Hvis du betaler for å sette inn en annonse hos Google, vil den norske delen av selskapet, Google Norge AS, registrere innbetalingen. Men inntektene blir raskt flyttet til Google sitt selskap i Irland. Herfra sendes pengene til Google i Nederland før de ender på Bermuda. Ingen skatt legges igjen på veien. Metoden kalles «dobbel irsk hollandsk sandwich» og innebærer at pengene går gjennom en rekke transaksjoner og unngår beskatning.

Du som annonsør har derimot ikke flyttet på deg. Hvorfor behandles ditt annonsekjøp annerledes hos Google enn hos papirutgaven av Aftenposten? Din betaling bidrar til verdiskaping hos det mediet du velger å betale til. Hvorfor skal da skatten havne langt avgårde, eller forsvinne helt, om du velger digitalt?

Problemet er ikke den nye digitale virkeligheten, men at skattemyndigheter er bundet av landets grenser og kun «ser» den norske delen av selskapet.

Det at selskaper tryller bort skatten sin er selvsagt ikke begrenset til annonsemarkedet. Storkonsern som Starbucks og øl- og brusprodusenten SABMiller er veldokumenterte tilfeller. Det samme gjelder selskap som driver med utvinning av olje, gass og mineraler i utviklingsland. Praksisen får ekstreme utslag i bransjer som er digitale av natur, som strømming av musikk og film, og spilltjenester. Det gjelder også bransjer som gradvis går over til bestilling på nett og løsriver seg fra et fysisk utsalgssted, som salg av bil, klær og andre forbruksvarer.

Problemet er ikke den nye digitale virkeligheten, men at skattemyndigheter er bundet av landets grenser og kun «ser» den norske delen av selskapet. Dette er meningsløst når selskaper bokfører sine inntekter etter eget forgodtbefinnende hvor som helst i verden. De dekker sporene ved å la pengene passere gjennom en myriade av skatteparadiser. Verdens ti største selskaper innen utvinningsindustrien har 6000 selskaper mellom seg, der over 30 prosent er plasserte i skatteparadis uten reel virksomhet.

Skattejuks og den svarte økonomien utgjør 14 prosent av brutto nasjonalprodukt i Norge.

Resultatet av det globale skatteranet er følgende: Facebook betaler 0,1 prosent i skatt. Google 2,4 prosent. For hver krone utviklingsland mottar i bistand, flyter ti kroner ut i form av ulovlig kapitalflukt – der skatteunndragelser er det aller største bidraget. Skattejuks og den svarte økonomien utgjør 14 prosent av brutto nasjonalprodukt i Norge. Andre land ligger på samme nivå, og for mange er det verdier tilsvarende et helt helsebudsjett som forsvinner. I Norge betaler multinasjonale selskaper 30 prosent mindre i skatt enn nasjonale.

Men det finnes løsninger.

Løsning I: selskapsåpenhet
Første steg er å få selskapene til å vise hvor de tjener pengene sine. Selskapene må få krav om å vise hele selskapsstrukturen, inkludert postboksselskaper i skatteparadis. De må vise hvor mye de tjener og skatter i alle land, og hvor mange ansatte de har.

En slik land-for-land-rapportering (LLR) vil for eksempel kunne vise oss følgende: Et datterselskap i Singapore har kun én ansatt, men går med milliardoverskudd. Samtidig går datterselskapet i Kenya med tilsynelatende underskudd år etter år, på tross av høy omsetning og mange hundre ansatte. Dette er den typen informasjon skattemyndigheter og offentligheten trenger for å kunne avgjøre om det skjer kunstig overskuddsflytting, det kan danne grunnlaget for en riktigere beskatning av selskapene. Økt åpenhet er også til nytte for investorer som vil kunne danne seg et mer realistisk bilde av økonomien i et selskap. Revisjonsselskapet PwC uttalte nylig at innføring av LLR for banker i EU vil være bra for økonomien.

I oktober ble 89 land enige om en historisk avtale: å utveksle skatterelatert informasjon.

LLR-standarden ble utviklet av Tax Justice Network for over ti år siden, og har de siste par årene fått vind i seilene: LLR er på vei til å bli vedtatt for banknæringen gjennom EUs bankdirektiv, og OECD har laget en standard for LLR som skal gjelde for alle bransjer.

Norge vedtok LLR for skog- og utvinningsbransjen i januar i år. Dette kunne vært en milepæl i selskapsåpenheten. Men i nåværende form er den norske versjonen tilnærmet ubrukelig i kampen mot skattetriksing: selskapene trenger ikke rapportere fra land der de kun har «støttefunksjoner». Dette betyr i praksis skatteparadisene. Verken EU eller OECD opererer med dette meningsløse unntaket.

Løsning II: åpenhet i land og eierskap
I oktober ble 89 land enige om en historisk avtale: å utveksle skatterelatert informasjon. Slik automatisk infoutveksling har lenge vært standard mellom de nordiske landene. Hvis du har en bankkonto i Sverige, får norske skattemyndigheter informasjon om dette automatisk. Informasjonen går rett inn på selvangivelsen din og du må betale skatt av renteinntektene. Men har du kontoen i et skatteparadis er du utenfor radaren. Den nye internasjonale avtalen er historisk da den setter rammene for en global standard for utveksling, og vil kunne føre til at skatteparadisene må oppgi sitt bankhemmelighold.

Opprettelsen av anonyme selskaper er tillatt i mange skatteparadis, og eierskap er også mulig å kamuflere i Norge.

Men informasjonen kan ikke utveksles hvis ingen vet hvem som eier pengene. Opprettelsen av anonyme selskaper er tillatt i mange skatteparadis, og eierskap er også mulig å kamuflere i Norge. I Norge må alle norske aksjeeiere oppgi sin identitet, og nye regler gjør at informasjonen skal offentliggjøres. Men utenlandske aksjeeiere kan fortsatt kjøpe aksjer i norske selskaper gjennom såkalte forvalterkontoer. En forvalter er typisk en bank Luxembourg eller Sveits. Å finne den egentlige eieren kan da være vanskelig eller umulig.

Danmark og Ukraina ble sist måned de første landene til å avskaffe hemmelig eierskap, og skal lage offentlige registre over egentlige eiere. Nå må Norge følge på og kvitte seg med den antikvariske forvalterkontoordningen.

Løsning III – Skattelegg selskap der verdiene skapes
Et multinasjonalt selskap er i realiteten én enhet og blir styrt som én enhet. Et selskap ser ikke landegrenser – så da kan ikke skattesystemet gjøre det heller. Selskapets globale overskudd må fordeles til de landene der verdiskapingen faktisk skjer. LLR er et verktøy for å måle hvor verdiene skapes, og hvor menneskene som skaper dem holder til.

Verdiskapingen kan måles på grunnlag av antall ansatte, ansattkostnader, salgsinntekter og fysiske eiendeler i det enkelte land. I Singapore/Kenya-eksempelet over ville overskuddet tilfalt Kenya, siden det er her arbeidet gjøres. Singapore ville fått minimalt. I en slik ordning vil enkeltland fremdeles selv velge skatteprosenten de ønsker å skattlegge overskuddet med.

EU prøver å få til en slik ordning – under navnet Common Consolidated Corporate Tax Base (CCCTB). Metoden har vært brukt mellom amerikanske delstater i en årrekke. OECD har på sin side satt i gang det såkalte BEPS-prosjektet mot selskapers overskuddsflytting (Base Erosion and Profit Shifting). Tiltaksplanen inneholder gode punkter som LLR og automatisk informasjonsutveksling, men består ellers av tiltak som lapper på et skattesystem som har gått ut på dato. Uten en enhetlig tilnærming til selskapsskatt, vil verdens smutthull og skatteparadiser bestå.

Uten en enhetlig tilnærming til selskapsskatt, vil verdens smutthull og skatteparadiser bestå.

I «Luxembourg-leaks» avslørte nylig det internasjonale journalistsamarbeidet The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) hvordan også norske selskap som DNB har forhandlet seg frem til hemmelige skatteavtaler. 2. desember legger Skattelovutvalget, også kjent som Scheel-utvalget, frem sin innstilling til fremtidens skattelegging av selskap.

Det er forventet at utvalget vil ha mest fokus på å senke selskapsskattenivået i Norge, for å «harmonisere» nivået med våre naboland. Hensikten vil være å forsøke å minske insentivet for kunstig overskuddsflytting og tiltrekke oss investeringer. Men dette blir å begi seg inn på et kappløp mot bunnen, da Norge i praksis konkurrerer med skatteparadis med en skatteprosent på null. Utvalget skal også se på tiltak mot overskuddsflytting. Sannsynligvis vil utvalget legge seg på linjen: «vi venter og ser hva OECD og andre land gjør», som tidligere norske regjeringer har hatt for vane.

Jeg håper jeg tar feil, for med ambisiøse norske tiltak vil vi være et skritt videre på veien i å stanse pengenes skattefrie vandring i det globale finansmarkedets mørke kroker.