Forbi Facebook

Facebook får stadig mer makt over den offentlige samtalen, og Zuckerberg er livredd for redaktøransvaret. Men istedenfor å være opptatt av innholdet, burde statene være opptatt av hvordan Facebook drifter systemet, argumenterer artikkelforfatteren. Her er Facebooks grunnlegger Mark Zuckerberg under en høring i den amerikanske kongressen i 2018. Skjermdump: YouTube

Når regulering av Facebook er noe vi burde lagt bak oss, men enda ikke har klart å få til.

Hver morgen får jeg nyhetsbrev om dagens teknologinyheter fra den anglosaksiske feltrapportøren Politico. Siste nytt fra Washington og Brussel: Zuckerberg besøker The Hill. Zuckerberg skal på høringen Noe Må Gjøres Men Vi Vet Ikke Hva. Mark Zuckerberg spiser middag med Donald Trump. Zuckerberg spiser hemmelig middag med Trump.

Siste nytt er annonseringen av 20 medlemmer til Facebooks nye tilsynsorgan, «Facebooks høyesterett». Når ble det naturlig for Facebook å assosiere modereringen sin med et statsorgan?

Når ble det naturlig for Facebook å assosiere modereringen sin med et statsorgan?

Facebook-sjefen har vært på den politiske scenen mesteparten av sin profesjonelle karriere. På G8-møtet i 2011 kretset vestens ledere seg rundt ham for første gang. Nicolas Sarkozy tar imot Mark Zuckerberg på toppen av en trapp, og håndhilser foran en folkemengde. Inne: David Cameron lener seg over bordet mens Mark Zuckerberg snakker. Vi ser ryggen hans. Angela Merkel og Mark Zuckerberg på vei ut av møterommet i lystig samtale. Tidligere, i hagen: Nicolas Sarkozy får en Facebook-T-skjorte av Mark Zuckerberg.[1]

Dramatisert av pressefotoens scenekunst ble Zuckerbergs visitt forvandlet til et statsbesøk. Google-direktør Eric Schmidt var også der. Men han bar ikke med seg ungdomskilden de vestlige lederne tørstet etter. Med bollekinn, små krøller og et vinnende smil knyttet 27-årige Zuckerberg båndet mellom storpolitikken og den nye digitale nettverksteknologien, slik at alle kunne se det: Det er på denne scenen Facebook hører hjemme nå. Times Magazine hadde nettopp kåret Zuckerberg til Årets Person. Vi var på starten av et tiår hvor plattformselskapene og teknologigigantene gikk fra å være et tjenestetilbud til en infrastruktur.[2] G8 i 2011 bar bud om hva som ventet.

Vi var på starten av et tiår hvor plattformselskapene og teknologigigantene gikk fra å være et tjenestetilbud til en infrastruktur.

Foreløpig fulgte politikken tidsånden. Konklusjonene fra G8-møtet i 2011 var at internett ikke skulle reguleres[3]. «For citizens, the Internet is a unique information and education tool, and thus helps to promote freedom, democracy and human rights», stod det i slutterklæringen.[4]

Snart skulle Zuckerberg diskutere politisk regulering av Facebook som om det nettopp skulle være en statlig aktør. Men for å komme dit, skulle Facebook bli både enda viktigere og enda tyngre å bære for den vestlige politiske kulturen.

Ti år senere
Strammere ansikt, grålig hud. Ved starten av et nytt tiår ser ikke Zuckerberg lenger ut som et vesen som går på mat og drikke. Først måtte han håndtere en årelang intern feide i selskapet.[5] De ansatte hadde kranglet om politikk, og Zuckerberg ble avslørt for å ville begrense rekkevidden til Donald Trump på plattformen, selv om plattformen bare ble brukt slik den var satt opp.

Obama-kampanjen hadde utnyttet Facebook til det fulleste i 2008, men det var presidentvalget i 2016 som gjorde at Facebook måtte forholde seg til formidlingen av nyheter på en ny måte. Skulle de styre innholdet, eller la det skure? Facebook hadde tatt flere steg nærmere å bli en mediebedrift. De hadde tatt opp kampen med Twitter som en kilde til nyheter. Grensesnittet ble justert slik at nyhetsartikler ble innhold nummer én på plattformen. Alle kilder ble presentert på samme måte. Slik ble innholdet demokratisert, mente Facebook.

Skulle de styre innholdet, eller la det skure?

Problemet var at folk så ikke forskjell på ekte og falske nyhetssider. Samtidig som Trump-kampanjens budskap viste seg å være perfekt for spredningsmekanismene på plattformen, ville ikke Facebook gripe inn, nettopp i frykt for å virke politisk motivert. Avgjørelsene som sendte Facebook ut på glattisen var definitivt redaksjonelle.

Så kom Cambrigde Analytica-skandalen i 2017. Skandalen ligner i ettertid en slags offentlig lansering av Facebooks strukturelle problemer. Zuckerberg stod ansvarlig for å lage et verktøy som angriper folks individuelle integritet og omformer politiske valg til maskindrevne manipulasjonsøvelser. Den politiske scenen kalte. Hettegenseren ble igjen hjemme. Zuckerberg reiste fra solskinnet i Silicon Valley for å være innendørs i Washington.

Avgjørelsene som sendte Facebook ut på glattisen var definitivt redaksjonelle.

Selv om synet på Internett (med stor I) har forandret seg siden formuleringene om «frihet, demokrati og menneskerettigheter» i 2011, mener Zuckerberg fortsatt at det er ytringsfriheten som skal beskytte Facebook mot regler for hva som skal publiseres på plattformen.

Hvis du synes det høres vidløftig ut, er ytringsfrihet noe av det mindre vidløftige Zuckerberg har trukket fram i sine forsvarstaler. I et innlegg på et universitet i oktober påkalte Zuckerberg kampen mot sensur, og refererte til både Martin Luther King, protestene mot Vietnamkrigen og Black Lives Matter som eksempler på fruktbare spenninger som kommer med «å gi flere mennesker en stemme». Med Facebook Live har folk kringkastet vold, erkjenner Zuckerberg, men de har også lest nattahistorier for hverandre på sengen.

Dolly Parton er blant de som har brukt facebook live til å lese historier for andre. Her leser hun fra sin egen bok «I belive in you» i 2017. Skjermdump: Facebook

Ytringsfrihet og feilinformasjon
Zuckerberg kjører frem et banalt og prinsipielt forsvar av ytringsfriheten, slik det kanskje alltid er: en stemme er en stemme er en stemme. Han vil også gjøre Facebook-landskapet så flatt som mulig, slik at han kan hindre en diskusjon om innholdet på plattformen. Zuckerberg er livredd for redaktøransvaret.

Facebook klamrer seg fast til en gammel klassiker innen internett-reguleringen, med det ironiske navnet «Communication Decency Act» fra 1996. Den sier at så lenge de værste tingene blir plukket bort, er ikke nettsider ansvarlig for innhold som brukerne deres legger ut. Redaktøransvaret ville rett og slett gjort Facebook praktisk umulig å drive. Derfor står Zuckerberg fast på at Facebook skal være en «åpen og nøytral platform». Han og resten av industrien bader i den amerikanske grunnlovens første tilleggsbestemmelse: Kongressen skal ikke lage lover som begrenser ytringsfriheten.

En puritansk amerikansk grunnlovstro er en av grunnene til at Facebook aldri har innfunnet seg med å være en storskala manipulasjonsplattform.

En puritansk amerikansk grunnlovstro er en av grunnene til at Facebook aldri har innfunnet seg med å være en storskala manipulasjonsplattform. Zuckerbergs svar på bekymringer om feilinformasjon har alltid vært en defensiv henvisning til ytringsfriheten, som betyr at man ikke skal gripe inn.

Med en mer offensiv holdning til ytringsfriheten kunne Zuckerberg anerkjent at informasjon også kan fungere som sensur. Feilinformasjon har nettopp en slik funksjon, fordi den er laget for å overlesse og betvile riktig informasjon og sabotere politiske debatter.

Facebooks rolle i den offentlige debatten blir nok et av temaene Abid Rajas nye ytringsfrihetskommisjon skal diskutere. Medieviter Ida Aalen sa til Klassekampen at hun er bekymret for at kommisjonen mangler inngående kjennskap til datateknologi, eller kunnskap om økonomi og nettselskapenes forretningsmodeller. Hun mener det er en forutsetning for å kunne mene noe om hvilke tiltak som skal hindre falske nyheter og hatefulle ytringer.

At du blir værende på plattformen har så langt vært viktigere for Facebook enn hva innholdet er.

En annen grunn til at Zuckerberg ikke har villet anerkjenne Facebooks manipulerende sider, er at det ville krevd en faktisk evaluering av Facebooks forretningsmodell. Feilinformasjon florerer i oppmerksomhetsøkonomien. At du blir værende på plattformen har så langt vært viktigere for Facebook enn hva innholdet er.

Facebook nylanserte policy for politisk reklame bekrefter denne påstanden. I starten av januar gikk Facebook mot presset fra den amerikanske kongressen, og slo fast at de kom til å tillate politisk reklame, også den som er målrettet på individnivå. De kommer ikke til å ha en mening om reklamene inneholder løgner eller er sanne. Dermed tar Facebook en annen rute enn de andre tekgigantene.

Twitter har gjort politisk reklame forbudt på plattformen, Google har begrenset det. Trump-kampanjen har brukt 240 millioner kroner på politisk reklame på Facebook. Til New York Times sier en av kampanjesjefene at Twitter og Google bidrar til å undertrykke velgerne.[6]

«Trassig» er det eneste ordet som kan beskrive Facebook i denne situasjonen.

Under demokratenes primærvalg involverte Elizabeth Warren seg i debatten om politisk reklame, på uortodoks vis. Kampanjen hennes betalte for en reklame som påstod at Zuckerberg støttet gjenvalg av Donald Trump. Facebook overså stuntet, og lot annonsen bli stående.[7]

Warrens annonse var et svar til Trump-kampanjens siste påfunn: en annonse som anklaget mannen som senere bli presidentkandidat, demokraten Joe Biden, for å betale ukrainske myndigheter en milliard dollar for å stanse etterforskningen av sønnen Hunter Biden, som et ledd i hele riksrettbråket. Annonsen ble sett fem millioner ganger. Annonsen ble også plassert på YouTube og Twitter. Ingen av plattformene gikk med på å fjerne den.

«Trassig» er det eneste ordet som kan beskrive Facebook i denne situasjonen. Kan hende at selskapet holder den amerikanske valgkampen som gissel. I forbindelse med avgjørelsen om å fortsette med politisk reklame, sa Facebooks direktør for «produktplassering og annonseintegritet», Rob Leathern: «I fravær av reguleringer, blir Facebook og andre selskap overlatt til seg selv til å forme sin egen politikk». «Private selskaper burde ikke ta avgjørelsene om politisk reklame», la han til.[8] I talen fra oktober sa Zuckerberg at brukerne selv kan vurdere sannhetsgestalten i det som dukker opp på skjermen.

«I fravær av reguleringer, blir Facebook og andre selskap overlatt til seg selv til å forme sin egen politikk»

Midt blant Zuckerbergs vanemessige forsvarstaler har det likevel begynt å komme signaler om en ny institusjonell utvikling i eller rundt Facebook. «Vi burde ikke ta så mange viktige avgjørelser om ytringer på egenhånd», skriver han i Washington Post i mars ifjor.

I første omgang argumenterer han for en uavhengig ankeinstans som skal behandle klager på Facebooks moderering av innholdet på plattformen. Zuckerberg gir tre grunner. Han vil hindre maktkonsentrasjon i Facebook, skape etterettelighet og oversyn, og forsikre at avgjørelser er tatt i samfunnets interesse, framfor av kommersielle grunner.

En ankeinstans vil neppe forandre insentivene i oppmerksomhetsøkonomien.

Med tiden kan dette sitatet bli illustrerende for skiftet Facebook nå går inn i. Mange vil nok låne øret til en Facebook-sjef som sier at Facebook skal bli mindre kommersielle, eller en Facebook-sjef som sier ting som høres ut som at Facebook skal bli mindre kommersielle. En ankeinstans vil neppe forandre insentivene i oppmerksomhetsøkonomien.

Så lenge debatten om Facebook kun handler om ytringsfrihet og falske nyheter, vil vi aldri komme inn på de tingene som gjør at det er problematisk at informasjon og påvirkning blir styrt av penger.

Internett stabiliserer seg
For mange er ikke Facebook et ytringsrom, men et påvirkningsrom. Bare åtte prosent av den norske befolkningen debatterer jevnlig på sosiale medier, mens nesten 60 prosent ikke deltar overhodet.[9]

Hvis man ser på Facebook først og fremst som en påvirkningskanal, vil det oppstå andre diskusjoner om hvordan Facebook skal reguleres.

Mens ytringsrommet på en god dag kan være en toveiskanal, er påvirkningsrommet enveiskjørt. Brukeren er en mottaker og en tilskuer, ikke en aktør. Hvis man ser på Facebook først og fremst som en påvirkningskanal, vil det oppstå andre diskusjoner om hvordan Facebook skal reguleres.

Hvor mye er vi som samfunn villig til å godta sammenhengen mellom penger og påvirkning på et infrastrukturelt nivå? En ytringsfrihetskommisjon burde undersøke sponsingens omfang på Facebook, og kanskje til og med anbefale myndighetene å regulere den. Hvorfor noe er «foreslått for deg» burde man også undersøke, da denne rubrikken potensielt har større påvirkningskraft og er enda mer uforståelig enn den sponsede.

Noen prøver å få meg til å trykke på noe, men jeg vet ingenting om hvordan det fungerer.

Arbeiderpartiet måtte rett og slett kjøpe seg plass for å nå fram med budskapet sitt.

Et hverdagslig eksempel er fra debatten om handelsavtalen TISA, en avtale Norge forhandlet om for å endre regelverket for tjenestehandel i Norge. Motstanderne av debatten klarte å etablere en kritisk fortelling om avtalen i offentlig debatt. Arbeiderpartiet tok grep på Google. De kjøpte annonseplass for «TISA» for å nå ut med et positivt budskap om avtalen.

Attac hadde allerede domenet tisa.no, og hadde så mange treff og anbefalte lenker at de toppet søkene med kritisk innhold om handelsavtalen. Andre toppresultater var fra Folkeaksjonen mot TISA og Fagforbundet, som også ville stoppe avtalen. Arbeiderpartiet måtte rett og slett kjøpe seg plass for å nå fram med budskapet sitt.

Når Mark Zuckerbergs har blitt dratt inn i diskusjoner om penger og påvirkning, har han holdt seg til ytringsfrihetsfeltet. For Facebooks forretningsmodell er ytringsfrihet den beste måten å ramme inn diskusjonen på.

Når Mark Zuckerbergs har blitt dratt inn i diskusjoner om penger og påvirkning, har han holdt seg til ytringsfrihetsfeltet.

Men selv om ytringsfrihet bare er en del av Facebook-komplekset, fører Zuckerbergs framstøt likevel med seg noen viktige spørsmål om hvilke retning Facebook kan utvikle seg i. Zuckerberg bruker selv analogien «Høyesterett» om det nye tilsynsorganet. Analogien framkaller et viktig spørsmål om Facebook. Hvor tett knyttet til nasjonalstatene blir Facebook?

Danmark har tatt saken i egne hender, og anerkjent at de må være den aktive parten. Der har de utnevnt en egen ambassadør som representerer Danmark i møte med teknologigigantene. «Disse selskapene har gått fra å være selskaper med kommersielle interesser, til å bli de facto utenrikspolitiske aktører», sa teknologiambassadøren til New York Times.

Storbritannias tidligere visestatsminister Nick Clegg fra partiet LibDem (tilsvarende Venstre) skisserer opp et klassisk nyliberalt svar på det siste spørsmålet. «Den beste måten å forsikre oss om at regulering er smart og fungerer for folk, er at myndigheter og næringsliv jobber sammen og utforsker ideer», sier han.

Sjebnens ironi har ført han til embetet som «Head of Facebook Global Affairs», en Facebooks utenriksminister. For å fullbyrde ironien til satire har Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Smith fått plass i tilsynsorganet, sammen med et imponerende stjernelag av akademikere, journalister, menneskerettsaktivister og en Nobelpris-vinner.

Facebooks samarbeid med nasjonalstatene og svingdører til politikken kan føre til at internett stabiliserer seg for første gang i historien.

Selskapet lokker med andre ord folk fra høye statslederstillinger til å bygge relasjoner mellom Facebook og det offentlige.

Med en slik utvikling burde vi være på vakt mot en utvikling som knytter Facebook tettere til staten. I Danmarks tilfelle med betydelig offentlig ressursbruk, med premisser som i første rekke er satt av teknologiselskapene selv.

Eller i Nick Cleggs bilde, et Facebook styrt under et sett politiske reguleringer Facebook og staten er enige om.  Et slags privat-offentlig samarbeid, hvor Facebooks posisjon blir sementert en gang for alle. Ingen internettjenester har flettet seg inn i nasjonalstaten tidligere. Snarere har ulike aktører kommet og gått, etter hva som har vært trend (MySpace), lov (Napster, Pirate Bay) og business (Orkut, «Facebook» i Latin-amerika og India, kjøpt opp av Google og siden lagt ned).

Facebooks samarbeid med nasjonalstatene og svingdører til politikken kan føre til at internett stabiliserer seg for første gang i historien.

De første 20 medlemmene av Facebooks nye «høyesterett» eller «oversight board». Her sitter et et imponerende stjernelag av akademikere, journalister, menneskerettsaktivister og en Nobelpris-vinner. Blant dem er også Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Smith. Foto: Facebook

Høyreekstreme og #BlackLivesMatters
Hva er alternativet? Selv om denne retningen kan virke fortvilende, kan FNs spesialrapportør for menings- og ytringsfrihet, David Kaye, hjelpe oss å nyansere bildet. Hvis man skulle ønske at Facebook selv skulle ta ansvar for å moderere innholdet, ville man gitt Facebook enda større makt, sier han i et intervju fra desember i fjor.[10] «Det kommer til å fastlåse makten selskapene har som beslutningstakere. Jo mer makt du gir til selskapene til å evaluere innholdet, jo sterkere vil de bli», sier han.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er heller ikke sterk statlig styring av innhold ønskelig.

Men fra et menneskerettighetsperspektiv er heller ikke sterk statlig styring av innhold ønskelig. Hva skal Facebook gjøre når en stat ber dem sensurere? I noen tilfeller har de føyd seg, som den gangen de forbød bilder av det kurdiske kartet.

Da Palestinakomiteen og Fellesutvalget for Palestina arrangerte en demonstrasjon mot anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad, slettet Facebook arrangementet og suspenderte aktiviteten til brukerne som var tilknyttet arrangementet, uten å gi en forklaring.[11] En mulig forklaring er at Israel-aktivister har masserapportert aktiviteten til Palestina-organisasjonene, med Facebooks stilltiende bifall.

Forfatter Cory Doctorow mener at utviklingen av modereringsregler bare har matet «the troll-industrial complex».

I Norge ville kanskje mange vært positive til et slags statlig reguleringsorgan av Facebook. Et slikt organ ville fort blitt en dommer i det offentlige ordskiftet, og troll, rasister og andre hatfolk er de som ville vært best rustet til å tilpasse seg en hver ny regel.

De vil studere reglene, finne gråsonene, og hamre løs på dem. Forfatter Cory Doctorow mener at utviklingen av modereringsregler bare har matet «the troll-industrial complex». Jo flere regler vi lager for å forhindre skadelig oppførsel, jo flere tilfeldige restriksjoner kommer til å oppstå:

«Complexity is the enemy of security, and when you’re trying to devise a policy whose mandate is «Permit all conduct that is socially acceptable among our 2.5 billion users» and also «Do not permit any conduct that is socially repugnant among our 2.5 billion users» and also «“Do not permit any conduct that violates terrorism, harassment, hate speech, blasphemy, lesse majeste, libel or other speech regulations in any of the 150 countries where we operate», you are going to produce an incoherent tangle of rules akin to what you’d get if you put every etiquette manual and every law book ever published into a blender and frapped the lot».[12]

Urfolksaktivister, naturvernaktivister (North Dakota-rørlinjen), #BlackLivesMatters-aktivister og transaktivister lider under den maktutøvelsen som rammet høyreekstreme Jones.

Doctorow trekker fram stengingen av høyreekstreme Alex Jones’ sosiale medier-kanaler, og sier at urfolksaktivister, naturvernaktivister (North Dakota-rørlinjen), #BlackLivesMatters-aktivister og transaktivister også lider under den maktutøvelsen som rammet høyreekstreme Jones.

Men heldigvis følger rettssystemet med. Dommen mot kvinnen som blant annet kalte Sumaya Jirde Ali «en kakerlakk» ble dømt for hatefulle ytringer gjennom den såkalte rasismeparagrafen i Høyesterett. Dagbladet mente Høyesterett har gitt oss et nyttig verktøy i kampen mot rasisme.

Faktapolitiet
Diskusjonene om regulering av Facebook har blitt sterkt koblet til debatten om falske nyheter. Udemokratiske regimer i Malaysia og Singapore har utnyttet denne tidsånden og laget lover mot feilinformasjon, påpeker FNs spesialrapportør Kaye. «Fake news»-lovgivningen i disse landene gjorde at EU-kommisjonen skiftet retning på sitt arbeid med falske nyheter.

EU ble skremt av hvordan diskusjonene om falske nyheter i USA og Europa ble brukt av udemokratiske regimer andre steder i verden, og gikk vekk fra noe som helst tiltak mot falske nyheter, sier Kaye, og konkluderer: «Regler mot falsk informasjon er ekstremt vanskelig å forsvare». Prinsippet om nødvendighet og proporsjonalitet blir lett brutt. Hvor nødvendig er det å gå til rette på en ytring? Er det en rimelig sammenheng mellom et utsagn og reaksjonene mot det?

«Regler mot falsk informasjon er ekstremt vanskelig å forsvare».

Selv i mildere former får den ærerike kampen mot falske nyheter uheldige konsekvenser, både av det forflatende og av det politiske slaget. Et komisk tilfelle er en rekke artikler fra faktisk.no hvor de imøtegår spam-annonser/ e-poster som hevder at en rekke kjendiser har investert i bitcoin.

Verken Morten Harket, Lars Monsen, Sophie Elise, Svein Erik Hagen, Olav Thon eller Petter Stordalen har investert i kryptovaluta, noe faktisk.no sirlig påpeker i hele seks artikler – mens de fleste nøyer seg med å slette e-postene med tittel «***SPAM*** SPESIALREPORTASJE» som renner inn i innboksen.

Den svenske journalisten Jesus Álcala kalte faktisk.no «enøyd, innskrenket og belærende» i sine artikler om faktasjekkerne i Klassekampen i høst. Det er fordi det finnes så mange eksempler som viser at kampen mot falske nyheter har blitt en kamp mot alt og ingenting.

Blant flere komiske eksempler er notisen om et humornettsted: «Notis: “Nyhetshjulet” driver med satire (…) deles blant annet i Facebook-gruppene ‘Fylla & sånt’, ‘Vitser & sånt’ og ‘Daskeladden’».[13] Men Álcala trekker også fram et langt mer alvorlig tilfelle, en artikkel som slår fast at ingen av Oslos barnehager har sete i skatteparadis.[14]

Utvekslingen dem imellom viser hvor lite «faktasjekkerne» vet om skatteparadis-komplekset.

Et halvt år etter at faktisk.no-artikkelen er publisert, blir Tax Justice Network (TJN) oppmerksom på påstanden til Faktisk.no gjennom Álcalas tekst. TJN-rådgiver Peter Ringstad tok tak i saken på sin Facebook-side (!), og slår fast at «[faktisk.no-]artikkelen har såpass mange grove mangler at den etter min mening bidrar til å feilinformere mer enn den skaper innsikt.»[15]

Faktisk.no svarer Ringstad i kommentarfeltet, og er villig til å gjøre noen små endringer, selv om overskriften består, sammen med mye annet. Utvekslingen dem imellom viser hvor lite «faktasjekkerne» vet om skatteparadis-komplekset. Ringstad blir nødt til å påpeke en grunnleggende huskeregel når man undersøker koblinger til skatteparadis, nemlig at man må følge pengene, ikke hovedkvarterene. Men Faktisk-stempelet var allerede brukt i valgkampen, og sitert av Høyre i debatt om velferd i skatteparadis.

Istedenfor å være opptatt av innholdet, burde statene være opptatt av hvordan Facebook drifter systemet, mener Kaye.

David Kaye mener at et menneskerettslig perspektiv på ytringsfriheten er en langt mer samfunnsnyttig inngang til å diskutere offenlig debatt. Dessuten ville denne enkle referansen gjort jobben svært mye enklere for sosiale medier-selskapene.

Han ser forbi kyniske eller velmente forsøk på å styre falske nyheter og trekker det hele opp på et overordnet nivå. Artikkel 19 i menneskerettighetskonvensjonen sier at alle begrensninger på ytringsfriheten skal være eksepsjonelle, underlagt strenge kriterier og være strengt kontrollert.

Istedenfor å være opptatt av innholdet, burde statene være opptatt av hvordan Facebook drifter systemet, mener Kaye. Hva slags regler har de, hvordan håndheves de, og hvordan sorterer Facebook innholdet.

Tilbake i Paris
I fjor la den franske presidenten Emmanuel Macron fram et forslag for det franske parlamentet som tok utgangspunkt i den menneskerettslige tilnærmingen til ytringsfrihet, men også de delene av Faceebook som gjør dem til en påvirkningsplattform. Året før hadde Macron invitert direktørene fra de største tekselskapene i Paris for å overbevise dem, i beste Macron-ånd, om å jobbe «for felleskapets beste».[16] Endelig var Zuckerberg tilbake i de vennlige omgivelsene til en fransk presidents bakhage (men denne gang i dress og slips).[17]

Endelig var Zuckerberg tilbake i de vennlige omgivelsene til en fransk presidents bakhage (men denne gang i dress og slips).

I konkrete former ville det franske forslaget øke etterretteligheten og innsynet i hvordan Facebook fungerer, likt det Kaye foreslår. Et offentlig organ skal overse dette, som blant annet plikter Facebook å gi innsyn i hvordan innhold på plattformen blir organisert gjennom en «mer troverdig rapportering», som de sier det selv. Det offentlige skal gjøre en revisjon av selskapets regler og algoritmer, og Facebook skal dele data med forskere.

Franske myndigheter ville sette ned en offentlig dialog mellom Facebook, myndigheter, lovgivere og sivilsamfunn for å følge opp reguleringen av Facebook. Til slutt foreslår de et europeisk samarbeid på området som minsker den politiske risikoen for å ikke få dette til i hvert medlemsland.

Facebook roste forslaget. «Forhåpentligvis blir ikke dette reguleringsforslaget bare en nasjonal modell for Frankrike, men for hele EU», sa Zuckerberg.[18] Men det franske parlamentet sa nei, med de konservatives begrunnelse at det var «umulig å håndheve».[19]

Franske myndigheter ville sette ned en offentlig dialog mellom Facebook, myndigheter, lovgivere og sivilsamfunn for å følge opp reguleringen av Facebook.

Forslaget peker likevel i en retning som sier at det er mye mer man kan diskutere om Facebooks rolle i samfunnet, enn hva som skal ytres der og ikke. Rapportering om hvordan algoritmene til Facebook fungerer er et glimrende første steg til å få en offentlig debatt og faktisk gjøre samfunnet i stand til å mene noe om en av de viktigste teknologiske aspektene ved den digitale nettverksteknologien.

Datadelingen med forskere kan også utvide debatten om Facebook som påvirkningsplattform. Sophie Bishop ved Kings College i London har gjort forskning på YouTube som gir oss en pekepinn på alle aspektene ved Facebook som foreløpig er en blindflekk i Facebook-debatten.[20] Bishop fant ut at Google, som eier YouTube, «produserer publikum» på en måte som polariserer mannlige og kvinnelige seere på YouTube, som en direkte respons på annonsørenes behov.

Bishop fant ut at Google, som eier YouTube, «produserer publikum» på en måte som polariserer mannlige og kvinnelige seere på YouTube.

Når Bishop sier at YouTube «produserer publikum» mener hun at plattformen framprovoserer helt spesielle mønstre som seere ubevisst blir trukket inn i, basert på kommersielle hensyn. I tillegg til å påvirke seere, oppstår det også en vekselvirkning som påvirker hvilke type innhold som blir laget.

Da Bishop forsket på sminkevideoer og skjønnhetsvloggere, fant hun ut at både anbefalingene og søkeresultatene favoriserte aktører med helt spesifikt toneleie og dialekt.

Dialekter fra nord-England ble sortert ut fra søkeresultater og anbefalinger. Siden de mest populære vloggerne blir sponset av kosmetikkselskapene slik at de kan vise fram de nyeste og dyreste produktene, favoriserer YouTube-systemet videoer med bestemte produkter.

For de ungdommene som prøver lykken som vloggere betyr det at de havner i en kostbar syklus hvor de hele tiden må kjøpe nye produkter for å holde tritt med de mest populære videoene og de mest populære produktene, som kan gi dem seertall og inntjening.

Visst hører vi om «YouTube-stjernene» som tjener millioner. Men vi hører ikke om den lange halen som følger dem; ungdommer med dårligere råd på konstant jakt etter å knekke algoritmene. Før måtte du bygge en plattform som ga deg legitimitet til å spre budskapet ditt. Nå handler det mer om å forstå de skjulte algoritmene (som er i konstant endring) og tilpasse seg dem.

Visst hører vi om «YouTube-stjernene» som tjener millioner. Men vi hører ikke om den lange halen som følger dem.

Når store systemer har denne påvirkningen i samfunnet, er det naturlig at myndighetene griper inn. Vi ville aldri tillatt at en TV-kanal brukte sin markedsmakt på denne måten.

Offentlige alternativer
Påvirkning i form av avhengighet er ikke diskutert, og tiltak som skal begrense abstinensene burde være en sentral del av den offentlige reguleringen av informasjonsteknologien.

På lik linje med nøytral innpakning på sigaretter, kunne brukergrensesnittet være svart-hvitt? Antall varsler regulert av folkehelsehensyn? Akkurat som tobakksprodusentene, ville tekselskapene se på slike tiltak som frontalangrep på produktet deres. Og det er det – men likevel et fornuftig svar på teknologi som vi vet er laget for å skape avhengighet.[21] Selv om en av Zuckerbergs mellomledere har kalt Facebook sukker, ikke nikotin[22], og bare farlig hvis du får for mye i deg.

På lik linje med nøytral innpakning på sigaretter, kunne brukergrensesnittet være svart-hvitt?

Macrons forslag om en offentlig myndighet var ikke rettet spesifikt mot Facebook, men heller ikke langt unna. I forslaget blir Facebook nevnt sammen med YouTube, Twitter og SnapChat, de sosiale medie-plattformene som har størst ry for å være avhengighetsdannende. Legger du til Instagram (eid av Facebook) og diskusjonsforumet Reddit (foreløpig uavhengig), er det ikke mange sosiale plattformer igjen på nettet.

 

Cory Doctorow trekker en parallell mellom hele debatten om ytringsfrihet og debatten om markedsmakt, og påpeker at statenes handlingslammelse på det markedsregulatoriske området er en form for statlig regulering av ytringsfriheten.

Når regjeringer ikke vil bryte opp monopolene, når de ikke utvikler offentlige alternativer, og når de tillater at Facebook og Google støvsuger markedet for konkurrenter, da utøver statene en form for politikk. De tillater teknologiselskapene å få monopolmakt over ytringsrommene, og med det en regulering av ytringsfriheten.

Nå må vi slutte å tro at vi skal fikse plattformene, og heller fikse «internettet», konkluderer Doctorow.

Nå må vi slutte å tro at vi skal fikse plattformene, og heller fikse «internettet», konkluderer Doctorow. Han minnes et tid der internett «ikke bestod av fem nettsider med skjermbilder fra de fire andre», og foreslår en rekke tiltak for å utvikle pluralisme og autonomi innenfor den digitale informasjonsteknologien.

Han vil styrke konkurranselovgivningen, og forby oppkjøp og sammenslåinger. Han vil dele opp funksjonene du har på en plattform, slik at Facebook for eksempel ikke skal ha lov til å utvikle banktjenester.

Selskapene skal ikke ha lov til å inngå kontrakter med brukerne som oppløser rettighetene deres når de trykker «godtar», som for eksempel personvernlov som begrenser datainnsamling.

Han vil gjøre det obligatorisk å dele dataen selskapene trener opp kunstig intelligens med, og gjøre det mulig for utviklere å bruke informasjon om et system til å lage et annet. For eksempel burde en konkurrent ha lov til å hente ut meldingsdataen din fra Facebook, slik at du kan svare på meldingene på en annen plattform, med mulighet for andre personverninnstillinger, grensesnitt og begrensinger.

Det burde også utvikles offentlige kommunikasjonsplattformer som lager et bedre klima for ytringsfrihet, privatliv og datalagring.

Det burde også utvikles offentlige kommunikasjonsplattformer som lager et bedre klima for ytringsfrihet, privatliv og datalagring. På tek-språket heter dette «interoperabilitet», som betyr at du kan flytte dataen fra en plattform til en annen.

Zuckerberg er selv en tilhenger av interoperabilitet, i et forsøk på å stilne monopolkritikken i den amerikanske valgkampen. Zuckerberg har også sagt at han ønsker seg den europeiske personvernlovgivningen GDPR på globalt nivå.

Staten eier 25 prosent av Faktisk.no. Det er talende for offentlighetspolitikkens utsyn, perspektiv og rekkevidde at kampen mot falske nyheter er det eneste grepet staten har tatt i kjølevannet av de forandringene sosiale medier har ført til i samfunnet – et initiativ staten ikke engang satte igang selv, men kjøpte seg inn i.

Finansinvestorer med ambisjoner og politisk stillstand er en hissig kombinasjon.

Under forrige finanskrise var det teknologiselskapene som fyllte pengebingene i skatteparadisene. Med koronakrisen kan kapitalkonsentrasjonen i det globale næringslivet gjøre teknologiselskapene til en av noen bransjer med enorme penger på bok.

Finansinvestorer med ambisjoner og politisk stillstand er en hissig kombinasjon. Blandingen er som sement for den digitale nettverksteknologien og for en demokratisk offentlighet.

Når et nytt tiår har gått, kan vi kanskje lese bokstavene «staten var her», skrevet i betongen. Eller vi kan være med på å reise et nytt byggverk, som kan tåle uværsdagene som kommer. Det kan ytringsfrihetskommisjonen ta med seg inn i arbeidet sitt.

Dette er andre artikkel i en serie som undersøker teknologigigantenes makt og demokratiske alternativer. Serien er støttet av Fritt Ord.

Noter:

[1]https://www.dailymail.co.uk/news/article-1391380/G8-summit-2011-Facebook-CEO-Mark-Zuckerberg-schmoozes-world-leaders.html

[2]https://www.vox.com/new-money/2017/2/18/14653542/mark-zuckerberg-facebook-manifesto-sapiens

[3]https://www.theguardian.com/technology/2011/may/26/facebook-google-internet-regulation-g8

[4]https://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2011_05/20110926_110526-G8-Summit-Deauville.pdf

[5]https://www.wired.com/story/inside-facebook-mark-zuckerberg-2-years-of-hell/

[6]https://www.nytimes.com/2019/10/30/technology/twitter-political-ads-ban.html

[7]https://www.nytimes.com/2019/10/12/technology/elizabeth-warren-facebook-ad.html

[8]https://www.nytimes.com/2020/01/09/technology/facebook-political-ads-lies.html?te=1&nl=bits&emc=edit_tu_20200110?campaign_id=26&instance_id=15080&segment_id=20215&user_id=21acc9b65cfc3210a5de6e4af2aad48b&regi_id=9693427920200110

[9]Moe, Hallvard Moe og Brita Ytre-Arne (red). Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati. Universitetsforlaget, 2020.

[10]https://www.lawfareblog.com/lawfare-podcast-david-kaye-policing-speech-online

[11]https://www.nrk.no/kultur/palestinakomiteens-facebook-arrangement-fjernet-1.13820400

[12]https://locusmag.com/2020/01/cory-doctorow-inaction-is-a-form-of-action/?fbclid=IwAR3Nf2DVatiPWOiaMT7xf177hoyS_3hmxDHrmS36sxx_cd7VgzrcjeRDqMg

[13]https://www.faktisk.no/notiser/JB/nyhetshjuletno-driver-med-satire

[14]https://www.faktisk.no/artikler/lPN/det-finnes-ingen-barnehageeiere-i-oslo-som-har-sete-i-skatteparadis

[15]https://www.facebook.com/peter.henriksen.ringstad/posts/10162343561055632?__xts__[0]=68.ARDWLVA_ATIwAfyKTIzEecBzW4ACoObSO3zz1wpfjzbMTXPSPj5a24PeN1eXqob-u1wfI6IfDFuSgSCdGGSdu38tA4Nr6A_JbDT0v_WVYFI8tN0DbRmyMCw32HDsP9_fXC6Jwgxz3_vL3vUhi-2l9zgW_4Zs5MlbQ9FnzNg9MLZuX-hXCImNyEUvor_FaPruw-Ib5wz-1vjpT0cd5g&__tn__=-R

[16]https://www.reuters.com/article/us-france-facebook-macron/france-to-embed-regulators-at-facebook-to-combat-hate-speech-idUSKCN1NH1UK

[17]https://www.politico.eu/article/emmanuel-macron-mark-zuckberg-paris-hate-speech-igf/

[18]https://www.politico.eu/article/emmanuel-macrons-plan-to-fix-facebook-youtube-and-twitter/

[19]https://www.politico.eu/article/how-emmanuel-macron-tried-to-fix-facebook-and-failed/

[20]https://www.kcl.ac.uk/people/sophie-bishop

[21]https://www.jeffbullas.com/facebook-creates-addiction/

[22]https://www.nytimes.com/2020/01/07/technology/facebook-andrew-bosworth-memo.html?te=1&nl=bits&emc=edit_tu_20200110?campaign_id=26&instance_id=15080&segment_id=20215&user_id=21acc9b65cfc3210a5de6e4af2aad48b&regi_id=9693427920200110