Denne uken skal hundrevis av økonomistudenter tilbake på skolebenken etter en velfortjent ferie. Mange er i gang med obligatoriske fag i mikroøkonomi. Enkelte vil reagere på den økonomiske fortellingen som presenteres og det snevre metodiske fokuset man er forventet å levere på eksamen. Dersom de stiller kritiske spørsmål får de sannsynligvis de samme svarene som jeg fikk; «Vær tålmodig», «Modellene blir mer virkelighetsnære etter hvert når antakelsene endres».

Modellene på pensum tilslører den ekte økonomien mer enn de forklarer.

Selv opplevde jeg aldri at det ble mer relevant, vi fikk primært servert mer matematisk kompliserte versjoner av de samme modellene. Senere har jeg oppdaget tusenvis av økonomer, tidsskrifter og teorier som bekrefter den intuisjonen jeg satt med som bachelorstudent. Modellene på pensum tilslører den ekte økonomien mer enn de forklarer. Det finnes andre økonomiske modeller, men de er utelatt fra pensum. Istedenfor å få et innblikk i ulike verktøy og teorisyn som kan brukes for å analysere økonomien, blir studentene servert en ukritisk fortelling med utgangspunkt i amerikanske lærebøker.

Det finnes flere eksempler på nyklassiske teorier som står på pensum, på tross av at de er dårlige analytiske verktøy. I Steinar Strøm og Jon Vislie sin bok «Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk» er et gjentakende moment betydningen av de «fundamentale velferdsteoremene», som sier at gitt visse antakelser vil markedet gi oss den mest effektive allokeringen av ressurser i samfunnet.

Det finnes flere eksempler på nyklassiske teorier som står på pensum, på tross av at de er dårlige analytiske verktøy.

Økonomiske idéhistorikere må tilbake til den kalde krigen og diskusjonene mellom markedsøkonomi og planøkonomi for å forklare hvorfor dette fortsatt er en del av pensum. Teoremene har blitt tilbakevist utallige ganger, uten at dette fremkommer utover en liten fotnote. Studentene forblir i uvisse om de teoretiske diskusjonene i faget, og bruker istedenfor tiden på å pugge definisjoner til eksamen.

Blant de mange antakelsene man må gjøre for at velferdsteoremene skal stemme, er ideen om at bedriftene opererer i perfekt konkurranse med hverandre, der ingen aktører er så store at de kan påvirke vareprisen. En slik situasjon begrunnes med at gjennomsnittskostnadene øker når bedriftene når en viss størrelse. Den typen bedrifter som antas når økonomer skal beskrive en situasjon med «perfekt konkurranse» minner ifølge den kritiske økonomen William Lazonick om en «sweatshop», der produktiviteten faller og kostnadene øker fordi arbeiderne etter hvert må sitte trangt og det er vanskelig for ledelsen å kontrollere effektiviteten.

I følge Lazonick er «fundamentet for økonomisk analyse slik det blir undervist semester etter semester, år etter år, av tusenvis av doktorgradsstudenter til millioner av bachelorstudenter i introduksjonskurs i økonomi verden over», basert på realitetene av en overfylt og uproduktiv «sweatshop» slik vi kjenner det fra en klesfabrikk i Indonesia eller Bangladesh.[i]

Så snart virkeligheten tas med i fortellingen så bryter velferdsteoremet sammen.

Videre forklarer Strøm og Vislie at bedrifter som ikke opererer på denne måten gir ulike former for «markedssvikt». Innovative bedrifter som opererer med høye investeringskostnader og oppnår markedsmakt og fallende kostnader, kalles i dette rammeverket et «naturlig monopol», og gir en ikke-optimal ressursallokering. Så snart virkeligheten tas med i fortellingen så bryter velferdsteoremet sammen.

Det er nødvendig med forenklinger når økonomiske modeller skal bygges. Men det settet med forenklinger dagens bachelorstudenter blir opplært i er meningsløse. Årsaken til at dette settet med antakelser forutsettes, er nok nettopp fordi de er nødvendige når velferdsteoremene skal presenteres; «Gitt visse antakelser vil markedet gi oss den mest effektive allokeringen av ressurser i samfunnet.»

Det er fullt mulig å bygge modeller på mer realistiske forutsetninger.

Det er fullt mulig å bygge modeller på mer realistiske forutsetninger, noe Anwar Shaikh har bevist. Økonomisk idéhistorie forklarer hvorfor enkelte teorier har funnet veien til pensum, mens andre er utelatt. Avregulering av finansmarkedene, motstand mot frihandel, klimakrise og finanskrise er eksempler på at vi trenger et økonomifag der studentene får et innblikk i ulike teorier, og lærer å sette ulike modeller opp mot hverandre. I dag blir de primært testet i evnen til å forsvare modellene. Det gir et dårlig utgangspunkt for fagkritisk diskusjon.

20 – 21. januar organiserer Rethinking Economics konferansen «Samfunnsøkonomi for en ny tid». Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampen den 11. januar 2017.

[i] William Lazonick (2016) Innovative Enterprise or Sweatshop Economics?: In Search of Foundations of Economic Analysis, Challenge, 59:2, 65-114