Rødgrønt lederskap

Det er bra at Støre vil vi skal «leve av å redde klimaet», men klimakrisa representerer en eksistensiell krise for oljenasjonen Norge.

AUF-ere som jubler ekstatisk over et partivedtak mot oljeboring. LO-organiserte arbeidere som truer med utmelding fra Ap fordi partiet svikter industrien. Mellom de to motpolene vokser en revne i velgerkoalisjonen som må bære fram et nytt flertall i 2021.

Med utfall mot «de som tjener penger på å ødelegge fremtiden vår», dramatiserer MDG dette som en strid mellom det gode og det onde: For å redde kloden, må de grønne ridderne nedkjempe det oljesvarte monsteret. Hadde det bare vært så enkelt.

Sannheten er at klimakrisa, som krever drastiske utslippskutt av oss, representerer en eksistensiell krise for en oljenasjon der petroleum står for 40 prosent av eksporten og 20 prosent av statens inntekter. Hvis vi ikke lykkes med en storstilt grønn industriutvikling, betyr en «sluttdato» for monsteret også sluttdato for deler av velferdsstaten.

Hvis vi ikke lykkes med en storstilt grønn industriutvikling, betyr en «sluttdato» for monsteret også sluttdato for deler av velferdsstaten.

Jeg forstår hvorfor Rødt og MDG vil vedta en sånn dato. Tanken må være at en ubønnhørlig frist vil drive fram nødvendige investeringer i grønn virksomhet, i stedet for at vår generasjon lar humla suse, kloden koke og oljepengene strømme.

Men hvor sannsynlig er det at Stortinget vil stå ved et vedtak om sluttdato, hvis vi om 15 år fortsatt står der at hundretusenvis av arbeidsplasser forsvinner, sammen med 40 prosent av eksportinntektene, samtidig som ensidig norsk oljestans ikke redder klodens klima? Det er hundre prosent usannsynlig.

Jeg tror en «sluttdato» er et dårlig egnet virkemiddel fordi kravet er å sette kjerra foran hesten. Oppgaven i dag er ikke å diktere nøyaktig når Norge skal slutte med olje, men å drive fram en næringsutvikling som gjør det økonomisk og politisk mulig å slutte med olje – jo før, jo heller. Han som bygger oljeplattformens understell i dag kan bygge flytende vindmøller i morgen – for verdensmarkedet.

Her har rekkefølgen alt å si. Morgendagens norske eksportindustrier må i stor grad utvikles på grunnlag av dagens. Du kan ikke utvikle avanserte produksjonsbedrifter som vinner i verdensmarkedet på grunnlag av blanke ark, fargestifter og et landsmøtevedtak i Rødt.

Morgendagens norske eksportindustrier må i stor grad utvikles på grunnlag av dagens.

Derfor er oppgaven for rødgrønne partier nå å utvikle en handlekraftig klima- og industripolitikk der Norge bidrar til å få ned utslippene globalt – gjennom havvind, vannkraft, CO2-håndtering og elektrifisering av alt mulig – på en måte som fremmer grønn industriutvikling nasjonalt.

Med slagordet «Vi skal leve av å redde klima» antydet nå i september Jonas Gahr Støre denne strategien, som ble lansert av Manifest Tankesmie og vedtatt av Industriaksjonen i januar. Skal Støre lykkes i sin ambisjon om at «en mer aktiv stat må gå i spissen for å bygge opp ny, klimavennlig industri», kreves mer enn slagord. Han må ta oppgjør med den intellektuelle latskapen våre fremste folkevalgte utviser i forvaltningen av nasjonens enorme finansformue.

Det var fornuftig å innføre en såkalt handlingsregel for bruk av oljepenger, for å unngå vettløse valgkamper der partiene må overby hverandre i enorme skattekutt og samtidige velferdsøkninger. Men når det gjelder investeringen (ikke bruken) av disse pengene, er det en utilgivelig latskap – i en situasjon der kloden skriker etter enorme, klimaindustrielle investeringer – av politikerne å bare overlate våre nær 10 000 milliarder kroner til noen forvaltere uten samfunnsansvar og be dem investere vår gedigne makt «rent finansielt», og aldri i Norge.

Dagens «apolitiske» strategi for oljeformuen innebærer noen meget tydelige politiske valg: Stortinget vil heller kjøpe opp alle handlegater i alle verdens storbyer enn å investere en eneste av disse milliardene i klimavennlig, norsk industri som kan sikre grønn energiforsyning verden over.

Det er ikke et mål i seg selv å bruke oljefondet til industriutvikling. Men hvis det blir nødvendig, når «en mer aktiv stat», som Støre sier, skal gjøre norsk industri i stand til «å leve av å redde klima», bør det heller ikke være forbudt. Det er det i dag.

Fram mot 2021 handler rødgrønt lederskap om å peke vei ut av en eksistensiell krise for kloden – og norsk økonomi. Nye ideer og bedre løsninger for investering (ikke bruk!) av en oljeformue på 10 000 milliarder kroner vil være et sterkt og tydelig symbol for dette lederskapet.