Bonn, Fiji. Det er første gang FNs klimakonferanse (COP23) blir holdt av et land hvis eksistens er direkte truet av global oppvarming. Fiji, som ligger sør i Stillehavet, består av over 330 øyer og kjenner allerede konsekvensene av stigende temperaturer på kroppen: Stigende havnivå og sterkere stormer. Men selv om Fiji er vertsland for årets konferanse, kom de rundt 20 000 internasjonale deltagerne til Tyskland – av praktiske årsaker. Fiji hadde ikke råd til å sette i stand konferansen. I Bonn la øystaten fram en rapport som anslår at det må brukes over fire milliarder dollar på å møte klimaendringene på en bærekraftig måte de neste ti årene. Ifølge rapporten kan de lavtliggende øyene i utkanten av Fiji bli ubeboelige på grunn av havstigning og storm, det må brukes store ressurser på å gjøre byer over hele landet mer robuste, og det må bygges nye landområder som kan huse den voksende befolkningen. De fire milliardene Fiji trenger ligger langt over landets årlige samlede inntekter. Hvor skal så pengene komme fra?

Sånn som det ser ut nå, later ingen store industriland til å nå målene de har meldt inn.

Regelboka. Årets klimakonferanse dreide seg om å definere innholdet i Parisavtalens «regelbok». Målet var å komme videre i arbeidet med å finne ut av hvordan regelboka skal se ut, ettersom den skal bestemme hvordan landenes utslipp skal måles, og hvordan rike lands finansiering av fattige lands klimatiltak skal følges opp. Regelflikking kan være en utarmende prosess, men er avgjørende for land som Fijis framtidsutsikter, både de neste par årene og innen 2050. I Parisavtalens rammeverk har alle landene meldt inn frivillige mål for utslippskutt, men de individuelle målene er ikke tilstrekkelige. Selv om alle landene når sine mål, kan temperaturen fortsatt stige med minst tre grader i dette århundret, selv om Parisavtalen som helhet går inn for «godt under» to grader, og aller helst 1.5. Sånn som det ser ut nå, later ingen store industriland til å nå målene de har meldt inn, verken EU, Canada eller Japan, ifølge Climate Action Tracker. En detaljert regelbok som holder landene ansvarlige for sine mål er derfor viktig, særlig for land som Fiji, der én grad mer kan ha fatale konsekvenser. Også var det det med pengene.

Norge bidrar med 1,6 milliarder kroner i perioden 2015–2018, mens Sverige overfører en milliard svenske kroner årlig, nesten fem ganger mer.

Lite fond, store ord. Det grønne klimafondet ble opprettet etter toppmøtet i København i 2009 og har som mål å samle 100 milliarder dollar i året fram til 2020. I Parisavtalens niende artikkel står det at industriland skal bistå utviklingsland både med å redusere utslipp og sette i gang klimatilpasningstiltak. Spørsmålet er hvordan. Det er nå meldt inn 10.3 milliarder dollar til klimafondet totalt. 43 land har bidratt til denne summen, ni av dem er utviklingsland selv, som Peru og Indonesia.

Da Donald Trump varslet at han ville trekke USA ut av Parisavtalen, var det blant annet fordi han så på klimafondet som «et komplott for å redistribuere rikdom fra rike til fattige land», noe han til en viss grad har rett i at det er. Eller, han hadde hatt rett i det om rike land faktisk hadde bidratt i tråd med fondets målsetninger. Fondet er kronisk underfinansiert. Norge på sin side bidrar med 1,6 milliarder kroner i perioden 2015–2018, mens Sverige overfører en milliard svenske kroner årlig, nesten fem ganger mer. USA har lovet mer penger enn noe annet land, tre milliarder dollar, men bare overført én av dem (Obama gjorde det tre dager før Trump ble innsatt som president). To milliarder utstår, men alle de tre lovede milliardene er fortsatt telt med i klimafondets oversikt på ti drøye milliarder. Det er altså ikke snakk om ville summer i kassa, og i tillegg kan pengene være vanskelige for fattige land å få tak i.

Spenningen mellom fattige og rike land har preget FNs klimakonferanser siden den første ble avviklet i Rio de Janeiro i 1992.

Papirmølle. Klimafondet har blitt kritisert for å være tungrodd og byråkratisk ved en rekke anledninger. Representanter for Bangladesh, et av verdens mest sårbare land overfor klimaendringer, har klaget over at de sliter med å få tilgang til støtten de trenger. Bare ett samarbeidsprosjekt har blitt inngått mellom Bangladesh og Det grønne klimafondet, og det etter en prosess som tok nesten to år, der 188 dokumenter først måtte skaffes til veie av bangladeshiske myndigheter. I tillegg er det uenigheter om hvem som skal kunne få innvilget penger fra fondet, og om pengene skal komme som støtte eller lån.

Under konferansen i Bonn samlet BASIC-landene seg, Brasil, Kina, Sør-Afrika og India, om å kritisere rike lands visjoner for den grønne pengesekken. BASIC-landene mente rike land blokkerte støtte til mellominntektsland, ettersom de skal ha foreslått et nytt regelverk der kun verdens aller fattigste kunne søke støtte fra fondet. Ifølge Brasils sjefsforhandler ville det nye regelverket føre til at kun Haiti i hele Latin-Amerika vil ha rett på støtte fra klimafondet, mens land som Paraguay ikke ville kunne søke. BASIC-landene uttrykte bekymring for at en slik bestemmelse vil kunne senke mellominntektslandenes ambisjonsnivå i klimaspørsmålet, og mente at rike land prøvde å gjøre klimafondet om til en ny versjon av Verdensbanken.

Under årets klimakonferanse har den kinesiske delegasjonen prøvd å gå tilbake til den tydelige todelingen, en kjepphest som er enklere å ri når USA er på defensiven.

Todelingen. BASIC-landene hevdet de hadde støtte fra utviklingslandene, den såkalte G77-gruppen, i sin kritikk av Det grønne klimafondet. Spenningen mellom fattige og rike land har preget FNs klimakonferanser siden den første ble avviklet i Rio de Janeiro i 1992, da medlemslandene ble delt inn i to store grupper, fattige og rike land. Den eksplisitte todelingen kommer av at rike land har mer historisk ansvar for klimaendringer enn fattige land, og tar utgangspunkt i prinsippet om «felles, men differensiert ansvar».

Under Parisavtalen ble imidlertid denne todelingen tonet ned, etter særlig påtrykk fra USA, som ville at Kina skulle bidra mer – selv om Kina i utgangspunktet er definert som et utviklingsland. Før Parisavtalen måtte ikke utviklingsland å forplikte seg til å kutte utslipp, det var betinget av finansiering av klimatiltak fra industriland, som jo er en mye mer gunstig situasjon å være i for land i vekst. Under årets klimakonferanse har den kinesiske delegasjonen prøvd å gå tilbake til den tydelige todelingen, en kjepphest som er enklere å ri når USA er på defensiven etter å ha varslet sin uttrekning. Men det er en kjepphest som ikke kommer de fattigste utviklingslandene til gode, tvert i mot.

Allerede under konferansen i Bonn har noen små gjennombrudd blitt gjort når det gjelder inkludering av alle dem som ikke er statsansatte menn i dress.

Det er «gruppen av likesinnede land» som rir kjepphesten sammen med Kina, der blant andre Saudi-Arabia, India og Egypt er med, utviklingsland med store ressurser og høye utslipp. De fattigste utviklingslandene, som er mest sårbare overfor klimaendringer og har minst ressurser til å takle dem, har ingenting å tjene på å gå tilbake til en todeling der det stilles færre krav til disse landene. For land som Fiji er det avgjørende at også disse landene gjøre kraftige kutt i sine utslipp, og alliansen av fattige øystater, AOSIS, er tjent med Parisavtalens forståelse. Gruppen av likesinnede stater har på sin side bremset ned framgangen når det gjelder utslippskutt under årets konferanse.

Talanoa-dialog. I Bonn introduserte Fiji og Polen, landet som skal holde FNs klimakonferanse neste år, Talanoa-dialogen. Talanoa-dialog er et stillehavskonsept som brukes for å ta konsensusbaserte avgjørelser der målet er at alle inkluderes, i stedet for at definerte grupper forhandler med hverandre, sånn som klimakonferansene har fungert til nå. Dialogen skal settes i gang tidlig neste år, og prøve å inkludere ikke-statlige aktører før regelboken for Parisavtalen skal sluttføres i Polen i november i 2018.

De fattigste utviklingslandene, som er mest sårbare overfor klimaendringer og har minst ressurser til å takle dem, har ingenting å tjene på å gå tilbake til en todeling.

Allerede under konferansen i Bonn har noen små gjennombrudd blitt gjort når det gjelder inkludering av alle dem som ikke er statsansatte menn i dress. Det ble vedtatt at høyere representasjon av kvinner må sikres, anerkjennelsen av urfolks rolle i klimaforvaltning ble styrket og lokale myndigheter skal få en plass ved bordet. Samtidig ble de vanskelige spørsmålene om finansiering i all hovedsak overlatt til neste år.

Klimasårbare land som Fiji og Bangladesh la press på rike land til å støtte «tap og skade» som følge av klimaendringer, og innkasserte en liten seier. Rike land gikk under Tysklands ledelse med på forsikring mot tap og skade til 400 millioner fattige mennesker. Det er velkomment, men langt fra nok, uttalte en representant fra Bangladesh. Spenningen mellom fattige og rike land – samt alle dem i mellom – og hvem som skal ta regningen for klimaendringene kommer til å bli en av de store dragkampene Polen neste år.