Før pinse gikk Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum i rette med Aps Helga Pedersen (lenke til arkivert versjon), som hadde sagt at «Integrering i Norge har i all hovedsak lyktes så langt«. Slett ikke, innvender Stavrum:
Det er en oppsiktsvekkende påstand fordi den rett og slett er feil. Det er korrekt at Norge har gjort det vesentlig bedre enn Sverige, men det er en mengde fakta som dokumenterer at også Norge har store problemer med integrering av mange innvandrergrupper.
For det første er ikke «vellykket integrering» noe objektivt definert begrep. Én mulig definisjon er at det forutsetter (blant annet) at alle innvandrergrupper gjør det (tilnærmet) like bra som majoritetsbefolkningen på alle relevante statistikker.
For det første er ikke «vellykket integrering» noe objektivt definert begrep.
Men man kan også mene at det er så mange uunngåelige faktorer som spiller inn og vanskeliggjør flyktningers situasjon (manglende utdannelse, krigsskader og andre traumer, språkproblemer, manglende nettverk, m.m.) at man må ha mer realistiske forventninger, og bør anse samfunnets integreringsarbeid som «vellykket» selv om innvandrere kommer noe dårligere ut på ulike statistikker.
Så er det selvsagt helt legitimt å opponere mot en slik definisjon, argumentere for at den setter målet for «vellykket integrering» helt urimelig lavt, og trekke frem relevante statistikker for å dokumentere mangler.
Stavrum starter med en punktvis opplisting av tre slike områder (statlige nettoutgifter, forventet levetid, og sysselsetting), der det er riktig at mange innvandrergrupper kommer dårligere ut. Men hans forsøk på å tilføre debatten «fakta», skjemmes noe av at to av disse statistikkene overdrives kraftig (i negativ retning).
Her er et tall – men hvor mange år har man summert over?
Allerede i ingressen angriper Stavrum Pedersens påstand med henvisning til at «hver ikke-vestlig innvandrer i snitt koster velferdsstaten 4,2 millioner kroner«. Som jeg har vært gjennom i detalj tidligere, er dette en utbredt, men klart feilaktig/misvisende fremstilling av SSBs tall.
Det korrekte er at hver ikke-vestlig innvandrer pluss alle hans etterkommere, i snitt utgjør en slik offentlig nettoutgift frem til år 2100 (altså summert over 86 år). Hvis man hadde regnet kun på utgiftene knyttet direkte til førstegenerasjonsinnvandrere i.l.a. deres livsløp (slik leseren gis klart inntrykk av at det er snakk om), ville tallet blitt vesentlig lavere. (Når man stopper utregningen i 2100, vil ofte den siste generasjonen bli en ren utgiftspost, fordi de utløser utgifter til barnehage/skole/høyere utdanning, men ikke rekker å bli skattebetalere før beregningsperioden er slutt.)
Lenger nede i artikkelen forsøker Stavrum å spesifisere premissene bedre, men ender strengt tatt med å bare gi et enda mer feilaktig bilde, når han skriver at:
SSBs tall viser at hver ikke-vestlig innvandrer i snitt får 4,2 millioner kroner mer fra fellesskapet enn han og hans barn bidrar med.
Hvis man tolker denne setningen bokstavelig, så beskriver den jo et regnestykke der man regner de offentlige utgiftene direkte til hver 1.generasjons innvandrer, kontra skatte- og avgiftsinntektene fra den samme innvandreren pluss hans barn – og gir altså inntrykk av at selv dette skjeve regnestykker ender opp med å gå 4,2 millioner i minus. (Ettersom man regner med samtlige generasjoner frem til et helt arbitrært sluttpunkt i 2100, er man egentlig avhengig av å spesifisere dette tidspunktet for å gi leseren meningsfylt informasjon om premissene for tallet.)
Når «innvandrerkvinner på Oslo Øst» lever kortere, skyldes denne forskjellen i liten grad at innvandrere som sådan har kortere levealder.
Oslo er kanskje en delt by, men ikke så delt
Dernest opplyser Stavrum at:
I grove tall lever innvandrerkvinner på Oslo Øst 20 år kortere enn innbyggere på Oslo Vest (på grunn av levevilkår og livsstil).
Dette tallet stemmer dårlig med SSBs statistikk over forventet levealder i Oslos ulike bydeler, og på spørsmål fra undertegnede vedgår Stavrum at tallet er «for grovt og misvisende for hele innvandrerbefolkningen«, og at det korrekte tallet er «nærmere 10 år» (mer presist, ut fra SSB 2013-rapport: I underkant av 8 år, og under 7 år for kvinnene som Stavrum spesifikt snakker om).
Og (som Stavrums parentetiske kommentar viser til, men ikke tydeliggjør), er dette forskjeller på bydelsnivå, og ikke knyttet til minoritet/majoritet innenfor bydelen. Når «innvandrerkvinner på Oslo Øst» lever kortere, skyldes denne forskjellen i liten grad at innvandrere som sådan har kortere levealder, men heller at de er overrepresenterte innenfor de sosioøkonomiske faktorene som er knyttet til lavere levealder.
– – –
Etter mine henvendelser har blogginnlegget blitt korrigert på forbilledlig vis: De feilaktige påstandene er korrigert, og har samtidig en henvisning til en fotnote som redegjør for den opprinnelige feilen. (Ingressen er riktignok uendret, og levealders-punktet sammenligner nå «innvandrere på Oslo Øst» med «etnisk norske innbyggere på Oslo Vest» – selv om statistikken i utgangspunktet ser på bydel og ikke skiller mellom en innvandrer og hans etnisk norske nabo.)
Men når man setter seg fore å tilføre debatten ‘konkrete fakta’, så hadde det vært greit om man ikke var avhengig av å få hjelp av en «anonym rikssynser» for å oppdage at halvparten av de konkret tallfestede faktaene har blitt dobbelt så store som de skulle være.