Hvorfor sosialisme

Den britiske statsministeren Clement Attlee gjennomførte en rekke strukturreformer, som nasjonalt eierskap over naturressurser og innføring av gratis helsetilbud for alle, i etterkrigstiden. Her drikker han te med velgere i Limehouse, London, i juli 1945, kort etter Labors’ voldsomme valgseier det året. Foto: The spirit of 45.

«Forandre verden, den trenger det!», skreiv Bertolt Brecht i skuespillet «Forholdsregelen» fra 1930. Ordene er ikke mindre gyldige i dag. Verden trenger forandring –  vekk fra den fortjenesteorienterte markedsøkonomien, vekk fra kapitalismen. La meg gi grunnene kort og slagordmessig.

Kapitalismen er urettferdig. Den hviler på utbytting. De sosiale klasseforskjellene, også i Norge, er like store i dag som for over hundre år siden. Og befolkningene i land i Sør holdes nede, av rike lands imperialisme. Kapitalismen er udemokratisk. Kapitalen er en fremmed makt over menneskers arbeid – og hindrer demokratiske, folkevalgte organers mulighet til å styre samfunnet. Kapitalismen er invaderende. Store, bevegelige, bråkende reklameplakater trenger seg på passasjerene som venter på T-banen, enten de ønsker dem eller ikke. Livsverdenen vår blir «varemerket». Kapitalismen skaper usikkerhet; kriser er notoriske. Kapitalismen er ikke minst livsfarlig. Den tvinger fram en stadig ekspansjon, en vekst som truer livsgrunnlaget på kloden.

Kapitalismen er urettferdig. Den hviler på utbytting.

Hva er sosialisme?
Alternativet til kapitalismen har historisk vært sosialisme. Men hva er det? Noen ser sosialisme som et sett av allmenne verdier, eller holdninger, som rettferdighet, humanitet. Sosialisme er etter dette synet ikke en type samfunn, men verdier som kan virkeliggjøres på ymse vis. Privat eller felles eiendom er et praktisk spørsmål om midler, ikke et prinsipielt spørsmål. Da kan en gjøre som Finansdepartementet gjorde i 2007 – å øke den andelen av det norske oljefondet som ble plassert i det internasjonale aksjemarkedet fra 40 til 60 prosent, og veve økonomien enda tettere inn dagens globale finanskapitalisme. Etter dette synet vil rettferdighet og humanitet fremmes best i den typen samfunn som Norge er i dag – markedsøkonomi pluss en velferdsstat pluss et samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet? Dette betegnes vekselvis som den nordiske modellen, den sosialdemokratiske orden eller en regulert kapitalisme.

Problemet er at denne «kapitalisme med et forholdsvis menneskelig ansikt» som har rådd etter andre verdenskrig, kan bli et forbigående fenomen; kanskje bare et par mannsaldre. De som ikke forstår at global økonomi kan slå inn her som i andre land, står dårlig rustet til motstand mot de aggressive kreftene i den forsvarskampen som pågår for å bevare velferdsstaten. Satt på spissen: For å være en effektiv sosialdemokrat i dag, må du være sosialist.

De som ikke forstår at global økonomi kan slå inn her som i andre land, står dårlig rustet.

Problemet er også at dersom det blir vekst, slik at krisene unngås, truer den kapitalistiske veksten livsgrunnlaget for menneskene på kloden. Den nye innsikten, at biosfæren rundt kloden setter absolutte grenser, aktualiserer på en enda djupere måte klassiske sosialistiske standpunkter – samfunnsmessig kontroll over investeringer og produksjon og en radikal omfordeling av goder innad i Norge og andre land og mellom landa i Nord og Sør.

Så vi må bryte med kapitalismen. Vi må tenke i retning av et etterkapitalistisk samfunn, det jeg vil kalle sosialisme. Er da sosialismen ett samfunnssystem, én klar modell, der vi inngående veit hvordan det skal eller vil bli? Nei, dette er den utopiske sosialismen fra 1800-tallet. Vi kjenner ikke framtida; vi må tenke at den vil romme flere former.

Satt på spissen: For å være en effektiv sosialdemokrat i dag, må du være sosialist.

For sosialisme er ikke bare et sett av verdier. Sosialisme er en annen samfunnsform.

Sosialisme her og nå betyr å ha målestokker, kjennetegn, for hvorvidt vi beveger oss i riktig retning, nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger djupe reformer av strukturen i samfunnet som gjør at vår arbeidskraft og våre liv mindre og mindre blir en vare, som det skaltes og valtes med, at markedet begrenses, altså antikapitalistisme.

Mennesker får større råderett over egne liv, ut fra tanken om at folk er best i stand til å rå seg sjøl, om de får høvet til – altså en endring i maktforhold, i retning mot demokrati på alle plan. De sosiale forskjellene blir mindre, likheten større (men ikke større likeartethet), altså en retning mot radikal utjamning, rettferdighet. Og så det fjerde – som en avgjørende forutsetning – at vi bryter med veksttvangen som springer ut av den kapitalistiske markedsøkonomien, at kursen går mot et samfunn som er økologisk og økonomisk levedyktig over tid.

Problemet er også at dersom det blir vekst, slik at krisene unngås, truer den kapitalistiske veksten livsgrunnlaget for menneskene på kloden.

Hvordan endre maktforhold? Strukturelle reformer
Det avgjørende er retningen i politikk og samfunn. Det gjelder mer enn å fordele midler mellom departementer eller å øke bevilgninger til gode formål. Det dreier seg om å gjennomføre strukturelle reformer som peker vekk fra kapitalismen.

En strukturreform er på ett vis lett å beskrive teoretisk. Den er: 1) en endring på halvlang sikt, som tar tak i et grunntrekk i samfunnet; systemet, 2) som øker makta for folkelige krefter og svekker konserner og kapitalinteresser, 3) som derfor gjør det lettere å rykke fram igjen i neste runde, 4) som endrer «spillets» regler, legger føringer og derfor ikke er lett å reversere, og 5) som ideelt er eksemplarisk, altså er et døme på, og foregriper retningen og det målet en vil arbeide i retning av.

Strukturreformer er skritt på veien mot en etterkapitalistisk økonomi.

Slike strukturelle skift må forankres hvis de ikke lett skal snus. En første måte å forankre på, er institusjonelle endringer: Det kan innføres lovgivning og finansierings- og rådgivningsordninger som gjør det praktisk lett og økonomisk rasjonelt å satse på samvirke. Eiendomsrett til vann kan overføres til samfunnet. En annen forankring er å bringe nye aktørgrupper på banen, som har interesse av strukturreformen og vil kjempe for den. Det var dette Høyre i regjering var i ferd med å få til  – bare motsatt – ved å slippe til nye grupper av eiere, ansatte, foreldre og elever i en privatskolesektor. En tredje måte er å skape nye materielle fakta: Realiserer en et høyhastighetstog, kan flytrafikken dempes. Valget av tekniske spesifikasjoner kan frigjøre fra visse leverandører: Som at vi kan bruke Linux i stedet for Microsoft.

Strukturreformer er skritt på veien mot en etterkapitalistisk økonomi. Så får de som er enige i noe, men ikke alt, gå med så langt de vil. Fram til sosialisme, eller til en situasjon der en overgang til sosialisme er mulig, er det nå unektelig et godt stykke vei å gå. Men det hjelper ikke å virre rundt uten noe kompass. Da går en like gjerne i motsatt lei.

Hva er retningen?
Så – hvor hen bør og kan utviklingen gå? Hva kan et etterkapitalistisk økonomisk system være? Her finnes noen klare negative lærdommer fra den typen kommandoøkonomi som rådde i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Viktigst er den lærdommen fra Sovjetunionen at planen, kommandosystemet, la grunnen for maktkonsentrasjon, slik at lederne på ulike nivåer ble en ny privilegert klasse. Dessuten: En prøvde å legge planer, men manglet god informasjon om hva som var ønsket og etterspurt. Følgen var en viss irrasjonalitet i hva som ble lagd. Noe kan databehandling bøte på. Men trolig er informasjonsmengden i en avansert økonomi så enorm at en plan bare kan omfatte noen spørsmål.

Viktigst er den lærdommen fra Sovjetunionen at planen, kommandosystemet, la grunnen for maktkonsentrasjon, slik at lederne på ulike nivåer ble en ny privilegert klasse.

Den første lærdommen om hvilken retning vi skal arbeide etter, er da at det trengs mange former for eiendom og mange eiere. Men samfunnet må rå over det sosialister kaller «kommandohøydene» i økonomien. Det vil si at finansinstitusjoner bør være statlige; store konserner av typen Statoil like så. De vil jamt kunne bli en stat i staten, som med engasjementet i oljesandindustrien, for eksempel. Derfor må former for regulering være gjennomtenkte.

Kommunal eiendom vil være en hovedform. I stedet for å sette et hovedskille mellom privat og offentlig virksomhet bør skillet trekkes mellom forretningsorientert og fellesskapsorientert virksomhet. I den siste inngår både offentlig og kooperativ eiendom, nysamvirke, lokale andelslag og sjølorganisering, stiftelser – det som vekselvis kalles tredje sektor, samvirke eller frivillig sektor. Så vil store sektorer være preget av sjølstendig arbeidende og mindre og halvstore bedrifter, også med lønnsarbeid. Spekulative private storkapitalister gjør liten nytte.

Den første lærdommen om hvilken retning vi skal arbeide etter, er da at det trengs mange former for eiendom og mange eiere.

Så formene for omsetning: Markedet bør drives tilbake i mange områder – boliger er viktig felt å diskutere – og kontrolleres i andre. Markedet gir som sagt informasjon, men ikke om behovene hos dem som ikke har penger å kjøpe for. Og markedsøkonomi rommer veksttvang – og vil alltid tendere til å skape økonomiske og sosiale klasseskiller.

Felles goder skal ikke på marked. Derfor må markedet innringes av andre former for omsetning. Husk: I menneskehetens historie er det kapitalistiske markedet bare én form av flere former for omsetning – som å bytte likt for likt, som omfordeling fra et politisk sentrum og så videre. Felles goder skal ikke på markedet. Og vi trenger en sterkere planlegging, ikke bare i dagens finansbudsjetter, men med økologiske kriterier og konsekvensanalyser bakt inn.

Markedsøkonomi rommer veksttvang – og vil alltid tendere til å skape økonomiske og sosiale klasseskiller.

Økonomi er til sjuende og sist fundert i arbeidet. Folkemakt må sikres, ved faglig makt, arbeidermakt, ansattes makt, elev- og studentmakt, brukermakt nedenfra – og tillegg offentlig, demokratisk styring ovenfra. Den moderne sosialismen har kvittet seg med slagg fra en problematisk autoritær historie. I dag må den tilbakevise den autoritære og vulgære management-ideologien, troen på den sterke og geniale lederen, den djupt udemokratiske tenkingen borgerskapet står for.

Diskusjonen om et annet samfunn må også romme forestillinger om politisk organisering: Kan vi skape et radikalt demokrati på alle plan, som bryter med dagens autoritære management-ideologi? Hvordan kombinerer vi representativt og deltakende demokrati? Hvordan takler vi forholdet mellom desentralisering og for eksempel minstestandarder for alle? Hvordan tenker vi forholdet mellom arbeidet her på berget og en folkelig internasjonalisme nedenfra? Den gamle debatten, om sosialisme er mulig i ett land, er fortsatt høyst aktuell.

Vi trenger en sterkere planlegging, ikke bare i dagens finansbudsjetter, men med økologiske kriterier og konsekvensanalyser bakt inn.

Og det trengs en diskusjon om et moderne sosialistisk syn på forholdet mellom individer og kollektivet. Kan vi leve andre, bedre liv – i arbeidet og utafor – også i fellesskap med andre? Hvordan kombinerer vi sosial, klassemessig likhet med å åpne for kulturell forskjellighet – i etnisitet, religion, kjønn og seksualitet?

Hva må gjøres? Hva kan gjøres?
Først et forsøk på å avklare et teoretisk problem. I teksten her er uttrykket system brukt om kapitalismen. Dette var et sentralt argument i tenkingen i mitt politiske miljø på 1970-tallet. Som nevnt førte dette til det synet at en strukturreform som ikke ble fulgt av andre strukturreformer, ikke ville ha nok tyngde og momentum, men spises opp av systemet. Fortsatt tenker jeg at denne faren eksisterer og må inkluderes i en strategi.

Hvordan kombinerer vi sosial, klassemessig likhet med å åpne for kulturell forskjellighet – i etnisitet, religion, kjønn og seksualitet?

Men trolig var begrepet om systemet den gang i realiteten en ganske stram strukturfunksjonalisme, som insisterte på meget tette koplinger mellom delene og delene og helheten. Da fulgte det at en endring i ett felt ville provosere en stabilisering. Men trolig tenkte vi dogmatisk på dette punktet; et samfunn var ikke enten helhetlig kapitalistisk eller helt sosialistisk.

I det marxistiske begrepet om samfunnsformasjon, et konkret, historisk samfunn, lå det at ulike produksjonsmåter kunne sameksistere, men ikke konfliktfritt. Kapitalisme, småprodusenter i enkel vareproduksjon, føydale grunneierrester og statlige/kommunale, ja sosialistiske enheter, strevde etter best mulige kår. I ulike faser kunne styrkeforholdet variere.

Vi kan ikke vente på en situasjon. Vi får gjøre det vi kan her og nå.

Eksempelvis kunne industrikapitalismen ekspandere, så kunne nye kategorier av småprodusenter styrke seg i andre faser. Om dette er rett, betyr det at det finnes deler av samfunnet som ikke er kapitalistiske, ja peker i en etterkapitalistisk retning.

Den italienske marxisten Antonio Gramsci skjelnet mellom bevegelseskrigen og stillingskrigen. Den første la an til raske forflyttinger og seire. Den andre kunne innebære at «hærene» stod mot hverandre, måtte «grave seg ned» og holde skansene til det kom en åpning for å rykke fram. Slik ser jeg mer situasjonen i dag, i større grad en «mer eller mindre»-logikk enn en «enten eller»-logikk. Styrkeforholdet mellom klassene skifter mellom offensiv og defensiv, den politiske konjunkturen skifter. Så kan det hende at det kommer en situasjon der det skjer så konsentrerte, radikale og tungt reversible endringer nasjonalt og globalt at vi kan snakke om en overgang til sosialismen. Den som lever, får se. Men vi kan ikke vente på en situasjon. Vi får gjøre det vi kan her og nå.

Tanken om en politisk generalstab som leder en strengt organisert hær ut fra én strategi, dekker ikke virkeligheten.

Om en ser behovet for djupe samfunnsendringer, hvem skal delta og hvor er arenaene? «Hva må gjøres?», skreiv Lenin, viss på å ha svaret. Når vi har sett hvor det bar hen, bør vi heller spørre: «Hva kan gjøres?» Tanken om en politisk generalstab som leder en strengt organisert hær ut fra én strategi, dekker ikke virkeligheten. Det finnes et mangfold, som hver har sitt perspektiv og sine styrker og begrensninger. Men kan de enes i motstand mot et ekspanderende fortjenesteorientert marked og mot autoritær/ teknokratisk styring ovenfra? For tida er det mer forsvar enn offensiv framrykking. Men vi trenger bilder av hvordan det kunne gjøres. Kanskje er det nyttig å prøve å tenke arenaene sammen.

1) Å stille til valg er den formen for praksis som er høyest prioritert. Å unnlate parlamentarisk arbeid ville være å melde seg ut. Og når kommunestyreflertallet i Trondheim velger å ikke følge oppløsninger av Arbeidsmiljøloven, er det viktige forskjeller. Problemet er at partiene synes å ha avlært utenomparlamentarisk arbeid; det inngår i alle fall ikke i noen arbeidsplaner jeg har sett i min organisasjon.

2) Deltakende planlegging og budsjettering er et prosjekt for å gjøre oss til aktive medborgere, ikke bare ved valgene, og ikke minst lokalt. Beboerforeninger, aksjoner for å bevare sjukehuset, er eksempler på deltakelse som kan gi noe av den samme innflytelsen.

Problemet er at partiene synes å ha avlært utenomparlamentarisk arbeid.

3) En kilde til makt som springer ut av de folkevalgte organene, er offentlig anbudspolitikk. Krav kan settes om hensyn til miljø, fagorganisering og lignende slik det politiske flertallet i Oslo nå gjør overfor byggefirmaer som vil ha kontrakt. Slik avledet makt kan også ligge i en sosialistisk arbeidsgiverpolitikk i stat og kommune.

4) De klassiske folkerørslene. Lekmannskristendom, avhold og norskdom har alle skrumpet. Men de økonomisk orienterte, spesielt fagbevegelsen, er fortsatt sterke i Norge. Spørsmål er: Hvordan kan vi styrke makta, når arbeidsgiverne prøver seg med en offensiv? Utvidet forhandlingsrett? Krav om vetorett? Helhjertet satsing på organisering? Bevegelsen må nå å ut til arbeidende som ikke svarer til standardarbeideren. Dertil kommer bevegelser skapt i konjunkturen på 1970-tallet, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og andre.

5) Misnøyerørsler som ofte gjennomfører spektakulære aksjoner, som å okkupere filialer av kjeder som Starbucks, står (ennå?) ikke sterkt i Norge. Men de har båret fram Syriza i Hellas og Podemos i Spania. Kan vi unngå at etablerte partier og fagbevegelse kommer på kant med disse rørslene, om de manifesteres?

Bevegelsen må nå å ut til arbeidende som ikke svarer til standardarbeideren.

6) «Den tredje sektor» utenom marked og byråkrati, også omtalt som sivilsamfunn eller samvirke i mange varianter, hviler på en tanke om gjensidighet, mer enn på kamp med en motstander. Denne sektoren er blitt kategorisert som privat, blant annet av fagorganisasjoner i stat og kommune. Men da skyver en så å si sektoren over til borgerlig side. Er det politisk klokere å sette fellesskaps-Norge opp mot fortjeneste-Norge?

7) En ny variant av gjensidighet og fellesskap finnes i lokalt organiserte bytte- eller hjelpetiltak. Mange er krisebetinget, som direkte salg av matvarer, eller når en kaffekjøper på en bar i Spania betaler dobbelt slik at en uten inntekt også kan få en kopp. Men er det her også et potensial for varige ordninger, som kan minske rommet for markedet?

Vi har eksisterende enheter som COOP og boligbyggelag. Kan disse utvikles?

8) Fra tid til annen reises spørsmålet om kooperativt organiserte bedrifter som eventuelt også makter alternativ, miljørettet produksjon. Vi har eksisterende enheter som COOP og boligbyggelag. Kan disse utvikles? Kan nye slike tiltak unngå å bli som enkeltkapitaler på et marked?

9) Kampen om å forstå og fortolke virkeligheten –  i frambringing av kunnskap i forskningsinstitusjoner og tenketanker, i media og på internett, har voksende betydning. I Norge står striden her, om å vinne folk for sin fortelling, mer enn ved fysisk makt.

10) Ramma har her vært nasjonal. Transnasjonale arenaer må tenkes med. Og internasjonal solidaritet må ikke bare bety at «vi hjelper dem», men bygge på felles interesser, som motstanden mot handelsavtaler som TISA.

Internasjonal solidaritet må ikke bare bety at «vi hjelper dem», men bygge på felles interesser, som motstanden mot handelsavtaler som TISA.

Premisset for denne «katalogen» er altså at maktforhold kan skifte, ja bølge att og fram, at det ikke er enten kapitalisme eller sosialisme. Men å snakke om striden uten en hær har lite for seg: Så spørsmålet er: Kan dette mangfoldet samles? Ikke av generalstaben. Men av liknende erfaringer og felles erkjennelse? Når det var legitimt for Bernie Sanders å kalle seg sosialist i USA, er det lov å tro at det går an.

Sosialisme er ikke et sett av allmenne verdier, ei heller ett ferdig system, ikke én samfunnstilstand. Sosialismen er en prosess, kriterier å arbeide etter – som gir en retning, henimot større kontroll over egne liv, mot svekket skalting og valting fra markedet, mot sosial og økonomisk likhet, mot økt demokrati på alle plan – og en økonomi og et samfunn som sikrer vår overlevelse.