Et velkjent skille i moderne politisk tenkning går mellom såkalte «positive» og «negative» frihetsbegrep. Positive frihetsbegrep beskrives ofte (og feilaktig) som «frihet til», i motsetning til det negative «frihet fra». Blant de som forsvarer et negativt frihetsbegrep hevdes det ofte at omfordeling av eiendom i seg selv minker en persons – og dermed samfunnets – frihet. Denne artikkelen skal se nærmere på hva et negativt frihetsbegrep innebærer og hvorfor denne påstanden er feil.
Hobbes’ negative frihet
Det som i dag blir kalt «negativ frihet» er et frihetsbegrep som ble utviklet av den engelske filosofen Thomas Hobbes på 1600-tallet[1]. Ifølge Hobbes definisjon i «Leviathan» er frihet fraværet av fysiske hindringer til å gjøre det du vil gjøre. For å være ufri må man altså først ha evnen eller makta til å gjøre det. Deretter må det være et eksternt, fysisk hinder som stopper deg i å gjøre det du ønsker. Ergo kan en person uten lemmer ikke ses på som ufri, ettersom han mangler evnen til å bevege seg. En fysisk frisk person som bindes fast, vil derimot være ufri, etter Hobbes definisjon.
Hobbes frihetsbegrep er kjemisk fritt for bekymringer om maktforhold. Kun maktutøvelse er relevant.
Bare eksterne, fysiske hindringer teller for Hobbes. Trusler, frykt eller vilkårlig makt gjør ikke personer ufrie. Med andre ord: Hobbes frihetsbegrep er kjemisk fritt for bekymringer om maktforhold. Kun maktutøvelse er relevant. Dermed får vi følgende paradoks: Hvis du er underlagt en annens makt, men passer på å oppføre deg slik din overordnede vil (slik at sistnevnte aldri fysisk må hindre deg i noe), er du like fri som – kanskje friere enn – for eksempel slaveeieren din. Kvinner i patriarkalske samfunn, fargede under apartheidregimer og slaver i slavesamfunn som vet å tilpasse seg, er altså like frie som henholdsvis menn, hvite, og eierne sine.
Hobbes frihetsbegrep har langt på vei blitt beholdt i moderne politisk teori – med enkelte viktige modifiseringer. Ideen om eksterne hindringer har blitt utvidet til å inkludere hindringer fra andre individer og institusjoner som ikke nødvendigvis er fysiske. I tillegg regnes hindringer som hindrende selv når de tar bort muligheter som ikke foretrekkes eller forsøkes oppnådd.
Det moderne frihetsbegrep
For mange moderne liberale tenkere, slik som Isaiah Berlin, er negativ frihet først og fremst et fravær av pålagte hindringer for mulige valg og aktiviteter. Vegtrafikkloven gjør deg for eksempel mer ufri fordi du mister friheten til å kjøre på feil side av veien. Tilsvarende vil andre lover og regler gjøre at du mister friheten til å svindle mennesker med falske mirakelkurer eller holde ansatte under umenneskelige arbeidsforhold.
Det er et bredt akseptert dogme at politisk eller offentlig inngripen i økonomien reduserer den negative friheten.
I denne forståelsen av frihet, gjøres det ofte et skille mellom det offentlige og politiske på den ene siden, og det private på den andre. I politisk teori er det ulike oppfatninger av hvor dette skillet bør trekkes. Felles for de fleste som holder fast ved denne ideen er imidlertid et krav om at den private sfære må beskyttes fra offentlig eller politisk innblanding, for å sikre negativ frihet.
Det er nemlig et bredt akseptert dogme at politisk eller offentlig inngripen i økonomien reduserer den negative friheten. Når staten pålegger rike å betale skatt, eller når lover og avtaler om arbeidsforhold stiller krav til hvordan arbeidsgivers arbeidsplass kan se ut, hindrer staten nødvendigvis disse i å gjøre noe de ellers kunne gjort med eiendommen sin.
Et misvisende bilde
I forlengelse av dette ses enkelte institusjoner, slik som fagforeninger, som hindrende og frihetskrenkende. Andre institusjoner, slik som aksjeselskaper, ses derimot på som individer – hvis frihet er hellig. Derfor kan vi høre argumenter som at en demokratisk fagforenings kamp for at et mektig, multinasjonalt selskap skal ha ryddige ansettelsesforhold og betale de ansatte nok til å leve av, er kollektivets krenkelse av individers frihet.
Problemet med tanken om at statlig inngripen i økonomien, er et angrep på folks frihet, er at det bygger på en ideologisk betinget misforståelse av hva eiendom er.
På dette grunnlaget, og med denne forståelsen av frihet, hevder noen at man bør støtte en ekstrem frimarkedskapitalisme – helt uten eller med en minimal stat. Andre argumenterer for at andre verdier, for eksempel likhet, også er viktige, og at den negative friheten må balanseres opp mot disse andre verdiene. Dermed ender vi opp med det kjente – og grunnleggende misvisende bildet – om at vi har en ytre høyreside som er for frihet, en ytre venstreside som er for likhet, og et sentrum som balanserer de to ytterfløyene[2].
Problemet med tanken om at arbeidsorganisasjoners innflytelse samt statlig inngripen i økonomien, er et angrep på folks frihet, er imidlertid at det bygger på en ideologisk betinget misforståelse av hva eiendom er.
Omfordeling av eiendom
Den canadiske filosofen G. A. Cohen har argumentert for at selv med et negativt frihetsbegrep er det ikke tilfellet at omfordeling i seg selv reduserer frihet[3]. Hvis frihet først og fremst er fraværet av sosialt, juridisk og/eller statlig pålagte hindringer, slik negative teoretikere mener, følger det at enhver slik hindring eller inngripen reduserer frihet. Men hva hvis noen vil sette opp et telt i en annens hage, bruke en traktor en annen person eier eller forsyne seg med mat i butikken uten å betale? Slike handlinger hindres av staten ved hjelp av lovverket. De som bryter det vil bli forsøkt hindret av andre, inkludert politiet. Blir man funnet skyldig, blir man straffet deretter.
Enhver fordeling av eiendom er automatisk også en omfordeling av menneskers negative friheter.
At et individ eller en gruppe eier en gitt ting forutsetter at alle andre ikke eier den. Alle andres tilgang til den samme tingen er dermed pålagt en rekke hindringer – noe som igjen reduserer og omformer den enkeltes negative frihet.
Dermed vil også enhver fordeling av eiendom være en fordeling av sosiale hindringer. Av det følger at enhver fordeling av eiendom automatisk også er en omfordeling av menneskers negative friheter. Det er derfor simpelthen feil å hevde at all omfordeling i seg selv reduserer negativ frihet som sådan. For man må spørre seg: Hvilken frihet er verdt mest? Den de som omfordeles til vinner? Eller den de som omfordeles fra mister?
Et misforstått syn på eiendom
Cohen spør videre: Hvordan har det seg at så mange av de som er opptatt av at omfordeling av eiendom reduserer den enkeltes frihet, samtidig er blinde for hindringene enhver form for eiendom implisitt pålegger alle andre? Feilen ligger ikke i forståelsen av hva negativ frihet er, men i en manglende forståelse av hva eiendom er.
Ifølge Cohen ligger feilen i en tendens til å anse et historisk spesifikt system med privat eiendom som en naturgitt forutsetning for menneskelig liv og eksistens generelt. Begrensningene et slikt historisk spesifikt system innebærer blir derfor forstått på samme måte som hindrende naturfenomener – som en snøstorm som sperrer noen inne. Som nevnt tidligere, er en viktig forutsetning for forståelsen av negativ frihet at man kun kan gjøres ufri dersom man har evnen til å gjøre noe. En naturlig gitt mangel – som altså mangel på eiendom mistolkes til å være – gjør deg derfor ikke ufri slik andre hindringer ville gjort.
Motargumentene
Et motargument til Cohens resonnement er at mangel på penger kan man gjøre noe med ved å få tak i mer. Hvis man ikke har råd til en natt på Hilton, et jorde eller et hus kan dette ordnes ved å skaffe de nødvendige ressursene – altså penger. Men dette er ikke et godt motargument. Det samme kan nemlig sies om mange andre hindringer under vagt demokratiske (og noen udemokratiske) samfunnsforhold. Akkurat som penger – i hvertfall teoretisk – kan skaffes, kan hindringer på praktisering av religion, ytringer, presse og så videre alle endres hvis en eller flere personer greier å samle nok politisk kraft bak kravene sine. At en hindring kan fjernes eller overkommes under de rette forhold forandrer ikke det faktum at det er en hindring.
Hvis man ikke kan bli mindre fri av å bli slengt i fengsel, rettmessig eller ikke, er det enkelt og greit ikke et begrep om frihet man opererer med.
En annen måte å møte argumentasjonen ovenfor på er ved en såkalt moralistisk omdefinering av negativ frihet slik at frihet er fraværet av hindringer eller inngripen bare hvis den bryter noens rettigheter. En slik omdefinering har blitt presentert av den amerikanske filosofen Robert Nozick. For Nozick er rettighetene det er snakk om først og fremst eiendomsrettigheter, inkludert eiendomsrett til egen kropp og person. Dette, sammen med en antakelse om at rettigheter aldri kan komme i konflikt (og dermed tilsynelatende at ingen andre rettigheter kan aksepteres), gjør at kun inngripen i folks eiendom teller som frihetskrenkende. Eiendom i seg selv, som ikke bryter med folks eiendomsrettigheter slik Nozick forstår dem, gjør ikke det.
Et utvannet frihetsbegrep
Logisk fungerer en slik redning fint, men som et frihetsbegrep som skal verdsettes er det helt på jordet. For det første følger det av Nozicks omdefinering at en person som rettmessig straffes, for eksempel ved å fengsles for mord, ikke blir noe som helst mindre fri siden ingen av rettighetene hans brytes – hvilket er mildt sagt absurd[4]. Hvis man ikke kan bli mindre fri av å bli slengt i fengsel, rettmessig eller ikke, er det enkelt og greit ikke et begrep om frihet man opererer med.
For det andre mister en omdefinering à la Nozick enhver uavhengig normativ eller verdimessig styrke et frihetsbegrep ellers kunne hatt. Hindringer eller inngripen som sådan er ikke lenger et problem. Kun hindringer eller inngripen som bryter noens (eiendoms)rettigheter vil være problematisk. Men hvis dette er tilfellet, er frihet og frihetskrenking bare et annet ord for ivaretakelse eller krenking av en persons rettigheter – ordet «frihet» blir kun en merkelapp som legges på toppen.
Noter:
[1] For historien om hvordan dette gikk for seg, se Skinner, Q. 2008. Hobbes and Republican Liberty. Cambridge: Cambridge University Press.
[2] Cohen (se note 3) bruker Antony Flews definisjon av libertarianisme i «Fontana Dictionary of Philosophy» som eksempel, men liknende posisjoner kan tilskrives tenkere som Constant og Berlin. Det er ikke de filosofiske ståstedene som sådan jeg først og fremst retter kritikken min imot, men heller den feilaktige tankegangen om frihet, eiendom og omfordeling i samfunnet generelt. Det er videre viktig å nevne at mange viktige moderne tenkere – blant andre Mill og Rawls – som opererer med et negativt frihetsbegrep nettopp velger å ikke verdsette et enkelt ideal om negativ frihet som sådan eller å innlemme økonomiske institusjoner og transaksjoner i den «private sfære».
[3] Cohen, G. A. 1981. Freedom, Justice and Capitalism. New Left Review I/126, ss. 3-16.
[4] Faktisk er det enda litt verre enn dette. Ifølge deler av Nozicks teori, som jeg ikke skal gå videre inn på her, sitter slike fanger også i fengsel helt frivillig, uansett hvorvidt de har lyst til å være der, hvor mye de prøver å komme seg ut, osv…