Stay on message!

Anne-Cecilie Kaltenborn fra NHO handel og service med boka Velferdsprofitørene på Dagsnytt 18 torsdag 23 august 2018. Skjermdump: NRK

Selv godt over tre år etter lanseringen av boka «Velferdsprofitørene – om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» irriterer denne boka så enormt at man tar den med seg og viser den fram på TV som et slags skrekkens eksempel. Det tar jeg som et stort kompliment og takker administrerende direktør i NHO handel og service, Anne-Cecilie Kaltenborn, for reklamen på Dagsnytt atten i går.

Men hvorfor lar de ikke denne boka bare ligge og forsøker å tie den i hjel? Grunnen til at det ikke funker er at boka (og begrepet velferdsprofitør) gir en presis beskrivelse av hvordan kommersiell velferd faktisk fungerer i dagens Norge. Dette er en virkelighet som nesten hver uke bekreftes gjennom nye nyhetsoppslag, slik som Aleris-saken definitivt gjør akkurat nå, men det er en virkelighet som NHO og deres medlemmer som tjener gode penger på denne virkeligheten ikke vil snakke om. Derfor prøver de nå – nok en gang – å lede debatten bort fra realitetene og over på ordvalg og debattstil ved å vri og vende på hva deres kritikere har sagt.

Ettersom det her er snakk om profittjakt innen velferdstjenester, ble «velferdsprofitører» en ganske naturlig samlebetegnelse på de som henter ut privat profitt fra skattefinansierte velferdstjenester.

Se gjerne likhetene mellom gårsdagens debatt mellom NHO Service og Senterpartiets Per Olaf Lundteigen og debatten med NHO Service, PBL og meg da boka ble lansert (startet fra ca 16 min og 30 sek inn).

Felles for kommersielle virksomheter er at de søker profitt. («Den som forventer at selskaper skal sette krav til økonomisk utbytte til side, har ikke forstått forskjellen mellom næringsliv og veldedighet» for å låne et sitat fra DNs leder 15.06.2018). Ettersom det her er snakk om profittjakt innen velferdstjenester, ble «velferdsprofitører» en ganske naturlig samlebetegnelse på de som henter ut privat profitt fra skattefinansierte velferdstjenester.

Begrepet retter også effektiv oppmerksomhet mot de som eier og tar ut profitt (ikke mot de ansatte som gjør jobben) og mot forskjellene på de ulike formene for privat drift, der hovedskillet går mellom kommersielle og ideelle virksomheter, altså de som søker profitt og de som ikke søker profitt (internasjonalt omtalt som henholdsvis «for-profit» og «non-profit»). Dette er viktig i en debatt der velferdsprofitørene selv og deres våpendragere i NHO og på den politiske høyresiden, til stadighet forsøker å dytte både sine ansatte og de ideelle aktørene foran seg.

I boka omtaler jeg ulike former for kommersielt eierskap og uttrykker særlig bekymring for det faktum at flere norske velferdstjenester nå eies av finansielle oppkjøpsfond registrert i skatteparadis.

I boka omtaler jeg ulike former for kommersielt eierskap og uttrykker særlig bekymring for det faktum at flere norske velferdstjenester nå eies av finansielle oppkjøpsfond registrert i skatteparadis. Etter en utførlig beskrivelse av dette denne eierskapsformen som kun har investorenes krav til økt avkastning som sitt mål, omtaler jeg deres virksomhet som parasittisk i de norske velferdstjenestene. Dette plukket bokdesigneren opp og laget en strålende illustrasjon som en advarsel mot hva som skjer om vi ikke tar denne utviklingen på alvor – da suges velferdsstatens gull ut og havner i magene på umettelige oppkjøpsfond.

Fra dag en har NHO Service kritisert og omtalt bokomslaget, men de vil ikke diskutere bokas innhold. Nå som Aleris-saken retter ny oppmerksomhet mot konsekvensene av profittjakt i velferdstjenestene, drar NHO fram gamle triks: All kritikk handler om enkelttilfeller og kritikerne bruker en uakseptabel språkbruk. Dette sier de for å avlede debatten og for å stagge den brede og økende motstanden mot et uakseptabelt system der profittjakten nødvendigvis fører til press på kvalitet og arbeidsvilkår.

Denne uka er det sutring over ordbruk. Neste uke blir det kanskje å grave fram igjen noen av de ubrukelige konsulentrapportene de har kjøpt seg for å sminke virkeligheten.

Velferdsprofitørene vil naturlig nok forsøke å forsvare sine interesser, og NHO Handel og service er deres fremste interesseorganisasjon. Kaltenborn ville ikke gjort jobben sin om hun satt stille mens kritikken øker – og noe må hun jo si. I forrige uke var det avvisning av Aleris-saken som et enkelttilfelle. Denne uka er det sutring over ordbruk. Neste uke blir det kanskje å grave fram igjen noen av de ubrukelige konsulentrapportene de har kjøpt seg for å sminke virkeligheten.

Boka var resultatet av mange års arbeid både fra meg, kollegaer i For velferdsstaten, fagbevegelsen og mange andre for å avdekke realitetene i de velferdstjenestene som var drevet av kommersielle aktører – og formidle denne virkeligheten på en måte som vekket politisk debatt om et viktig samfunnsvalg: Skal vi tillate privat profittjakt i velferdstjenester som finansieres gjennom fellesskapet?

Jeg mener fortsatt nei og det er vi som vinner fram. Da er oppgaven: Stay on message!