Den røde veiviseren

Martin Tranmæl var en viktig strateg på 1930-tallet, da den norske arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Martin Tranmæl viste vei da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre på 30-tallet.

Gjennom Gauldalen i Trøndelag renner en av landets farligste flomelver. I bygda Melhus, som ligger ved Gaulas bredder, har trellehatet brust i småkårsfolks blod helt siden sagatida.

Martin Tranmæl ble født her i 1879, på gården ved siden av den hvor trellen Kark tok livet av sin herre Håkon jarl i 995. Han kom fra bondeslekt, men gikk inn i historien som vår fremste arbeiderleder. 15 år gammel gikk han ut i lære som maler. Arbeidet førte Tranmæl til Trondheim og fagforeningen Malersvennenes Forening.

Det ble begynnelsen på en maratonkarriere i arbeiderbevegelsen tjeneste. Til sammen satt han 57 år i Aps landsstyre. Tranmæl var en del av partiets ledelse helt fra året etter Norges frigjøring fra Sverige og fram til året hvor Gerhardsen måtte gå av på grunn av Kings Bay. Han var redaktør for partiets hovedorgan Social-Demokraten/Arbeiderbladet (avisa vi i dag kjenner som Dagsavisen) i 28 år, og satt som medlem av LOs sekretariat i storparten av tida mellom 1920 og 1946. Allerede som 19-åring giftet Martin Tranmæl seg med arbeiderbevegelsen. Det var et ekteskap han skulle holde hellig i både gode og vonde dager, til døden skilte dem ad.

Allerede som 19-åring giftet Martin Tranmæl seg med arbeiderbevegelsen.

Mange har sammenlignet Martin Tranmæl med en vulkan. Med gnistrende blå øyne og stritt hår gikk han på talerstolen, og når han åpnet munnen var det som om alle helvetes porter åpnet seg, og ut av den rant det strie strømmer rød lava som truet med å brenne hele kapitalismen ned til grunnen. Det er midt i en slik tordentale Martin Tranmæl er satt på sokkel som statue utenfor LO-skolen på Sørmarka utenfor Oslo.

Tranmæl er mer kjent for sine taler enn sine tekster. Men i løpet av sin karriere i Ny Tid og Arbeiderbladet (opprinnelig Social-Demokraten) skrev han tusenvis av lederartikler. Vi snakker her ikke om den typen selvsagtheter som man i dag kan lese på lederplass i Aftenposten under titler som «Debatten må være faktabasert». Nei, Tranmæl skrev ledere i ordets bokstavelige betydning: med sin penn ledet han arbeiderbevegelsen i den retning han mente den burde bevege seg. Slik ble han den mest sentrale veiviseren for norsk arbeiderbevegelse gjennom flere tiår.

Det sies gjerne om Martin Tranmæl at han ikke var særlig ideologisk orientert. Og det stemmer at han ikke hadde noen formell utdannelse, og at han foraktet «teseteologien» som herjet i arbeiderbevegelsen i 1920-årene. På den andre side virket han nesten hele sitt voksne liv som redaktør. Han var vel så opptatt av de store strategiske spørsmål innenfor marxismen som han var av norsk brødpolitikk.

Han var vel så opptatt av de store strategiske spørsmål innenfor marxismen som han var av norsk brødpolitikk.

Tranmæl fulgte godt med på debattene i den internasjonale arbeiderbevegelsen, han deltok i mange av dem og fortolket dem for et norsk publikum. Det er få – om noen – av dagens norske politikere som er like ideologisk orientert som det Tranmæl var, enda langt de fleste av dem har både én og to universitetsgrader på CV-en.

Hvordan fikk Tranmæl tid til alt dette? For det første drakk han ikke, og for det andre holdt han seg unna kvinnfolk. Tranmæl var en politisk krigermunk. De eneste forlystelsene han unnet seg var bøker, teater og turer i Guds frie natur. Den asketiske livsstilen som Tranmæl førte styrket hans posisjon blant vanlige arbeidsfolk. Hans Olav Lahlum skriver i sin biografi om Reiulf Steen hvor imponert den unge arbeidergutten Steen var over at «arbeiderbevegelsens største legende var en enkelt kledd mann som reiste alene med rutebussen til og fra Oslo.»

Martin Tranmæl var ofte ute på tur i skog og mark med andre i arbeiderbevegelsen, et følge som hånlig ble kalt «Tranmæls kaniner». Her barberer han kommende statsminister Einar Gerhardsen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibiliotek

Kan hende er det på dette punktet Tranmæl skiller seg aller mest fra moderne politikere. I våre dager nekter en del politikere seg ikke noen ting, verken når det kommer til fyll, sex eller privatkonserter med Sting. Det er ikke godt å vite hva Martin Tranmæl ville gjort dersom han var politiker i våre dager, men vi kan være rimelig sikker på at han ikke ville begynt i First House.

Det er ikke godt å vite hva Martin Tranmæl ville gjort dersom han var politiker i våre dager, men vi kan være rimelig sikker på at han ikke ville begynt i First House.

Tranmæl lanserte i 1911 den såkalte Trondhjemsresolusjonen. Den krevde at «organisationsarbeidet omlægges på et mere revolutionært grundlag enn før». Det innebar å si opp alle bindende overenskomster med arbeidskjøperne, og utvide fagbevegelsens verktøykasse til å omfatte ikke bare streik og sympatistreik, men også boikott, obstruksjon og sabotasje.

Trondhjemsresolusjonen dannet grunnlaget for det som seinere er blitt kjent som Fagopposisjonen av 1911 (som i realiteten ble stiftet i 1913). Målet med Fagopposisjonen var å politisere fagbevegelsen. Målet kunne ikke bare være å øke lønningene og forkorte arbeidsdagen, fagbevegelsen måtte også ta mål av seg å omskape samfunnsforholdene. Dermed måtte den også være villig til å sprenge rammene for kapitaliststaten og innføre sosialismen. Intet mindre.

Året etter Trondhjemsresolusjonen ble Tranmæl kjendis også i de borgerlige avisene. Det skjedde etter et møte i Kristiania i 1912, der han drøftet hvordan streikende arbeidere skulle forholde seg til streikebrytere:

«Er det ikke latterlig at forlate en velpudset maskin naar man gaar ut i kamp. Er det ikke taapelig at gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i grubeindustrien. End om der laa noen dynamitpatroner i borehullene som bare de streikende visste av, tro man ikke streikebryterne vilde betænke sig to ganger paa at opta arbeidet.»

Etter dynamittalen ble Tranmæl etterspurt som foredragsholder over hele landet.

Dynamitt i borehullene! Det var rett og slett oppfordring til mord. Det mente i alle fall Arbeiderpartiets tidligere formann, dansken Carl Jeppesen. På lederplass i partiorganet Social-Demokraten skreiv Jeppesen at Tranmæls tale «en anvisning på handlinger som enhver sosialdemokrat vil og må fordømme som feigt og hensiktsløst snikmord.»

Hensikten med å løfte fram «dynamitt i borehullene» slik Jeppesen hadde gjort, var trolig å vise hvor galt det kunne bære av sted dersom Fagopposisjonen og Tranmæl vant fram. Resultatet ble det stikk motsatte: Etter dynamittalen ble Tranmæl etterspurt som foredragsholder over hele landet.

I 1918 vant Tranmæl og den nye retning flertall på Arbeiderpartiets landsmøte. Forbundsfellen Kyrre Grepp ble partiformann, mens Tranmæl tok jobben som partisekretær. Dermed ble det norske Arbeiderpartiet et av få i Europa hvor den revolusjonære retningen vant flertallet i stridighetene som fulgte i kjølvannet av den russiske revolusjon.

Den radikale linja som norsk arbeiderbevegelse slo inn på med tranmælismen gjorde at Arbeiderpartiet brukte lengre tid på å komme i regjeringsposisjon enn sine danske og svenske søsterpartier. Samtidig ble partiet mer radikalt enn nabopartiene. Strømninger som ellers søkte til kommunistpartiene, preget i Norge i større grad sosialdemokratiet. Det fikk følger i mange tiår framover.

Strømninger som ellers søkte til kommunistpartiene, preget i Norge i større grad sosialdemokratiet. Det fikk følger i mange tiår framover.

Tranmæl var aldri selv formann i Arbeiderpartiet. Men han var partiets de facto leder fra 1918 og fram til krigens slutt i 1945. Etter de harde splittelsesårene på 1920-tallet, falt det på ham å møte den voksende utfordringen fra ytre høyre i starten av 1930-årene.

Den økonomiske krisa hadde gitt fascistiske og nazistiske bevegelser vind i seilene. Mussolini satt med makta i Italia, og i Tyskland var Hitler på frammarsj. I Norge hadde det høyreaktivistiske Fedrelandslaget ledet an i en seierrik borgerlig valgkamp i 1930. Året etter ble Vidkun Quisling forsvarsminister for Bondepartiet.

I motsetning til de tradisjonelle borgerlige partiene henvendte de nye bevegelsene på ytre høyre seg til småfolket. Quisling appellerte til jordbrukere som hadde mistet gårdene sine på tvangsauksjoner og fridde til de arbeidsløse.

Quisling appellerte til jordbrukere som hadde mistet gårdene sine på tvangsauksjoner og fridde til de arbeidsløse.

Det tyske sosialdemokratiet hadde feilet i kampen mot Hitler, blant annet fordi partiet ikke maktet å stille opp et gjennomførbart program for å få bukt med den voksende arbeidsløsheten. Blant de ledende teoretikerne i det tyske partiet ble det ansett som fåfengt å bøte på kapitalismens krise. Den eneste veien framover skulle gå gjennom kapitalismens ruiner.

Tranmæl aktet ikke å gjenta deres feil. Han forsto tidlig at den økonomiske krisa ble den viktigste drivkraften bak ytre høyres vekst. Derfor gikk han før stortingsvalgkampen i 1933 inn for at Ap skulle ta regjeringsmakta. I sitt foredrag til landsmøtet sa han det slik:

«Vi står overfor et valg av avgjørende betydning for den norske arbeiderklassens stilling for mange, mange år fremover. (…) Stillingen er den at hvis ikke vi i nær fremtid marsjerer frem til maktovertakelsen, er det andre som gjør det.»

Tranmæl aktet ikke å gjenta deres feil. Han forsto tidlig at den økonomiske krisa ble den viktigste drivkraften bak ytre høyres vekst.

Med slagordet «Hele folket i arbeide – regjeringsmakten til Det Norske Arbeiderparti» dreiv Tranmæl fram et avgjørende linjeskifte i den norske arbeiderbevegelsen. For første gang gikk partiet til valg med et omfattende, men gjennomførbart kriseprogram.

Kriseprogrammet ble supplert av boka «En norsk 3-årsplan», ført i pennen av Ole Colbjørnsen og Axel Sømme. Boka var en konkret plan for å skape 150.000 nye jobber på én stortingsperiode (stortingsperiodene var den gang tre år). I motsetning til de tyske sosialdemokratene ville ikke Arbeiderpartiet nøye seg med å vente på revolusjonen. De så behovet for å stoppe fascismen og stogge arbeidsløsheten her og nå.

En norsk treårsplan av Ole Colbjørnsen og Axel Sømme. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Samtidig jobbet Tranmæl for å nå ut til nye grupper. Arbeiderpartiet gikk bort fra frihandelspolitikken som hadde skadet jordbrukerne. Det var i 1933-valgkampen det legendariske slagordet «By og land, hand i hand» så dagens lys. Vel så opptatt av Tranmæl av å nå ut til de arbeidsløse. Han og de andre Ap-strategene forsto at de var nødt til å bygge en brei koalisjon av «det store arbeidende folk» dersom de skulle vinne over de borgerlige og slå tilbake Quisling.

Da stortingsvalget kom i oktober var det Martin Tranmæl og arbeiderbevegelsen som kom seirende ut av kampen i Norge. Quisling kom ikke engang inn på Stortinget.

1933 ble et skjebneår for verden. Kapitalismen var i dyp krise. Ytre høyre var på frammarsj i mange land. I januar ble Hitler rikskansler i Tyskland. I mai stiftet Vidkun Quisling sitt Nasjonal Samling. Men da stortingsvalget kom i oktober var det Martin Tranmæl og arbeiderbevegelsen som kom seirende ut av kampen i Norge. Quisling kom ikke engang inn på Stortinget. To år seinere ble Johan Nygaardsvold statsminister etter Kriseforliket, og den sosialdemokratiske gullalderen tok til.

Stadig flere sammenligner tida vi nå lever i med 1930-årene. Nok en gang er kapitalismen i dyp krise. Etter pandemien er arbeidsløsheten tilbake på mellomkrigsnivå. Samtidig er ytre høyre på frammarsj i mange land. Spørsmålet er om dagens arbeiderbevegelse er i stand til å lære av Martin Tranmæls metode og stille på beina et omfattende, radikalt reformprogram som peker vei ut av krisa, eller om det blir helt andre krefter som får forme verden slik etter koronaviruset.

Mímir Kristjánsson har skrevet boka Martin Tranmæls metode. Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre – og hvordan vi kan gjøre det igjen.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 28. april 2020.