I kveld lanseres det nye europeiske venstreprosjektet DiEM25 av Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis. Den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman møter ham i Aten for å snakke om den nye bevegelsen, samt hva som skjedde den skjebnesvangre uka i juli da Syriza sviktet folkeavstemningen.

Å skape et parti som lover ting, blir valgt, drar til Brussel og lager skjøre allianser, er dømt til å mislykkes.

Ute på gata i Aten er det generalstreik. Jeg sitter i Varoufakis’ lyse stue, ser på ham og sier: Hvorfor?

Spørsmålet har plaget hele den europeiske venstresiden siden i sommer. Her hadde man en historisk sjanse. For første gang siden andre verdenskrig vant den radikale venstresiden et valg – gjennom løfter om å avskaffe innstrammingspakkene som har satt landet i en dyp krise i fem år. I en folkeavstemning sa grekerne bestemt nei til sparepolitikken. En uke seinere skrev venstreregjeringen likevel under på en avtale – betydelig verre enn det folket hadde stemt over.

– La oss spole litt tilbake, sier Varoufakis:

– Før vi kom oss til folkeavstemningen, så skrev jeg artikler i en to års tid som handlet om at dersom vi våget å utfordre troikaen, skulle de umiddelbart slå tilbake. Og da trenger vi et våpen. Å true med Grexit var aldri tanken, til tross for påstander om dette. Nei, trusselen vår skulle være å gå konkurs samtidig som vi ble igjen i eurosonen. Og hvorfor skulle de bøye seg for denen trusselen? Det er bare å regne på det. Gjelden vår til Den Europeiske Sentralbanken (ESB) var opptil 110 milliarder euro. Å forlate euroen ville ha kostet ESB en trillion euro. Så det er klart at de heller ettergir gjeld enn å la oss stikke av sted. Det var min strategi. Å dra dit med et åpent sinn, og om de prøver å knuse oss: slå tilbake!

– Du ble utnevnt til finansminister da Syriza tok over. Da hadde du skrevet om krisen i flere år, hundrevis av tekster og to bøker. Så fikk du sjansen til endelig å sette forslagene dine ut i live. Ditt første møte med troikaen, var det slik du hadde forestilt deg det?

– Det var som jeg hadde fryktet. Tre dager etter at vi tok over, traff vi Eurogruppen. Presidenten deres Jeroen Dijsselbloem var tydelig i sin brutalitet. Han sa: Enten fortsetter dere med samme politikk som den forrige regjeringen – eller så stenger vi bankene deres. Det var utpresning helt fra begynnelsen av, vi fikk ikke engang en uke til å innstallere oss. En måned før vi kom til makten, hadde ESB prøvd å skape en uttaksstorm. Jeg mener, når en sentralbanksjef sier «Det finnes en fare for uttaksstorm», da vet han at det kommer til å skje, bare fordi han sier det.

– Hva forventet du deg? Jeg klarer ikke å la være å tenke at det var litt idealistisk å tro at troikaen skulle høre på gode argumenter.

– Jeg forventet en hederelig overrenskomst. Å reforhandle gjelden, gjøre tilbakebetalingene i det minste håndterlig, og realistiske mål i stedet for de syke kravene vi fortsatt har nå. Men de fortsatte å utpresse oss fordi de visste at vi kom til å kapitulere til slutt.

For å si det rett ut: Tyskland streber mot total økonomisk dominans i Europa.

– Hvorfor skulle det være i troikaens interesse å fortsette med en økonomisk politikk som ikke fungerer?

– I 2015 var vi det første venstrepartiet som kom til makten. Siden skulle det komme valg i alle PIGS-landene [PIGS = Portugal, Italia, Hellas, Spania]. Det gjaldt å ydmyke oss skikkelig. Vet du hva det store spørsmålet er? Det handler om en strid mellom Berlin og Paris. For å si det rett ut: Tyskland streber mot total økonomisk dominans i Europa. [Tysklands finansminister Wolfgang] Schäuble vil ha kontroll over det franske statsbudsjettet. Så da kan de knapt la oss gå uten bånd!

– Og hva skjedde? Jeg mener, hvorfor trakk dere aldri fram våpenet deres?

– Det korte svaret var at jeg hadde en strategi. Og den strategien ble utvannet av statsministeren [Alexis Tsipras] og andre rundt ham.

– Hvordan er forholdet mellom deg og Tsipras nå? – Vi har ikke snakket sammen siden august.

– Så det var Tsipras feil?

– Han og de andre begynte å gi etter allerede fra starten av.

– De andre rundt ham, mener du da [visestatsminister Yannis] Dragasakis og de?

– Ja, for eksempel.

– Hvorfor det?

– Jeg kan ikke spekulere i hvorfor andre gjør som de gjør. Det jeg forteller deg, er det jeg vet. Og det er at de gikk bak ryggen min. Plutselig, i slutten av april, uten at jeg hadde fått vite om det, har Tsipras akseptert kravet om et budsjettoverskudd på 3,5 prosent. Som alle vet, går det ikke å ha overskudd midt i en krise samtidig som man skjærer ned i økonomien, det er galskap, og jeg spør ham hvorfor han har godtatt dette, og på toppen av alt – uten å ha fortalt meg om det? Forhandlinger innebærer kompromiss, det vet alle, men da bør hele vårt team stå sammen. Man kan ikke ha en finansminister som ikke vet hvilke økonomiske avtaler vi har gått med på! Men troikaen prøvde hele tiden å skape splittelse mellom oss. De ville ha individuelle samtaler med oss hver for seg.

– Var det omtrent som i politiavhør? Sa de til dere «han har allerede skrevet under, du kan like gjerne gjøre det du også»?

– Ikke akkurat slik, men du har skjønt rekkevidden. Og da bør statsministeren svare: Jeg gjør ingenting uten å snakke med finansministeren min.

– Hvorfor ga de etter? Var det snakk om bestikkelser?

– Det tror jeg ikke. Jeg tror ikke på konspirasjonsteorier.

– Er forklaringen psykologisk? Fikk deler av Syriza mindreverdighetskomplekser da de ble konfrontert med troikaen på ordentlig?

– Tsipras sa følgende til meg: Vi må jo gi noe for å få noe. Jeg sa: Javel, og hva har du fått? Han svarer: De snakker om gjeldsslette. Jeg sa: Det der er komplimenter de gir gratis, men hvor har du garantiene? Det var ikke snakk om å gi en appelsin og få et eple, men om å få en sur kaffe med litt sukker i. Det var da jeg innså at spille var over.

ETT HELVETE. Det verste var søvnløsheten.

– Hvorfor ble du igjen?

– Jeg skrev under oppsigelsen min i april. Men jeg sendte den ikke. Grunnen til det var at jeg trodde ikke at Syriza kom til å gi troikaen en avtale til slutt. Troikaen ville ydmyke Tsipras, og jeg ville ikke svekke regjeringen vår. Men så, den 13. juli, etter to dager av det jeg kaller økonomisk vanntortur, så skriver han under den verste avtalen vi har hatt under hele krisen. Og den spanske statsministeren [Mariano] Rajoy går ut og holder opp papiret mens han sier triumferende: Slik blir det om dere stemmer på venstresiden!

SE OGSÅ: EUROEN, GREKERNE OG VALGET I SPANIA: HVA NÅ PODEMOS?

– Fra og med det øyeblikket av ble høyresidens argument forvandlet, fra å ha gått ut på at om dere stemmer på ventresiden, blir det kaos, til at om dere stemmer på venstresiden, blir det ingen forskjell.

– Det var et statskupp. Jeg tviler ikke når jeg kaller det et statskupp. Og en kuriøs sådan, der regjeringen kupper bort seg selv.

– Men hvorfor da en folkeavstemning? Om dere allerede hadde begynt å gi etter?

– Jeg har ingen tvil om at folkeavstemningen ble utropt med falske premisser. Tsipras gjorde det som en måte å komme seg unna på. Han trodde at folket kom til å stemme ja.

– Ønsket han det?

– Han ville ha et ja. Jeg ville ha et nei.

– Hvorfor ville han ha et ja?

– Jeg har ennå ikke svarene på det. En dag kommer jeg til å skrive en bok om alt dette her. Alexis brukte en metafor for å beskrive hvordan han følte seg. Han sa: «Jeg er en sverdfisk som henger på kroken, men jeg er for sterk for bli halt inn. Så de drar, slipper, drar og slipper, og så fanger de meg når jeg er altfor utmattet til å kjempe.»

– Hvordan var de der dagene mellom folkeavstemningen og undertegnelsen?

– ETT HELVETE. Det verste var søvnløsheten – vi sov ikke på to døgn, men adrenalinet holdt meg oppe da jeg følte at jeg gjorde min plikt overfor landet. Men det verste var at i Syrizas indre krets kjente jeg at bakken jeg sto på, plutselig ble rykket bort under føttene mine.

– Hvordan er forholdet mellom deg og Tsipras nå?

– Vi har ikke snakket sammen siden august. Vi er ikke sinte på hveranre, vi har ikke brukt harde ord, men om han satt der du sitter nå, ville vi ikke ha hatt noe å si til hverandre.

– Hvordan ser du på Syriza nå?

– Siden valget i september har partiet forandret seg. Ledelsen har sviktet grasrota fullstendig. Hvis de ikke engang informerte meg om hva som skulle gjøres, tror du da at de informerte partimedlemmene? Glem det. Det har ikke engang vært noe landsmøte i løpet av hele denne perioden. Medlemmene hadde absolutt ingenting de skulle ha sagt. Du vet, hele Syrizas ungdomsorganisasjon forlot partiet da ledelsen skrev under på avtalen.

– Men så finnes det dem som benyttet seg av anledningen og klatret også, som Yiannis Bournous og andre…

– Jeg må innrømme at jeg vet ikke hva de alle heter. Jeg var jo aldri partimedlem, men ble utnevnt til minister etter valget.

SE OGSÅ: VALGET SOM IKKE ER

– Hvorfor ble du ikke med i utbryterpartiet, Folkelig Samling?

– Jeg støttet det, men jeg tror ikke på forslagene deres. De vil tibake til drakmen, og mener at en tilbakegang til nasjonalstaten er løsningen. Handelsbarrierer, proteksjonisme og egen valuta. Jeg tror ikke at fragmentering er en bra vei framover for Europa.

Det skal ikke være en koalisjon av eksisterende partier. Det skal være en flat organisasjon.

– Det fører oss til ditt nye venstreprosjekt. Hva er det for noe?

– Er det noe som jeg har lært meg av alt dette, så er det at å gjøre politikk på den gamle måten – å skape et parti som lover ting, blir valgt, drar til Brussel og lager skjøre allianser – er dømt til å mislykkes. Så i mellomtiden, siden jeg forlot regjeringen, har jeg dratt rundt i Europa og overalt har jeg møtt entusiasme for et nytt, paneuropeisk venstreprosjekt.

SE OGSÅ: CARPE DIEM, EUROPA

– Men hvilken struktur skal DiEM25 ha konkret?

– Det skal ikke være en koalisjon av eksisterende partier. Det skal være en flat organisasjon. Jeg tror ikke på hierarkier. Alle går med som individer. Så får de som blir med, bestemme hvordan de skal handle lokalt.

– For meg som har erfaring med direkte demokrai, høres dette litt vel vagt ut. Hvordan skal dere gjøre for at ikke lokale skrikehalser eller dogmatikere bare kommer og tar over?

– Vi har et manifest som burde avskrekke fascister i hvert fall. Alle som skriver under, får bli med. Så kan det naturligvis finnes en ledelse på lokalt nivå. Jeg håper at det til og med kommer til å slå rot i Sverige. Vi må føre en samtale om det Europa vi vil leve i, og dette kan være en slik samlende kraft.

For tre dager siden ble manifestet lansert. Det ble innledet med «Til tross for all uroen over konkurransekraft, migrasjon og terrorisme finnes det én sak som mer enn alt annet skremmer Europas mektige: demokrati». Manifestet vil at EU skal demokratiseres innen år 2025. Det finnes umiddelbare krav, som at TTIP skal legges ut på internett og at alle EUs møter blir livestreamet. Det finnes krav som bør oppfylles innen to år, som å skape en demorkatisk grunnlov som skal erstatte alle EU-avtalene. I skrivende stund har rundt 1000 mennesker blitt med, og i kveld holdes det første møtet i Berlin – Europas geopolitiske hjerte for tiden.

SE OGSÅ: LANSERINGEN AV DIEM25 LIVESTREAMES HER!

Oversatt av Lotta Elstad.