I folketeaterbygget Volksbühne i Berlin denne uka tok Yanis Varoufakis, Syrizas første finansminister og den greske frontfiguren i gjeldsforhandlingene med EU våren 2015, initiativ til en føderalistisk bevegelse for et styrket europeisk unionsprosjekt. Det er en blytung historisk materie Varoufakis og «Democracy in Europe 2025» (forkortelse DiEM) nå går dypt inn i.

Et godt stykke inn på midten av 1970-tallet hadde venstresiden i Europa stabil seilevind i ryggen. Tross Romatraktatens (1957) markedsliberalistiske grunnlag holdt store deler av venstresiden oppe idealet om en stadig tettere europeisk union. På stiftelsesmøtet til det franske sosialistpartiet i Épinay i 1971 sa Francois Mitterand i fullt alvor: «Europa vil bli sosialistisk, eller ikke bli til».[i]

Det var først da energikrisa kom og arbeidsledigheten begynte å stige midt i 1970-årene, at fraværet en europeisk sosial dimensjon ble erkjent som et problem.

Uttalelsen var uttrykk for en politisk illusjon som har kjennetegnet sosialdemokratiets og mange sosialisters syn på EU fra midten av 1950-årene og like fram til i dag. Illusjonen var preget av en forsert idé om den historiske utviklingen uavvendelig ville sikre oppslutning om et progressivt og sosialt unionsprosjekt i Europa. Akilleshælen ved denne europavisjonen var at den så sjelden kom til uttrykk i EUs traktatverk, direktiver og økonomiske politikk.

Grunnstoffene i det europeiske integrasjonsprosjektet kom fra andre kilder: USAs geopolitiske interesser, Vest-Tysklands ambisjoner om industriell ekspansjon, og den franske president Charles De Gaulles vilje til å skjerme jordbrukssektoren og sikre Frankrike utenrikspolitisk autonomi. Det var først da energikrisa kom og arbeidsledigheten begynte å stige midt i 1970-årene, at fraværet av en europeisk sosial dimensjon ble erkjent som et problem av fagbevegelsen og venstresiden i medlemslandene i EF. Markeds- og valutareformene som kjennetegner EU i dag, kom på plass i årene som fulgte, men den økonomiske veksten i unionen var ujevn og alltid lavere enn hva Europakommisjonen hadde anslått.

Eskalerende krisepolitikk
Unionshistorien etter år 2000 har vært et dystert maskefall. EU-institusjonene og regjeringene i de toneangivende medlemsstatene har satt til side alle sosialpolitiske hensyn og gått i spissen for en økonomisk nedskjæringspolitikk som skaper massearbeidsløshet, nyfattigdom og prekære leveforhold av et omfang som kontinentet ikke har sett siden 1930-årene.

Som Dag Seierstad avdekker i sin orienteringsspalte i Klassekampen på lørdager, har tiltakene slått ned som sjokkgranater i arbeiderklassen og deler av middelklassen: Østutvidelsen i EU og massiv arbeidsinnvandring og dumping av lønns- og arbeidsforhold. Laval-kvartetten av arbeidstakerfiendtlige rettsavgjørelser i EU-domstolen, som blant annet åpnet for sosial dumping og begrenset streikeretten. Overføring av banknæringens tap til innbyggerne i kjølvannet av finanskrisa. EU-institusjonens overkjøring av nasjonaløkonomien og befolkningen i Hellas og de søreuropeiske euro-landene. Brussels nye økonomiske styringsregime som sikrer minimal lønnsvekst og forutsetter nedbygging av arbeidervern og sosiale rettigheter.

Unionshistorien etter år 2000 har vært et dystert maskefall.

Etter at den dype bank- og gjeldskrisa kom i 2008, var det som om europeernes århundrelange kapasitet til å reise seg når urettferdigheten og utbyttingen blir for tydelig, var satt ut av spill. Med fellesskapets sparemidler og eiendom sørget det politiske etablissementet for redningsaksjonene som holdt storbankene og finanskapitalismen i live, mens folk, fagorganisasjoner, venstrepartier og sosiale bevegelser var som frosset fast, maktesløse og paralysert.

Så kom våren 2011 til Middelhavet, og til venstresiden i Europa. Det året ble 15M i Spania, med navn fra dagen 15 mai da det hele startet, og Syntagma i Hellas ble til to av de mest kraftfulle og vedvarende sosiale bevegelsene på kontinentet siden 68-tiåret (1968-78). Begge steder endret bevegelsene hvordan innbyggerne og særlig unge folk nå tenker og opptrer sosialt, de er blitt handlende politiske subjekter i omgivelsene sine.[ii]

Fire år etter, i 2015, vant de partipolitiske utløperne fra 15M og Syntagma politisk makt på lokalt og nasjonalt nivå i de to landene. I Hellas var Syriza første parti til venstre for sosialdemokratiet i Vest-Europa som vant et parlamentsvalg etter andre verdenskrig. I Spania kom de nye venstrepopulistene i Podemos inn og tok en stadig større jafs av velgermassen. I parlamentsvalget i desember i fjor fikk de sitt definitive gjennombrudd med over 20 prosent og endte like bak sosialdemokratene i PSOE i oppslutning.

Euro-kritikk fra venstre
Den politiske utviklingen i Middelhavsområdet 2011-15 er spesielt viktig for å forstå venstreoppgjøret om euro-tilknytningen og EU-prosjektet som nå synes å rykke stadig nærmere. Både Syriza og Podemos har hentet mye av sin popularitet på lovnadene om å bryte med innstrammingspolitikken som regjeringspartiene har ført under tett oppsyn av EU-institusjonene. Etter at statsminister Alexis Tsipras og Syriza 13. juli i fjor kapitulerte for EUs betingelser for et nytt låneprogram, ble det tidlig i fjor høst etablert et europeisk epostnettverk for å samordne mulig exit fra euro-sonen på et venstreorientert politisk grunnlag.

Både Syriza og Podemos har hentet mye av sin popularitet på lovnadene om å bryte med innstrammingspolitikken.

Nettverket for «Left exit» (forkortelse Lexit) vil se på mulighetene som ligger for å hevde demokratisk suverenitet og føre en økonomisk politikk som setter befolkningen foran de vanstyrte bankenes og privatkreditorenes interesser. En slik markant Lexit-talsmann er sosiologen Frédéric Lordon, forskningsdirektør ved CNRS i Paris, som i fransk polemisk stil kritiserer Syriza og også Podemos for å underkaste seg EU framfor å ta et helt nødvendig brudd med Brussel og Berlin.[iii]

Mer eller mindre EU?
Lexit-nettverket har en ganske annen oppbygging og framgangsmåte enn Varoufakis’ føderalistiske initiativ DiEM. Stiftelseserklæringen for DiEM i Berlin åpner med et krav om umiddelbar offentlig tilgang til alle politiske beslutninger på EU-nivå. Den går videre inn for å overføre enda mer makt fra nasjonalstatene til EU på fire viktige samfunnsområder: offentlig gjeld, banksektoren, offentlige investeringer og kampen mot fattigdom. Dette skal skje gjennom «en kreativ omfortolkning» av EUs traktater og chartere. Det franske nyhets- og kommentarnettstedet Mediapart.fr karakteriserer erklæringen som «ekstremt vag» om hvordan DiEMs program skal sikre en mer gunstig utvikling i EU på disse områdene.[iv]

Lexit-nettverket legger for dagen en atskillig mer intuitiv politisk strategi for å nå sine mål. For å bidra til at en venstreorientert kampanje for å forlate fellesvalutaen euro blir samordnet og koordinert, tar nettverket utgangspunkt i hvor debatten står i det enkelte land. I 2016 er det ingen tvil om at det er spørsmålet om «Brexit» eller fortsatt unionsmedlemskap for Storbritannia som blir det altoverskyggende, selv om euroen ikke er i spill der.

I 2016 er det ingen tvil om at det er spørsmålet om «Brexit» eller fortsatt unionsmedlemskap for Storbritannia som blir det altoverskyggende.

Også i andre land, som Frankrike, Italia eller Hellas på ny, kan diskusjonen om å forlate euro-samarbeidet fort bli høyaktuell, avhengig av politiske stemningsskifter og ikke minst dersom euro-sonen skulle gå inn i en ny økonomisk resesjon. Til slutt kan nevnes et scenario som ofte utelates, men som det britiske tidsskriftet The Spectator har tatt opp: Muligheten for at euro-hegemonen Tyskland, drevet av voksende innenrikspolitisk uro og ytre konflikter i euro-sonen, kaster kortene og vender tilbake til en egen nasjonal valuta. En styrke ved ordskiftet i Lexit-nettverket, kan være at den gjør de i som deltar i diskusjonen beredt til å gå inn i den åpne historiske situasjonen som da ville oppstå i EU og resten av Europa.

Kan lære mye av Norge
Etter 60 års historiske erfaringer med europeisk føderalisme som politisk idé på venstresiden, framstår DiEM nærmest som en invitasjon til å kaste bort knapp tid og enda knappere ressurser på et prosjekt som få vil huske når det omsider når fram til 2025. I motsetning til Vauroufakis-erklæringens skråsikre form, men urealistiske innhold, har Lexit-nettverket valgt en åpnere tilnærming til hvordan et framtidig økonomisk og politisk samarbeid i Europa best kan organiseres. Bare to elementer synes å stå fast: Det ene er at det forutsettes et klart brudd med det som er blitt en stadig mer autoritær ordoliberalisme, altså en aktiv statlig tilrettelegging for fri markedsøkonomi, innad i EU og euro-sonen. Det andre er at venstresiden i sterkere grad bør samle seg om et demokratisk suverenitetsprinsipp, som sikrer at politiske beslutninger er et reelt uttrykk for samfunnsborgernes politiske vilje, fra lokalt nivå og oppover.

I motsetning til Vauroufakis-erklæringens skråsikre form, men urealistiske innhold, har Lexit-nettverket valgt en åpnere tilnærming.

Lexit-nettverket representerer et prosjekt under politisk utvikling på den europeiske venstresiden. Foreløpig mangler det en klar forankring til en annen framtredende og strategisk viktig drivkraft i europeisk venstrepolitikk, nemlig forsvaret for felleseie og allmenningen som grunnleggende organiseringsprinsipp i lokalsamfunnet. På samme måte som kampen mot «velferdsprofitørene» og avtaleutkastene til TTIP og TISA har vekket grunnplanet i mange norske kommuner, så står det i hundrevis av lokalsamfunn i Tyskland, Frankrike og middelhavslandene en tilspisset kamp om å verne «det som er felles» (fransk: le commun) fra å bli overtatt av privat kapital.[v] På sikt kan dette gi et strategisk overtak til venstresiden og Lexit, vel å merke om det skjer en tettere kobling mellom forvaltningen av felleseie og prinsippet om demokratisk suverenitet.

Det mest slående fraværet i Lexit-nettverket så langt er en forståelse av hvorfor alliansebygging er nødvendig og hvordan den kan gjøres. Det var nettopp nei-bevegelsen i Norges sin evne og vilje til å ta spranget dypt inn i sentrum og langt over mot høyre som sikret de enestående seirene i EU-avstemningene i 1972 og 1994. Samtidig var det begge ganger bygget opp et politisk grunnlag knyttet til argumenter om suverenitet, folkestyre, velferdsstat og internasjonal solidaritet som gjorde at det progressive hegemoniet på nei-siden ikke var truet av høyresiden. Akkurat på dette området kan norsk venstreside være ubeskjedne nok til å øse av sine allianseerfaringer overfor Lexit-aktivistene og venstresiden i euro-sonen.

Om alternativet er Brussels endelige demontering av sosialstatene i Europa, kan denne erfaringsutvekslingen stå som solidaritet forstått som opplyst egeninteresse. For ikke en gang i Norge kan en universell velferdsstat i ett eneste land i Europa klare seg i lengden.

Denne teksten ble også trykket i Klassekampen 11. februar 2016.

 

[i] «L’Europe sera socialiste ou sera pas», sitat fra Francois Mitterands tale under stiftelseskongressen til Parti socialiste i Épinay, juni 1971.

[ii] Sophie Beroud (2014), Une mobilisation syndical traversée par le soufflé des Indignée? La ‘marée verte’ dans le secteur de l’education à Madrid. Savoir/Agir 27: 49-54. og Idar Helle (2015), A new proletariat in the making? Reflections on the 14 November 2012 strike and the movements of 1968 and 1995. Transfer. European Review of Labour and Research, Volume 21 Number 2: 229-241.

[iii] Frédéric Lordon (2014), La malfacon. Monnaie européenne et souverainété démocratique. Éditions LLL, og Lordon (2015), The Left and the euro: liquidate, rebuild, bloggartikkel versobooks.com.

[iv] Mediapart.fr 03.02.16: «L’Europe que dessine Yanis Varoufakis».

[v] Se Linn Herning (2015), Velferdsprofitørene, Forlaget Manifest, og Pierre Dardot og Christian Laval (2014), Commun. Essai sur la révolution au XXIe siècle, La Découverte.