Kan bilde av en smultring symbolisere målet for vekst, økonomi og samfunn?

Kate Raworth er en svært dyktig økonom. Hun foreleser ved Oxford og Cambridge, har vært seniorrådgiver i Oxfam og en av forfatterne bak UNDP sin Human Development Report. Likevel, da hun først ble uteksaminert, var hun så desillusjonert av økonomifaget at hun lenge ikke ville kalle seg økonom. Siden har hun pønsket på hvordan de teoriene som dominerer faget har fått den posisjonen. Fokuset på økonomisk vekst og BNP omtaler hun som en enorm «gjøkunge», som underlegger seg alle andre hensyn. Gjøkungen må sparkes ut, og erstattes med alternative mål for fremgang. Og Raworth har faktisk et alternativ. Hun mener bildet økonomer og politikere bør ha på netthinnen når de utarbeider teorier og politikk er den samme bakevaren som konstant befinner seg i bevisstheten til Homer Simpson – en smultring.

Fokuset på økonomisk vekst og BNP omtaler hun som en enorm «gjøkunge», som underlegger seg alle andre hensyn.

Hullet i smultringen representerer samfunnets udekkede velferdsbehov. Hit faller mennesker som mangler livets grunnleggende nødvendigheter som mat, utdanning og husly. Smultringens omkrets representerer det økologiske taket vi ikke må presse oss ut av. Havner vi utenfor innebærer det et overforbruk av jordklodens livsskapende systemer, representert ved klimaforandringer, forsuring av verdenshavene og kjemisk forurensning.

Mellom dette sosiale fundamentet, og den økologiske begrensningen, ligger det søte, gode samfunnet vi jobber mot – smultringen. Oppgaven for morgendagens økonomer er å finne ut hvordan vi kan få menneskeheten inn i dette trygge og rettferdige rommet. Da må vi bygge på et mangfold av økonomiske teorier; som økologisk, feministisk og institusjonell økonomisk teori, samt kompleksitetsteori og adferdsøkonomi.

Oppgaven for morgendagens økonomer er å finne ut hvordan vi kan få menneskeheten inn i dette trygge og rettferdige rommet.

Raworth argumenterer godt for hvorfor hun har valgt å illustrere sitt teoretiske prosjekt med en smultring. «Hjernene våre er koblet for visuelle bilder», insisterer hun. Halvparten av nervefibrene i hjernen vår er koblet til synet. Ved mindre ord kobles til et bilde, så går informasjonen inn ett øre og ut det andre. Mens ord prosesseres av korttidsminnet hos hjernen, havner bilder i langtidsminnet, der det etser seg fast. Det første økonomistudenter lærer er markedskrysset som viser hvordan tilbud møter etterspørsel i et fritt marked. Det bildet blir så liggende bak i bevisstheten og definerer synet på hvordan økonomien fungerer.

Men er det ikke håpløst naivt å lage teorier basert på bærekraft så lenge profitt er drivkraften i økonomien? Raworth mener det er mulig å organisere økonomi, aksjemarked og banker slik at det ikke er de som kun maksimerer profitt som vinner. På mange måter har økonomisk teori vært «performativ», teoriene antar at individuell nyttemaksimering er drivkraften i menneskelig adferd, og dermed har vi organisert samfunnet vårt på en måte som aksepterer, og legger til rette for nettopp det aspektet ved mennesket. De siste århundrene har kapitalistiske økonomier organisert lover, institusjoner, politikk og verdier så de er avhengige av kontinuerlig vekst i BNP. Vi har en økonomi som må vokse, uavhengig av om menneskene i den vokser. Det vi trenger er en økonomi som hjelper menneskene å leve gode liv, uavhengig av om den vokser.

På mange måter har økonomisk teori vært «performativ».

Er Raworth for optimistisk på vegne av «snille» kapitalister? Eller ser hun at det er mulig å bruke aktiv økonomisk politikk og regulering til å hente frem den siden av menneskeheten som jobber for fellesskapet og ikke for seg selv?

Dagens økonomer er i for stor grad på jakt etter nye økonomiske sannheter. I følge Raworth er det ikke økonomiske lover som styrer samfunnet vårt. Økende ulikhet, fattigdom og miljøødeleggelse har oppstått fordi vi har valgt å utforme økonomien vår på en måte som tilrettelegger for en slik utvikling. På samme måte som økonomien vår i dag er «designet» for å være utbyttende på mennesker og nedbrytende på naturen, er det mulig å designe samfunnet på en slik måte at velstand blir omfordelt og ressursene resirkulert. Raworth er tydelig der Jonas Gahr Støre er uklar: Ulikhet er ikke en økonomisk nødvendighet, men en designfeil ved systemet vårt. En feil det bør være opp til økonomene å løse.

Ulikhet er ikke en økonomisk nødvendighet, men en designfeil ved systemet vårt.

Da er det ikke tilstrekkelig med et skattesystem som omfordeler inntekt, «også formue må omfordeles, spesielt den formuen som ligger i eierskap til land, bedrifter, teknologi, kunnskap og ikke minst bankenes makt til å skape penger.» I følge Raworth er «omfordelende design» vår generasjons unike mulighet til å forandre dynamikken bak eierskap og rikdom.

Nå tenker du kanskje at det samme budskapet kan fremføres med sitater fra Marx? Åpenbart. Men mens hans ord skapte sprengkraft på 1900-tallet, tror jeg det er Raworths måte å snakke om disse spørsmålene på som vil bli lyttet til i dag.

I boken blir hun etter hvert svært konkret, det er fullt av spennende referanser og sitater. Her er det eksempler på hvordan finanssektoren må reguleres, og hvordan nye former for valuta og arbeiderstyrte bedrifter kan dyrke frem andre og mer solidariske sider ved mennesket. Språket kan bli litt vel blomstrende, selv er jeg usikker på om den sirkulære økonomien kommer til «å ta av som en sommerfugl». Men hun får i det minste banket gjennom at dersom morgendagens økonomer skal lykkes med å forandre faget, holder det ikke med lange teoretiske analyser. Nye ideer må kommuniseres, aller helst med bilder og metaforer.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampens Bokmagasin 23.september 2017.