Hva er produktivt for Norge?

Regjeringa har satt ned en kommisjon for å styrke produktiviteten i norsk økonomi, helt uten å vektlegge fagbevegelsens avgjørende rolle, fordeling av verdiene vi skaper, og andre sentrale tilnærminger. Kommisjonen mangler formell representasjon fra partene i arbeidslivet.

Våren 2013 ga den rødgrønne regjeringa en annen gruppe økonomer, Scheel-utvalget, i oppgave å vurdere beskatningen av selskaper i lys av en internasjonal utvikling tydelig preget av skattekutt.

Produktivitetskommisjonen og Scheel-utvalget har et felles ideologisk oppdrag.

Produktivitetskommisjonen og Scheel-utvalget har et felles ideologisk oppdrag: Samfunnet skal legge til rette for økt verdiskaping, mer enn at verdiskapingen skal tjene samfunnet.

Scheel-utvalget la fram sin rapport i desember 2014, hvor de sier at selskapsskattens betydning for investeringer ikke må overdrives, og at heller ikke formueskatten har særlig innvirkning her. Redusert selskapsskatt vil riktignok gjøre det mindre lønnsomt å flytte overskudd, men utvalget sier dette uansett må kombineres med andre tiltak.

Leverer som bestilt
Da kunne man jo håpe at det var nettopp «andre tiltak» de prioriterte, men utvalget leverte som bestilt og foreslo å kutte norsk selskapsskatt fra 27 til 20 prosent. «Med ekspertutvalg får man det man ber om, hverken mer eller mindre,» som utvalgsleder Hans Henrik Scheel sa på et frokostmøte i regi av Civita.

Utvalget advarer mot at Norge skal lede an i en internasjonal skattekonkurranse nedover. Hvorfor i all verden foreslår de da at Norge legger seg lavere enn Sverige og Danmark, og vil ha oss på sjetteplass blant OECD-landene i konkurransen om lavest selskapsskatt?

Et viktigere utgangspunkt er utvalgets påpekning av at andre forhold, som høy tilgang på kvalifisert arbeidskraft og at Norge er et ressursrikt land, kan spille en større rolle for investeringsnivået.

Norge er et langstrakt land, med fjorder, ferger og atter slike fjell og daler.

Et langstrakt land
Norge er et langstrakt land, med fjorder, ferger og atter slike fjell og daler. Vi har en svært spredt bosetting, ulikt millionbyer som London og New York.

Også i andre nordiske landene er konsentrasjonen rundt store bysentra sterkere. Bare i den danske hovedstadsregionen bor det rundt 1,9 millioner. I Finland nås anslagsvis 80 prosent av befolkningen med to timers kjøring fra Helsinki. I Norge bor kun halvparten på Østlandet, enda færre to timer fra Oslo. Med en slik geografi i bunn er det ingenting som tyder på at mer konkurranse er et særlig godt og effektivt svar i produktivitetsdebatten.

Bakom ligger sentralisering og svekket lokaldemokrati, gjennomført ovenfra og drevet av mistillit til sunn folkelig fornuft.

Å nytegne kommunekartet er kanskje et forsøk på å redefinere Norge, med drømmer om kontinentale muligheter for større markeder. Kall det «mer effektiv konkurranse» eller «mer robuste kommuner». Bakom ligger sentralisering og svekket lokaldemokrati, gjennomført ovenfra og drevet av mistillit til sunn folkelig fornuft.

Det norske med Norge
Det er typisk norsk med små forskjeller. Vi lever riktignok i et forskjells-Norge, med avstander på 1930-tallets nivå mellom den økonomiske eliten og oss andre. Samtidig preges vi av et ønske om små økonomiske forskjeller, med dype røtter. Vi skiller oss blant annet ut historisk med å være tidlig ute med å avskaffe adel. Valgundersøkelsene viser at et overveldende flertall mener de økonomiske forskjellene er så store at myndighetene må se det som en hovedoppgave å minske dem.

Økonomiprofessor Kalle Moene peker i Manifest-pamfletten «Fellesskap fungerer» på at små lønnsforskjeller bidrar til økt innovasjon og produktivitet, fordi høye minstelønninger tvinger umoderne teknologi på skraphaugen, og hindrer at produktivitetsvekst kun tilfaller enkeltselskap som leder an og drar fra.

En sterk fagbevegelse begrenser lønnsforskjellene. Uravstemningsmodellen bringer debatten om rettferdige lønns- og arbeidsvilkår ned på gølvet og ut på pauserommene. Nær kontakt mellom teori og praksis, muliggjort av fagbevegelsens posisjon, har også vært en forutsetning for vellykka produktivitetsforbedringer.

Enten vi ser til Piketty og andre studier av økende ulikhet eller lytter til befolkninga, er konklusjonen at vi trenger mer, ikke mindre av særnorske trekk.

Det er derfor verdt å merke seg at Scheel-utvalget også foreslår å strupe fagforeningsfradraget. Erfaringer fra den virkelige verden viser at det er på grunn av, ikke på tross av slike «særnorske» trekk, at mye går godt. Enten vi ser til Piketty og andre studier av økende ulikhet eller lytter til befolkninga, er konklusjonen at vi trenger mer, ikke mindre av dette.

Tynn nasjonalromantikk og unorske løsninger
Frp skriver i prinsipprogrammet at partiet «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv». Høyre åpner sitt landsmøte med å synge «Ja, vi elsker» og avslutter med «Gud signe vårt dyre fedreland». Men i gjennomført politikk speilvendes dette. Da skal det særnorske til livs – «særnorske forbud og påbud», «den særnorske formueskatten», «det særnorske skatte- og avgiftsnivået».

I Høyre og Frps praktiske politikk skal det særnorske til livs.

Siv Jensen presenterte sin produktivitetskommisjon i februar 2014, med et mandat som sier at kommisjonen skal «trekke på erfaringer fra produktivitetskommisjoner i andre land, særlig Danmark». I følge LO har USA vært et sentralt referansepunkt for den danske kommisjonen. Peter Birch Sørensen, som ledet den danske, deltar også i kommisjonen her hjemme. Han satt òg i Scheel-utvalget.

Økonom og velferdsforsker Henrik Herløv Lund har lang erfaring med å følge slike kommisjoner i Danmark. Han sier det er tankevekkende at fallet i produktivitetsveksten har skjedd parallelt med en nyliberalistisk dominans i den økonomiske politikken. Etter hans syn fulgte produktivitetskommisjonen videre i samme spor. De la skjul på at fallet skyldes manglende investeringer fra kapitalen, og foreslo løsninger som tilrettelegger ytterligere for kapitalkreftene. Samtidig vokser de private formuene seg rekordstore.

Det norske utvalget ledes av Jørn Rattsø, som har sagt til Klassekampen at vi trenger mer konkurranse fra eksempelvis tyske lavpriskjeder som Lidl, for å gjøre norske arbeidstakere mer effektive. Lidl har blitt anklaget for dårlige arbeidsvilkår og fagforeningsknusing, og ga opp sin Norges-etablering i 2008.

Den danske produktivitetskommisjonens forslag vil utkonkurrere virksomhet på mindre plasser, og hemme distriktsutvikling. Er det dette vi ønsker for Norge?

Deres strategi er basert på å etablere kjempestore butikker. Den danske kommisjonen foreslo å fjerne begrensninger på dette, noe som ifølge Per Clausen i Enhedslisten vil utkonkurrere butikkvirksomhet på mindre plasser, og hemme distriktsutvikling. Er det dette vi ønsker for Norge?

Kappløp mot bunnen
Rattsø bør heller bekymre seg for at tunge trender i arbeidslivet undergraver viktige forutsetninger for produktivitetsfremmende arbeid. NHO sier produktivitetsveksten faller når arbeidsinnvandring driver fram arbeid i lavlønnsyrker. I tillegg oppstår språkproblemer som rammer kommunikasjonen på arbeidsplassen og fagbevegelsens organisering. Kontraktskjeder i mange ledd undergraver ansatte og fagforeningers muligheter for å nå fram. Toppenes elitistiske tro på kunnskap ovenfra står i veien for virkeligheten.

Vi har gått fra en industrialisering som øker produktiviteten, til en utflytting av produksjonen for å utnytte billigere arbeidskraft.

Det kapitalistiske systemet har historisk ført med seg en voldsom utvikling av produksjon og verdiskaping. Men vi har gått fra en industrialisering som øker produktiviteten, til en utflytting av produksjonen for å utnytte billigere arbeidskraft. Velferden og miljøet trues. Det kan virke som om kapitalismen har nådd sine egne grenser. I et slikt kappløp mot bunnen vil selv vinneren stå igjen som taper.

«Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan på kaia,» synger DDE. En sang om tapt kjærlighet, og tapte norske arbeidsplasser. Beatles skal etter sigende ha endt opp som skatteflyktninger. Kapitalismens dynamikk i miniatyr.

Hva er alternativet?
Vi tror på å øke produktiviteten gjennom mer samarbeid framfor mer konkurranse. Det kan gjøres ved å bygge videre på det særnorske:

  • Mer lokalt, regionalt og nasjonalt forankra produksjon. Vi kan utnytte at Norge er et ressursrikt land, skape titusenvis av nye arbeidsplasser og omstille til en bærekraftig næringspolitikk. Verdiskaping med røtter i Norge, som ikke uten videre kan rykkes opp og flyttes ut.
  • Distribusjonssystemer bygd på profittfri samkjøring over lengre avstander, som ikke kontrolleres av enkeltkjeder eller de største aktørene innen ulike bransjer.
  • Mindre avstand fra topp til bånn, slik at folks erfaringer kan brukes til å utvikle våre produktive evner, og vi også i framtida kan redusere nødvendig arbeidstid og dekke økende velferdsbehov.

Når regjeringa vil rokke ved retten til fast jobb, peker det i motsatt retning. Da blir det mer risikabelt å si ifra på arbeidsplassen, og vanskeligere for hver enkelt å bidra til produktivitetsvekst.

Vi kan øke produktivitetsveksten, og fordele denne på en måte som kommer folk til gode.

Vi kan øke produktivitetsveksten, og fordele denne på en måte som kommer folk til gode. For å oppnå dette må vi heller stole på oss selv, enn å bøye oss for såkalte eksperter som ser til Danmark, Tyskland eller USA.

Kunnskapen om hvordan landet vårt ser ut, ressursgrunnlaget, hva folk jobber med, og konsekvenser av dette, er uvurderlig for å utforme alternativer til den rådende utviklingen. Løsningene finnes mellom bakkar og berg her hjemme, ikke blant skyskrapere i København og New York.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen 27. januar 2015. Prøv Klassekampen 3 uker gratis her.

«Norge 2015 – Verdiskaping og produksjon» kan bestilles fra Forlaget Rødt!

Lær mer på Manifest årskonferanse 2015: Folkets produktivitetskommisjon