«Norge snikislamiseres»

Foto: Flickr/ssalonso

Nordmenn flest ble kjent med ordet snikislamisering gjennom Siv Jensens tale på Frps landsmøte i februar 2009, og det var da en svært åpen og demokratisk form for «sniking» hun gjorde til politisk sak: Jensen ramset opp en rekke særkrav som alle kunne knyttes til konkrete initiativtakere.

Virkeligheten er at man nå er i ferd med å tillate en form for snikislamisering av dette samfunnet. Det må vi sette en stopper for. Kravene kommer, og de kommer i tur og rekkefølge. Halalmat i fengsler. Skal det være sånn?

– Siv Jensen, tale til Frps landsstyre, 21.02.2009

For this is a jihad … but it is a jihad without any of the signs that law enforcement officials are trained to recognize as indications of terrorist activity … It should rightly be called a stealth jihad.

– Robert Spencer[i]

Venstrepolitiker Abid Q. Raja ville ha ny blasfemilov, Høyre-politiker Afshan Rafiq foreslo spesialsydd eldreomsorg for innvandrere, somalisk drosjeforening hadde bedt om bønnerom på Gardermoen, Abdelmajid Jerad, en lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, tok til orde for imamutdanning i Norge – for å nevne noen eksempler. Det var offentlig kjente enkeltindivider eller organisasjoner som kom med forslagene, ikke «undercovermullaer», slik begrepet «snik» antyder. Begrepet ble dermed gitt et politisk innhold som ironisk nok sto i meningsmotsetning til innholdet i selve begrepet.

Da Siv Jensen tok ordet i bruk, var det i en bestemt betydning: Snikislamisering er noe myndighetene tillater når de gir særrettigheter til muslimer

Da Siv Jensen tok ordet i bruk, var det i en bestemt betydning: Snikislamisering er noe myndighetene tillater når de gir særrettigheter til muslimer. Dette er en modifisering av begrepets opprinnelige betydning. «Snikislamisering» er hentet fra radikale anti-islamske nettsteder, der det betyr en hemmelig konspirasjon for muslimsk overtakelse. Frps bruk av begrepet er dermed et godt eksempel på prosessen fra «online» til «mainstream»; fra konspirasjonsteorier til normalisering.

«Snikislamisering» har vært en av integreringsdebattenes store hiter («snillismen» var en annen). De som er «mot» begrepet benytter det i like stor grad som de som er «for». Ordet klinger godt rent fonetisk, og tvetydigheten i forstavelsen «snik» gir det den dobbeltheten et suksessord ofte innehar (en som sniker kan være like ufarlig som et barn og like farlig som en snikmorder). Det er likevel begrepets tidsmessige blink som forklarer dets potens: Påstanden om «snikislamisering» utgjør selve kvintessensen i en konspirasjonsteori i vekst. Denne artikkelen ser på «begrepet i sammenheng» og spør: Hva slags historie har begrepet, og på hvilken måte hører det hjemme i en antimuslimsk virkelighetsforståelse? Hvorfor er vi, som i over 60 år har vært omgitt av en institusjonell oppdragelse i menneskerettigheter og antirasisme, så mottakelige for ideer fra islamofobien; hva gjør den appellerende?[ii] Og til slutt: Speiler påstanden om snikislamisering en reell innføring av særkrav?

Fra snik-jihad til snikislamisering
Snikislamisering ble altså del av det offentlige ordskiftet i 2009, men uttrykket har en forhistorie. I ulike internasjonale blogger og nettdebatter var det i bruk fra tidlig på 2000-tallet (mitt tidligste treff er fra en dansk nettside i 2001).[iii] Begrepet «smygislamisering» hadde i flere år vært etablert i svenske nettdebatter, det danske «snigende islamiseringer» likeså. Det har oppstått i de nettverkene av internasjonale blogger som i dag blir definert som høyreradikale kontrajihadistmiljøer.[iv]

Begrepet fikk et klart oppsving i løpet av 2008 via et beslektet begrep, nemlig «snikjihad» (stealth jihad). Grunnen til det finner vi i dette årets utgivelse av den kjente forfatteren og bloggeren Robert Spencer, med tittelen Stealth Jihad: How Radical Islam is Subverting America without Guns or Bombs.[v] (Spencer har skrevet ti bøker om islam, deltatt på flere tv-programmer og toppet bestselgerlister i USA med to av sine bøker.) I etterkant av bokutgivelsen florerte begrepet «snikjihad» på antiislamske blogger og i evangelistmiljøer med klare antiislamske agendaer – og i nyhetsklipp fra både CNN og Fox News (du finner dem på YouTube). «Stealth islamization» blir også et vanlig begrep på flere av de store «Jihad watch»-bloggene.

Felles for bruken av begrepet er at det betegner en truende og hemmeligholdt muslimsk plan om maktovertakelse gjennom islamisering av samfunnets institusjoner

Selv om vi ikke kan fastslå «snikislamiseringens» helt eksakte historiske opprinnelse, kan ordet altså spores tilbake til 2001 og internasjonale nettsteder innenfor det vi kan kalle en antijihadistisk sjanger. Felles for bruken av begrepet er at det betegner en truende og hemmeligholdt muslimsk plan om maktovertakelse gjennom islamisering av samfunnets institusjoner.

I norsk sammenheng har SIAN (Stopp islamiseringen av Norge, for øvrig en avlegger av en organisasjon nettopp Robert Spencer grunnla i USA) hevdet at selv om Siv Jensen tilskrives æren for begrepet snikislamisering, var det de som først brukte ordet offentlig, i 2007. Begrepet verserte uansett i norske nettdebatter i flere år før Frps landsmøte. Her følger noen eksempler fra VGs nettdebatter i 2005 og 2006:[vi]

… pakistanske muslimen kalte det for totalitær vestlig kulturimperialisme å forby heldekkende ansiktsslør på skolen. Vel, imperialisme betyr å ta kontroll over andre land, – og i og med at vi befinner oss i Norge – så er denne betegnelsen diametralt misplassert. Den passer langt bedre på muslimers iherdige snikislamisering. Det er østlig kulturimperialisme. (04.10.2005 12:26)

Spearmint skrev: Ved hjelp av snikislamisering – taguiya (løgn) – terror – trussler – jihad (kamp) – overpopulasjon (flerkoneri – ingen prevensjon) – emigrering (for Allah) – ustrakt fanatisme – overtro – lokkemidler (paradiset) – skremsler (helvete) – sharia og ved hjelp av vestlige kulturrelativisme – de kristne «mellomreligiøse» hyklernes misforståtte solidaritet med islamistfascisme og ved hjelp av sosialistiske «besserwissere» som insisterer på å være dumme. (07.06.2006 18:04)

… Europa vil gradvis islamiseres og overpopuleres av muslimer. Islamistene har god tid, de er tålmodige med sin gradvise snikislamisering. Om det tar 100 – 200 år – spiller ingen rolle, bare jorden islamiseres før eller siden. (09.10.2006 19:32)

I forkant av Frps landsmøte i 2009 dukker begrepet imidlertid opp flere ganger i norske medier, og det er Carl I. Hagen som knytter det eksplisitt til norske forhold. I forbindelse med dette årets store hijabdebatt (hvorvidt hijaben kunne bli del av politiuniformene eller ei), advarer han det norske folket mot en snikislamisering av det norske samfunnet (blant annet i Aftenposten 15. februar 2009). «Gir du fanden lillefingeren, så tar han hele hånden, armen og mennesket. Her må vi sette en stopper – for snikislamiseringen som skjer gradvis i det norske samfunnet», sier Hagen til TV 2-nyhetene den 12. februar.[vii]

Men det er altså først etter Siv Jensens bruk av ordet på landsstyremøtet i slutten av februar 2009 at påstanden om snikislamisering blir et hovedtema i mediene. I dagene etter lanseringen tok flere ledere (både politikere og redaktører) tydelig avstand fra både begrepet og påstanden innbakt i det. Flere debattanter beskyldte også Frp for å sanke stemmer ved å skremme det norske folk. Men, til tross for massiv kritikk: Jensen hadde «satt debatten» og begrepet erobret sin plass. Hun presiserte også, 18. august 2011, at hun fortsatt ville snakke om snikislamisering.[viii]

I islamofobiens univers
«Snikislamisering» har som vist sin rot i islamofobiens univers. Begrepet islamofobi betegner en systematisert og ideologisk form for fordomsproduksjon som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer, eller de som oppfattes som muslimer. Som ideologi er islamofobi formede meningssystemer og derfor ikke noen fobi.[ix] I islamofobiens univers bygger de negative stereotypiene på at enten religionen islam eller den muslimske kulturen – begge oppfattet som enhetlige, sammenhengende systemer – utgjør en trussel mot majoritetssamfunnet.

Begrepet islamofobi, trass i dets ofte påpekte svakheter, er i dag anvendt internasjonalt i alt fra EU- og FN-rapporter om diskriminering av muslimer til aktivistmiljøer og akademisk faglitteratur. Etter hvert som det er blitt forsket mer på islamofobi, har det tegnet seg et klart bilde av strukturer i islamofobien, både i form av bestemte temaer og organiserte miljøer som produserer og distribuerer bestemte islamofobe uttrykk.

Det er imidlertid Eurabia-konspirasjonen, eller synet på muslimene som en femtekolonne, som klarest gjenspeiles i uttrykket ‘snikislamisering’

Til sammen danner litteraturen en antiislamsk diskurs der forfatterne bruker hverandre som referanseverk, og bidrar til å forsterke og utdype hverandres overbevisninger. Et eksempel er Bat Ye’ors bilde på Europa som et «synkende kontinent, et kolossalt Titanic-vrak», som går igjen som beskrivelse i flere bøker. Språket er preget av borgerkrigens terminologi der muslimene er okkupanter og «urbefolkningen» beleiret. Disse bøkene inneholder flere ulike generaliserte fremstillinger av muslimenes mentalitet: Den er styrt av en hatefull Gud, deres religiøsitet er politisk, islam har fjernet humanitet fra de kulturer den virker i, muslimske menn har en pervertert seksualitet og så videre. Det er imidlertid Eurabia-konspirasjonen, eller synet på muslimene som en femtekolonne, som klarest gjenspeiles i uttrykket «snikislamisering».

Å snike er å skjule og å skjule er å ljuge. Dette er grunnkonseptet i Eurabia-frykten: I skyggen av mer eller mindre offisielle avtaler mellom EU-representanter og representanter fra Midtøsten foregår det en forhandling om overtakelse, en virkeliggjøring av en plan. Sentralt i denne planen står det å etablere islamske institusjoner i Europa samt å skaffe seg kollaboratører i de vesteuropeiske samfunnene (lettest tilgjengelig er de venstreorienterte politikerne og intellektuelle). Og det er her snikislamiseringen skjer: ved å tøye grensene for våre institusjoner og etablere egne, samt få politikere over på sitt lag, kan islam – for her har selve religionene en egen agens – og muslimer snike seg inn uten bruk av bomber og granater.

I denne argumentasjonen benyttes en del islamske begreper som «beviser». Et av disse er et begrep fra islamsk juridisk tradisjon, taqiyya, som knyttes direkte til sniking og ljuging. Innenfor sjia-islamsk rettspraksis betegner taqiyya en legitim rett til å lyve om sin identitet som sjiamuslim dersom ens liv er i fare. Denne muligheten skal kunne gjelde i nødsituasjoner (noe den sjiittiske minoriteten opp gjennom historien ofte har befunnet seg i, nettopp i kraft av sin identitet). Klassisk teologi forbundet med dette begrepet er flittig, men kontekstløst brukt i islamofobe diskurser som bevis på islam som en religion der løgn er legitimt.

En gjennomgang av norsk offentlig debatt knyttet til tematikk som hijab, moskébygg eller imamenes rolle viser at begrepet snikislamisering blir benyttet ofte og med klare henvisninger til løgn (skjult illojalitet) og manglende integreringsvilje

Ser vi på hvordan snikislamisering er blitt brukt i etterkant av Frps lansering, både i nettdebatter og i papirutgaver, er det nettopp i nær sammenheng med frykten for «muslimer som taler med to tunger». Få har diskutert halal-mat i fengsel, mange har diskutert muslimenes tvilsomme lojalitet. En gjennomgang av norsk offentlig debatt knyttet til tematikk som hijab, moskébygg eller imamenes rolle viser at begrepet snikislamisering blir benyttet ofte og med klare henvisninger til løgn (skjult illojalitet) og manglende integreringsvilje.[x]

Hva gjør islamofobien stueren?
Det er viktig å gjøre seg kjent med de grunntrekkene som kjennetegner islamofobien, blant annet for å kunne trekke grenser mellom hets og kritikk i debatter om det flerkulturelle Norge. Men å gjøre seg kjent med fenomenet, krever mer enn å ha innsikt i de vanligste stereotype forestillingene; det krever også at man er villig til å spørre om motivasjonen bak sinne, hat eller hets, og også spørre om hvorfor islamofobien ser ut til å ha fremgang i flere europeiske land i vår tid. Det er selvsagt et komplisert spørsmål, der samfunnsstrukturelle faktorer nødvendigvis må inngå, som økt arbeidsledighet, økte klasseforskjeller og generelle samfunnsendringer knyttet til migrasjon. I tillegg utgjør terror utført i islams navn en åpenbar forklaringsfaktor.

Undersøkelser som denne levner liten tvil om at kampen mot islamofobi ikke bør begrenses til en kamp om språkbruk og holdninger, men også bør omfatte sosialpolitikk

I en nylig publisert rapport fra Demos er det for første gang blitt foretatt en kvantitativ undersøkelse som kobler motivasjon og sosioøkonomiske variabler hos online-debattanter i en anti-islamsk Facebook-gruppe.[xi] Det dreier seg om medlemmer av English Defence League. Funnene viser blant annet at disse har et klart mer pessimistisk fremtidssyn enn befolkningen for øvrig, og at de, til tross for et gjennomsnittlig utdannelsesnivå, har en høyere grad av arbeidsledighet. En liste over motivasjon for deres engasjement viser også at frykten for arbeidsledighet rangeres som langt viktigere enn frykten for terror. Mye tyder på, ifølge forskerne, at selv om det er «islam» organisasjonen bekjemper, er det innvandring generelt medlemmene frykter mest. Undersøkelser som denne levner liten tvil om at kampen mot islamofobi ikke bør begrenses til en kamp om språkbruk og holdninger, men også bør omfatte sosialpolitikk.

Ord er like fullt en vesentlig del av islamofobiens kraft; det er ord som legitimerer ekskludering. Her følger en liste over noen av de retoriske grepene som går igjen i språkbruken til forfattere og bloggredaktører i den islamofobe sjangeren, og som alle handler om å legitimere islamofobien.

1. Intellektualisering. Bidragene til den islamofobe diskursen som kommer fra akademikere, kjente journalister og debattanter plasserer islamofobi som overordnet en «marginalisert bøllekultur». At forfattere av den ovenfor nevnte litteraturen holder foredrag ved prestisjefylte universiteter og deltar i talkshows, bidrar til å gi islamofobien en karakter av å tilhøre mainstream.

2. «Dette er ikke rasisme». Det kanskje sterkeste kortet i islamofobien er at «diskursprodusenter» har klart å frikoble islamofobien fra rasismen. Europeisk rasisme og fascisme er diskreditert og lett gjenkjennelig, og det er et sentralt poeng å ta avstand fra denne i flere av de islamofobe skriftene og nettstedene. Særlig i Nord-Europa har islamofobiens produsenter aktivt motsatt seg anklager om rasisme og proklamert at det ikke er noen motsetning i å være anti-islam og anti-rasist. Argumentet er at religion er noe valgt, ikke medfødt, og at det derfor ikke handler om rasisme å ekskludere med utgangspunkt i islam. Hvorvidt en velger å bli født inn i en muslimsk familie eller bære et muslimsk navn diskuteres ikke, ei heller at rasismebegrepet som her benyttes, bare konnoterer den biologiske rasehierarkiseringen.[xii] Videre er det rimelig å påpeke at de øvrige delene av Eurabia-trusselvurderingen forutsetter at muslimer er og blir muslimer innerst inne og derfor har sin lojalitet hos den muslimske verden, selv om de skulle sekulariseres.[xiii] Det står i kontrast til oppfatningen av den muslimske identiteten som en fritt valgt ideologi.

3. «Det handler om frihet». Et vanlig argument er at kampen som bedrives er nødvendig for å forsvare liberale frihetsidealer. Islams absolutisme er en trussel, heter det. Her er det særlig homofiles og kvinners frihet som benyttes retorisk. At islam «ikke utstår frihetsverdier», eller må bekjempes fordi «de ikke har hatt en opplysningstid», er gjengangere.

4. «De truer vår identitet». Majoritetskulturen omtales som tilsidesatt og neglisjert av en politisk elite samtidig som den er truet av islam. Majoritetskulturen defineres altså som en truet minoritet. Slik sett blir populistisk islamofobi en form for nasjonalistisk identitetspolitikk. Noe må forsvares, og det er legitimt å forsvare sitt eget.

5. «De hater oss». Teorien om islamistiske konspirasjonsteorier om Vesten (som det også finnes mange av) brukes aktivt for å argumentere for nødvendigheten av å kjempe mot islam og muslimer. Stereotypier om Vesten hentet fra bestemte muslimske miljøer blir ofte referert til; at «muslimene» synes «vi» er imperialistiske, arrogante, materialistiske, umoralske og så videre, benyttes som argument i islamofobiens selvlegitimering.

Diskurs versus virkelighet
Er begrepet «snikislamisering» produsert som en direkte respons på en islamisering av våre sekulære og demokratiske institusjoner? Vest-Europa, Norge og Oslo har uten tvil fått et økt antall av muslimske innbyggere, og dette er synlig blant annet i muslimske religiøse bygg, religiøse organisasjoner, islamske symboler i det offentlige rom og halalmat i en del butikker og offentlige kantiner. Det synes naturlig at slike endringer får et språklig uttrykk, og man kan også forstå at disse lett får en emosjonell slagside. Men begrepet snikislamisering viser til langt større islamiseringsprosesser enn det man fant spor av i Oslo februar 2009. Dette begrepet lar seg ikke bare tilbakevise via ordet snik, men også islamisering: Ingen av de sekulære tunge samfunnsinstitusjonene i demokratiet Norge har endret sine normer i lys av en økt muslimsk befolkning. Verken skolesystemet, militæret, domstolene, fengslene, helsevesenet eller myndighetene har endret sin konstitusjon – eller sitt virke.

Flere av disse institusjonene har imidlertid utvidet sin praksis på noen få områder, med det argument at de skal fungere inkluderende. Det dreier seg da om praksiser som utvikling av helseinformasjon på ulike språk, muligheter for fri på høytidsdager innen ulike religioner, fleksibilitet i kleskoder og halalmat eller vegetar på sykehjem eller i fengsel. Dette er praksiser vi trygt kan anse som lite truende for et prinsipielt verdigrunnlag i den aktuelle institusjonen. Dersom de store sykehusene har avsatt et rom til å utføre bønn for sine mange muslimske helsepleiere, betyr ikke det at institusjonen «helse-Norge» har sviktet sine verdier med hensyn til å drive med religionsnøytral medisinsk behandling.

Det er selvfølgelig en del vanskelige spørsmål knyttet til særrettigheter. La oss si at det ble fremsatt et krav om kjønnsdelt gymnastikk. Skolen har en klar likestillingspedagogikk som i vesentlig grad bygger på samhandling mellom kjønnene. Dersom skolen skulle oppgi dette for en gruppe av elever med referanse til religiøs tilhørighet, bør det foreligge en helt annen type vurdering enn det som trengs for en særrettighet som halalmat, hijab i det offentlige rom eller bønnerom for taxisjåfører på Gardermoen. De særkravene som griper noe dypere inn i majoritetskulturen, bør vurderes opp mot både menneskerettigheter og pragmatisk integrering. Rettighetsproblematikken handler i stor grad om kontinuerlig å vurdere hvor mangfoldig samfunnet kan være og samtidig bevare fellesskapet.

Ser vi på de særrettigheter som faktisk er gitt muslimer i Norge, er det påfallende at de i liten grad er basert på krav fra muslimske interesseorganisasjoner, men er innvilget etter initiativ fra offentlige samfunnsinstitusjoner

Ser vi på de særrettigheter som faktisk er gitt muslimer i Norge, er det påfallende at de i liten grad er basert på krav fra muslimske interesseorganisasjoner, men er innvilget etter initiativ fra offentlige samfunnsinstitusjoner. Et eksempel: Direktøren i Gravferdsetaten i Oslo kommune hadde hørt fra gravlundsarbeidere at muslimene måtte hakke hull i isen i en bekk i ytterkanten av kirkegården for å få vann til den rituelle vasken i forkant av begravelsesbønnen. Direktøren mente muslimene burde ha tilgang på rennende vann og et tak til å be under når været var dårlig. Et eksempel på en innvilget særrettighet finner vi derfor i dag i et muslimsk gravområde i hjørnet av Høybråten kirkegård, med både vann og tak – og graver vendt mot Mekka.

Et eksempel til: Da Ullevål sykehus så hvor vanskelig det var for muslimer å gjennomføre likstell, besluttet ledelsen ved sykehuset – uten å ha mottatt krav fra en eneste muslim – å bygge et religionsnøytralt rom der ritualet kunne gjennomføres. Slik slapp avdelinger å få store grupperinger av pårørende inn på sykerommet, og helsepersonell følte de ivaretok «en god ramme rundt sorgen». Er dette snikislamisering?

Slike eksempler finnes det mange av, og de utgjør de sedvanlige, praktiske dilemmaene som oppstår når mennesker med ulike behov møtes i hverdagen. At begrepet «snikislamisering» benyttes for å beskrive slike pragmatiske og praktisk begrunnede forespørsler som attpåtil foregår i full åpenhet, innebærer en betydelig fare. Konnotasjonene begrepet «snikislamisering» bærer med seg, av så vel historiske som mer aktuelle årsaker, er ikke nøytrale. Begrepet aktiverer fortellingen – stereotypien – om den skumle fremmede som har en ond plan om å undergrave vår kultur og vårt fellesskap. Den fortellingen bør man, dersom man tror på den, diskutere direkte, ikke med halalpølser i barnehagen som stand-in for ideologi.

Teksten er et utdrag fra boka Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen.

 


Noter

[i] Robert Spencer, Stealth Jihad: How Radical Islam is Subverting America without Guns or Bombs (Washington: Regnery, 2008). Spencer er redaktør for Jihad Watch, et bloggprosjekt finansiert av David Horowitz Freedom Center, og en av grunnleggerne av Stop Islamization of America.

[ii] Markha Valenta stiller dette spørsmålet i teksten «The success of Islamophobia» (OpenDemocracy.net, publisert 30.09.2010, http://www.opendemocracy.net/print/56216).

[iii] http://www.fyens.dk/article/284654:DebatFS–Jeg-frygter-for-den-snigende-islamisering. Se også Pamela Gellers hjemmesider fra 2004 og Pamela Geller, Stop the Islamization of America: A Practical Guide to Resistance (Washington: WND Books, 2011).

[iv] Se blant annet Øyvind Strømmen, Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa (Oslo: Cappelen Damm, 2011)

[v] Boka ble anmeldt av Fjordman på nettstedet Gates of Vienna 27.01.2009.

[vi] Takk til Øyvind Strømmen for sporene fra VGs nettdebatter.

[vii] Kjersti Johannessen og Gerhard Helskog, «Carl I. Hagen om hijab: – Gir du fanden lillefingeren …», tv2.no, publisert 12.02.2009. http://www.webcitation.org/66VcXjcCm

[viii] Ingelin Haukali, «Siv Jensen: – Vil fremdeles snakke om snikislamisering», tv2.no, publisert 18.08.2011. http://www.webcitation.org/66VcmKTwb

[ix] For en god gjennomgang av islamofobiens ideologiske dimensjon, se Christopher Allen, Islamophobia (Farnham: Ashgate, 2010).

[x] Jeg har i tidligere arbeider analysert disse tre debattemaene. Et eksempel fra dette arbeidet kan være fra regionavisen Nordlys, der det har rast en debatt om «verdens nordligste moské». I et av de mange leserinnleggene mot moskébygg skriver en sogneprest at han vil bruke alle åndelige våpen for å beskytte sine barn og barnebarn mot «snikislamiseringen av landet vårt» (29.11.2010). I den samme debatten kommer også forholdet mellom snikislamisering og myndigheter som kollaboratører eller naive medhjelpere i den muslimske konspirasjonen, godt frem: «Er det rødvinstantene fra SV eller Ape-gjengen og et mindre antall muslimer som skal bestemme over byen?» (02.12.2010).

[xi] Jamie Bartlett og Mark Littler, Inside the EDL. Populist Politics in a Digital Age (London: Demos, 2011).

[xii] Dersom vi tar rasisme-begrepet til Bauman som utgangspunkt, er grunnprinsippene i rasismen at mennesket bedømmes ut fra sitt opphav: «Mennesket er før hun handler, ingenting hun gjør kan forandre hva hun er. Dette er i store trekk rasismens vesen» (Zygmunt Bauman, Auschwitz och det moderna samhället. (Göteborg: Daidalos, 1994), 96.) De menneskene som rasismen retter seg mot må kunne gjenkjennes, pekes ut som absolutt annerledes. I tilegg må denne annerledesheten fremstilles som uønsket, enten som farlig, defekt eller skadelig. Islamofobien ligger svært nær en slik tenkning.

[xiii] Se f.eks. Mattias Gardell, Islamofobi (Oslo: Spartacus, 2011) for eksempler på slike uttalelser.