En amerikansk venstresensasjon

Jacobin Magazine

INTERVJU: Med 700 000 lesere hver måned er Jacobin Magazine blitt en tidsskriftsuksess i USA. Vi har intervjuet den unge mannen bak, Bhaskar Sunkara.

I løpet av en femårsperiode har Jacobin Magazine lyktes med å bli «den ledende stemmen på den amerikanske venstresiden, med sosialistiske perspektiver på politikk, økonomi og kultur». Tidsskriftet er også blitt en viktige referanse for en bred global venstreside (det har flere enn 10 000 abonnenter og 700 000 unike lesere på nettsiden hver måned). På kort tid har det hatt særlig innflytelse på en ny generasjon venstreside som fokuserer på teoretiske emner og klassekamp – samme interessefelt som dets unge redaktør, Bhaskar Sunkara. Her er et lengre intervju med ham, ført i pennen av historiker og tidligere Syriza-aktivist George Souvlis.

I dag er vi på en måte fastlåst i agitere, agitere, agitere.

– Fortell meg litt om deg selv. Dine studier, ditt politiske engasjement…

– Jeg ble født sommeren 1989. Foreldrene mine var innvandrere fra Trinidad og Tobago, og hadde kommet til landet året før. Jeg var den yngste av fem og den eneste som var født i USA, og i min egen familie kunne jeg se den typiske «nedgraderte» innvandrertilværelsen.

Jacobin-redaktør Bhaskar Sunkara. Foto: privat
Jacobin-redaktør Bhaskar Sunkara. Foto: privat

Mine eldre søsken hadde på mange måter færre muligheter enn meg – jeg vokste opp i et område med en god offentlig skole, tilgang til biblioteker og så videre, så jeg antar at klassesystemet var ganske åpenbart for meg allerede på et tidlig tidspunkt, akkurat som den sosiale løsningen på dette problemet. Jeg forsto hvor mye i livet som handler om flaks. Fra jeg var veldig ung, engasjerte jeg meg i venstreliberal aktivisme, som i første omgang dreide seg om en bred sentrum-venstre-tilnærming til ting.

Naturligvis trenger ikke folk å bli fortalt noe som helst. De kjenner sine egne liv.

Engasjementet mitt startet mer intellektuelt. Siden foreldrene mine jobbet seint, dro jeg ofte til biblioteket etter skolen, og i sjuende klasse – jeg må vel ha vært rundt 12-13 – oppdaget jeg George Orwells Hyllest til Katalonia, og gjennom den debattene om den spanske borgerkrigen og [Lev] Trotskij. Det ble etter hvert et stort gap mellom min liberalaktige aktivisme og min intellektuelle utforskning av alle disse sosialistiske ideene… Man kan si det var en veldig pålest middelklasse-type-skolering. Hadde jeg plukket opp en av bøkene til for eksempel [den nyliberale filosofen] Ayn Rand, ville kanskje ha blitt et ungt medlem av det libertarianske høyre eller noe. Seint på videregående begynte jeg også å vanke i miljøer der folk var mer eksplisitt sosialistiske, og da jeg begynte på universitetet, organiserte jeg meg enda mer.

– Hvilket universitet?

– George Washington University. Det er ikke i seg selv et veldig radikalt universitet, men siden det er i hovedstaden, skjedde det en del politiske ting der gjennom antiglobaliseringsbevegelsen, i protestene mot Verdens Handelsorganisasjon og så videre. Det fantes en blanding av engasjerte folk på campus, fra folk med mer liberale tilbøyeligheter til anarkister. Jeg foretrakk alltid å si at jeg sto til venstre for sosialdemokratene, i stedet for til høyre for anarkistene. Det jeg oppfattet som den mer seriøse politiseringen, var selvstudiene mine av den marxistiske kanon – og å følge med på det siste som ble debattert i de ulike venstresektene.

Det var forresten i forbindelse med det at jeg ble interessert i Syriza. Da var de fortsatt et parti med tre prosent oppslutning. Jeg hadde lest om dem i International Viewpoint eller noe. Jeg var aktiv i Democratic Socialists of America (DSA), som er et ganske stort telt av en moderat amerikansk organisasjon. Men kjernen på campus, som jeg var en del av, utgjorde på en måte venstrefløyen i organisasjonen. Intellektuelt sett var vi marxister. Vi kalte oss ikke leninister i noen klassisk forstand, men vi studerte den russiske revolusjonen og hadde tanker om at det var en del seire gjort i 1917. Analysen var på en måte trotskistisk, selv om vi avviste den trotskistiske politiske stilen… eller i det minste det vi forsto som den trotskistiske måten å organisere ting.

Jeg forsto hvor mye i livet som handler om flaks.

– Hvordan begynte tidsskriftet Jacobin? Hva var inspirasjonskilden for deg?

– På et tidspunkt var jeg nødt til å ta to semesters pause fordi jeg var ganske syk. Da jeg var tilbake på universitetet, hadde jeg til gjengeld en del overflødig energi, og jeg var også i kontakt med en del skribenter siden jeg allerede drev bloggen The Activist – nettpublikasjonen til DSAs ungdomsseksjon. Jeg var en 20-21 år da jeg bestemte meg for å starte Jacobin. En publikasjon som ikke direkte var leninistisk, men på ingen måte sosialdemokratisk heller.

Jeg følte at det fantes et stort intellektuelt tomrom der. Andre publikasjoner, som det ærverdige Third Camp-tidsskriftet New Politics, var skapt av andre generasjoner, med et annet type engasjement, så vi følte at det fantes plass til en ny gjeng unge skribenter som engasjerte seg for disse ideene. Jeg vil hevde at klasseanalyse og en del uglesette «gamle ideer» bør ha forrang hos venstresiden – spesielt blant unge skribenter og akademikere som ofte bryr seg mer om verdi- og identitetspolitiske spørsmål.

Jeg tenkte også at sosialistiske ideer kunne ha en bred appell bortenfor venstresida og akademia. Jacobin skulle være en populær arena som ikke bare ville nå tusenvis, men hundretusenvis – om ikke millioner – av mennesker etter hvert. Dette skilte oss fra andre. Vi ville være så tilgjengelige som mulig, visuelt engasjerende og gjøre ting som andre arenaer på venstresiden ikke gjorde.

Det var noen fallgruver med Occupy Wall Street.

– Hva har forandret seg siden Jacobin ble lansert, for fem år siden? Har noe av orienteringen skiftet?

– Akkurat nå, etter venstrestandarder, er vi blitt ganske mainstream. Vi har omtrent 12 000 abonnenter, og en bred rekkevidde på rundt 700 000 unike besøkende på nettet hver måned. Sånn sett nærmer vi oss mer sentrum-venstre-publikasjoner som The Nation og The New Republic enn noen andre på ytre venstre fløy. Men etter hvert som vi er blitt mer mainstream i denne forstand, er vi også blitt mer eksplisitte i våre diskusjoner om Marx, sosialisme, vi diskuterer til og med Lenin, og vi har ofte hatt bidragsytere som Lars Lih – som er uvanlig for en arena som når ut til så mange.

Vi prøver å utvikle oss sammen med publikum: Du kan ikke forandre innholdet for å bli populær. Utfordringen er å dyrke ditt mest seriøse innhold, selve din eksistensberettigelse, og gjøre det populært. Man kan si at vi har vært med på å gjøre publikumet vårt modent, og så blitt enda mer politiserte over årene. Vi er blitt langt mer eksplisitte som en sosialistisk publikasjon.

– Jeg vil gjerne at vi snakker litt om Occupy-bevegelsen. Jeg tenker at denne hadde et fantastisk utgangspunkt som snart mistet sitt momentum, men likevel har den vært nyttig på den globale venstresiden. For eksempel refererte nylig en Podemos-tale til Occupy Wall Street som en inspirasjon. Hva tror du?

– Det var noen fallgruver med Occupy Wall Street. Ikke så uventet, med tanke på at man vanskelig kan forestille seg at mennesker som aldri har drevet med politikk før, og som i prinsippet kommer sammen i et politisk vakuum, umiddelbart skal knytte seg til en komplett og sammenhengende politikk. Så det faktum at Occupy Wall Street var såpass vellykket som det var – at man protesterte mot politivold, økonomisk urettferdighet, og for faglige rettigheter og så videre – var fantastisk. Det står også som vitnesbyrd på det faktum at venstresidefolk, i det minste her i USA, hvor vi lenge har vært isolerte og marginaliserte, av og til glemmer hele grunnen for hvorfor sosialisme har vært en så stor kraft i tohundre år: At disse ideene er sunn fornuft, de er rotfestet i hverdagen til folk, i utbyttingen og kapitalismens strukturelle undertrykking. Naturligvis trenger ikke folk å bli fortalt noe som helst. De kjenner sine egne liv. De ser verden rundt seg, de er ikke idioter.

Når det er sagt: Konklusjonen blir ikke dermed at man skal sitte på gjerdet og vente på spontane reisninger. Man må aktivt forme dem og bygge organisasjon slik at sånne begivenheter varer. Med andre ord: Det gamle sosialistiske slagordet var agitere, utdanne, organisere. I dag er vi på en måte fastlåst i agitere, agitere, agitere. Neste gang er vi forhåpentligvis mer rede til å sørge for at noe langsiktig kommer ut av bevegelsene. I dag – til tross for framveksten av Black Lives Matter – tenker jeg at mye av potensialet i Occupy ble sløst bort.

Her har vi en selverklært sosialistisk kandidat som får nasjonal oppmerksomhet.

Presidentkandidat Bernie Sanders. Foto: Phil Roeder
Presidentkandidat Bernie Sanders. Foto: Phil Roeder

– Kan du gi oss et kart over den amerikanske venstresiden. Hvem består de av i dag?

– La oss se. Det finnes venstresiden i Demokratene, organisert rundt The Congressional Progressive Caucus. I en vid forstand kan man kalle den en sosialdemokratisk fraksjon i partiet. Ser man på hva de faktisk har stemt opp gjennom tidene, er de nok mer konsekvent for sentrum-venstre-saker enn deres paralleller i Europa som befinner seg i disse brede arbeiderpartiene.

På samme linje finnes det New York-baserte Working Families Party. Det er et slags arbeiderparti som ofte støtter Demokratene, men som har røtter i den offisielle fagbevegelsen. Den speiler mange feil og mangler ved fagbevegelsen, men er en av de mest progressive gruppene vi har her til lands. Folk har en tendens til å glemme at sånt eksisterer i USA, og at store deler av de liberale har mobilsert rundt for eksempel underskriftskampanjer på nett og interessegruppen MoveOn som er grunnleggende sosialdemokratisk. Publikasjonen The Nation representerer denne tendensen.

Går man lenger til venstre, men før man havner på ytre venstre fløy og sosialistene, finnes det et mellomlag av fagforeningsaktivister. Som Labor Notes og et helt sett av venstreorienterte fagforeningsgrupper. Mange av dem er involvert i Chicago Teachers Union’s CORE. På den sosialistiske venstresiden har vi en variasjon av små grupper. The Democratic Socialists of America er den største av dem. Den har rundt 6000 medlemmer, men av disse er bare 400 aktive – mange av dem fra ungdomsfløyen jeg kom fra.

Vår største kaderorganisasjon er International Socialist Organiazation. Mange av dem tilhører kretsen rundt Jacobin. Selv om vi er medlemmer av andre organisasjoner, jobber vi vennskapelig sammen. De har om lag 1000 medlemmer. Og så finnes det mindre trotskitstgrupper som Socialist Alternative, som nettopp ble valgt inn lokalt i Seattle. Og så er det Kommunistpartiet og dets avleggere, samt en annen liten organisasjon, Solidarity, som deler Jacobins «rank-and-file»-tilnærming til å bygge en arbeiderbevegelse. Til sist har man selvsagt etterkommerne av Maoist New Communist Movement fra 1960- og 70-tallet, og andre tendenser som opprinnelig stammer fra trotskistbevegelsen. Mange av disse har adoptert den maoistiske vektleggingen av antiimperialisme og forsvaret av eksisterende «arbeiderstater».

Den manglende forberedelsen på en «grexit» illustrerer de ideologiske begrensningene til venstre-europeismen.

– Fortell hva du tenker om det amerikanske valget.

– Det ser ut til å finnes et stort misforhold. Mange velgere stemmer for progressive initiativer, som heving av minstelønn, tilgang til abort, homofilt ekteskap – likevel får Republikanerne store flertall. Jeg tror det har funnet sted en venstredreining i USA de siste fire årene, men dette er ikke blitt registrert på grunn av helt spesifikke omstendigheter, som lav valgdeltakelse, og at de som stemmer, er eldre, hvite mennesker som uansett stemmer mer konservativt.

Jeg tror mye av skylden ligger på Demokratene. De selger ikke inn en større etisk visjon, en bred idé om et bedre samfunn, en misjon, et slik kommer vi oss dit. De selger seg inn kun på det faktum at de ikke er Republikanere. Et klassisk triks fra et sentrumsparti i et topartisystem. Republikanerne er mer disiplinerte og organiserte når det kommer til ideologien sin. Jeg tror at hvis Demokratene hadde tilbudt mer progressive alternativer, ville flere folk ha stemt på dem. Når det er sagt – gitt USAs system – er det ikke så enkelt som å si at «venstresiden bør stille med egne kandidater og så vil folk komme til oss». Det handler mer om å skape en bred formasjon som formulerer sosialdemokratiske verdier, men organisert av sosialister som møter mennesker der de er, og som sørger for at disse ideene sirkulerer der ute.

En av oppgavene våre – i tillegg til å nå ut til en bred masse av folk som føler seg fremmedgjorte fra den etablerte politikken ­– er dermed å splitte basen i det Demokratiske partiet fra den teknokratiske og høyrevridde ledelsen. Jeg tror med andre ord at det finnes et flertall i dette landet for en bred progressiv politikk. Jeg tror ikke at det finnes støtte for sosialisme, det finnes ikke engang en registrert minoritet for det, men en framtidig sosialistisk bevegelse, eller en opposisjon som vi prøver å bygge – hvis vi klarer i løpet av livet mitt å få en liten andel av befolkningen til å støtte sosialistiske ideer, ville det vært en stor seier. Det ville skapt mye rom for kamerater i andre deler av verden. Det ville gitt oss alle et utgangspunkt til å gå enda lenger.

– Støtter du Bernie Sanders presidentkandidatur?

– Ja, det gjør jeg. Jeg har betenkeligheter når det kommer til Demokratenes valg av kandidater. Jeg tror ikke at partiet kan omgjøres til et reelt arbeiderparti. Men her har vi en selverklært sosialistisk kandidat som får nasjonal oppmerksomhet. Den sosialistiske bevegelsen i USA er altfor svak til å la denne sjansen gå til spille. Vi har lite å miste og noe virkelig å vinne ved å engasjere oss i kampanjen hans.

– Mitt siste spørsmål er om den europeiske venstresiden, Syriza, Podemos… Hvordan ser du på disse politiske initiativene?

– Når det gjelder den nåværende situasjonen i Hellas: Jeg har forståelse for situasjonen som [statsminister Alexis] Tsipras og Syriza-ledelsen befant seg i, og at de motvillig aksepterte den siste innstrammingspakken. De solgte den ikke inn som en seier, noe som er viktig. Jeg avviser stempling av det de gjorde som et «svik», eller argumentet om at Syriza nå er blitt et vanlig sosialdemokratisk parti. Men når det er sagt: Den manglende forberedelsen på en «grexit» illustrerer de ideologiske begrensningene til venstre-europeismen – som mange av våre kamerater i [tyske] Die Linke og andre formasjoner fortsatt er viklet inn i. I Jacobin har vi ofte publisert standpunktene til Venstreplattformen i Syriza [som nå er brutt ut og har dannet partiet Folkelig Samling]. Det er kanskje bare stusselig det man kan si når man befinner seg langt unna: Men jeg ønsker dem lykke til. Kampen mot klassefiendene våre er ikke over, verken i Hellas eller noe annet sted.

Jeg støtter også Podemos. Jeg er ikke komfortabel med retorikken deres, men de har klart å fange en energi som ellers ikke ville ha gått til venstre. Det som trengs å sies, er imidlertid at et parti på venstresiden må være et parti for arbeiderklassen. «Folket» har ikke de samme klasseinteressene. Jeg forstår den retoriske appellen, men kjernen av programmet bør reflektere behovet og aspirasjonene til arbeidere. Bare fra det grunnlaget kan vi begynne å kjempe for hegemoni i et bredere sosialt lag.

Bhaskar Sunkara skal snakke på popvenstrefestivalen i Oslo, lørdag 27. august, 2016.

Oversatt av Lotta Elstad.