En feministisk selvhjelpsbok for «the 99 %»

Facebook-sjef Sheryl Sandberg. Foto: Fortune Live Media Facebook-sjef Sheryl Sandberg. Foto: Fortune Live Media

BOKOMTALE: Kvinner på gulvet betaler når en Lehman-søster driver banker til konkurs. Det er på tide at feminister «lener seg ut» av kapitalismen.

Da jeg leste boka Lean Out av journalist og Guardian-spaltist Dawn Foster, ble jeg minnet om da jeg var barn, da livet besto av Barbie, My little Pony og ostepop. Jeg drømte om å bli den lille havfruen Ariel, jeg ville ha rødt hår, lilla pushup-bh lagd av skjell, og jeg lærte at jeg kunne gå fra et liv med fiskehale på havets bunn til å bli menneske og gifte meg med prinsen hvis jeg bare ville det hardt nok. Og jeg ville bli Ariel. So badly. Oversatt til voksendrømmer: Vi kan alle komme oss unna en kjedelig jobb med dårlig inntekt hvis vi bare går all in – tar risiko, arbeider flittig, lærer å kjenne de rette folka, fokuserer på målet og prioriterer karriere.

Det er dette Disney-budskapet milliardær og Facebooksjef Sheryl Sandberg fremmer i boksuksessen Lean In: en såkalt feministisk oppfordring til kvinner om å lene seg inn i maktas korridorer.

Businessfeminismen glir perfekt inn i kapitalismen.

Facebook-sjef Sheryl Sandberg. Foto: Fortune Live Media
Facebook-sjef Sheryl Sandberg. Foto: Fortune Live Media

Og det er dette Dawn Foster kritiserer i boka Lean Out.

Fra karrieremanual til kollektiv kamp
Lean In er en slags selvhjelpsbok – en karrieremanual til kvinner som vil klatre. I den businessfeministiske bibelen forteller Sandberg det vi har hørt før: at vi kvinner må knuse glasstaket som holder oss nede og utenfor sjefsposisjoner og gutteklubber. Hun anerkjenner at mangelen på kvinnelige ledere i bedrifter skyldes strukturelle problemer, men mener at vi som individer må ta oss sammen og ta plass.

Og som tittelen avslører – Lean Out – sier Foster det motsatte av Sandberg: Feminismen bør heller oppfordre kvinner til å lene seg ut. Businessfeminismen glir perfekt inn i kapitalismen, som er alt annet en kvinnevennlig. Den fokuserer på individuelle suksesshistorier – «radikal og kollektiv handling vil aldri fungere godt med kapitalismen» – framfor å kritisere hvordan store selskaper og bedrifter utnytter menneskene som arbeider for dem: «Å be kvinner om å lene seg inn er mye lettere enn å kreve at vi fundamentalt forandrer […] hvordan vi belønner og tilnærmer oss arbeid.»

Trickle down-feminisme
Bedriftsfeministene sverger til det Foster kaller trickledown-feminismen: troen på at det å få kvinner inn i høye posisjoner i næringslivet vil gagne alle kvinner, da likestillingen automatisk vil renne nedover når kvinner på toppen blir normen. Men det funker ikke, ifølge Foster, og hun bruker Margaret Thatcher som eksempel: en statsminister som gjorde mer skade enn nytte for britiske kvinner, fordi klasseinteressene hennes overskygget all form for kjønnssolidaritet.

Og i Lean Out minner Foster oss om det som kan være lett å glemme: Kvinner i sjefsposter utgjør faktisk en betydelig del av den økonomiske eliten – som generelt beskytter profitt og hamstring av formue foran likestilling. Hun understreker at formålet med kapitalistisk business kun er å generere kapital – not pour oil over society’s ills, but to profit from anything possible. Og hun viser til at Skandinavias – as close to a feminist utopia as many of us are are likely to see in our lifetime – suksess ikke ligger i antallet kvinnelige toppsjefer (der vi fortsatt, statistisk sett, ligger lavt), men i kollektiv kvinnekamp.

Klasseinteressene hennes overskygget all form for kjønnssolidaritet.

En 99%-feminisme
We are the 99% er slagordet vi kjenner fra Occupy-bevegelsen, som i 2011 samlet seg i Zuccotti Park i New York for å protestere mot økonomisk urettferdighet. 99%-parolen har etablert seg som et symbol for den store massen – folk flest. Den øvrige ene prosenten er den økonomiske eliten. Bernie Sanders (som btw trolig vil gjøre mer for kvinner i USA enn businessvennlige Hillary Clinton) er en som bruker prosent-begrepet hyppig: «Now is the time to create a government which represents all Americans and not just the 1%».

For vi lever i en tid der rike blir rikere og fattige blir fattigere. Dette gjelder også kvinner. Den britiske avisa The Guardian har meldt at det på verdensbasis er syv ganger så mange kvinnelige milliardærer nå som for 20 år siden, og de superrikes oppsamling av kapital har betydelige effekter for de som er lengst nede i kjeden. Kvinner rammes hardere en menn i krisetider. Foster påpeker i boka: «Som finanskrisa lærte oss, når kuttpolitikken kommer, er det kvinner som lider mest.» Kvinner på gulvet betaler når en Lehman-søster driver banker til konkurs. Det er med andre ord ikke gunstig for kvinner flest at flere kvinner klatrer seg til toppen.

Når vi snakker om skeive maktforhold – herskap og tjenestefolk – er vi alle søstre da? Nei.

Boka Lean Out gir oss en god grunn til å snakke feministisk strategi. Den peker på den tydelige forskjellen mellom kollektiv feminisme – kvinnekamp for de nittini prosentene av oss – og den individuelle, businessvennlige feminismen, den som gjerne heier på the 1%. Skal vi som feministisk bevegelse bruke kampkruttet på å få flere kvinner inn i posisjoner der de har makt til å dumpe lønninger og plassere profitt i skatteparadiser? Eller bør vi gå back to basics og tydeliggjøre motsetninger? For å bruke journalist og forfatter Kajsa Ekis Ekmans ord: Overklassens velbehag hviler på arbeiderklassens skuldre.

Selvsagt ville det vært herlig om vi var forent i en stor gemyttlig kvinneklubb. Men slik er det ikke og det vet vi. Alle kvinner kan ikke leke, det handler om makt, og når vi snakker om skeive maktforhold – arbeidsgiver og arbeidstaker, herskap og tjenestefolk – er vi alle søstre da? Nei.

Businessfeminismen er skadelig
En av de viktigste poengene i Lean Out, er at selvhjelpsbøker á la Sandbergs’ Lean In, som legger ansvaret på invididet, er med på å passivisere kvinner når det kommer til kollektiv kamp. Businessfeminismen er både kontraproduktiv og skadelig: «Å lene seg ut av det kapitalistiske systemet er langt mer effektivt for å forandre ting […] Du får ikke utrettet noe radikalt om du bare fortsetter å spille spillet.»

Problemet er ikke at kvinner oppmuntres til å ta plass og følge drømmene sine. Problemet er at alle kan ikke få dem oppfylt og at noens lykke er en annens ulykke. Virkeligheten er de facto sånn at vi kan ikke alle bli prinsesser, Lehman-sisters, Grand Prix-vinnere eller sjefer i en bedrift. Alle kan Disney-drømme om ballet på slottet, men alle kan ikke gå på det. Og som Foster spør på bokas omslag: If one percent are leaning in, what are the other 99 percent supposed to do?