Adjø solidaritet?

Streikende lærere på Gimle oppvekssttun skole i Bergen, juni 2022. Foto: Utdanningsforbundet

Lærernes lønnskamp handler om noe større enn kroner og øre. Noe mer fundamentalt enn et tariffoppgjør. Vi ser en frontkollisjon mellom noens evinnelige arroganse og andres oppbrukte ydmykhet.

En av tre med lærerutdanning jobber ikke i skolen lenger. Dette utgjør nesten 40.000 potensielle lærere i en skole der altfor mange elever undervises av ufaglærte. Et urovekkende tall: Bare fem prosent av alle kontaktlærerne mener de har tilstrekkelig tid til å utføre jobben forsvarlig.

Et urovekkende tall: Bare fem prosent av alle kontaktlærerne mener de har tilstrekkelig tid til å utføre jobben forsvarlig.

Vil 95 prosent av norske elektrikere finne seg i å ikke få tid til å utføre jobben «forsvarlig»? Jeg tror ikke det. Men pedagogene, de velger å strekke seg og tøye seg og bøye seg og føye seg og oppføre seg som velferdsstatens gode fotsoldater. Som alle i Norge er så stolte av, hver gang FNs levekårsindeks måler oss.

Men resten av året? «Bunnløse pengesluk». Det husker jeg en Aftenposten-kommentator kalte offentlig sektor for en del år tilbake. Temaet var egentlig at ansattes organisasjoner sa nei til profittmotiverte aktører i skole og eldreomsorg. Fraværet av kommersiell konkurranse betyr at sykepleiere og leger og pedagoger og fagarbeidere i våre skoler og sykehjem tillates å «føre en skjermet tilværelse», ifølge Aftenposten, «uten kontakt med det virkelige liv».

Hun som passer ettåringen din, altså. Hun som ivaretar din syke far eller din døende bestemor. De er «skjermet» for «det virkelige liv». Denne borgerlig-mannlige arrogansen er det moralske reisverket inne i den politiske og økonomiske nedvurderingen av den kompetente og utrettelige innsatsen til hundretusener av yrkesutøvere som hver dag og natt går på jobb og driver hjulene i den velferdsstaten som vi alle angivelig er så stolte av.

Kvinneandelen blant lærerne i grunnskolen er 75 prosent. På videregående er den 56 prosent, i barnehagene 90 prosent. Den nedvurderende holdningen som kommer til uttrykk i systematisk underbetaling er et kjønnet blikk.

Mange politikere er gode til å påpeke sine egne begrensninger. I næringspolitikken. Hvor hovmodig og ødeleggende ville det ikke være, forkynner de ydmykt, om folkevalgte skulle blande seg borti de beslutninger som tilligger den superkompetente investor og hans direktører i Markedet?

«Vårt samfunn lønner finansmegleren 50 prosent mer enn læreren»

Når det gjelder den pedagogiske ivaretakelsen av små barn på ett eller tre år, derimot, kan de samme partiers lokalpolitikere støtt få for seg å diktere hvilke metoder, for eksempel kartleggingsverktøy i barnehagen, pedagogene plikter å benytte. Eller de tar uendelig lett på fravær av formell kompetanse i klasserommet: «Hun har kanskje ikke lærerutdanning, men hun er jo veldig flink med barn.»

Offentlig ansattes lønnskamp er til sjuende og sist alltid en politisk kamp. Å vinne fram økonomisk krever at man vinner ideologisk, i en strid der mye handler om kampen for anerkjennelse av ferdigheten og verdigheten til yrkesgrupper der kvinnene er i stort flertall.

Tariffstrategien burde være bygd på samhold, solidaritet og felles løft for en felle sak.

Offentlig ansattes lønnskamp burde derfor være en felles kamp og en solidarisk kvinnekamp. Tariffstrategien burde være bygd på samhold, solidaritet og felles løft for en felle sak. I stedet ser vi stadige tilløp til Tuppen og Lillemor-krangel. Mellom Unios rettferdige krav for profesjonene og LOs like rettferdige krav for de lavtlønte.

Så lenge «kvinne er kvinne verst», som det heter, vil KS alltid vinne dette spillet. Og lærerne kommer til å tape. I politiske lønnsoppgjør vil det stort sett vise seg at LOs politiske makt er større enn Unios.

På kort sikt kan det føles fint for LO. Men i neste omgang er det hele samfunnet som vil tape på at vi belønner feil type innsats og feil type kompetanse.

Her sikter jeg ikke til prioriteringen mellom lærere og helsefagarbeidere, innenfor altfor trange rammer. Jeg tenker heller ikke på industriarbeiderne, men på de virkelige lønnsvinnerne.

Det er jo ikke «frontfagsarbeiderne» i industrien stikker av med de fete lønnstilleggene, men finansfolket. Ikke verdiskaperne på Aker-verftet, men verdisugerne på Aker Brygge.

Vårt samfunn lønner finansmegleren 50 prosent mer enn læreren. Mennene som skummer fløten av fortidas investeringer, verdsettes høyt, mye høyere enn kvinnene som utdanner framtidas arbeidskraft. Det som står på spill i lærernes lønnskamp, er mer fundamentalt enn et tariffoppgjør og større enn kroner og øre.

Teksten sto i Klassekampen 4.10.2022.