«Verger opptrer som asylaktivister.

Artikkelen bygger i all hovedsak på en nylig avlagt mastergradsoppgave fra Aisha Munir, og Akerhaug siterer flere eksempler som ifølge ham dokumenterer at «flere representanter, eller verger, som de omtales som i oppgaven, har kjempet en innbitt kamp for asylsøkerbarn de har hatt ansvar for i saker der det dreier seg om fastsetting av alder. Dette ligger utenfor mandatet de er gitt av myndighetene.» Deretter siterer han de nevnte myndighetene for å underbygge at de omtalte vergene opptrer i strid med sine roller.

Etter at flere lesere reagerte kritisk på artikkelens vinkling, bedyret Akerhaug at han aldeles ikke fremmet noen egen kritikk av denne «aktivismen», men at det kun var «UDI og Fylkesmannen som er (litt) kritiske».

Denne angivelige kritikken fra Fylkesmannen kommer imidlertid kun til uttrykk i Akerhaugs egen omtale, der han hevder at «Fungerende avdelingsdirektør i asylavdelingen i UDI, Torun Mølstad, sier uttalelsene [som er gjengitt fra masteroppgaven, min anm.] kan være eksempler på sviktende rolleforståelse.»

Den påståtte kritikken fra offisielt hold mot eksemplene i masteroppgaven, viser seg altså å være ikke-eksisterende.

I den direkte siteringen av Mølstad snakker hun derimot kun om at det er «viktig at representantene har forståelse for sin rolle, og forholder seg til [] regelverket» – ikke at oppgaven beskriver tilfeller av det motsatte. Og på spørsmål fra meg, bekrefter UDI at Mølstad «ikke har sagt at uttalelsene er eksempler på sviktende rolleforståelse – dette er en overtolkning fra journalisten».

Tilsvarende gjengir Minerva en lengre uttalelse fra lederen for vergeavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo – men også denne uttalelsen er helt generell i formen (noe hun også bekrefter på henvendelse fra meg), og her påstås det ikke engang fra Akerhaugs side at det foreligger noen direkte kritikk mot de omtalte eksemplene.

Den påståtte kritikken fra offisielt hold mot eksemplene i masteroppgaven, viser seg altså å være ikke-eksisterende.

Når ansvaret har bortfalt… bortsett fra at det ikke har det
Samtidig er det liten tvil om at leserne naturlig vil oppfatte det som at Minerva ønsker å sette søkelys på noe problematisk og kritikkverdig, når det fastslås at vergene «går [] utenfor mandatet de er gitt av myndighetene» og «ofte fortsetter å engasjere seg etter at alder er fastsatt, selv om ansvaret deres formelt bortfaller når asylsøkerne ikke lenger regnes som mindreårige».

Det er liten tvil om at leserne naturlig vil oppfatte det som at Minerva ønsker å sette søkelys på noe problematisk og kritikkverdig.

En ting er at dersom oppdraget først er opphørt (særlig når dette skyldes ytre forhold og ikke har noenting å gjøre med kritikkverdig opptreden fra vergens side), så vil i utgangspunktet (den tidligere) vergen være fristilt og ha full anledning til å engasjere seg på frivillig grunnnlag, uten at dette er i konflikt med noen retningslinjer eller noe «mandat».

Men realiteten er at de eksemplene som Akerhaug trekker frem fra oppgaven, ikke engang handler om dette – tvert imot er det snakk om folk som fortsatt innehar sin formelle rolle, og som dermed ikke gjør enn å utføre det oppdraget som de uttrykkelig er pålagt.

Akerhaug siterer et lengre utdrag der vergen «Amalie» forteller om hvordan «Det krever en iherdig innsats fra vergens side for å forandre aldersresultatet [fra medisinsk aldersundersøkelse]. Denne prosessen innebærer blant annet å innhente uttalelser fra ansatte på mottak, nærmere bestemt uttalelser fra barnefaglig leder, psykiatrisk sykepleier og mottaksleder.»

Alt dette er selvsagt nøyaktig de oppgavene som vergen er ment å utføre for å ivareta interessene til en asylsøker som insisterer på at han er mindreårig og på at den medisinske undersøkelsen har kommet til feil resultat. Og som Akerhaug selv siterer, innledes dette utdraget med at «Vergen Amalie forteller om tilfeller hvor mindreårige får oppgitt en høyere alder på AU [aldersundersøkelse] enn det de selv har oppgitt» – altså implisitt at det handler om situasjoner der det foreligger en medisinsk alderfastsettelse (om overårighet), men der UDI ennå ikke har fattet formelt vedtak om asylsøkerens alder.

Tvert imot er det snakk om folk som fortsatt innehar sin formelle rolle, og som dermed ikke gjør enn å utføre det oppdraget som de uttrykkelig er pålagt.

Munir (som også forteller at hun aldri ble kontaktet av Akerhaug i forbindelse med hans artikkel, og er meget kritisk til dette) bekrefter også spesifikt at i det konkrete tilfellet med «Amalie» og hennes asylsøker «Akeel», så var det snakk om en situasjon der «Akeel» ble behandlet som overårig (og blant annet flyttet til ordinært voksenmottak) på bakgrunn av den medisinske aldersundersøkelsen, men der det ikke var fattet endelig vedtak (og det var nettopp i «prosessen» frem mot slikt endelig vedtak at vergen la ned «en iherdig innsats»).

Når et minimum av empatisk hjelpsomhet blir mistenkeliggjort
I forlengelsen av dette eksemplet, siterer Akerhaug også intervjuobjektet «Anne» som forklarer at: «Å få innsyn i de forskjellige mottakene er ikke våres bord, for å si det sånn. Vi ringer allikevel til de forskjellige mottakene og forhører oss.»

I masteroppgaven fremgår det imidlertid tydelig at «Anne» ikke er en verge, men en asylmottaksansatt. Konteksten er at en asylsøker som var plassert på mottak for mindreårige, nå hadde fått sin alder oppjustert og skulle overflyttes til et ordinært voksenmottak – og at de ansatte på mottaket i den forbindelse prøvde å undersøke hvordan forholdene var på dette mottaket og hvordan en ung og umoden asylsøker ville bli tatt imot. Hadde «Anne» vært verge for den unge gutten, ville det å gjøre slike henvendelser formodentlig vært en helt naturlig del av hennes arbeidsoppgaver.

Realiteten er derimot at også disse mottaksansatte ikke gjør annet enn jobben sin.

Man kan selvsagt mene at det er nyhetsverdig å rapportere om dette «engasjementet» fra mottaksansatte – men i en artikkel som i sin helhet fokuserer på at folk «går utenfor sitt mandat» og «sviktende rolleforståelse», blir det uhyre merkelig å gjøre et poeng ut av at noen ansatte velger å bistå sårbare asylsøkere med denne typen informasjonsinnhenting (henvendelser som det formodentlig vil være vanskelig/krevende/umulig for asylsøkeren å gjennomføre på egenhånd, uansett hvor gammel han faktisk er), selv om det ikke inngår i de arbeidsoppgavene som de eksplisitt er pålagt.

Offentlig ansatte gjør jobben sin…og så?
Lenger nede peker Akerhaug selv konkret på mottaksansatte, ved å trekke frem at «Det fortelles også om mottaksansatte som engasjerer seg i saker der det dreier seg om aldersfastsetting», og illustrerer dette med et lengre utdrag om at «Vi på mottak er bekymret over» en asylsøker som hadde blitt vurdert til 19 år og skulle fordeles til voksenmottak, etterfulgt av en relativt detaljert gjennomgang av hvorfor ‘vi’ mente at han hadde en sårbarhet og et omsorgsbehov som ikke ville bli ivaretatt på et voksenmottak.

Det konkretiseres ikke hva Akerhaug egentlig mener å belegge med dette, men ut fra konteksten (ikke minst at det umiddelbart etterfølges av den feilaktige påstanden om at UDI «sier uttalelsene kan være eksempler på sviktende rolleforståelse») kan det vanskelig oppfattes annerledes enn at han mener også dette er eksempel på at man «går utenfor sitt mandat».

Dersom vi aksepterer dette premisset, er det særdeles vanskelig å identifisere hva som egentlig skal være budskapet eller nyhetsverdien i artikkelen.

Realiteten er derimot (nok en gang) at også disse mottaksansatte ikke gjør annet enn jobben sin. Dette fremgår også helt tydelig av Munirs oppgave, der hele dette utdraget innledes med at «Miljøterapeuten ved et transittmottak ga meg et eksempel på en omsorgsvurdering». Det er altså snakk om en faglig vurdering av asyksøkerens modenhet og omsorgsbehov, basert på observasjoner på mottaket og avgitt av personer som både har en faglig kompetanse og en informasjonstilgang som gjør det høyst relevant at de kommer med slike innspill til UDIs aldersfastsettelse. (Utlendingslovens § 84 b hjemler også uttrykkelig at mottaksansatte har anledning til å formidle slike opplysninger, også på eget initiativ.)

Når man ikke vedkjenner seg artikkelens åpenbare budskap
Akerhaug hevder som sagt at «det [er] ingen som har sagt at dette er galt eller noe representanter ikke har anledning til å gjøre, men at det ikke ligger i mandatet». Men dersom vi aksepterer dette premisset, er det særdeles vanskelig å identifisere hva som egentlig skal være budskapet eller nyhetsverdien i artikkelen.

De konkrete eksemplene i artikkelen, koker altså i realiteten ned til at:

– Et antall asylsøker-representanter utfører selve kjernen i sitt vergeoppdrag, ved å bistå asylsøkeren med å bestride en aldersfastsettelse som han/hun mener at er uriktig.

– Noen mottaksansatte utfører tilsvarende jobben sin ved å foreta en omsorgsvurdering av hvor moden en asylsøker fremstår ut fra deres observasjoner.

– Andre mottaksansatte har bistått asylsøkere som skal forflyttes til andre mottak ved å skaffe til veie informasjon på disse andre mottakene (selv om dette ikke inngår i deres formelle arbeidsoppgaver).

– Én verge uttrykte ‘sinne og bekymring’ på sosiale medier (i forbindelse med denne saken, der UNE opprettholdt en utvisning av en asylsøker som ble vurdert som over 18, til tross for at Borgarting lagmannsrett hadde konkludert – i en relatert sak om den samme afghanske gutten – med at dette ikke var sannsynliggjort) – etter at asylsøkeren var tvangsutsendt, og vergeoppdraget altså faktisk hadde opphørt og vergen formodentlig sto fritt til å uttale seg.

– Fylkesmannen og UDI uttaler at det er viktig at verger forholder seg til og respekterer de generelle rammene for deres oppdrag (uten at de på noen som helst måte hevder at dette har blitt overtrådt i noen av de konkrete nevnte tilfellene).

Alt dette – både enkeltvis og samlet – må kunne sies å være høyst tilforlatelig og lite oppsiktsvekkende informasjon. Og dersom man ikke ønsker annet enn å rapportere om hvordan verger og mottaksansatte utfører sine pålagte oppgaver på en empatisk og samvittighetsfull måte, blir det høyst påfallende – og klart egnet til å villede et stort antall lesere – å vinkle artikkelen gjennomgående i retning av «aktivisme», «utenfor mandatet», og «sviktende rolleforståelse», når den ikke inneholder ett eneste konkret eksempel på noe av dette (med mindre man regner man enhver misnøye med enkeltvedtak fra myndighetene som «aktivisme»).