Den 16. april 1917 ankommer en kjent og etterlengtet revolusjonær leder endelig Finland-stasjonen i Petrograd, nå St. Petersburg. Vedkomne har reist gjennom Europa for å delta i, lede og videreføre revolusjonen som startet rundt to måneder tidligere, og som nå er inne i en usikker og kritisk fase. En stor folkemengde har møtt opp, og den hjemvendte lederen nærmest jages av folkemengden mot en ventede bil, hvor en tale avkreves før den får kjørt avgårde. Den revolusjonære kremter, klatrer opp på panseret i et forsøk på å rage noe høyere over bakken enn sine beskjedne centimeter og erklærer gledestrålende: Revolusjonen er alt, alt annet er tull! Derfra kjøres hun over til bolsjevikenes hovedkvarter hvor hun mottas som en helt, men advares mot å bryte med linja om å samle alle demokratiske krefter i landet for å forsvare revolusjonen. Rosa Luxemburg har vendt hjem til sine egne og en historisk oppgave som kan få betydning for hele menneskeheten. Hun ser utover lokalet fylt opp av forventningsfulle kamerater mens et brennende spørsmål presser seg fram: Hva er egentlig problemet deres?

Revolusjonen er alt, alt annet er tull!

Kan vi se for oss dette scenarioet – at den hjemvendte, revolusjonære helten i april 1917 ikke var Lenin, men den revolusjonære tenkeren Rosa Luxemburg, også hun født i det store tsarriket Russland? Og hvis ja, ville historien ha tatt en lystigere vending, mot demokratisk sosialisme framfor diktatur?

Luxemburg er kjent for sin tidlige, lynskarpe og krasse kritikk av bolsjevikens revolusjon og retningen den tok etter oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen i januar 1918. Likevel, om det var hun som møtte opp på Finland-stasjonen i april 1917 ville budskapet vært nøyaktig det samme som Lenins: Å hevde at revolusjonen bør stoppe ved tsarens fall fordi Russland ikke «er rede» for en sosialistisk revolusjon, er en alvorlig feilslutning. Hennes kjente, kritiske pamflett fra 1918, «Den russiske revolusjonen», åpner derfor med en hyllest av Lenins og Troskijs revolusjonære linje og en kraftig utskjelling av tyske og russiske sosialister som vil slutte rekkene med den provisoriske regjeringen og progressive elementer i borgerskapet.

Å hevde at revolusjonen bør stoppe ved tsarens fall fordi Russland ikke «er rede» for en sosialistisk revolusjon, er en alvorlig feilslutning.

Det er ikke det at Luxemburg mener det er feigt å gå for en slik linje, eller at det ikke vil ta revolusjonen langt nok. Snarere er problemet at det ikke vil fungere fordi den gamle, herskende klassen fort vil være tilbake ved makten om motstanderne deres slutter å kjempe: «Den gylne middelvei kan ikke opprettholdes i noen revolusjon. Dens naturlover krever kjappe avgjørelser: enten kjører lokomotivet framover for full damp mot det mest ekstreme punktet av den historiske oppstigningen, eller det ruller tilbake drevet av sin egen vekt helt til startpunktet på bunn; og de som ønsker å holde det på midten av stigningen ved hjelp av sin svake kraft, blir ugjenkallelig dratt med ned i avgrunnen».

Mye av skylden for at revolusjonen ikke gjennomføres knirkefritt får tyske sosialdemokrater ta selv framfor å kritisere.

Luxemburg var dermed på linje med Lenins «Aprilteser», hvor han hevdet at revolusjonens borgerlige fase var forbi og at bøndene og arbeiderne nå måtte gripe makten og bevege samfunnet mot sosialisme. Luxemburg har også i pamflettens første kapittel mye forståelse for at Russland befinner seg i en prekær situasjon, med verdenskrig og rammende sult, og at ikke alt kan gå som planlagt eller på ideelt vis.

Mye av skylden for at revolusjonen ikke gjennomføres knirkefritt får tyske sosialdemokrater ta selv framfor å kritisere, verden er tross alt global og bolsjevikene er avhengig av hjelp utenfra og revolusjon i flere land. «All revolusjonær ære og kapasitet som vestlig sosialdemokrati manglet fantes hos bolsjevikene. Deres oktober-oppstandelse var ikke bare den faktiske redningen for den russiske revolusjonen, den var også redningen for æren til internasjonal sosialisme», skriver hun. Luxemburg er med andre ord full av forståelse og beundring. Likevel bygger det seg opp et stort «men» mellom linjene.

Den viktigste kritikken handler om mangelen på demokrati og folkestyre.

Rosa Luxemburg var en av det forrige århundrets mest åpne og uredde tenkere. Der mange ikke satte spørsmålstegn ved autoriteter som Marx, og dermed skrev hundrevis av artikler om at Russland ikke var klar for sosialistisk omveltning kun basert på hans teorier, mente Luxemburg at kun «gjennomgripende og gjennomtenkt kritikk var det som kunne bringe fram skattene av erfaring og lærdommer». Hun har derfor noen innsigelser mot måten denne nødvendige revolusjonen drives på, og har ikke tenkt til å legge fingrene i mellom.

Aller først advarer hun om at Lenins oppfordring til bøndene om å «gå ut og ta landet», strengt tatt har lite å gjøre med sosialistisk organisering av produksjonsmidlene, men heller er å gå fra en form for privat eierskap til en annen, noe som vil skape problemer for dem rundt neste sving. Videre påpeker hun at lovnaden om nasjonalt selvstyre i de ulike regionene i det tidligere russiske keiserriket bare er med på å svekke det internasjonale proletariatet på bekostning av nasjonalisme, noe hun vel også fikk rett i. Men det til side, den viktigste kritikken handler om mangelen på demokrati og folkestyre, og om Lenins og Troskijs misforståtte forståelse av konseptet «proletariatets diktatur».

Når makten ligger i gatene, innvender Luxemburg, er det ikke en god idé å bryte kontakten med dem.

Det kjente, første steget mot diktatur og ett-parti stat etter oktoberrevolusjonen var oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen. Trotskij forsvarte avgjørelsen med at valget ble utlyst før revolusjonen, og dermed reflekterte det gamle Russland, ikke det nye som hadde oppstått etter den historiske vendingen. Luxemburg kjøper den forklaringen, men spør hvorfor de da ikke ser den åpenbare konklusjonen av et slikt argument: Oppløs den gamle forsamlingen og kall straks inn til valg av en ny! I stedet valgte bolsjevikene å oppløse den gamle og gripe all makt selv.

Luxemburg hevder at Trotskij ikke tror at samfunnet rundt påvirker valgte politikere, noe hun så går inn for å tilbakevise. All erfaring tilsier jo det motsatte! Når en ny vind blåser over samfunnet får selv de mest borgerlige representanter seg til å si de mest uventede ting, hevder hun. Poenget er at revolusjonære er nødt til å lene seg på folkeviljen, ikke avvise den. Oktoberrevolusjonen selv er et av mange eksempler på at den sosiale situasjonen endrer seg og gjør det mulig å gjennomføre mer radikal politikk: Bolsjevikene kom styrket ut av sommeren 1917, medlemsmassen vokste fort og i september fikk de flertall i Petrograd-sovjetet. Oktoberrevolusjonen var enkel og udramatisk fordi støtten allerede var på plass. Som Lenin selv sa: Makten lå i gatene, vi bare plukket den opp. Når makten ligger i gatene, innvender Luxemburg, er det ikke en god idé å bryte kontakten med dem.

Stikkordet i vår tid så vel som i 1917 var å analysere det som skjedde rundt en og organisere seg deretter, ikke forsøke å følge en på forhånd vedtatt oppskrift.

Hva er så alternativet? Luxemburg har blitt anklaget for å være i overkant naiv når det gjelder troen på spontan aksjon og at massene skal lede an. Det har blitt hevdet at hun legger for mye vekt på den uorganiserte arbeiderklassen og for lite vekt på nødvendigheten av planlegging og organisering.

Dette er den samme kritikken som protestbevegelsene etter den globale finanskrisen – som Occupy Wall Street i USA, 15M i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og den arabiske våren – ble utsatt for. Horisontalfetisjisme ble det kalt, og kritikerne minnet om at det spontane ikke har en tendens til å vare. Men Luxemburg er ingen naiv okkupasjonsromantiker som ikke anerkjenner organisering eller politiske partier. Snarere mener hun at spontanitet og organisering er ulike deler av samme prosess, og at begge er nødvendige.

Når en ny vind blåser over samfunnet får selv de mest borgerlige representanter seg til å si de mest uventede ting.

I pamfletten «Massestreik, partiet og fagbevegelsen» skriver hun at det ikke er opp til det tyske sosialdemokratiet å bestemme når og hvor massestreiker vil bryte ut, da et partidekret ikke kan diktere historiske situasjoner. Hva partiet imidlertid kan gjøre, er å tilpasse seg de nye politiske tendensene når de oppstår av seg selv, og «formulere dem som bestemt og konsistent taktikk». Dette skjedde under de såkalte juli-dagene i Russland i 1917, da store demonstrasjoner av arbeidere og soldater brøt ut spontant. Bolsjevikene sto ikke bak opprøret, men støttet det da det var i gang, noe de gikk styrket ut av etter en kort svekkelse.

Det samme så vi også med okkupasjonsbevegelsene, som begynte som spontane opprør, men etter hvert fikk mer varige parlamentariske utrykk. Occupy ble Bernie Sanders, 15M ble Podemos i Spania og Syriza vokste fra et mikroparti til regjeringsleder etter å ha lyttet til og organisert sammen med demonstrantene på Syntagma-plassen i Aten. Stikkordet i vår tid så vel som i 1917 var å analysere det som skjedde rundt en og organisere seg deretter, ikke forsøke å følge en på forhånd vedtatt oppskrift.

Effektiviteten forsvinner straks «frihet» blir et spesielt privilegium.

Årsaken til at et parti ikke kan vedta oppskriften er ikke bare at det er elitistisk og udemokratisk at en liten partielite skal styre utviklingen, men igjen at det også ikke lar seg gjøre. Her er vi inne på Luxemburgs mest kjente utsagn, nemlig at frihet alltid først og fremst er frihet for den som tenker annerledes. Dette, skriver hun, handler ikke om noe abstrakt rettferdighetsbegrep, men om at «alt som er opplysende, nyttig og rensende ved politisk frihet er avhengig av nettopp dette, og at effektiviteten forsvinner straks «frihet» blir et spesielt privilegium».

Derfor ødelegger bolsjevikene sitt eget maktgrunnlag ved å fjerne demokratiet, fordi «uten en fri og uhindret presse, uten en ubegrenset rett til å danne foreninger og forsamlinger, er styret til de store massene av folket helt utenkelig». Hun hevder at Lenin selv har skrevet mye fint om det, men nå har valgt å bruke helt feil virkemidler. Den eneste redningen er «det mest uhindrede og dypeste demokratiet og offentlig meningsutveksling».

Det nytter ikke å kvele sosialt initiativ og folkelig deltakelse om sosialisme er målet.

Luxemburg fikk selv aldri byrden med å styre et land i en fullstendig kaotisk situasjon som Lenin gjorde, og hun skriver at hun har forståelse for at desperate tider krever desperate grep. Likevel: «Problemet oppstår når de gjør dyd av nødvendighet og ønsker å fryse fast all taktikken som blir tvunget på dem fra utsiden inn et komplett, teoretisk system – og så anbefaler dette til det internasjonale proletariatet som sosialistisk taktikk».

Slik spres diktatur framfor demokrati. Opp mot dette holder Luxemburg det som alltid har vært sosialister oppgave. Å fremme «sosiale instinkter i stedet for egoistiske, masseinitiativ i stedet for apati, idealisme som overvinner all lidelse etc.». Det er ikke sikkert at det ville fungert i praksis, at et perfekt samspill mellom spontanitet og organisasjon hadde oppstått om Luxemburg sto bak roret framfor Lenin. Men det er sikkert at det motsatte ikke går, at det ikke nytter å kvele sosialt initiativ og folkelig deltakelse om sosialisme er målet. Det står, som Luxemburg er mest kjent for å ha slått fast, mellom sosialisme og barbari.

Denne teksten sto først på trykk i Klassekampen 25. juli 2017. Alle sitatene er oversatt av artikkelforfatteren fra engelsk.