«Vi vil ikke lengre betale grekernes nattklubbregninger», liker Sannfin- ländarnas partileder Timo Soini å gjenta. Motstanden mot krisepakker til gjeldstyngede søreuropeere er ikke finnene alene om. Den generelle mediedekningen peker på sjenerøse velferdsordninger og for få arbeidstimer som opphav til dagens fortvilte situasjon. Det er tydelig at en økonomisk og sosial krise herjer i Hellas. En krise som tvinger Europa til å ta affære. Men grekernes problem er ikke utgiftsnivået i seg selv, men at de befinner seg i en sosial felle.
Én millionær
I Dagens Næringsliv den 7. november i 2011 kunne man lese at det var én eneste greker som i 2011 hadde rapportert inn en inntekt på over en million euro. Trass den tilsynelatende mangelen på greske millionærer, er Athens havn spekket med greskeide yachter som vi ser få av selv en sommerdag på Aker Brygge.
Den greske staten går glipp av en tredjedel av skatteinntektene på grunn av skattejuks.
Konklusjonen er åpenbar. Som visse norske millionærer og milliardærer er ikke grekerne særlig flinke til å rapportere sin reelle inntekt. Det er fristende å spekulere i motivene til den ene greske millionæren. Er han eller hun ufattelig rik, ekstremt ærlig, eller bare dum? For hvem har lyst til å betale skatt når ingen andre gjør det?
Arbeid og velferd
Det greske problemet skyldes verken for mye velferd eller latskap. For det første viser studier av arbeidstid at grekerne er det landet i Europa som har gjennomsnittlig lengst arbeidsuke. Mens grekere i fulltidsarbeid jobber 42,2 timer i uka, er et stabilt land som Danmark helt nede i 39,1 timer. For det andre ligger Hellas rundt gjennomsnittet for OECD-landene, både når det gjelder totale offentlige utgifter og utgifter til velferdsstaten som andel av bruttonasjonalproduktet. Ser vi på hvor mye Hellas bruker per innbygger ligger de godt under gjennomsnittet. Til sammenlikning bruker Norge nesten dobbelt og Luxembourg nesten tredobbelt så mye.
Uærlige bassengeiere
Svaret på gjeldsgåten finner vi hos den enkelte greker selv. For er det én ting grekerne ikke er flinke til, så er det å betale skatten sin. Anslag viser at den greske staten går glipp av en tredjedel av skatteinntektene på grunn av skattejuks. Dette utgjør rundt 56 milliarder kroner i året, og når vi sammenlikner dét med de totale utgiftene som går med til velferdsordninger, får vi et alarmerende resultat. Skatteunndragelsene utgjør nesten 15 prosent av det totale greske velferdsbudsjettet.
Ser vi på hvor mye Hellas bruker per innbygger ligger de godt under gjennomsnittet. Til sammenlikning bruker Norge nesten dobbelt og Luxembourg nesten tredobbelt så mye.
Men hva skyldes det at mer eller mindre alle her i landet betaler sin skatt, mens grekerne unnlater å rapportere verdier og inntekt? New York Times rapporterte i en artikkel i 2010 at i de velstående, nordlige delene av Athen var det kun 324 husstander som meldte at de hadde svømmebasseng. Ved hjelp av satellittbilder fant greske skatteinnkrevere at det reelle tallet var 16.974 bassenger. To usle prosent av husstandene var ærlige. Problemet her ligger i mangelen på tillit i systemet. Grekerne er fanget i det den svenske statsviteren Bo Rothstein kaller en sosial felle.
Den sosiale tillit
Det er nemlig noen forutsetninger som må være på plass for at folk skal være villig til å gi fra seg en andel av inntekten sin til staten. For det første må en vite at naboene gjør det samme og at deres naboer følger opp på samme måte. For det andre må en anta at pengene som betales inn blir brukt til det en – i det store og hele – anser som gode formål, og ikke bare ender i lomma på byråkrater og politikere.
Mindre enn 25 prosent av befolkningen i Hellas sier at de stoler på folk flest.
Hvorvidt disse forutsetningene er oppfylt eller ikke, avhenger av tilliten mennesker i mellom, den såkalte sosiale tilliten i et samfunn. Denne typen tillit varierer i enorm grad mellom land. Når folk blir spurt om «de fleste andre mennesker kan stoles på» samtykker over 60 prosent av innbyggerne i Danmark, Norge og Nederland. Kun rundt 35 prosent gjør det samme i land som Storbritannia, Italia og Spania. Mindre enn 25 prosent av befolkningen i Hellas sier at de stoler på folk flest.
Vurderer samfunnet
Det som skaper denne undergravende mistilliten er interessant nok ikke dårlige relasjoner med naboer og bekjente. Forskningen på sosial tillit viser at tillit er en konsekvens av den enkeltes moralske vurdering av det samfunn hun eller han lever i. Hvis folk ikke stoler på de som besitter posisjoner i politikk og embetsverk, smitter det over til deres tillit til folk flest. Når embetsmenn og politikere fatter beslutninger i kraft av sin stilling med mål om å berike seg selv, sier vi at de er korrupte. Samfunn med høy grad av korrupte embetsmenn har også lav grad av sosial tillit.
Sagt på en annen måte: Hvis Lånekassen behandler meg bra og politimannen var snill, antar jeg at naboen ikke jukser på selvangivelsen. Ikke overraskende kommer Hellas langt ned på listen over korrupsjonsfrie stater. Hellas er i 2011 på 80. plass, under stater som Saudi-Arabia, Italia, Kina og Cuba.
Enmannskamp
Finnes det en enkel løsning på problemet? Dessverre ikke. Sosiale feller er langt fra enkle å komme ut av. For selv om alle grekere har en interesse av å komme ut av den ikke-optimale tilstanden, så er det ingen som alene vil kunne bryte den onde sirkelen. Hvis man opererer med en antakelse om at alle andre er korrupte, vil du være naiv om du tror det hjelper at du plutselig er lovlydig. Dessuten vil én persons handlinger ikke utgjøre noen forskjell. Det er altså lite sannsynlig at greske skattebetalere plutselig skulle begynne å stole på staten.
Sosial tillit kan bare initieres ovenfra, men skapes for hver enkelt samfunnsborger i møte med systemet.
Rettferdige institusjoner
Men Bo Rothstein og hans kolleger mener at det finnes en mer plausibel løsning for greske myndigheter. De kan bevise overfor folk flest at de kan tilby forutsigbare og rettferdige ordninger og tjenester for pengene skattebetalerne står for. For å unngå korrupsjonsfare blant befolkningen, må tilbudet distanseres fra den klamme hånden til skjønnsmessige vurderinger. Sosial tillit kan bare initieres ovenfra, men skapes for hver enkelt samfunnsborger i møte med systemet. Hvis en kan stole på at en får samme behandling uavhengig av egen posisjon i samfunnet og godene i samfunnet fordeles til alle individer og samfunnslag, vil tillit spres fra systemet til samfunnet som helhet. Altså er ikke problemet for mange rettigheter, men for få. Så får heller omfanget og nivået på rettighetene som gis, avgjøres av bærekraften i systemet. Bare slik kan en positiv spiral skapes.
Lærdommer for EU
Følgen for EU og Hellas dragkamp bør være åpenbar. Den eneste måten grekerne kan få orden på økonomien er ved å skape sosiale institusjoner som igjen kan fremme tillit. Dagens krav fra EU om at grekerne må kutte i sine offentlige budsjetter for å betale tilbake en gjeld som det er langt utenfor deres evne å betale tilbake, vil utelukkende forsterke problemet grekerne befinner seg i.
Skal grekerne komme ut av den sosiale fella de befinner seg i, er EU nødt til å strekke seg mye lenger enn de gjør i dag for å finne en tålelig løsning.
Tyskerne vet svært godt fra sin egen historie at strenge krav om tilbakebetaling for tidligere udåder kan bety forskjell på krig og fred. Etter første verdenskrig ble tyskerne tvunget til å betale en gjeld som langt overskred deres egen kapasitet, noe som var en sterk faktor i å gi grobunn for Hitler. Etter andre verdenskrig derimot ble tysk gjeld slettet og krisepakker kom på plass. Man forsto at den eneste måten å bygge fred på var gjennom å la Tyskland stå på egne økonomiske bein.
Skal grekerne komme ut av den sosiale fella de befinner seg i, er EU nødt til å strekke seg mye lenger enn de gjør i dag for å finne en tålelig løsning. Da Tyskland fikk hjelp etter andre verdenskrig var det kanskje ikke fortjent. Men det var nødvendig. I dag trenger Hellas hjelp.
Dette er et lettere oppdatert innlegg av en artikkel publisert i Argument studenttidskrift.