I 250 år var Norge dansk provins inntil landet i 1814 vant halve friheten og en grunnlov på kjøpet. Historikeren Jens Arup Seip (1905-1992) kalte det som skjedde dette året «et av de underligste eventyr europeisk historie kjenner». Egentlig handlet det om to eventyr – halve friheten og Grunnloven. Begge sprang ut av et opprør mot Kielfreden der Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige.
Den 10. april 1814 møttes utsendinger fra hele landet, unntatt Nord-Norge, på Eidsvoll og vedtok Grunnloven som fortsatt er i bruk. Denne er skrevet om mange ganger, omtolket og supplert med ordinære lover, instrukser og en arbeidsordning for Stortinget (Forretningsorden). Feiringen er straks i gang med taler, veiving med flagg, tunge kanondrønn, janitsjarmusikk, pølser og is. Foran Stortinget skal det reises en statue av Christian Frederik (1786-1848). Han gav støtet til opprøret mot Kielfreden. Riksforsamlingen på Eidsvoll valgte ham til Norges konge. Men uavhengigheten varte bare noen få måneder før Sveriges hær, ledet av Karl Johan (1763-1844), hadde erobret Hvaler og Fredrikstad. Da fant Christian Frederik det for godt å abdisere.
1814-Grunnloven var første skritt mot borgerlig demokrati. Neste skritt ble tatt nær 100 år seinere. Hva statens rolle i næringslivet angikk, la Grunnloven vi nå feirer, til rette for liberalisme. På 1900-tallet ble statsmakten brukt til en liberalistisk politikk. Denne artikkelen tar for seg veien fra styreformen av 1814 til parlamentarisk demokrati – som også åpnet for statsintervensjon i økonomien.
Året 1814
Følgende presentasjon av begivenhetene i 1814 bygger i første rekke på Sverre Steen(1898-1983) og Knut Mykland (1920-2005).
1. Labil internasjonal situasjon
Ved Kielfreden måtte Danmark, som i 1807 nærmest ved et uhell havnet på Napoleons side, avstå Norge til Sverige. Internasjonalt var situasjonen labil. Uviljen mot å gå inn i en ny krig var stor blant Europas stormakter, og Karl Johans hær stod sør i Europa – uten umiddelbart å kunne ta Norge. Danmarks arveprins, Christian Frederik, som oppholdt seg som stattholder i Norge, utnyttet denne situasjonen til å starte et opprør mot Kielfreden.
2. Christian Frederiks politiske spill
Christian Frederik gav nødig fra seg Norge. Nå gjaldt det for ham først å bli valgt til Norges konge. Den danske tronen ville han arve uansett. Vips, så var «tvillingrikene» gjenforent. I en tidlig fase støttet Frederik VI, prinsens barnløse fetter, denne planen.
Den danske tronen ville han arve uansett. Vips, så var «tvillingrikene» gjenforent.
Startsignalet for aksjonen gikk den 16. februar 1814. Da arrangerte Christian Frederik et «notabelmøte» på Eidsvoll for å drøfte de videre planer. Der overbeviste Georg Sverdrup ham om at en konstitusjon ville styrke kongevalget. I neste omgang, den 25. februar, ble legitimiteten sikret ved at prestene avkrevde menighetene en ed: «Sværger I at hevde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?» Adgangen til å si «nei» var ikke tema, og eventuell motstand ble registrert av verken prest eller klokker.
Samtidig utpekte menighetene valgmenn som i neste omgang valgte utsendinger til Eidsvoll. Godt organiserte var ikke kirkevalgene. De færreste visste om valget før presten annonserte det fra prekestolen. Flere manglet blyant, og langt fra alle kunne skrive. Derfor trengte de hjelp. I dette lå store muligheter til påvirkning.
3. Sosialgrupper på Eidsvoll
Det norske samfunnet var ennå tilbakeliggende. Så seint som i 1830 lå produksjonen per hode på samme nivå som ved reformasjonen, mens 70-80 prosent var knyttet til en primærnæring. Industriproduksjon fantes knapt – langt mindre industriell produksjon av maskiner og verktøy, bortsett fra det lokale smeder laget. Byene var små. I 1801 hadde Bergen, som landets største by, 18 000 innbyggere. I hver av de tre byene Christiania, Kongsberg og Trondhjem bodde 8 000 mennesker.
Christian Frederiks plan om å gjenforene «tvillingrikene», var kjent blant hans nærmeste, kanskje av hele forsamlingen. Men ingen snakket høyt om den.
En elite av embetsmenn og handelspatrisiere (høyborgerskap, red. anm.) dominerte i Eidsvollsforsamlingen. Gjennom sin dannelse stod embetsstanden høyt hevet over folk flest. De fleste av dem samlet seg bak grunnlovsprosjektet og avviste tilknytningen til Sverige. Christian Frederiks plan om å gjenforene «tvillingrikene», var kjent blant hans nærmeste, kanskje av hele forsamlingen. Men ingen snakket høyt om den. Av de i alt 112 utsendingene var 18 forretningsmenn, grosserere, kjøpmenn eller brukseiere, 37 var bønder, mens 57 tilhørte embetsstanden. De militære enheter hadde en kvote på 33.
Embetsstanden hadde tiltrådt sine stillinger da Norge lå under Danmark. Bønder flest var lite politisk engasjert, men viste tradisjonelt Kongen i København lojalitet. Innen gruppene av embetsmenn og bønder var derfor utgangspunktet for Christian Frederik det beste. Militær støtte kunne han også være sikker på. I trygg forvissning om denne støtten skrev han til kommandantene på festningene Fredriksten, Fredrikstad og Kongsvinger at uansett hva som skjedde, lå kommandoen i hans hender.
Patrisiatet drev omfattende eksport – spesielt innen trelast og bergverk – og hadde økonomiske motiver for å avskaffe eneveldets merkantilisme. I ett spørsmål var patrisiatetdelt. Én fraksjon søkte tilknytning til Sverige, mens en annen ønsket, slik prinsens plan var, å bli gjenforent med Danmark. Første gruppering, omtalt som «unionspartiet» og «svenskepartiet», talte rundt 20 mann – deriblant grev Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall. Deres handelsinteresser lå i øst og de tvilte også på at Norge kunne unnslippe den svenske militærmakten. Generelt var de næringsdrivende flest utdannet i andre europeiske byer enn København. Til sammenligning omfattet den største grupperingen på Eidsvoll – «selvstendighetspartiet» – rundt 80 mann. Hit hørte ledende politikere somChristian Magnus Falsen, Georg Sverdrup, P. Motzfeldt og Wilhelm Frimann Koren Christie.
Allerede under overfarten fra Bergen hadde storkjøpmann Frederik Meltzer, da han overnattet på Lærdalsøra, beklaget seg i sin dagbok over at han ikke fikk punch.
Det forberedende grunnlovsarbeidet ble gjort av en konstitusjonskomité på 15 mann. Etter bare 3 dager la komiteen fram 11 grunnsetninger. Den 25. april et første utkast til grunnlov presentert. En snau uke seinere var arbeidet avsluttet. I mellomtiden gjorde de øvrige andre ting. Opplevelsen av å ta del i en storbragd frambrakte en nesten overspent høytidsstemning. Trolig konsumerte de også en god del alkohol. Allerede under overfarten fra Bergen hadde storkjøpmann Frederik Meltzer, da han overnattet på Lærdalsøra, beklaget seg i sin dagbok over at han ikke fikk punch. På Eidsvoll, derimot, bidrog kjøkkenmesteren til å løfte stemningen ved å skaffe brennevin. Ole Knudsen Tvedten, bonde og lensmann fra Valle i Setesdal, var omtalt som «en kjempe fra oldtiden». Han imponerte med å bære en fullvoksen hest over tunet. I Riksforsamlingen kunne han opptre synlig beruset, men landet alltid trygt ved å stemme «som Falsen».
Den 16. mai hadde Riksforsamlingen vedtatt samtlige paragrafer. Likevel blir trolig den 17. mai i uoverskuelig framtid stående som nasjonaldag. På den dagen ble Christian Frederik under en høytidelig seanse valgt til Norges konge, mens forsamlingens president, visepresident og sekretær skrev under på Grunnloven. Først den 18. mai hadde samtlige 112 delegater undertegnet.
4. Slutten på eventyret
Sett med Christian Frederiks øyne endte eventyret tragisk. Med 40 000 veltrente og krigsvante soldater, mot Christian Frederiks 25 000, ble Sveriges hær for sterk. Men siden opprøret var kommet så pass langt, kviet den svenske kongen Karl Johan seg for å knuse det helt. I Danmark skjønte Frederik VI tidlig at nevøens opprør var dømt til å mislykkes, og truet med at han ville bli fratatt arveretten til tronen om han ikke gav opp prosjektet. Christian Frederik stod på sitt til alt håp var ute. Som dansk konge ble han da også kalt «teaterkonge». «Tåkefyrste» eller «fantast» kunne vært enda mer treffende.
Christian Frederik stod på sitt til alt håp var ute. Som dansk konge ble han da også kalt «teaterkonge». «Tåkefyrste» eller «fantast» kunne vært enda mer treffende.
Sommeren 1814 rykket krigserfarne svenske soldater inn i Østfold. Den 28. juli falt Hvaler, den 4. august var Fredrikstad erobret. Da fant Christian Frederik det best å abdisere. Han burde fra første stund av ha innsett at han måtte tape, men fantasten stod på sitt til nederlaget var et faktum. Ettermælet reddes ved å si som Jens Arup Seip: «… ingen grunnlov uten arveprinsens opprør». I så fall æres Christian Frederik for det utilsiktede. Noe skal han ha. Han startet prosessen, men uten at han klarte å styre den slik han ville.
Grunnlov i pakt med samtidens trender
Den 10. august startet forhandlingene mellom Norge og Sverige. Svensk forhandlingsleder het Magnus Bjørnstjerna, den norske var Wilhelm Frimann Koren Christie. Den 14. august forelå resultatet som Mossekonvensjonen. Sverige aksepterte Grunnloven mot at Norge inngikk en løs personalunion. Unntatt de tilpasninger unionen krevde, ble alle viktige bestemmelser i Eidsvollsgrunnloven beholdt. Dette var på en tid da revolusjonsretorikken stod sterkt i den Nord-Atlantiske sfæren. Derfor overrasker det ikke at Norge, innenfor rammene av den løse personalunionen, fikk beholde Stortinget, en nasjonal regjering samt en lokal og sentral administrasjon. Ellers fikk unionskongen beholde Eidsvollsgrunnlovens halvt eneveldige stilling.
Tilsynelatende var det en stor seier for de ideer som prins Christian Frederik selv har fanget og fascinert av. Men tanke og handling får mening bare innenfor kontekstuelle rammer. Siden historiens aktører etterlater seg et begrenset antall spor, må de kildetomme rommene fylles ved at sporene settes inn i større rom. Historikerens oppgave blir med andre ord å tolke og å sammenfatte gjennom en integrerende framstilling der utsagn og handlinger er plassert i en økonomisk, sosial og politisk kontekst.
Den britiske historikeren A.J.P. Taylor sa om Otto von Bismarck at storheten hans bestod i å gå ved siden av og late som om han ledet utviklingen. Det samme kunne vært sagt om Christian Frederik.
Ved å gi privilegier satte de gamle enevoldskongene en øvre grense for produksjon, handel og eksport. Men etter hvert hemmet privilegiene en optimal utnyttelse av de voksende europeiske markeder. I så måte reflekterte Grunnloven § 101 et skifte: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden». Også på andre områder pekte langtidstrenden i retning av modernisering. Alt før 1814 var det opprettet nasjonale institusjoner som en regjeringskommisjon (1809), et universitet (1811) og tilløp til en riksbank (1813).
Den britiske historikeren A.J.P. Taylor sa om Otto von Bismarck at storheten hans bestod i å gå ved siden av og late som om han ledet utviklingen. Det samme kunne vært sagt om Christian Frederik. Han reid på en moderniseringsprosess som var i gang. Han utnyttet med kløkt ressursene han rådde over, men kunne ikke styre de store samfunnsendringene. Tilsvarende døde det danske eneveldet ut med Christian Frederik på tronen i Københanv. Lars Roar Langslet gir ham æren for at det skjedde, men i realiteten hadde eneveldet lenge vært modent for fall også i Danmark. Det måtte Langslets store «helt» avfinne seg med.
Slik falt også forfatningsarbeidet på Eidsvoll inn i et vestlig mønster for borgerlige revolusjoner. Før Riksforsamlingen møttes, ble det lagt fram over tretti mer eller mindre komplette grunnlovsutkast. Mange bar preg av betydelig innsikt i samtidens tenkning. Nicolai Wergeland hadde rett i at «Vor Constitution er bygget på de liberale, nu alment bekjendte Grundsætninger, Statsfilosoferne have etableret». Ola Mestad og Dag Michalsen, Det juridiske fakultet, har påpekt at én grunn til at arbeidet i konstitusjonskomiteen gikk så greit, var at medlemmer som studerte i København på 1790-tallet, hadde Johan Frederik Wilhelm Schlegel på pensum og som foreleser. Av frykt for represalier fra enevoldskongen presenterte Schlegel budskapet sitt som naturrett.
Styreformen av 1814
Det var tydelige spor i Grunnloven etter 1700-tallsfilosofene Jean-Jaques Rousseau og Charles de Montesquieu. I ettertid er Rousseau koblet til «folkesuverenitetslæren», som sa at makten skal ligger hos folket. Riksforsamlingen gikk inn for indirekte demokrati, men koblet seg til Rousseau gjennom å opptre som grunnlovgivende forsamling og gi breide befolkningslag stemmerett. Derimot hadde ikke Grunnloven regler for bindende folkeavstemninger — hvilket den fremdeles mangler. På den annen side lå anslag til direkte demokrati i § 112 (den gang § 110): For å endre Grunnloven må forslaget legges fram på ett storting og vedtas av det neste. Følgelig kan velgerne gjenvelge eventuelt forkaste en kandidat alt etter hvordan denne stiller seg til forslaget.
Montesquieu selv hevdet et menneske brukte makten «til det støter på grenser». Av den grunn måtte lovgivende, utøvende og dømmende myndighet være skilt.
I Danmark og Norge var trolig Rousseau og Montesquieu mest kjent gjennom sveitseren John Louis de Lolme, som særlig bygde på Montesquieus lære om «maktfordeling» og «maktbalanse». Montesquieu selv hevdet et menneske brukte makten «til det støter på grenser». Av den grunn måtte lovgivende, utøvende og dømmende myndighet være skilt. «Makt skulle binde makt» for å hindre at noen av statsmaktene oppkastet seg til ny enehersker. Mest fryktet Montesquieu at despotiet gjenoppstod ved at nasjonalforsamlingen vedtok lover som omstyrtet forfatningen. I Norge ble begge prinsipper – maktfordeling og maktbalanse – langt på vei etterfulgt. Det mest gjennomtenkte grunnlovsutkastet var det Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen la fram og som Riksforsamlingen for en stor del bygde på.
Kompetansegrensene mellom de tre statsmaktene ble skarpt trukket, mens hver av dem fikk midler til å kontrollere og binde hverandre. Denne framstillingen er konsentrert om lovgivende og utøvende myndighet. Ved siden av å gi lover tilkom det Stortinget å bevilge penger til statens utgifter samt å fastlegge skatter, toller og avgifter. Slik maktbalanselæren tilsa, fikk Stortinget myndighet til å kontrollere om rådene Kongens Råd gav, samsvarte med konstitusjonen. I førparlamentarisk tid gjennomførte Stortinget denne kontrollen ved en årlig gjennomgang av protokollene fra statsrådsmøtene. I tillegg kunne Stortinget i Plenum be enhver norsk borger, deriblant medlemmene av Kongens Råd, om «at møde for sig i Statssager» (§ 75 h).
Regjeringsformen ble gjort «indskrænket monarkisk». Ifølge Eivind Smith ville det si at «Monarkens makt er innskrenket i forhold til det historiske utgangspunkt», og at er monarkens makt er «begrenset i den grad det følger av grunnloven». Følgelig måtte en skreven konstitusjon settes i stedet for despotens vilkårlige makt. Samtidig skulle herskerens vilje erstattes av allmenngyldige, uforanderlige lover. Likevel konstaterer fremdeles Grunnloven at «Kongens Person er hellig» og ikke må «lastes eller anklages». Som en rest fra eneveldet kunne likevel Kongen på 1800-tallet ta avgjørelser helt egenrådig og stanse midlertidige lovvedtak med utsettende veto.
Nesten uten unntak fylte embetsmenn plassene i Kongens Råd. Men der var de underlagt Kongens vilje.
Etter 1814 beholdt Kongen beholdt mye av enevoldsmakten. Derfor dekker betegnelsen «embetsmannsstat» bare delvis de faktiske forhold. I omdømme raget 1800-tallets embetsstand langt høyere enn i dag. Nesten uten unntak fylte embetsmenn plassene i Kongens Råd. Men der var de underlagt Kongens vilje. Fram til 1830-tallet utpekte Kongen selv medlemmer av rådet. Etter hvert som embetsstanden knyttet sin lojalitet til unionskongen, lot han rådet bli selvsupplerende. Framfor alt var embetsmenn fram mot 1870-tallet – så vel i antall som intellektuelt – den ledende gruppering på Stortinget.
Økonomisk liberalisme
Fram til 1814 oppfattet embetsstanden Kongen i København som herre, og det tok lang tid før de hadde utviklet en tilsvarende holdning til den nye unionskongen. Lenge identifiserte embetsstanden seg primært med norske interesser, og det kan virke som de handlet ut fra forventninger om et kommende industrisamfunn. Slik speilte deres praksis som tilretteleggere interessene til et framtidig borgerskap. Dette gjaldt særlig avviklingen av merkantilismens privilegier, opphevingen av laugsvesenet, etableringen av frihandel og bygging av veier, jernbaner, telegraf og moderne bankvesen. Selv når Norge manglet industri, fantes modeller andre i land.
Eiendomsretten var nedfelt i Grunnloven § 101 (om ikke å gi næringsfriheten varige innskrenkninger), § 105 (om full erstatning ved ekspropriasjon) og § 107 (odelsretten). Under 1800-tallets liberalisme ble dessuten statsmakten holdt i sjakk gjennom prinsipper som «likebehandling» og «kalkulerbarhet».
Lenge identifiserte embetsstanden seg primært med norske interesser, og det kan virke som de handlet ut fra forventninger om et kommende industrisamfunn.
Næringspolitikken stod fjernt fra moderne planpolititikk, spesielt den Arbeiderpartiet fulgte etter annen verdenskrig. I stedet tilpasset embetsstanden sin virksomhet liberalismens doktriner. Et eksempel er jernbanepolitikken. På grunn av topografiske forhold kunne verken bygging eller drift bli profitabel. For å bevare et skinn av liberalisme skulle staten i utgangspunktet verken legge planer eller bevilge penger. I stedet konkurrerte distriktene om å reise kapital. De som samlet inn mest penger, fikk jernbanen og ytterligere statsstøtte. Deretter ledet staten utbyggingen og administrerte driften. Andre land med liknende topografi fulgte samme opplegg. Derfor er det ikke, slik Jens Arup Seip mente, grunnlag for å snakke om «det norske system».
Videre demokratisering
Demokratiseringen tok «sjumilssteg» i 1905 og årene som fulgte. Da fikk menn og kvinner allmenn stemmerett og Norge oppnådde full suverenitet – med egen utenrikspolitikk. Viktigst var likevel overgangen til parlamentarisme. Demokratiseringen hadde aldri inntruffet uten økt nasjonal tilhørighet, gruppe- og klassebevissthet og nasjonal identifikasjon.
Gjennom liberale regler for stemmerett og valgbarhet bar 1814-Grunnloven i seg kimen i seg til den videre demokratiseringen. Kimen hang sammen med en egalitær samfunnsstruktur. For å sikre den norske staten et sosialt fundament måtte hele bondestanden trekkes med. Alle menn over 25 år, så sant de var norske borgere og hadde oppholdt seg minst fem år i landet, fikk stemmerett. Foruten embetsmenn måtte de være enten selveiende bønder, leie jord for minst fem år, under disse eiendomsforholdene utgjorde de sistnevnte «massene», ha handelsborgerskap eller eie gård og grunn i en by til en verdi av minst 300 Riksbankdaler. Reglene var såpass liberale at mer enn 40 % av alle menn over 25 år kunne stemme ved stortingsvalg. For å være valgbar var kravene minst 30 års alder og ti års opphold i riket.
Kimen hang sammen med en egalitær samfunnsstruktur. For å sikre den norske staten et sosialt fundament måtte hele bondestanden trekkes med.
Stein Rokkans stats- og nasjonsbyggingsmodell er viktig for å forstå hvordan den mer objektive tilknytningen og en nasjonal identifikasjon oppstod. Opplevelsen av tilhørighet skyldtes at Norge under Danmark ble behandlet som én provins. I neste omgang ble Norge gitt til Sverige, men beholdt sentrale statsinstitusjoner. Utover på 1800-tallet møtte befolkningen stadig oftere statsmakten – i skolestua, når lensmann eller fut banket på, eller indirekte gjennom nye tollsatser. I tillegg trakk bedre kommunikasjoner (veier, jernbaner), befolkningen inn i et større og tettere fellesskap.
Et økonomisk «hamskifte» inntraff i årene fram mot 1905. Teknologisk sett kan oppstarten tidfestes til 1890-tallet. Da startet en halvmekanisering med beskjedne investeringer og låneopptak. Orienteringen mot markedet tiltok Derfor ble også produksjonen spesialisert. Produsenter av «varer» som kjøtt, melk eller korn, ble knyttet sammen i landsomspennende interessefellesskap. «Konflikter på varemarkedet», som Rokkan kalte dem, manifesterte seg først etter 1905. På 1870-tallet mobiliserte ennå forfatningsstriden konflikten by-land (bygger på dataanalyser av voteringsatferd på Stortinget).
Den nasjonale bevissthet
Som bevissthetsform fikk tilknytningen et kognitivt innhold: felles språk, felles kultur, felles historie. Som resultat av felles nasjonale skoleplaner og -bøker, en mer enhetlig religionsutøvelse, økt utbredelse av aviser og så videre, ble meningsdannelsen uniformert; folk tenkte mer likt uansett hvor i landet de bodde. Videre drev, noe Rokkan «glemte», aktive nasjonsbyggere som diktere, historikere og samlere av eventyr, folkelige trinn og toner en bevisst nasjonsbygging. I porene på identifikasjonen oppstod en nasjonalisme som virket tilbake på identifikasjonen og gav den ytterligere tyngde. For å teste hvor langt integreringen nådde, kartla Rokkan omfanget i ulike tider av valgdeltakelse og antall medlemmer i partier og organisasjoner.
Tidlig på 1800-tallet var mindre bønder, husmenn, tjenestefolk, dagarbeidere knapt engasjerte i rikspolitikk. I første omgang ble eliter av bondepolitikere engasjert gjennom det kommunale selvstyret. Fra jevne bønders side økte valgdeltagelse som følge av de mistet tilliten til embetsstanden eller fordi de politiske vedtakene begynte å angå dem mer enn tidligere. Først økte engasjementet til en elite av bondepolitikere. I intervallet 1815-27 hadde 45 prosent av representantene fra landdistriktene bondebakgrunn; mellom 1859 og 1874 hadde samme andel steget til 74 prosent. I disse to intervallene gikk andel embetsmenn tilbake fra 47 prosent til 17 prosent. Forklaringen er åpenbart en effekt av de nye formannskapslovene. Denne deltagelsen, spesielt stillingen som ordførere, var viktige trinn på politikkens karrierestige.
Ellers lå antall avgitte stemmer i prosent av de stemmeberettigede på amtsnivå lenge rundt 30 prosent, ofte under. Først ved «riksrettsvalget» i 1882 spratt valgdeltagelsen brått opp i 46,9 prosent. Deltagelsen i så vel by som land eksploderte som følge av de nasjonale stemninger unionsfeiden med Sverige skapte. Ved folkeavstemningen den 13. august 1905 stemte 386 208 for unionens oppløsning. Bare 184 stemte imot. Dermed kom valgdeltagelsen opp i 85,4 prosent. Samtidig skrev rundt 250 000 kvinner under på et opprop: «Lad ikke den 13de august finde os ‘furtende’ hjemme. Selv om vore stemmer ikke tælles, saa kan de ‘veies’».
Følgelig var kontrollen svært begrenset. Lenge slapp heller ikke statsrådene til i Stortingets møter.
Den politiske oppvåkningen startet rundt 1870. Inntil vedtaket i 1869 om årlige stortingssamlinger møttes Stortinget bare hvert tredje år. Følgelig var kontrollen svært begrenset. Lenge slapp heller ikke statsrådene til i Stortingets møter. Men Riksrettsdommen i 1884 åpnet for å fjerne denne skranken. Straks dommen var avsagt vedtok Stortinget Grunnloven § 74. Fram mot 1905 ble den nasjonale identifikasjonen styrket – og fikk brodd mot Sverige. Fram mot 1905 hadde primæroppgaven til Kongens Råd vært å gi ham råd. Nå fikk Regjeringen uavkortet ansvar for det som gjøres av utøvende myndighet. Den siste feiden med Oscar II gjaldt medunderskriften («kontrasignaturen») på vedtak fattet i statsråd. Venstres lære seiret. Medunderskriften skulle gi uttrykk for at ansvaret lå hos Regjeringen. I 1911 endret et enstemmig storting Grunnloven § 31: «Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger skulle, for at blive gyldige, kontrasigneres.»
Den 7. juni 1905 grep Stortinget kontrollen over regjeringsdannelsen. Oscar II raste og kalte parlamentarismen «vår tids avgud» og nektet å bøye seg for det han kalte «valgurnenes majestet». Men regimeskiftet lot seg ikke stanse. Siden kong Haakon VII høsten 1905 overtok tronen, har også regjeringsmakten vært forankret i Stortingets flertall. Kongen ble plassert der han har seinere har stått – på et forgylt sidespor. Foruten fortidas pomp og prakt satt Kongen tilbake med kun symbolmakt. Parlamentarismen var «fullbyrdet» straks mistillitsvotumet var allment akseptert. Det skjedde i løpet av et par-tre år etter 1905. Om ikke all makt var samlet i Stortinget, slik Johan Sverdrups ord er mistolket, sitter i alle fall Stortinget med makten over regjeringers avgang og tiltrdelse.
Veien videre
Karl Marx stadfestet med rette: «Tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne.» Av samme grunn trengs historisk kunnskap for å skjønne de handlingsrommet politikere arbeider innenfor. I dette rommet er tidligere praksis nedfelt i institusjoner, normer og regler det som ikke er lette å bryte ut av.
I 1814 ble det absolutte eneveldet skiftet ut med konstitusjonelt monarki. Kongen beholdt noe av enevoldsmakten, mens et folkevalgt storting vedtok lover og bevilget penger til statlig virksomheter. Den første tiden tillå utøvende myndighet Kongen i Stockholm. Han kunne ikke gjøres ansvarlig eller straffeforfølges. Etter 1905 er utøvende myndighet lagt til en regjering som står til ansvar overfor Stortinget. I disse 200 årene er statens myndighet definert på forskjellige måter. Det lange tidsrommet begynner og slutter med to slags liberalisme – klassisk liberalisme og dagens nyliberalisme. Mellom ytterpunktene circka 1910 og 1980 ligger epoker preget av skiftende styringsideologier preget av henholdsvis Venstre og Arbeiderpartiet.
For å realisere den makten som i dag er samlet på Løvebakken, må Grunnloven forandres slik at felleseie erstatter privat eiendomsrett – i hvert fall til kraftproduksjon og større økonomiske enheter.
Siden 1814 har privat eiendomsrett vært forankret i Grunnloven. Demokratiseringen rundt 1905 gav større for organiserte særinteresser og fratok Kongen det utsettende vetoet. Dette for en generell fullmaktslovgivning. Høydepunktene kom med Venstres konsesjonslover og i neste omgang med Arbeiderpartiets planpolitikk. For å realisere den makten som i dag er samlet på Løvebakken, må Grunnloven forandres slik at felleseie erstatter privat eiendomsrett – i hvert fall til kraftproduksjon og større økonomiske enheter.