Det mest omfattende byggverket siden Marx’ Kapitalen

Anwar Shaikh presenterer i disse dager tusensidersverket Capitalism, kulminasjonen av et helt liv som såkalt heterodoks økonom. Anwar Shaikh presenterer i disse dager tusensidersverket Capitalism, kulminasjonen av et helt liv som såkalt heterodoks økonom.

INTERVJU: Professor Anwar Shaikh var lei av at økonomifaget ikke forholdt seg til virkeligheten. Etter 35 års arbeid er modellen som skal revolusjonere faget, endelig lansert.

Anwar Shaikh er en av verdens ledende «heterodokse» økonomer. Han mener de nyklassiske modellene det primært undervises i over hele verden, er et dårlig utgangspunkt for å analysere kapitalismen i dag. Shaikh har undervist i klassisk politisk økonomi ved The New School for Social Research i New York i 42 år, og håper den nye boken kan bli utgangspunkt for et alternativt økonomipensum som når bredere.

Ifølge G.C. Harcourt fra University of Cambridge kan boken bli nettopp det:

«I en ekstraordinær blanding av original teori og grundig empirisk arbeid, har vi fått kanskje det mest omfattende byggverket sidens Marx’ Kapitalen, for de som vil forstå og analysere de mange komplekse mekanismene som utgjør moderne kapitalisme.»

I motsetning til teoriene det undervises i ved Universitetet i Oslo, refererer ikke Shaikh til noen idé om perfekte markeder, optimale utfall, eller rasjonell adferd. Ifølge Shaikh kjennetegnes kapitalismen av bobler som vokser og bobler som sprekker. Av vekst og tilbakegang. Det er det sterke profittmotivet som både driver økonomien framover, og som kaster den ut i dype kriser. For å lage økonomiske modeller som forklarer dette, var han nødt til å skape et alternativt teoretisk fundament.

Timingen for boken Capitalism. Competition, Conflict, Crisis kunne ikke vært bedre. Den utgis i en tid da 47 prosent av den amerikanske befolkningen sier de er villige til å stemme på en sosialistisk president, og i et paragdigmeskifte der rådende økonomiske teorier står for fall. Avregulering av finansmarkeder, frihandel og mindre regulering av arbeidslivet har ikke gjort «kaka større» som økonomene lenge har predikert, og amerikanere flest er forbanna på et system som jobber mot dem.

Jeg ønsker å skape et fundament for et alternativt økonomipensum.

Anwar Shaikh. Foto: SCEPA The New School
Anwar Shaikh. Foto: SCEPA The New School

– Aller først: Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Da jeg begynte å studere økonomi, hadde jeg et ønske om å forstå hvordan verden fungerte. Jeg er fra Pakistan, en del av verden med treg økonomisk vekst og enorme ulikheter. Foreldrene mine var ambassadører og jeg har vokst opp med å observere et mangfold av land, kulturer og økonomier. I Kuwait observerte jeg enorm rikdom kombinert med ekstrem fattigdom og stor utnyttelse av arbeidskraften. Da jeg så bestemte meg for å skifte beite fra ingeniør til økonom, opplevde jeg at faget ikke forholdt seg til den verden jeg var interessert i. Istedet forholdt det seg til en fantasiverden. Jeg ønsker å skape et fundament for et alternativt økonomipensum. Målet er at folk som meg, som møter et økonomifag som motsier den verden de selv observerer, slipper å gå gjennom den samme lange prosessen. Jeg håper flere ser at økonomifaget kan romme mer enn det som er innenfor «mainstream».

– Så da ble du nødt til å bygge opp en egen økonomisk teori?

– Nyklassisk økonomi tar hele tiden utgangspunkt i en fantasiverden av perfekt konkurranse og rasjonelle aktører, og jobber seg nærmere virkeligheten derfra. Jeg mener det et svært dårlig utgangspunkt. Så ja, jeg bestemte meg for å gå tilbake til mitt opprinnelige spørsmål, nemlig hvordan verden faktisk fungerer. Istedenfor å starte fra en idealisert verden har jeg tatt utgangspunkt i faktiske observasjoner, i empirien. Ut fra det er det mulig å lage en sammenhengende modell. Men det har tatt tid, jeg har jobbet med dette i 35 år og brukt 15 år på å skrive denne boken.

Måtte du starte helt fra scratch?

– Nei, heldigvis ikke. Det var mye å hente fra de klassiske økonomene Adam Smith, David Ricardo og Karl Marx. Jeg har også bygget videre på arbeidet til John Maynard Keynes, Joan Robinson, Luigi Pasinetti, Piero Sraffa og Jeff Harcourt.

Det er tidkrevende å ta utgangspunkt i hva som finnes av forsking på alt fra nevrobiologi til reklame, men det er uten tvil den vitenskapelig korrekte måten å bygge opp en modell. Man bør starte fra bunnen, fra den faktiske virkeligheten vi ser rundt oss, og gjøre abstraksjoner ut fra det. Nyklassisk økonomisk teori starter med noen svært virkelighetsfjerne antakelser, og bruker disse antakelsene som byggesteiner for modellene sine. Fra det utgangspunktet lærer man, i introduksjonsfag i økonomi, å dra noen svært bastante konklusjoner. Mye av forskningen i økonomifaget baserer seg på å endre disse antakelsene for å gjøre dem mer virkelighetsnære, og se hvordan dette påvirker utfallet av modellen. Men er ikke det å starte i helt feil ende?

– I din bok viser du hvordan det er helt unødvendig, og også feilaktig, å lage modeller med utgangspunkt i perfekt konkurranse. Hvorfor tror du så mange av de nyklassiske modellene har det som en antakelse?

– Det er svært interessant. De gamle klassikerne som Adam Smith og Karl Marx beskriver  detaljert det jeg kaller for en «reell konkurranse» som drivkraft i økonomien. Så hvordan endte denne klassiske ideen opp som en slags mytologisk, perfekt konkurranse? Svaret er at de som skapte utgangspunktet for nyklassisk økonomisk teori, hadde et ønske om å beskrive et kapitalistisk system som var kjennetegnet av harmoni og balanse, et system alle kom godt ut av. Hos Smith, Ricardo og Marx kjennetegnes kapitalismen av konflikter. Klassekamp, konflikter mellom kapitalister og jordeiere, mellom små og store bedrifter, og mellom nasjoner. De nyklassiske økonomene skapte istedet en modell der alle disse konfliktene var fjernet. De presenterte kapitalismen i sin reneste form som et slags ideelt, harmonisk system. Dette viste seg å være et mektig ideologisk fundament og en berettigelse for kapitalismen.

De presenterte kapitalismen i sin reneste form som et slags ideelt, harmonisk system.

– Så det er ikke tilfeldig at det nyklassiske hegemoniet i økonomifaget fikk fotfeste under den kalde krigen?

– La meg si det sånn. Paul Douglas, mannen bak den velbrukte Cobb-Douglas-funksjonen som er på alle økonomipensum, sa det faktisk rett ut. Denne matematiske funksjonen beskriver produksjonen i samfunnet på en måte der arbeid og kapital blir avlønnet med det de selv bidrar med, de får marginalproduktet av egen innsats. Dette står i motsetning til den marxistiske økonomiske tradisjonen som sier at dette dreier seg om klassekonflikt. Du kan se hvordan disse ideene ble så mektige.

– Men hvorfor har de nyklassiske ideene overlevd fram til dagens økonomipensum?

– Fordi de har en klar ideologisk funksjon, og fordi det gir oss en oversiktlig, helhetlig modell å analysere verden ut fra. Men for oss som har studert empirien og den faktiske utviklingen i kapitalismen, er det heller mangel på orden som er den mest interessante observasjonen.

– Hvordan opplever du at heterodokse teorier blir mottatt av «mainstream»-økonomer?

– Spesielt siden 1980-tallet har mainstream-økonomene klart å stenge ute andre innfallsvinkler til faget ved å påstå at alle andre innfallsvinkler kan utledes innenfor deres rammeverk, dersom du bare tillater et stort nok antall «markedsimperfeksjoner». Dette startet med Paul Samuelson som prøvde å innlemme Keynes inn i nyklassisk økonomi ved å si at det var mangelen på fleksibilitet i lønnssystemene som gjorde at økonomien ikke havnet i likevekt. Senere var det snakk om pris-rigiditeter, og så var det rente-rigiditeter. Så det de gjør, er å starte med en idealisert versjon av systemet, og så forklare de reelle utfallene som kan observeres, altså det som foregår i virkeligheten, med ulike tregheter i systemet. Jeg mener dette ikke har noe som helst med Keynes sitt utgangspunkt å gjøre.

Jeg har alltid vært motstander av ideen om at de faktiske utfallene vi ser i økonomien, kan forklares ut fra markedsimperfeksjoner. For meg virker det som om mange er fanget i konseptet perfeksjon. Jeg bruker begrepet reell konkurranse, og mitt hovedpoeng er at vi må analysere kapitalismen ut fra en grunntanke om at kapitalismens drivkraft er den reelle konkurransen. Å analysere kapitalismen med utgangspunkt i når konkurransen er perfekt, og når den er ufullkommen, gir oss få innsikter.

– Så hvordan ser din modell ut?

– Jeg ønsket å lage en modell som på ingen måte er avhengig av noen av de vanlige antakelsene. Ingen maksimering av nyttefunksjoner for å analysere konsumenters atferd, eller antakelser om at kun små bedrifter er konkurransedyktige. Jeg bygger ikke modellen min på en idé om passive bedrifter, som kun velger sin profittmaksimerende mengde varer for en gitt pris. Jeg bygger heller ikke på teorien om rasjonelle valg eller forestillingen om rasjonelle forventninger. Ingen av disse antakelsene er nødvendige for å lage en modell som forklarer grunnleggende økonomiske prinsipper.

Jeg sier ikke at folks preferanser ikke er viktige. Hva individer bryr seg om, føler og hvordan de handler, er viktig. Mikroøkonomi er svært viktig for å forstå økonomien. Men vi trenger ikke denne fiksjons-mikroen. Vi trenger en mer virkelighetsnær mikroøkonomi.

– I Norge publiserte Forlaget Manifest nettopp en bok som kritiserer modellene som brukes i mainstream-økonomi. Det ser ut som at mange har misforstått denne kritikken. De argumenterer med at det eneste alternativet til nyklassiske modeller er å ikke benytte seg av modeller eller abstraksjoner i det hele tatt. Hvordan bruker du modeller og abstraksjoner i din bok?

– Først av alt vil jeg gjerne understreke at abstraksjon er nødvendig i alle analyser. Du kommer ikke veldig langt dersom du tar utgangspunkt i den minste detalj. Vi må alltid starte med en abstraksjon, men spørsmålet er hvordan den utledes. Hvis abstraksjonen er en slags idealisering, er dette svært ulikt fra abstraksjon som typifisering. Et godt eksempel er Galileos teorier om planetenes bevegelser. Galileo benyttet seg også av abstraksjoner om hvordan planetene beveger seg. Alle detaljer var ikke med, men teorien tok utgangspunkt i de viktigste egenskapene, som tyngdekraften, og ble utledet fra observasjoner. Ut fra dette byggverket forsto han at solen var i sentrum og at verden beveget seg rundt den. I motsetning til dette hadde du den vestlige kirken. Deres abstraksjon var ikke utledet fra observasjoner, men fra et ideologisk, religiøst behov: at jorden er sentrum i universet og at menneskene representerer guds barn. Og derfor jobbet kirken hardt med å utelukke alternative teorier.

Å analysere kapitalismen med utgangspunkt i når konkurransen er perfekt, gir oss få innsikter.

– Og på makro-nivå? Hva er hovedpoengene i boken?

– Det er blant annet en forståelse av hva reell konkurranse betyr i praksis. På godt og vondt. Konkurranse rangerer vinnere og tapere, noe som produserer mange uønskede utfall for de som taper. Det er viktig å forstå at det er en naturlig konsekvens av et kapitalistisk system at det skapes tapere. Og for de som jobber med å moderere disse uønskede konsekvensene, som politikere og organisasjoner, er det svært viktig å forstå hvilke drivkrefter i systemet som gir disse utslagene.

La meg gi deg et eksempel. Ha-Joon Chang har skrevet en nydelig liten bok om utfordringene med frihandel som heter Kicking away the ladder. I nyklassisk økonomisk teori er frihandel noe som gjør at alle får det bedre, både individer og nasjoner. På grunn av antakelsen om null arbeidsledighet vil ikke arbeiderne nødvendigvis få det dårligere dersom bedriften de jobber for blir utkonkurrert, de kan bare flytte. Selvsagt vil økonomer innrømme at det vil finnes mange avvik fra denne teorien, men hovedkonklusjonen er likevel at man får et utfall som er bedre for alle.

Realiteten er selvsagt at den beinharde konkurransen som frihandel fører med seg, er en slags krig, en krig der det finnes vinnere og tapere. Og der taperne kan bli permanent skadet. Jeg ønsker å vise begge sider av denne historien. Fordelene og ulempene er en naturlig del av konkurransen. Istedenfor å si at utgangspunktet er en slags perfekt konkurranse, og at de uregelmessighetene vi observerer i virkeligheten, dermed er resultater av ufullkommen konkurranse, så mener jeg det vi observerer, rett og slett er vinnerne og taperne av de to sidene av den krigen konkurranse er.

– Du var en av mange heterodokse økonomer som forutså den økonomiske krisen. Hva er det med din metode som gjorde at du kunne forutse finanskrisen, og hvorfor feilet de nyklassiske økonomene?

– Først av alt, helt presis var jeg ikke. I mine forelesninger argumenterte jeg for at den ville treffe i 2008-2009, men den kom allerede i 2007-2008. Problemet for mange nyklassiske økonomer var at de allerede hadde konkludert med at det ikke finnes sykluser i økonomien. I teorien om realkonjunkturer (Real Business Cycles) og rasjonelle forventninger tar de heller utgangspunkt i at konjunkturene primært blir påvirket av eksterne sjokk. Det som hadde skjedd før, ville ikke skje igjen, så det var ingen grunn til å bygge den forutsigelsen inn i modellen. Dette er i motsetning til mange heterodokse økonomer, som har modeller der kriser er en naturlig og gjentakende del av dagens økonomiske system.[1]

– Bruker du likevektsmodeller i dine teorier?

– Nei, ingen. Jeg beskriver ekvilibrerings-prosesser, turbulente tendenser i økonomien som drar oss i stadig skiftende retninger. Det er en stor forskjell på å gravitere rundt et balansepunkt som i seg selv hele tiden er i bevegelse, og på likevekt som et sted der økonomien forblir i balanse.

– Du nevnte at mainstream-økonomer har utestengt andre økonomiske synspunkter, hva mente du med det?

– Da jeg studerte, var det mye større bredde. Det var to hovedretninger, Keynesianisme og nyklassikere. Det rommet forsvant etter hvert som nyklassikerne begynte å ekspandere og innlemme Keynes i de nyklassiske modellene. Det var mange som kritiserte alle antakelsene i de nyklassiske modellene, men dersom de ikke kunne framstille et alternativt, «likeverdig» rammeverk, endte de opp med å primært tilføre de nyklassiske modellene ulike markedsimperfeksjoner. Det er derfor rommet for å studere adferdsøkonomi nå vokser kraftig. Men adferdsøkonomi slik den praktiseres i dag er en slags reparasjonsjobb. Mange innrømmer det helt åpent, at de prøver å reparere de mikroøkonomiske modellene for å gjøre de mer virkelighetsnære.

Det er svært mye interessant å lære om hva som påvirker folks valg. Men hvorfor insisterer vi fortsatt på å lage modeller som tar utgangspunkt i at vi er rasjonelle, for så å se på konsekvensen av at vi plutselig ikke er det? Hvis vi ønsker å studere økonomisk adferd, så la oss gjøre nettopp det, og ikke studere avvik fra et slags himmelsk ideal.

Etter at forskere har konkludert med at vi ikke kan analysere bedrifter ved hjelp av en teori om perfekt konkurranse, eller mennesker ved hjelp av en teori om at vi er rasjonelle og nyttemaksimerende, så er spørsmålet hva vi skal gjøre med denne informasjonen. Skal vi prøve å reparere og justere det eksisterende paradigmet, for å inkludere nyoppdaget fakta? Eller skal vi bevege oss mot et helt annet fundament, der verden vi omgir oss med, virker reell i seg selv?

Vi er nødt til å erstatte hele grunnlaget for modellen. Vi må ta utgangspunkt i hvordan folk faktisk oppfører seg. Og på det grunnlaget må heterodokse økonomer skape sine egne teorier innen mikroøkonomi. Mikro er dronningen på sjakkbrettet. Vi må klare å ta dronningen før vi kan bevege oss framover, og vi kommer ingen vei ved å kun påpeke ulike imperfeksjoner. Da spiller vi bare det samme spillet som nyklassikerne.

Fortell mer om dronningen. Hvordan ser din mikroøkonomi ut?

– Ved å bruke stokastiske modeller er det mulig å inkludere et mangfold av menneskelig atferd, istedenfor å lage modellen ut fra en rasjonell aktør. I dette mangfoldet av atferder ser vi at det danner seg overraskende stabile mønstre, dette på tross av at vi ser at individer ofte velger svært ulikt. Modeller bør klare å inkludere det faktum at mennesker samhandler. Vi må lage modeller som inkluderer klasse, etnisitet, kjønn og personlig bakgrunn fra starten av, og fra det utgangspunktet kan vi få et samlet mønster som viser seg å være nokså stabilt.

Åpenbart avviker den samlede adferden noen ganger fra disse stabile mønstrene, ettersom folk velger å overstyre tidligere handlingsmønstre. De kan for eksempel bestemme seg for å samarbeide, av politiske eller personlige grunner. Et eksempel er at det utgjør stor forskjell om arbeiderne i en bedrift er organisert eller må konkurrere mot hverandre. Det er en del av den sosiale historien. Og økonomifaget burde klare å ha det med i modellene fra starten. Økonomer bør starte med å se hva antropologene kan fortelle oss og bygge økonomiske modeller ut fra det. Dette er på ingen måte så komplisert som det høres ut som. Det er kun snakk om å inkludere kompleksiteten i menneskelig atferd.

Mitt argument er at det er mulig å lage abstrakte modeller som kan brukes til å analysere økonomien, med et fundament som passer mye bedre med observasjonene om hvordan folk faktisk oppfører seg. Det er mulig å lage modeller som tar utgangspunkt i summen av individers handlinger, helt uten den typen antakelser som nyklassiske økonomer gjør.

– Jeg vet at du egentlig bare vil snakke om de alternative teoriene du har lagt fram i boken din, men jeg vil likevel gjerne vite litt mer om hvordan det er å være heterodoks økonom i dag, og hvordan du blir møtt.

Selvfølgelig. Da jeg studerte, var det mye mer dialog mellom ulike retninger. Folk som Paul Samuelson og de andre store økonomene på den tiden hadde alle lest originalverkene til Keynes og Marx. På Cambridge kunne du snakke med Charles Cobb på den ene siden, og så Piero Sraffa og Nicholas Kaldor på den andre. Folk var utdannet på den Europeiske måten, med et bredt teoretisk spekter. Etter hvert ble spekteret smalere. Chicago-skolen og MIT-skolene tok gradvis over faget. Utviklingen var slik at den eneste måten å få legitimitet på, var å starte med deres teoretiske utgangspunkt. I biografien min[2] skriver jeg om hvordan jeg prøvde å invitere Joan Robinson til å snakke på Columbia på 1970-tallet. Hun var en anerkjent økonomiprofessor fra Cambridge University i England, men invitasjonen ble avvist av ledelsen fordi hun ikke var en ekte økonom (!). Dersom du ikke bygget teoriene dine på de samme fundamentene som de nyklassiske økonomene, ble du rett og slett ikke regnet som økonom.

De åpningene heterodokse økonomer har hatt til å utfordre det nyklassiske hegemoniet, har nettopp vært de gangene kapitalismen har feilet katastrofalt i å følge de økonomiske mekanismene som tegnes opp i mainstream-teori. Kanskje vi har en slik mulighet nå? Og nye bøker er alltid nyttige når ideer skal spres.

– Vi jobber nå med å lage et heterodokst nettverk i Norge. Har du noen gode råd?

– Ikke kast bort tiden deres på å klage over nyklassisk økonomi. Det er en felle. Vi har en tendens til å gjenoppdage kritikken, men det aller meste har allerede blitt gjennomkritisert for lenge siden. Fokuser heller på å lage alternative teorier, alternative visjoner. Observer hvordan verden fungerer, og utled modellen din med utgangspunkt i det.

Shaikh mener det er mulig å lese Capitalism. Competition, Conflict, Crisis uten en høyere økonomigrad, men han anbefaler da at den leses i studiegrupper. Henry George School of Social Science har lastet opp videoer av alle forelesningene hans knyttet til stoffet i boka, de kan ses her.

 [1] Shaikh tok utgangspunkt I Nikolai D. Kondratieff sine teorier om lange bølger. I tillegg studerte han boken til Kindleberger Manias, panics and crashes og John Galbraights The great crash. Med det utgangspunktet kunne man se hvordan alt de beskrev fra tidligere tider nå var i ferd med å skje igjen, spørsmålet var bare timingen.

[2] I Eminent Economists II, Cambridge University Press