Denne høsten blåser det opp til pensjonspolitisk storm. Et utvalg ledet av tidligere NHO-sjef Kristin Skogen Lund har evaluert pensjonsreformen, som ble innført i 2011 med støtte fra LO. Utvalgets forslag om å øke aldersgrensene – som de selv innrømmer at kan føre til at flere vil forlate arbeidslivet på uføretrygd – har med rette skapt harnisk. Leder Jørn Eggum i Fellesforbundet har allerede avvist forslaget, da det går mot LOs vedtatte standpunkt om at økt levealder blant høytlønte ikke skal ramme folk med tunge yrker og lavere lønn.
I denne forbindelse er det også verdt å minne om hva utvalget ikke ønsker å forandre: En innstrammingspolitikk som hardest rammer de som har minst fra før av. I et nytt Manifest-notat har vi kartlagt de økonomiske virkningene av reformen, og hvordan den har dreid pensjonssystemet i en mer ulikhetsskapende retning.
Formålet med pensjonsreformen var å spare staten for pensjonsutgifter. Reformens viktigste sparegrep er levealdersjusteringen, som gjør at alderspensjonen kuttes ettersom den gjennomsnittlige levealderen stiger. Resultatet kan bli at en betydelig andel av landets pensjonister i framtida vil havne under fattigdomsgrensa. Ønsker du å unngå denne skjebnen, har du hovedsakelig tre alternativer.
Det første alternativet er såkalt individuell pensjonssparing (IPS). Slike ordninger er bare en mulighet for dem som har råd til å spare til pensjon, og som dessuten tåler at disse pengene låses fram man fyller 62 år.
Er du en av disse, er staten raus nok til å gi deg skattefordeler på innskudd, avkastning og uttak. Finansportalen.no skriver at IPS «passer ekstra godt for deg som betaler formueskatt», og det er da også denne gruppa som tjener mest på ordningen.
Finansportalen.no skriver at IPS «passer ekstra godt for deg som betaler formueskatt»
Andre alternativ er å spe på alderspensjonen med inntekt fra AFP og tjenestepensjon. AFP ble opprinnelig kjempet fram av fagbevegelsen som et tilskudd til folk som av helsemessige årsaker må gå ut av arbeidslivet tidlig, men ble lagt om i forbindelse med pensjonsreformen.
Omleggingen har skapt en betydelig økning i inntektsulikheten blant eldre. Vinnerne er folk med høy inntekt som kan stå lenge i yrkeslivet. Taperne er lavtlønte som må gå av tidlig, altså nøyaktig den gruppa som AFP opprinnelig skulle sikre.
Også tjenestepensjonsordningen belønner dem som har mest fra før. Selv om alle arbeidstakere har rett på tjenestepensjon, er det store ulikheter i hvor mye man får. Best ordninger er det i sektorer hvor det jobber mange med høy lønn og høy utdanning.
Dårligst tjenestepensjon er det i typiske arbeideryrker, og i bransjer hvor det er en overvekt av kvinner og innvandrere.
Dårligst tjenestepensjon er det i typiske arbeideryrker, og i bransjer hvor det er en overvekt av kvinner og innvandrere.
En forskjell på noen prosent i tjenestepensjon høres kanskje ikke så mye ut, men kan bety flere hundre tusen kroner i årlig pensjonsutbetaling. AFP- og tjenestepensjonsordningene belønner altså de som har høy inntekt og gode arbeidsbetingelser, og er i liten grad i stand til å hjelpe pensjonsreformens økonomiske tapere. Tredje alternativ for de som vil unngå en fattig alderdom er statens foretrukne alternativ – å jobbe lenger.
«En betydelig andel pensjonister vil havne under fattigdomsgrensa.»
Pensjonsreformen la opp til at man skal «kompensere» for levealdersjusteringen ved å utsette pensjoneringen, med andre ord at man skal velge mellom tidlig avgang og høy pensjon.
Samtidig kan man spørre seg om hvor fritt dette valget egentlig er for håndverkere, sykepleiere, industriarbeidere og andre som står i viktige, men slitsomme yrker. Når man også tar i betraktning at det er disse gruppene som har minst å hente fra andre ordninger, begynner pensjonsreformens ansikt å tre fram.
Mer frihet til dem med høy inntekt og gunstige ordninger, som kan velge mellom å kjøpe seg tidlig ut av arbeidslivet, eller få enda bedre pensjon ved å fortsette lenger. Mindre frihet til dem som er mest økonomisk avhengig av alderspensjon fra folketrygden, og som ikke har råd til annet enn å fortsette å jobbe.
Etter hvert som levealdersjusteringen fortsetter å fungere, vil forskjellene automatisk forsterkes.
Kutt i folketrygden øker betydningen av andre, mer skjevfordelte pensjonsinntektskilder. Levealdersjusteringen er fra dette perspektivet en forskjellsmaskin, som sakte, men sikkert beveger pensjonssystemet i en mer ulikhetsskapende retning.
LOs forutsetning for å støtte reformen var at folketrygden skulle styrkes.
LOs forutsetning for å støtte reformen var at folketrygden skulle styrkes.
Kravet var et system som skulle sikre alle en dekning på om lag to tredjedeler av lønna, og som ikke skulle gå på bekostning av folk i slitsomme yrker.
Etter elleve år ser vi at pensjonssystemet har utviklet seg i motsatt retning. Det som nå står på spill er om denne kursen skal fastlåses og forsterkes av en usosial økning av pensjonsalderen, som vil tvinge folk til å stå lenger i jobb.
Det som nå står på spill er om denne kursen skal fastlåses og forsterkes av en usosial økning av pensjonsalderen, som vil tvinge folk til å stå lenger i jobb.
Høyre har allerede signalisert at de står klare til å inngå et pensjonsforlik med den rødgrønne regjeringen.
Dette kan innebære at forslagene går gjennom uten å ha blitt ordentlig diskutert. Et slikt utfall vil være et stort nederlag for fagbevegelsen, og for alle som ikke har råd til å kjøpe seg ut av innstrammingspolitikkens konsekvenser.
Les Manifest-notatet «Et mindre solidarisk pensjonssystem?» her.