«SV vil piske de rødgrønne på plass». Dette var VGs overskrift da SVs landsstyre i november vedtok å invitere de rødgrønne partiene og MDG til å etablere en «felles politisk plattform» fram mot valget i 2021. Hva er det egentlig SV forsøker å oppnå?
En mulig tolkning er at utspillet er ytterst sentrumsorientert. Et krav om felles politikk kan i praksis bety at alle skal inn på geledd bak Ap-ledelsen. Venstresidas kampkraft temmes og forvitrer. Men se på målingene: Ap ligger lavt på 20-tallet, mens Sp snuser på det samme 20-tallet. De tre utfordrerne SV, Rødt og MDG, er til sammen om lag jevnstore med Sp. Lite tilsier at dagens Ap-ledelse kan tvinge andre partier inn på geledd.
Partiene på venstresida vil tape på å gjøre denne jobben isolert, hver for seg.
En annen tolkning er at SVs utspill er tydelig venstreorientert. Bakteppet er at Ap-toppene foretrekker å forholde seg til Stoltenberg-partnerne SV og Sp. De holder Rødt utenfor, slik den sosialdemokratiske elitens tankesmie Agenda også gjør, når partier skal samordnes. Også Klassekampen inkluderer SV blant de viktige «strategene» som må snekre et rødgrønt prosjekt for 2021, sammen med Sp, Ap og LO, mens det er mindre viktig med MDG og Rødt.
SVs vedtak taler Ap midt imot, og insisterer på at Rødt hører med i regnestykket. Partiet takker nei til rollen som opphøyd blant «de som virkelig teller», og rekker ut en hånd til de to andre utfordrerpartiene.
Dét kan være en klok investering. For det første, vil et ansvarliggjort SV på Ap-ledelsens fang være en enkelt skyteskive for de mer fristilte konkurrentene MDG og Rødt. For det andre, er Sp nå så stort at SV vil drukne helt som mini-junior-partner i en rødgrønn trepartiregjering à la Stoltenberg.
Noen tror SV for alt i verden vil inn i regjeringskontorene igjen. Men Audun Lysbakken har ikke glemt hvor nær partiet hans var å falle under sperregrensa da det «regjerte» i skyggen av Stoltenberg. Med Rødt og MDG i offensivt driv og inne på Stortinget, tror jeg ikke SV våger å gjenta eksperimentet.
Veksten i disse partienes velgermasse og medlemstall uttrykker et gryende oppbrudd fra det bestående. Spørsmålet er hvor stor innflytelse denne kraften skal få i norsk politikk, og i hvilken retning.
Lysbakkens ambisjon er å gjøre partiet sitt til en maktfaktor, ikke å ta livet av det. Skal han forhandle med Støre og Vedum om en ny koalisjon, uten å bli diktert i sak etter sak, må han ha et alternativ til regjeringsdeltakelse. Det alternativet kan bare være å utøve innflytelse fra Stortinget. Den blir åpenbart begrenset, hvis ikke SV klarer å bygge felles retning og kampkraft i viktige saker med MDG og Rødt.
Veksten i disse partienes velgermasse og medlemstall uttrykker et gryende oppbrudd fra det bestående. Spørsmålet er hvor stor innflytelse denne kraften skal få i norsk politikk, og i hvilken retning.
SVs ambisjon må være å forene det grønne og det røde og bygge en kraft for virkelig forandring. Landsstyrets utspill viser at partilederne klarer å tenke forbi sin egen nesetipp og handle strategisk. Samtidig er de nok smertelig klar over at posisjonering mellom strateger i hovedstaden sjelden utløser jordskjelv av engasjement i «heile det arbeidande folket». Knapt nok et skuldertrekk.
Skal det bli mobilisering, må konkrete krav og kampsaker på bordet:
* En klima- og industripolitikk der oljeformuen bidrar til storstilte investeringer som får ned utslippene globalt og utvikler grønn industri nasjonalt.
* Tiltakene som gjør velferd uten profitt til virkelighet.
* Vi må gjøre den kraftfulle innsatsen for et ordnet arbeidsliv som mer EU-lojale politikere sliter med å få gjort.
Disse sakene har til felles at det ikke er bare, bare å sette seg ned med Ap-ledelsen og spikre en «plattform». Kan oljeformuen investeres i grønn industriutvikling? Skal vi fase ut all kommersiell eldreomsorg?
Veien til virkelig forandring går gjennom å bygge allianser, utforme løsninger, finne felles krav og mobilisere kampkraft inn mot valgdagen. Så får vi se hvor langt Ap-lederne vil strekke seg. Å sette seg ned med Støre og Tajik allerede nå, vil være svak forhandlingstaktikk.
Partiene på venstresida vil tape på å gjøre denne jobben isolert, hver for seg.
I mange viktige saker, er den radikale venstresida – inkludert mange av MDG-velgerne – å regne som en og samme politiske kraft. Å gi denne kraften gjennomslag krever alliansebygging og folkelig mobilisering rundt konkret politikk. Veien til 2021 krever ikke bare vilje til samling, men også evne til konfrontasjon.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 10.12.19.