Verden er i kaos, økonomien i fritt fall og skolene stengt. Vårt bidrag til å forstå hva som skjer rundt oss, er et studieopplegg for små, men kanskje mest for store.

Leksjon en: Arbeiderne, du og jeg, skaper verdiene
Vi lever i et økonomisk system som kalles kapitalisme. Det fungerer slik at noen få eier produksjonsmidlene, som oljeplattformer, fabrikker og klesbutikker, og resten av oss jobber for dem som eier. Bedriftseierne påstår ofte at de er den mest essensielle delen av økonomien, siden de skaper jobber for andre.

Men selv om både fabrikkene og naturressursene er de samme som de var for måneder siden, er vi i en dyp krise fordi mange arbeidere ikke lenger kan gå på jobb. Det er altså ikke kapitalen og ressursene som skaper verdiene – det er arbeiderne. Når hendene og hodene våre slutter å gjøre det de vanligvis gjør, stopper alt raskt opp.

Krisepolitikk kan lett føre til større ulikhet.

Leksjon to: Redningspakker øker ofte ulikhet
For den ideologiske høyresida er kriser alltid en mulighet til å innføre en politikk som vanligvis er umulig fordi den er i strid med interessene til flertallet. Derfor kan krisepolitikk lett føre til større ulikhet. Etter finanskrisa i 2008 ble det for eksempel ført en såkalt kutt- og sparepolitikk i Europa som førte til høy arbeidsløshet, lave lønninger, nye, usikre jobber med 0-timers-kontrakter og svært svekkede velferdsstater. Hvordan kuttene har rammet helsesektoren, ser vi nå med gru i land som Spania og Italia.

Samtidig har selvfølgelig også venstresida interesse av å redde økonomien framfor å la alt kollapse i kaos. Men redningspakker bør komme i form av at virksomheter usteder nye aksjer i bytte mot statlige kapitalinnskudd, slik at verdien av de eksisterende eiernes aksjer synker. Det er bra av tre grunner: For det første tar aksjeeierne tapet, som seg hør og bør. For det andre får staten, det vil si oss skattebetalere, også være med på oppturen som forhåpentligvis kommer i etterkant og kan slik få pengene tilbake. Og for det tredje fører aksjer til eierskap, et eierskap staten kan bruke aktivt til å fremme borgernes interesser og et grønt skifte.

Redningspakker bør komme i form av at virksomheter usteder nye aksjer i bytte mot statlige kapitalinnskudd, slik at verdien av de eksisterende eiernes aksjer synker.

Lånebaserte redningspakker, eller «kontantstøtten» som regjeringen går inn for, beskytter i stedet aksjonærenes aksjekapital og tar tapet for dem. Det er urettferdig, og kan føre til et såkalt moral hazard-problem, hvor aksjonærene i fremtiden kan opptre mindre ansvarlig enn de burde fordi de har erfart at de selv aldri må ta tap.

Leksjon tre: Problemer med å gjenoppbygge økonomien
Redningspakker fører altså ofte til mer ulikhet, men det må ikke være slik. Økonomien er ikke styrt av naturlover, men menneskeskapt og omtrent så menneskestyrt som vi vil. Naturen, på sin side, er natur, noe som leder oss over til et annet problem: Å få økonomien tilbake til «normalen» er ikke lurt.

Lenge har vi i vesten holdt økonomien i gang ved å konsumere ting vi strengt tatt ikke trenger, men nå kjøper vi mindre fordi vi er isolerte og usikre på framtida. Da sliter bedrifter vi er glade i, som butikker, kafeer og kino i nærområdet. Det er et paradoks vi alle er fanget i: Det er bra for naturen at unødvendig konsum forsvinner, men ikke for økonomien og jobbene som er avhengig av det konsumet. Mange politikere håper derfor at krisa snart er over og at flest mulig beholder jobbene sine og fortsetter å handle, slik at vi kan få tilbake veksten i økonomien.

Å få økonomien tilbake til «normalen» er ikke lurt.

Problemet med det er at tingene vi kjøper som regel er laget av knappe ressurser og skaper store klimagassutslipp. Reisene våre går enn så lenge mest på olje, smarttelefonen trenger kobolt som nå kommer fra gruver i Afrika og klærne våre lages av bomull hvis produksjon krever store mengder vann.

Disse ressursene er knappe, og jakten på dem utarmer jorda vi er avhengige av. Krisa er ikke bærekraftig, men det er heller ikke «den vanlige økonomien». Derfor har mange i det siste, som miljøorganisasjoner, økonomer og Prins Charles(!), hevdet at vi trenger et annet økonomisk system.

Leksjon fire: Et demokratisk økonomisk system
Siden penger er makt, har vi nå en verden som i stor grad påvirkes av innfallene og beslutningene til noen få superrike. De drives av konkurranse med hverandre og forsøker derfor å vinne mest mulig av markedene sine ved å kutte lønninger, restriksjoner og hjørner. Framfor å legge skjebnen vår i deres hender, bør vi bestemme mer selv. Det gjør vi demokratisk, for eksempel gjennom staten og kommunene, som styres av valgte politikere. Tar staten kontroll over viktige næringer og selskaper, kan vi spørre: Hvordan kan disse tjene oss, det vil si levere viktige tjenester og trygge arbeidsplasser uten å utarme naturen?

For å hindre at økonomien er avhengig av et stadig større forbruk, kreves det også en mer aktiv stat. Om vi vrir veksten som trengs vekk fra konsum, som nye smarttelefoner, til investeringer, som høyhastighetstog, kan vi gjøre post-koronakrise-økonomien om til et grønt skifte. Og det må vi. Som kjent har vi bare åtte år på oss til å holde den globale temperaturøkningen innenfor et nivå det på noen måte er mulig å takle.

«Artige» julegensere kan fortsatt produseres i Kina, men medisiner og mat bør i større grad produseres lokalt.

Koronakrisen viser også at vi ikke kan være så avhengige av globale produksjonskjeder når det gjelder viktige varer. «Artige» julegensere kan fortsatt produseres i Kina, men medisiner og mat bør i større grad produseres lokalt. Om norske husdyr fores med norsk gras og korn, og importen av soya fra Brasil stopper – og om torsk fanget i Norskehavet foredles langs vår kyst, framfor i Kina – er det bra for både mennesker, miljø og sikkerhet i krisetider.

Denne krisa vil bli langvarig og den vil følges opp av en eskalerende klimakrise. I en slik situasjon er det lurt å huske på hvem som skaper verdiene (oss), hva som strengt tatt ikke trengs (private banker og superrike som lever av profitt) og hvordan vi kan rydde opp på en måte som fører til mer økonomisk likhet og beskyttelse av klodens klima (demokratisk planlegging). Økonomien planlegges allerede i dag, bare at det er de som står på Kapitals liste over de rikeste som tar beslutningene. For vår egen og klodens framtid, er det viktig at vi innfører demokrati, også over de mest betydelige beslutningene.