et dikt hvor porten er stengt og industrihallen tom.[23]
OBOS’ egen huspoet Per Andersens prolog «Før og nå»[24] til en industriutstilling i Kværnerbyen, setter ord på hvordan det var og hvordan det ble etter industrinedleggingen:
Før ble Kværnerhallen brukt til montering av turbiner og annet tungt.
Her var staute mannfolk i kjeledress med hjelm og vernesko
som heva og låra, og vendte og vridde på titalls av tonn
– sammen bygde de landet.
Nå er Kværnerhallen hovedkontor og showrom og treningsstudio.
Dresskledde menn og staijla damer haster ut og inn med iPhone i tasteposisjon,
mens halvnakne ungdommer står i vinduet og pumper jern,
– til ingen nytte.
Det er en populær fortelling, også langt inne på Youngstorget, at Norges utvikling mot fremskritt går i tre faser: jordbrukssamfunnet, industrisamfunnet og kunnskapssamfunnet. Nå skal vi leve av turisme, arkitekttegninger og likes på Facebook.
Men som økonomen Erik Reinert påpeker, så er alle utviklede lands fremste kjennetegn industri[25] – lyden av smelteverket er modernitetens popmelodi. Det post-industrielle samfunnets førmoderne opphav kan fint illustreres med Hardanger: tidlig på 1800-tallet et yndet turistmål, i etterkrigstiden et industrifyrtårn og nå igjen fremhevet som et turistmål.[26]
Alle utviklede lands fremste kjennetegn er industri.
Men det finnes unntak som bør glede enhver industrientusiast. I februar kunne vi lese i avisene at Hydro investerer 3,9 milliarder kroner i et pilotanlegg som skal produsere verdens mest miljøvennlige aluminium på Karmøy, og Enova subsidierer omtrent halvparten i det som er den største industrisatsingen i fastlandsindustrien på et tiår. Enkelte i studiesirklene til Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom vil kanskje omtale det som sosialistisk planøkonomi, men det er slik vi skaper fremtidens arbeidsplasser. Enda mer fantastisk enn oljeeventyret er det at det er mulig å importere mineralet bauxitt fra Sør-Amerika, gjøre det om til aluminium på Karmøy og så eksportere det til utlandet.
Tannkremtubemyten
Arbeiderpartiet er bekymret for at høyresidens reformer blir like umulig å reversere som å få tannkrem tilbake på tuben, i likhet med en litt mer bekymringsløs Linda Hofstad Helleland. Men er politikk en tannkremtube? I forkant av landsmøtet listet Jonas Gahr Støre opp en rekke saker hvor partiet ikke vil endre den borgerlige regjeringens politikk, som for eksempel arveskatten. «Det er vanskelig å få tannpasta tilbake på tuben», som Støre sa det.[27] Slike utsagn er ikke annet enn nyttig idioti for høyresidens nyliberalistiske agenda, og det gjør oss handlingslammede overfor vår tids største problemer.
Myten om tannkremtuben har for lenge sabotert den ideologiske debatten i dette landet. Nå er det nesten ingen som stiller spørsmål ved de siste tiårenes privatisering av statlige selskaper, skatteøkninger utover 2004-nivået eller Willochs dereguleringer av boligmarkedet. Tiltak som resosialisering av selskaper, skatteøkninger og en aktiv, statlig boligpolitikk, eller kanskje enda verre: statligstøttet industribygging på nivå med etterkrigstiden, blir ofte stemplet som gammeldags Gerhardsen-nostalgi – ingen vil ha uttørket tannkrem tilbake på tuben. Antakeligvis vil dette også prege et eventuelt regjeringsskifte i 2017. Hvilke reformer etter Erna Solberg vil kunne overleve Arbeiderpartiet?
Klassekamp, ikke nostalgi
Nostalgikeren er nevøen til den reaksjonære. Det er kanskje behagelig å drømme seg tilbake til 1960-tallets sosialdemokrati, hvor menn så ut som Don Draper, kvinner flest kunne lage mat fra grunnen og internett var science fiction. Men en demokratisk sosialisme for det 21. århundret må ikke bli tilbakeskuende, men derimot et radikalt framtidsprosjekt – det må ikke handle så mye om å presse noe tilbake som å presse noe fremover. Å bruke staten som verktøy for å løse hverdagsproblemene til den moderne arbeiderklassen bør ikke og trenger ikke å være gammeldags. For som den svenske forfatteren Astrid Lindgren sier: «Alt stort som skjedde i verden, skjedde først i noens fantasi.»
En demokratisk sosialisme for det 21. århundret må ikke bli tilbakeskuende, men derimot et radikalt framtidsprosjekt.
Maktarroganse og visse oligarkiske trekk var kanskje det største problemet med den siste perioden Gerhardsen-sosialisme. Men det var aldri radikalismen som avsluttet Arbeiderpartiets storhetstid – det var det den tiltakende konservatismen i partiet som gjorde. Utfordringen for sosialdemokratiske politikere som bygger store offentlige programmer, er at de ofte blir litt for glade i dem, slik at de ikke hører behovet for reparasjoner når det begynner å skrangle i statsmaskineriet. Forfatteren Rudyard Kipling oppfordret til å «kill your darlings» for å skrive god litteratur. Noen ganger er det også en del av oppskriften på godt sosialdemokrati.
På en pressekonferanse under Arbeiderpartiets landsmøte ble Jonas Gahr Støre spurt om partiet ville gå tilbake til sine radikale røtter, hvorpå han svarte at det kan være klokt å hente frem noen av de verdiene som formet arbeiderbevegelsen. Skal en ny, sosialdemokratisk regjering rette opp feilene etter den borgerlige blårussens vanstyre, trengs det radikale løsninger. Heldigvis har Arbeiderpartiet blitt et mer nyskapende, fremtidsrettet og nytenkende folkeparti etter Støre tok over ledervervet, selv om partiet fortsatt har et stykke igjen før det finner seg selv.
Jonas Gahr Støre har også sagt at Arbeiderpartiet skal bli et mer åpent og nysgjerrig parti, noe som er veldig gode nyheter. Men hvorfor er han ikke mer nysgjerrig på hvordan ting kunne blitt om vi stilte spørsmål ved noen av de siste tiårenes markedsorienterte reformer som Arbeiderpartiet har opprettholdt? Mer presserende er noen betimelige ja- og nei-spørsmål, som krever svar i forkant av stortingsvalget om to år, selv om Støre ikke liker enstavelsesbesvarelser på store spørsmål. Vil Arbeiderpartiet reversere alle arbeidslivsendringer og skattekutt og resosialisere alle privatiseringer som den borgerlige regjeringen har gjennomført? Hvis svaret er nei, hvorfor ikke? For det er faktisk mulig å gjøre det.
Samfunnet er menneskers verk – dersom noe er feil kan vi rette det opp, mente den svenske sosialdemokraten og statsministeren Olof Palme. Da Arbeiderpartiet samlet arbeidsfolk for å bygge velferdsstaten i etterkrigstiden, hadde borgerskapet styrt landet i flere hundre år. Etterkrigstidens velferdsstat kan bli en historisk parentes, om sosialdemokratiet ikke reverserer de borgerlige reformene og meisler ut et radikalt alternativ til nyliberalismen.
…..
[1] Jernbaneverket: Jernbanen i Norge: 1840–1998, 1998.
[2] Nasjonalbiblioteket: «Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet». http://www.nb.no/filmografi/show?id=655
[3] Manifest Analyse: «Avsporing», 2015. https://youtu.be/TFHDsdsFd-8
[4] Gerhardsen, Einar: Mennesker og politikk. Erindringer 1965-78, 1978.
[5] Store Norske Leksikon: «Telenett», 4.9.2012. https://snl.no/telenett
[6] Store Norske Leksikon: «Telenett», 4.9.2012. https://snl.no/telenett
[7] Norsk Luftfartsmuseum: «Norsk luftfart gjennom 100 år», 2005. http://luftfartsmuseum.no/wp-content/uploads/2012/04/Norsk-luftfart-gjennom-100-aar.pdf
[8] Norsk Luftfartsmuseum: «Norsk luftfart gjennom 100 år», 2005. http://luftfartsmuseum.no/wp-content/uploads/2012/04/Norsk-luftfart-gjennom-100-aar.pdf
[9] Arbeidsforskningsinstituttet «Framtida til norsk luftfart», 2014. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Framtida-til-norsk-luftfart
[10] Arbeidsforskningsinstituttet: «Framtida til norsk luftfart», 2014. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Framtida-til-norsk-luftfart
[11] Store Norske Leksikon: «Boligpolitikk», 14.11.2014. https://snl.no/boligpolitikk
[12] Store Norske Leksikon: «Boligpolitikk», 14.11.2014. https://snl.no/boligpolitikk
[13] Husbanken var opprinnelig en boligbank som ga lån til allminnelig boligbygging, men i dag baserer den seg i mye større grad på behovsprøvde utlånsordninger, noe som gjør at svært få faktisk får lån derfra.
[14] Store Norske Leksikon: «Boligpolitikk», 14.11.2014. https://snl.no/boligpolitikk
[15] Den gjennomsnittlige gjeldsgraden i husholdningene utgjør så mye som det dobbelte av lønnsinntekten, og 23,6 prosent av unge boligkjøpere har en gjeld på over tre ganger lønnsinntekt – sammenlignet med 13,9 prosent for ti år siden. Fra 1970 og frem til i dag har bankkreditten som går til privatpersoner (hovedsakelig til bolig) gått fra å utgjøre én tredjedel til to tredjedeler. Noe som kan forklares med at prisen for en leilighet, en enebolig og et småhus har steget med henholdsvis ca. 600 prosent, 400 prosent og 300 prosent siden 1992. (Haug, Anna Kari: «Dobbel uro» i Dagens Næringsliv 18.7.2014, Søberg, Morten: «Roll over Beethoven» i Klassekampen 11.3.2015 og Klassekampen: «Unge sliter med å spare nok», 30.3.2015).
[16] NRK: Fleksnes: «Hjem, kjære hjem», 1981. http://tv.nrk.no/serie/fleksnes/FUHA03003981/17-10-1981
[17] Haga, Tore Syvert: «Begge hendene på rattet» i Manifest Tidsskrift, 17.6.2014. http://www.manifesttidsskrift.no/begge-hendene-pa-rattet/
[18] Forskning.no: «Privatisert leiemarked er dyrere», 2.9.2013. http://forskning.no/demografi-hus-og-hjem-politikk-velferdsstat/2013/08/privatisert-leiemarked-er-dyrere
[19] Brodtkorb, Julie: «Med rød lue i handa» i Dagens Næringsliv, 27.11.2012.
[20] Braanen Sterri, Aksel: «Velferdsstaten og sirenenes sang» i Minerva, 10.2.2012. http://www.minervanett.no/velferdsstaten-og-sirenenes-sang/
[23] Aamodt, Bjørn: Arbeidsstykker og atten tauverk, 2004.
[24] Andersen, Per: «Før og nå», prolog til utstilling av industrielementer i Kværnerbyen, 2014.
[25] Reinert, Erik: «Bestialitetens råvarer» i Klassekampen 10.9.2014.
[26] Manifest Analyse: «Hvem skal bygge landet?» https://www.youtube.com/watch?v=81Y-5o7pqUM
[27] Aftenposten: «Solberg-regjeringen vil sette varige spor selv om Støre overtar», 15.4.2015.