Ikke min feminisme

Jeg har vært feminist så lenge kan huske. Men den siste tida har jeg kjent en stigende uro over at feminisme er blitt et påskudd for å felle smaksdommer over alt man ikke liker. Jeg opplever at en mangfoldig og viktig idéretning av noen misbrukes som politisk korrekt millimetermål på hva som er greit og ikke greit å like. I verste fall kan det bidra til å øke avstanden mellom feminismen og de som har mest å tjene på den, folk flest.

To eksempler fra sommeren som nå er på hell: I en tekst publisert i det feministiske tidsskriftet FETT og Dagbladet nylig tok skribent Maiken Andreassen for seg det populære NRK-programmet Radioresepsjonen. Andreassen reagerte på et innslag der programmets tre mannlige programledere i en spøkefull tone hadde diskutert puppene til blogger Sophie Elise og artist Sandra Lyng Haugen. «Svadasexisme», var Andreassens dom. Ifølge henne var innslaget klamt, ekkelt og framfor alt sexistisk.

Jeg opplever at en mangfoldig og viktig idéretning av noen misbrukes som politisk korrekt millimetermål på hva som er greit og ikke greit å like.

Et par uker i forveien var det norske musikkanmeldere som var skyteskive. I en kronikk i VG kritiserte Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul en samlet anmelderstand for ikke å problematisere sceneshowet til den kritikerroste amerikanske hiphop-duoen Outkast på Øya-festivalen, et show de to skribentene selv beskrev som «så drøyt, så sexistisk, smakløst, vulgært, tacky og det verste et gjenforent halvgammelt band kan være: så ekstremt utdatert».

Politisert
Disse to episodene har flere usympatiske fellestrekk, trekk som jeg dessverre frykter er i ferd med å bre om seg i deler av den feministiske bevegelsen. Det første er trangen til å politisere alt man kommer over. Radioresepsjonen er et lettbeint underholdningsprogram. Norske musikkanmeldere er, vel, norske musikkanmeldere, ikke et lokallag i SV. Noen ganger er det fruktbart å se humor, musikk og underholdning gjennom politiske briller, men noen ganger kan det også føre til at man helt mister gangsynet.

Spesielt problematisk blir det når man forutsetter at ens egne standpunkter uten videre er allmenngyldige. Maiken Andreassen kritiserer for eksempel Radioresepsjonen for å ikke «sparke oppover i samfunnet». Men alle som kjenner humoren til Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheim vet at de slett ikke har noe mål om å «sparke oppover». Deres konsept er tvert imot et slags motstykke til å sparke oppover, et uhøytidelig og pludrete tøyseprogram hvis fremste  mål er å underholde folk. Andreassen skriver rett ut at hun aldri har «forstått hva som er så fantastisk med å plapre om intetsigenheter i tre timer sammenhengende». Denne manglende evnen eller viljen til å forstå at andre mennesker faktisk kan være opptatt av andre ting enn Maiken Andreassen er nesten litt skremmende.

Kan man kreve at samtlige norske konsertanmeldere skal se en hiphop-konsert gjennom feministiske briller?

Haabeth og Gjul gjør noe av samme feil i sin kritikk av norske musikkanmeldere. Kan man kreve at samtlige norske konsertanmeldere skal se en hiphop-konsert gjennom feministiske briller? Det er i mine øyne i alle fall ikke spesielt romslig. Jeg skjønner at dette er på grensen til det utenkelige for noen, men det kan jo finnes norske musikkanmeldere som ikke en gang er feminister.

Smaksdommer
Det andre er at feminismen misbrukes som påskudd til å felle generelle smaksdommer over det man selv ikke liker. Haabeth og Gjul stopper ikke ved drøyt eller sexistisk, de beskylder også Outkast for å være vulgært, tacky og utdatert. Det må selvfølgelig være lov å mene, men det er en smaksdom, ikke en feministisk kritikk. Andreassens kritikk av Radioresepsjonen og tre timers sammenhengende plapring om intetsigenheter er i samme spor. Hun går faktisk enda et skritt lengre, for hun kritiserer ikke bare programmet, men også lytterne. Andreassen krever en «forklaring på hvorfor programmet Radioresepsjonen på NRK P13 later til å ha en ukritisk og dedikert lyttermasse». For det første er det ingen som skylder Maiken Andreassen eller andre skribenter en forklaring på hvorfor de liker et radioprogram. For det andre feller Andreassen her en rein smaksdom over et program hun ganske enkelt ikke liker, og hun gjør det under dekke av å fremme en feministisk kritikk mot sexisme. Det bidrar dessverre mest av alt til å gi feminismen et dårlig rykte.

I beste fall fører det til avsporing, der politikk, strukturer og konkrete realiteter havner i bakgrunnen.

Det tredje er at en helhetlig feministisk analyse av samfunnet anvendes helt ned på millimeternivå til å bedømme hva som er greit og ikke. På folkemunne er det riktige ordet for dette fillesaker. Det er selvfølgelig mulig å tolke sceneshowet til Outkast eller puppepraten til Radioresepsjonen som den siste dråpen i et beger som allerede er fylt til randen med kropps- og sexpress. Men det er ikke uten videre fruktbart å anvende en diagnose som er riktig på samfunnet som helhet på hver minste lille hiphop-låt, vits eller musikkanmeldelse. I beste fall fører det til avsporing, der politikk, strukturer og konkrete realiteter havner i bakgrunnen, mens kjekling om musikkanmeldelser og radiohumor stjeler showet. Men i verste fall er det autoritært, fordi man gjør krav på å være dommer over hvordan andre mennesker skal leve sine liv, helt ned til hva slags vitser de ler av.

Nå kan det selvfølgelig være meg som hvit, heterofil mann det er noe galt med. Det er ikke først og fremst jeg som kjenner hvor skoen trykker. Men mitt utgangspunkt er at vi som er feminister har et problem. Til tross for at svært mange inntar feministiske standpunkter i spørsmål om likelønn, reservasjonsrett for leger eller kriminalisering av sexkjøp, vil bare elleve prosent av nordmenn kalle seg feminister. Man kan naturligvis mene at de resterende 89 prosentene er dumme. Men da melder man samtidig feminismen ut av kampen om å forme framtidas samfunn.

Jeg har planer om å fortsette å være feminist også i årene som kommer. Men jeg ønsker meg færre bedrevitende smaksdommer over musikk, humor og underholdning. Det er ikke min feminisme.