Forrige uke avholdt det britisk Labour-partiet sitt landsmøte i Echo Arena i Liverpool. Etter at Jeremy Corbyn tok over som partileder i 2015 har Labour gått markant til venstre, smatidig som partiet har vokst til 540.000 medlemmer og nå er Vest-Europas største parti. Et stort flertall av parlamentsgruppa mener fortsatt Corbyn er for radikal, og prøver på ulike måter å bekjempe ham, men medlemmene og landsmøtet var tydelig på hans side.

Finanspolitisk talsperson John McDonnell la fram en svært radikal politikk for omfordeling, investeringer og mer demokrati på arbeidsplassene. Dette skjer parallelt med at Tory-partiet både sliter, og beveger seg stadig mer til høyre. Partileder Theresa Mays største interne utfordrer, Boris Johnson, hadde et møte med Trump-ideolog Steve Bannon i sommer, og siden har flere tidligere UKIP-medlemmer gått til det konservative partiet. Klassekampen i det britiske to-partisystemet virker dermed tydeligere enn på veldig lenge: Sosialisme på den ene siden og et stadig mer høyreradikalt parti på den andre (eller barbari, som Rosa Luxemburg ville kalt det).

Klassekampen i det britiske to-partisystemet er tydeligere enn på veldig lenge.

Parallelt med Labours landsmøte avholdt også venstresideorganisasjonen Momentum, som jobber for å støtte Jeremy Corbyns lederskap og venstresvingen i Labour, konferansen The World Transformed (TWT) for tredje gang. Her møttes venstresideaktivister fra hele verden, og temaene som ble diskutert var en god blanding av britisk innenrikspolitikk og internasjonale spørsmål, samt et omfattende barneprogram, levende rollespill, ”decolonising yoga” og ”acid Corbynism” (som visstnok var en diskusjon om sosialistisk klubbkultur).

I tillegg avholdt tidligere Labour-leder Ed Milliband pub-quiz hvor det var viktig å kunne forskjellen på Karl Marx og tidligere Labour-leder Neil Kinnock, parallelt med at de meste radikale Labour-toppene (John McDonnell, Diane Abbot, Richard Burgon, Rebecca Long-Bailey og Dennis ”the beast from Bolsover” Skinner) la planene for en framtidig sosialistisk regjering. Svært mange av Labour-toppene tok turen over til fringe-festivalen The World Transformed stadig vekk i løpet av dens fire dager, på tross av at landsmøtet foregikk parallelt. Dette gjaldt særlig skyggefinansminister John McDonnell og skyggepresident for det konglige råd (Shadow Lord President of the Council) John Trickett. Disse er blant de som jobber aller tettest på Corbyn og som har blitt tildelt store oppgaver med å meisle ut partiets nye politikk. Grunnen til at de kunne skulke landsmøtet så mye var trolig fordi den konservative parlamentsgruppa hadde liten innflytelse over møtet, og dermed ikke måtte nedkjempes i debatt og stemmegiving. Som et Labour-medlem forklarte: «Siden de ikke har kontroll over sentralstyret eller noe flertall blant medlemmene, er det lite de kan få utrettet på landsmøtet». Dermed var møtet i det tilsynelatende splittede partiet ganske enig i det meste, med brexit som et unntak, men heller ikke om det var det såååå mye drama og opprivende debatt.

Brexit ble også heftig debattert under TWTs første dag. I en fullstappet sal i et gammelt fabrikkområde sto en rekke unge Momentum-medlemmer med T-skjorter påtrykt ”Love Corbyn, Hate Brexit” og delte ut løpesedler. Inntrykket er at flesteparten av de unge storbymenneskene som har flokket til Labour de siste årene, er svært negative til Brexit og krever en ny folkeavstemning når en avtale er framforhandlet. Panelet var også skjevt med professor Mary Kaldor som mente at Brexit er en katastrofe som må stoppes for enhver pris, økonomiprofessor Ann Pettifor som vedgikk at hun hadde vært mot EU hele sitt liv, men som nå mente at Storbritannia bare hadde to alternativer: «No-deal Brexit» eller å stemme for å forbli i unionen, hvorav det siste var absolutt å foretrekke. Den kjente journalisten Paul Mason, forfatter av blant annet «Post-Capitalism», mente det var viktig å forbli i EUs indre marked, og hevdet at den beste strategien for Labour nå er å kjempe for en form for EØS-avtale, det som på engelsk kalles «A Norway style agreement» eller «Norway plus». Innlegget hans kan du lese her i The Guardian.

Den eneste i panelet som var for Brexit var Costas Lapavitsas, professor i økonomi ved SOAS i London og tidligere parlamentsmedlem for Syriza (fra januar 2015 fram til regjeringen kapitulerte overfor EU i juli 2015). Lapavitsas, som kommer med boka The Left Case Against the EU denne høsten, mente at de på britisk venstreside som ønsket å forbli i det indre markedet ikke er særlig godt informert om hva det faktisk er. Lapavitsas mener at EUs nyliberale prosjekt ikke er mulig å reformere, og oppfordrer venstresida til å tenke nytt om europeisk samarbeid. På tross av de synlige Brexit-motstanderne i publikum høstet han like mye applaus som sine meddebattanter, noe som viser hvor splittet den britiske venstresida er i spørsmålet. Debatten ga definitivt ikke noen endelig konklusjon. Lapavitsas kommer for øvrig til Oslo om et par uker for å delta på Globaliseringskonferansens første plenumsmøte den 12. oktober.

Lapavitsas mener at EUs nyliberale prosjekt ikke er mulig å reformere, og oppfordrer venstresida til å tenke nytt om europeisk samarbeid.

En annen stor begivenhet på årets festival var re-lanseringen av Tribune, Storbritannias eldste sosialistiske magasin, grunnlagt i 1937 og med blant andre George Orwell som en av redaktørene. Tribune har blitt dårlig drevet de siste årene, med mange abonnenter som aldri mottok bladet, døde sosiale-medier profiler og en nettside full av sikkerhetsadvarsler. Siden januar i år sluttet bladet å komme ut, og ble kjøpt opp av det kjente amerikanske venstresidemagasinet Jacobin i våres fra den skandaliserte og voldtekstdømte millionæren Owen Oyston. Den nye redaktøren er Ronan Burtenshaw, tidligere Europa-redaktør i Jacobin, og medredaktør er Marcus Barnett, som også er internasjonal talsperson for Young Labour. Begge besøkte Popvenstre-festivalen i Oslo i juni.

Under lanseringen snakket Marx-kjenneren David Harvey om behovet for en intelektuell ramme for venstresida, som han håpet Tribune kan bidra til, og gjerne levere store endringer i løpet av de neste sju årene. Da fyller nemlig den kjente professoren 90 år og regner ikke med å leve så mye lengre. Om han skal få se sosialisme i sin levetid, må dermed vi alle jobbe på for den nødvendige forandringen. I panelet satt også den kjente Guardian-spaltisten Owen Jones, som var veldig optimistisk på vegne av venstresdia, men også mente vi måtte forberede et intellektuelt løft likt høyresiden gjorde i etterkrigstiden, mens de ventet utålmodig på svikt i venstresidas velferdshegemoni. I tillegg snakket Guardian-skribenten og forfatteren av Lean Out, Dawn Foster, om fattigdom i Storbritannia og den radikale økonomen Grace Blakeley snakket om økonomifaget og hvordan vi trenger mer kunnskap om kapitalismen. Alle er bidragsytere i det nyeste nummeret, noe også undertegnede er med en tekst om EØS-avtalen som et slags svar til Paul Mason og andre i Storbritannia som drømmer om den norske modellen.

Mélenchon snakket mye om nødvendigheten av en sosialistisk politikk i møte med den økologiske krisen.

Blant andre høydepunkter var besøk av lederen for Frankrikes store venstresidebevegelse La France Insoumise, Jean-Luc Mélenchon, som ikke var mange stemmene bak Macron og LePen i forrige presidentvalg. Mélenchon snakket mye om nødvendigheten av en sosialistisk politikk i møte med den økologiske krisen. Han snakket på fransk og ble oversatt av Jacobin sin nye Europa-redaktør, David Broder, i en nærmest flørtende scenediskusjon om når det var på tide å ta pause i ordflommen. Hele talen hans kan du lese her, og en bok om den fascinerende og sterke venstresidebevegelsen i Frankrike, og dens ambivalente forhold til EU, kommer også ut på Forlaget Manifest denne høsten.

TWT ble også gjestet av en stor delegasjon fra USAs voksende venstresidebevegelse som får valgt stadig flere sosialistiske senatorer på både lokalt og nasjonalt nivå. Den mest kjente er trolig stjerneskuddet Alexandria Ocasio-Cortez, mens Liverpool ble gjestet av Lee Carter, innvalgt sosialist i delstatssenatet i Virgina og Julia Salazar, som nylig vant den demokratiske nominasjonen til delstatssenatet i New York, og som også har fått masse oppmerksomhet for sitt talent og åpne medlemskap i Democratic Socialist of America (DSA). De amerikanske gjestene fortalte om hvordan de forsøkte å bevare energien fra Bernie-kampanjen og stille mot så mange høyrevridde Demokrater som mulig, samt hvorfor det er nærmest umulig å danne et tredje parti i USA. Til sist ble festivalen også besøkt av Jeremy Corbyn selv, som holdt en svært internasjonalt orientert tale, da utenrikspolitikk fortsatt er hans store pasjon. Det fikk, som alltid, salen til å bryte ut i Momentums lille, rare sang om håp og glede: Oh Jeremy Corbyn!

PS: Vil du vite mer om Corbyn, Momentum og det britiske Labour-partiet anbefales Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp-ned på britisk politikk.