”Flinke piker blir syke. Flinke gutter gjør suksess”, konstaterer A-magasinet, som har bedt suksessrike menn om å komme med råd til flinke piker som er ”for flinke”.

Sakene i A-magasinet finner du her og her.

Mest plass får millionærarving og stortingspolitiker Nikolai Astrup, som forteller at han får bukt med konstant dårlig samvittighet i tidsklemma mellom jobb og hjem gjennom å delegere arbeidsoppgaver til dyktige medarbeidere. Og så har familien au pair som gjør husarbeidet.

Lang liste
Da er det bare for flinke jenter å ta fram lista ”Ting jeg må gjøre for å få et perfekt liv”, kvesse blyanten og føre opp nye punkter i sirlig løkkeskrift: ”1) bli rik, 2) bruk pengene på au pair, 3) skaff deg en jobb der du kan delegere arbeidsoppgavene til underordnede.”

Andre råd gutta i reportasjen kommer med er ”få deg en hobby utenfor hjemmet” (regissør og tidligere Big Brother-vinner Lars Joakim Ringom), ”vær sosial og be venner på fest eller middag” (Aksel Braanen Sterri), og ”bruk tiden som ikke finnes”, altså klem inn en joggetur mellom to kveldsmøter eller kjøring av unger til og fra fritidsaktiviteter (Storebrand-direktør Rune Hørnes). Enda flere punkter å føre inn på lista, altså.

Men er ikke nettopp problemet at denne lista allerede er for lang? Aftenpostens reportasje handler egentlig om hvorfor kvinners sykefravær øker mer enn menns. Det er et interessant spørsmål, og en rekke mulige årsaker belyses i saken.

Vi flinke piker må fri oss fra mange av de kravene og forventningene som stilles til oss, og som vi stiller til oss selv og hverandre.

Sosiolog Marianne Inez Lien mener at opplevelsen mange kvinner har av å dømmes hardere enn menn dersom huset er rotete og barna har møkkete klær, er reell. For det forventes fremdeles at kvinner har kontroll på hjemmefronten, mens menn er hovedforsørgere, selv om kvinnene også er i full jobb.

Det er dette som kalles ”dobbeltbyrden”. Noen snakker også om ”trippelbyrden”, der kravene til å være en vellykket kvinne i dag i tillegg innebærer å trene, se bra ut og ha en aktiv og sosial fritid.

Flink på feil måte
Et annet krav vi flinke jenter stadig oftere blir møtt med, er at vi ikke må være for flinke. En ting er at vi blir syke av det, men vi blir ikke spesielt suksessrike av det heller, skal vi tro gutta. Aksel Braanen Sterri liker ikke å bli kalt flink, men vil heller oppfattes som ”ambisiøs, smart og kunnskapsrik”. Det er nemlig så ”strebersk” å være flink, særlig på jentemåten.

”Ambisiøs, kunnskapsrik og smart” er liksom bare noe man skal være, uten å ta i for mye. Da hjelper det selvsagt med en privilegert bakgrunn fra overklassen eller øvre middelklasse, helst med foreldre som lærer deg mer enn det skolebøkene kan. Da kan man se ned på de som er skoleflinke, fordi de bare ”lar seg styre av andres forventinger framfor sine egne”.

”Ambisiøs, kunnskapsrik og smart” er liksom bare noe man skal være, uten å ta i for mye.

Tilbake står vi, de flinke jentene fra middelklassen, med dårlige odds for å virkelig lykkes. Vi kan ta så mange mastergrader vi vil, likevel er det ikke nok. For ikke bare settes det en rekke krav til at vi også skal ta hovedansvaret for en vellykket familie, se bra ut og ha et aktivt sosialt liv. Selve flinkheten vår brukes nå også mot oss. Det at vi jobber hardt for å innfri det som forventes av oss, blir sett ned på og latterliggjort.

Vi flinke piker må fri oss fra mange av de kravene og forventningene som stilles til oss, og som vi stiller til oss selv og hverandre. En måte å gjøre det på, er å slutte å sammenlikne oss med andre, men forsøke å tenke at vi er bra nok som vi er. Da hjelper det ikke akkurat at A-magasinet kjører en gjeng privilegerte suksessrike menn opp i ansiktet på deg og forteller deg: ”Se på disse vellykkede mennene: Hvorfor kan du ikke være mer som dem?”

Innlegget er også publisert i Dagbladet 4. oktober 2014.