Høyre vil ta 670 millioner kroner ut av felleskassa og putte i lommene til de 189 milliardærene som troner øverst på bladet Kapitals liste over landets rike og mektige. Et skattekutt på 40 prosent for denne eksklusive forsamlingen.
Når milliardærer og skatteflyktninger samtidig finansierer Høyres valgkamp, er ikke helhetsbildet et vakkert syn for nordmenn flest. Men dette er ikke usosial rikmannspolitikk av og for overklassen, påstår partiet. Høyre har nemlig en helt annen begrunnelse for gaven til milliardærene.
Frynsete fikenblad
Fellespengene skal flyttes av hensyn til fellesskapet. Gaven til kapitalisten gjøres av hensyn til arbeideren. Høyre vil trygge arbeidsplasser som nå trues av tyngende formuesskatt. Pengedrysset skal både berge bedrifter og frambringe ny forskning og vekst.
Denne uka ble Erna Solberg kledd naken av tall fra Norges Handelshøyskole og en journalist fra NRK.
Denne teorien sier samtidig til egalitære nordmenn at vi kan ta det med ro: Selvsagt er også Høyre for likeverd og felles velferd! Partiet har bare noen nye ideer til hvordan vi når målet. Slik berger teorien om formuesskattens skadevirkninger Ernas bluferdighet, når velgernes blikk faller på forslag om å gi mer til de som har aller mest.
I fjor fikk fikenbladet noen stygge frynser, da VG fant sannheten om Høyres eksempler på hvordan formuesskatten truer norske bedrifter. Alle eksemplene viste seg å være bedrifter som gikk med overskudd i to eller tre av de siste tre årene. Ingen hadde redusert antall ansatte. Ikke en eneste eier måtte ta opp lån for å betale sin formuesskatt.
De tørre tallenes tale
Tross at eksemplene ble avslørt, holdt Høyre fast på sitt fikenblad. Men mandag denne uka ble Erna Solberg kledd naken av tall fra Norges Handelshøyskole og en journalist fra NRK.
Mens Høyre maner fram bilder av dommedag, viser de tørre tallene at skatten verken skaper «omfattende likviditetsproblemer eller andre utfordringer for bedriftene».
Som mange har fått med seg: En grundig studie av 70 720 små og mellomstore bedrifter, publisert i en ny masteroppgave ved Norges Handelshøyskole, viser at Høyre tar feil. Formueskatten rammer så å si ikke sårbare bedrifter, den treffer kapitaleiere med solid økonomi.
Mens Høyre maner fram bilder av dommedag, viser de tørre tallene at skatten verken skaper «omfattende likviditetsproblemer eller andre utfordringer for bedriftene». Konklusjonen er tydelig nok: «Vi finner dermed ikke grunnlag for å påstå at formuesskatten tapper bedriftene for kapital på en måte som hemmer verdiskapingen i norsk næringsliv.»
Etter Dagsrevyens intervju med Erna Solberg mandag, sto det klart at fikenbladet har falt. Det mest interessante var likevel det som kom til syne. Det skjedde i partilederdebatten samme kveld.
Stoler Høyres leder mer på sine egne, avslørte anekdoter enn på en grundig studie?
Der avfeide først Solberg studien av de 70 000 bedriftene som «en studentoppgave». Men NRK hadde snakket med en rekke professorer i økonomi også. De satte to streker under svaret i rapporten.
«Men bedriftene…»
Programleder Jarle Roheim Håkonsen utfordret Erna: «Alle professorene, da, som sier at det er ikke grunnlag for å si det Høyre sier?» Det var da vi fikk se hva Høyres leder har bak fikenbladet.
«Norske bedriftsledere sier veldig tydelig fra om dette,» svarte Solberg. «Og da synes jeg faktisk at å høre på de som sitter med beslutningene framfor en studentoppgave på handelshøyskolen, da tror jeg faktisk mest på de som har skoen på.»
Sier Høyres leder at hun tror mer på hva noen bedriftsledere sier, enn hva empirisk forskning finner? Stoler hun mer på sine egne, avslørte anekdoter enn på en grundig studie av regnskaps- og likningsdata for 70 000 bedrifter og eiere?
Det som kom til syne da teorien ble felt av fakta, var en ideologi med tilnærmet blind tiltro til rike menns meninger.
Ja, for det var ingen forsnakkelse. Programlederen spurte: «Det er vel ikke så rart at hvis du spør de som betaler om de synes det er bra eller dårlig, at de svarer slik? Og mange professorer har også satt to streker under dette svaret i denne rapporten ….» Erna svarte: «Men bedriftene … Bedriftene sier at…».
Og hva med økonomiprofessorene ved landets høyere læresteder? De avfeide Høyre-lederen med at de må ha en «teoretisk» tilnærming. For NHO har jo sagt noe annet.
Avslørt av fakta
Det som kom til syne da teorien ble felt av fakta, var en ideologi med tilnærmet blind tiltro til rike menns meninger. Når bedriftenes sjefer og eiere har sagt at det er sånn, så er det sånn. Uansett om forskning viser det motsatte.
Det finnes en plass for denne gammeldagse formen for autoritet, innen privat kontrollert forretningsvirksomhet. Eieren eier. Eieren bestemmer. Når han har sagt at det blir sånn, så blir det sånn. I forskning og politikk har vi andre spilleregler. Professoren kan for eksempel ikke anvende «styringsretten» mot upassende fakta.
Alt Erna trenger å vite, er at det er eierne og sjefene som «har skoen på» og da er det best for fellesskapet å gjøre som de sier.
Det vil skape en underlig situasjon hvis man bringer med seg «sjefen har rett»-kulturen fra visse bedrifter inn i demokratiets offentlige rom. Det er dette Høyre gjør. Når fikenbladet er borte, viser det seg at Erna Solberg ikke trenger noen skatteteori, likevel. Alt hun trenger å vite, er at det er eierne og sjefene som «har skoen på» og da er det best for fellesskapet å gjøre som de sier.
Medfødt maktarroganse
Tanken om at eierne vet best på vegne av alle oss andre har røtter tilbake til Høires konsekvente kamp mot allmenn stemmerett rundt forrige århundreskifte. Gammelmodig autoritær framstår også måten Høyre-topper imøtegår kritikk på.
«Det er sludder og vås,» sier Jan Tore Sanner i den ene saken. «Det er bare tull og skremsler,» sier han i den andre. En bok som utfordrer Høyres valgstrategi tildeler Sanner «terningkast null» og han sier den er så «kunnskapsløs» og «useriøs» at «det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet». Uten å peke på faktafeil.
Denne tonen hører ikke til i demokratisk debatt. Maktarroganse er visst medfødt hos enkelte Høyre-folk. De utvikler symptomene selv i opposisjon.
Artikkelen er også publisert i Dagbladet (17. august 2013).