Når høyresiden sitter stille i båten, går troverdigheten på sjøen

Det norske fiskefartøyet «Kårstein» skulle overleveres til palestinske fiskere, men ble bordet i internasjonalt farvann og konfiskert av den israelske marinen. Foto: Ship to Gaza Norway.

Søndag 29. juli ble fiskefartøyet «Kårstein», som startet sin ferd mot Gaza med aktivister og hjelpeutstyr i Bergen 30. april, ulovlig kapret av israelsk marine i internasjonalt farvann. Fra venstresiden har protestene vært massive, men hvor er regjeringen og høyresidens skribenter?

Da de borgerlige partiene argumenterte mot Arbeiderpartiets ønske om velferdsstat og større grad av demokratisk styring av økonomien, i «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk», tyveårsperioden etter krigen, var det hverken typiske fiskalkonservative («det blir for dyrt») eller liberalistiske («markedet vet best») argumenter som stod i sentrum. I stedet var det, slik historiker og livslangt Høyre-medlem Francis Sejersted har kommentert, rettsstatsprinsippene som ble vektlagt av sentrale aktører på høyresiden. Her ble det argumentert prinsipielt om at også flertallet – og dets maktutøvende organ regjeringen – må bindes av grunnleggende lover som sikrer at maktutøvelsen, om enn så idealistisk ment, ikke samtidig fører til overtramp av individenes ukrenkelige rettigheter.

Etter min mening har denne formen for prinsipiell tenkning en stolt tradisjon på norsk høyreside – selv om en gjerne kan være uenig i hva som bør være ukrenkelig (skatt/eiendom er typisk et stridsspørsmål), og også i dag ser en ofte mer ideologisk orienterte høyreskribenter, særlig fra kretsen rundt Minerva/Civita skrive tekster som benytter seg av slike prinsipielle argumenter.

Der nasjonale rettsprinsipper sikrer «den lille mann» mot overgrep fra flertallet eller staten, sikrer de internasjonale prinsipper «den lille stat» mot stormakter eller endog supermakter.

Tilsvarende har norsk høyreside, til tross for innledende skepsis fra Høyre-høvding C. J. Hambro, i det store og det hele anerkjent behovet for at lignende rettsprinsipper også skal gjelde internasjonalt. I dette har høyre- og venstresiden stort sett vært enige, nettopp fordi en internasjonal rettsorden best sikrer interessene til mindre land som Norge, og det har derfor vært stor enighet om tilslutning til både FN-systemet og Folkeretten. Der nasjonale rettsprinsipper sikrer «den lille mann» mot overgrep fra flertallet eller staten, sikrer de internasjonale prinsipper «den lille stat» mot stormakter eller endog supermakter.

Men nettopp fordi en slik prinsipiell rettstenkning, både nasjonalt og internasjonalt, har stått så sentralt på norsk høyreside, er det så tragisk å bevitne den øredøvende stillheten fra høyresidens representanter i saken om fiskefartøyet «Kårstein». Her har både regjeringen, som kjent utgått av de tre borgerlige partier Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og det skriveføre Minerva/Civita-miljøet gått fullstendig i dekning. Til tross altså, for at Israels fremtreden faktisk bryter med en rekke av de samme prinsippene som høyresiden ellers liker å smykke seg med.

Kollektiv avstraffelse er eksplisitt forbudt i Genève-konvensjonen som skal regulere behandlingen av ikke-stridende, det vil si det overveldende flertallet av Gazas befolkning.

Først og fremst gjelder det den israelske hærens blokade av Gaza. Den betyr at «fri flyt» av varer, tjenester og mennesker – et prinsipp som ellers pleier å stå høyt på høyresiden – er nesten fullstendig umulig, men også at det meste må produseres lokalt og for et lutfattig hjemmemarked. Resultatet er varemangel, enorm arbeidsledighet, urent drikkevann og fattigdom. Og tiltakende desperasjon blant innbyggerne. I praksis fungerer blokaden slik til å gjøre området om til verdens største utendørs fengsel. Selvsagt fullstendig i strid med Folkeretten.

Argumentet som brukes for å opprettholde blokaden, er ellers tett knyttet til rakettene som noen ganger sendes herfra. At noen ekstremister sender slike, blir altså brukt i kollektiv avstraffelse av de nesten to millioner menneskene som bor på et område på størrelse med Oslo. Kollektiv avstraffelse er eksplisitt forbudt i Genève-konvensjonen som skal regulere behandlingen av ikke-stridende, det vil si det overveldende flertallet av Gazas befolkning, i krigstid, og strider selvsagt mot alle seriøse rettsprinsipper, som nettopp betoner individets ansvar for egne handlinger – ikke andres handlinger. En positiv individualisme som de fleste i dagens Norge nok kan stille seg bak.

Stillheten om de mange og gjentatte bruddene på ellers anerkjente rettsprinsipper som Israel gjør seg skyld i, illustrerer imidlertid noe viktig.

Men også kapringen av båten, med stor grad av brutalitet, i internasjonalt farvann, strider mot de rettsprinsipper høyresiden ellers slutter seg til, og burde få konsekvenser. Vi minnes hvordan senkningen av «Lusitania» og den uinnskrenkede ubåtkrig ble brukt som argument for USAs inntreden i første verdenskrig. En krigførende nasjons forsøksvise blokade av en annen krigførende nasjon og konsekvensene dette nettopp fikk for fredelige skip i internasjonalt farvann. Fredelige skip som «Kårstein». Og vi kan bare tenke oss reaksjonene hvis det var et land som Iran som hadde opptrådt lignende. Ordene ovenfor Russlands opptreden i Ukraina og Georgia fremstår mot denne stillheten som fullstendig meningsløse.

Stillheten om de mange og gjentatte bruddene på ellers anerkjente rettsprinsipper som Israel gjør seg skyld i, illustrerer imidlertid noe viktig. Prinsippene er viktige, men bare når de brytes av «andre» – Israel er som kjent en nær alliert av vår nærmeste allierte – eller når de kan brukes i den politiske kampen mot venstresiden. Som da tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise skrev sin Civita-finansierte bok om Venezuela, og nettopp lot vaklende rettsprinsipper stå sentralt i argumentasjonen.

For en høyreside med en stolt tradisjon å forvalte, bidrar dette til å kaste den rettsprinsipielle troverdigheten over bord.

At Civita/Minerva-miljøet forholder seg tause, er imidlertid ikke så rart. Disse er tross alt finansiert av-, og i praksis rene interesseorganisasjoner for, noen av landets aller rikeste for å skape oppslutning om økt bruk av markeder, eller altså flere måter for institusjonenes velgjørere å tjene seg enda rikere. Og har slik en spesifikk agenda som har lite med skjebnen til vanlige mennesker å gjøre. Å forvente at prinsippene de ellers forsvarer også skulle ha gyldighet når det ikke er penger å tjene, er kanskje for mye å forvente.

Men regjeringens stillhet er mer graverende. De skal nettopp tenke helhetlig og representere noe mer enn snevre interessegrupper. Men hverken statsminister, justisminister eller utenriksminister har til nå ønsket å uttale seg i saken, annet enn å be Israel om en forklaring.

Dermed kan vi lære to ting. At prinsippene høyresiden ellers forfekter, ikke gjelder universelt og for alle, og at prinsippene – når de altså ikke gjelder generelt – dermed må betraktes som vikarierende argumenter når de først anvendes universelt. Så om regjering og de ellers skriveføre ideologene i de elitefinansierte interesseorganisasjonene Civita og Minverva fortsetter å sitte stille i båten så og si – er det selvsagt synd for menneskene i Gaza som kan trenge all den støtte de kan få. Men for en høyreside med en stolt tradisjon å forvalte, bidrar det også til å kaste den rettsprinsipielle troverdigheten over bord.