Margaret Thatcher er utvilsomt den britiske politiker i nyere tid som har forårsaket størst splittelse. Blant sine tilhengere (og i egne øyne) var hun «jernladyen», en standhaftig leder som nektet å endre kurs. Blant sine motstandere var hun snarere «det helsikes kvinnfolket» eller som popgruppa Madness formulerte det: the blue skinned beast, «det blåhuda beistet». For ikke å snakke om de noe kraftigere skjellsordene som må ha blitt henne til del i Liverpools arbeiderforeninger eller på havna i Newcastle.
Lovet aldri et mirakel
Likevel vant Thatcher tre parlamentsvalg på rad, hver gang med økt velgeroppslutning. Og da hun til slutt måtte gå, var det hennes egen regjering, og ikke velgerne, som felte henne – splittelsen hun forårsaket, ble til slutt for sterk til å kunne veies opp av hennes økte politiske slagkraft. Sannheten om Margaret Thatcher er altså langt mer kompleks enn mange er villige til å innse.
Thatcher-regjeringens stadig mer radikale økonomiske politikk utover 1980-tallet stred mot sunn fornuft – snarere enn å føre landet på bedringens vei.
Thatcher kom til makta på et tidspunkt da skyene over øyriket var faretruende mørke. Utover på 1970-tallet hadde den økonomiske krisa ballet stadig mer på seg: Inflasjonen ble sterkere, veksten i BNP svakere, arbeidsløsheten økte og den ene streiken ble avløst av den neste. I 1976 måtte britene reddes av en krisepakke fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Akkurat dét kan sette perioden i perspektiv: Heller ikke i dag er det vanskelig å se for seg at en sterk leder med løfter om økonomiske mirakler vil kunne komme til makta, for eksempel i et hardt prøvet Italia eller Hellas.
Faktum er at Thatcher aldri lovet noe mirakel, selv om hennes motstandere liker å framstille det sånn. Før valget i 1979 lovet hun eksempelvis bare å tøyle fagbevegelsens makt og få økonomien i gang igjen. På de elleve årene som fulgte, fikk hun definitivt til det første – mest kjent i så måte er tvekampen i 1985 mot Arthur Scargill, lederen for gruvearbeidernes fagforbund, en kamp hun hadde forberedt nøye og fortjente å vinne, i det minste reint politisk. Tidlig i karrieren som statsminister vant hun dessuten stor popularitet for sin håndtering av Falklandskrigen; raslingen med imperiets gamle sabler bidro til å få henne gjenvalgt første gang i 1983. Det andre gjenvalget, i 1987, hadde mer å gjøre med at økonomien endelig viste tegn til bedring.
Radikal økonomisk politikk
Men langt fra alle nøt godt av framgangen. Nå, tjue år seinere, synes det som om Thatcher-regjeringens stadig mer radikale økonomiske politikk utover 1980-tallet stred mot sunn fornuft – snarere enn å føre landet på bedringens vei. Én ting er at flesteparten av de nye jobbene Thatcher hevdet å ha skapt, simpelthen var blitt flyttet fra offentlig til privat sektor. En annen er at den økonomiske veksten under Thatcher egentlig aldri oversteg 2,4 prosent, som var snittet under 1970-tallets angivelige «stagnasjon». Dette til tross for den monetaristiske hestekuren hun tvang britene gjennom for å bekjempe inflasjon, og til tross for strømmen av friske penger fra salg av nordsjøolje og fra finanssektoren – Thatchers øyensten.
Hennes politiske kurs har medført omveltninger som har vært til stor skade for Storbritannia.
Økonomien tok altså aldri det sjumilssteget forover som Thatcher lovet. Derimot har hennes politiske kurs (som i stor grad ble ukritisk videreført av Tony Blair og «nye» Labour i deres desperate forsøk på å bli gjenvalgt) medført omveltninger som har vært til stor skade for Storbritannia. Aller verst er de sosiale og økonomiske forskjellene som Thatchers politikk bidro sterkt til å øke.
Hva besto så denne politikken i?
Fire store endringer
For det første holdt Thatcher under mesteparten av 1980-tallet fast på at inflasjonen måtte ned – med økt arbeidsløshet som resultat.
For det andre holdt hun like fast på at staten måtte «bygges ned»: Hun røsket vekk statlige sikkerhetsnett og oppfordret folk til i større grad å ta ansvar for egen velferd. De offentlige utgiftene var på vei ned også før Thatcher kom til makta, men under henne ble de kraftig krympet. Nettoinvesteringer i offentlig sektor falt fra ca 6 prosent på midten av 1960-tallet til 1,3 prosent i perioden 1985 til 1995.
Den rikeste prosenten av befolkningen doblet sin andel av landets inntekter: fra rundt 6 prosent i 1980 til rundt 13 prosent i 2000.
For det tredje la hun uhemmet til rette for finanssektoren. Mest kjent i så måte var det såkalte «Big Bang» i 1986, da de britiske bankene ble deregulert over natta. Gevinstene i sektoren tok seg godt ut på budsjettbalansen og fikk det til å se ut som Thatchers økonomiske politikk ga fornyet produktivitet. I virkeligheten endte overskuddet stort sett på selskapenes utenlandske konti og ga null i skatteinntekt.
For det fjerde kuttet hun hardt i toppskatten (fra 83 prosent i 1979 til 40 prosent i 1988) for ytterligere å stimulere pengeøkonomien, men også for å tekkes en voksende middelklasse. Dette hadde Thatcher råd til delvis på grunn av det kunstig høye budsjettoverskuddet som glinset av nordsjøolje-profitt og fete finansoverskudd. Men fordi viljen til inntektsutjevning over skatteseddelen var så lav, doblet den rikeste prosenten av befolkningen sin andel av landets inntekter: fra rundt 6 prosent i 1980 til rundt 13 prosent i 2000 – den høyeste andelen i hele etterkrigstiden.
Økt sosial ulikhet
Konsekvensene av denne politikken kan oppsummeres i to punkter:
For det første har forskjellene økt kraftig, en utvikling som kan spores tilbake til Thatchers maktovertakelse, men som har fortsatt fram til i dag – om enn i lavere takt. Denne effekten av Thatchers politikk blir tydelig om man for eksempel sammenlikner graden av sosial ulikhet i Storbritannia, Sverige og USA fra 1960 til i dag. I 1960 var Storbritannia på nivå med Sverige, med en ulikhet på rundt 27 prosent (målt med Gini-koeffisienten, en skala der verdien 0 tilsier full økonomisk likhet og 100 en situasjon der én person får all inntekt), mens USA – som var rystet blant annet av borgerrettsbevegelsen – lå etter, med 34 prosent. I de femti årene som fulgte, har ulikheten i Storbritannia økt jevnt og trutt til den i 2008 var 36 prosent, på nivå med USA, mens Sverige har klart å krympe den ytterligere, til under 25 prosent.
Det blir misvisende å snakke om «Storbritannia i forfall». Vi bør heller snakke om hva som «felte Storbritannia»: nemlig en rekke konkrete politiske tiltak, satt ut i livet først av Thatcher.
For det andre har økte forskjeller mellom fattig og rik i seg selv forsterket mange andre sosiale og økonomiske problemer som rir Storbritannia. Ulikhet var for eksempel én viktig årsak til opptøyene som herjet landet i fjor sommer (sommeren 2011, red. anm.). Og som vist i den kritikerroste boka Ulikhetens pris (The Spirit Level) av Wilkinson og Pickett, rammer ulikheten samfunnet også på andre måter. I Storbritannia har den blant annet ført til et betydelig privat gjeldsnivå. Faktisk er nivået høyest i Europa; ikke så rart, gitt at 55 prosent av alle utstedte europeiske kredittkort innehas av briter.
Det blir derfor misvisende å snakke om «Storbritannia i forfall», slik statsminister David Cameron ynder å gjøre. Vi bør heller snakke om hva som «felte Storbritannia»: nemlig en rekke konkrete politiske tiltak, satt ut i livet først av Thatcher, og deretter – i mange tilfeller – av hennes etterfølger John Major, ja til og med av Blair og Browns Labour-regjeringer. I den forstand kan selv en så splittende figur som Margaret Thatcher med en viss rettferdighet sies å ha fungert samlende: Hun har fått begge sider av det politiske spektrum til å underkaste seg en politikk som oppmuntrer til privat rikdom, og som godtar forskjeller. Det er dette som er thatcherisme – den sanne arven etter Margaret Thatcher.
Teksten er oversatt fra engelsk av Cato Fossum. Den er tidligere stått på trykk i Dagbladet (20. januar 2012).