40 år med Frp – so what?

I helgen ble FrPs 40-årsjubileum markert av omkring 200 lokallag omkring i hele landet, men det er først i dag at partiet har eksistert i nøyaktig 40 år.

Veldig kort fortalt er historien om FrP en historie om et av Europas aller mest suksessrike høyrepopulistiske partier. Ja, partiet er faktisk blant de mer vellykkede nye partiene etter krigen overhodet. Størst på høyresiden to stortingsvalg på rad, stadig flere lojale velgere og en relativt profesjonalisert og slagkraftig organisasjon – det er intet mindre enn imponerende. Partisuksess kan imidlertid også måles med andre kriterier enn velgeroppslutning. Mest nærliggende er det å vurdere partiets betydning for den politiske og samfunnsmessige utviklingen. Med utgangpunkt i en slik forståelse må FrPs suksess sies å være noe mer begrenset.

1. Holdninger. Partiet kan neppe sies å ha vært en opinionsskaper. Det er i hvert fall ingen klar tendens til at folk i Norge er blitt mer skeptiske til innvandring, selv om det skal sies at noen indikatorer fra valgundersøkelsene peker i den retning. SSBs årlige undersøkelse viser for eksempel at samtidig som det fortsatt finnes en relativt stor innvandringskritisk opinion (omkring 1 av 3), har befolkningen blitt mer positive til innvandring og innvandrere langs en rekke indikatorer. I perioden 2002 til 2012 steg andelen som er enige i at «innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge» fra 63 til 73 prosent, mens andelen som er enige i at «innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv» steg fra 64 til 80 prosent. Til og med på det mer personlige plan går utviklingen i en mer liberal retning: Andelen som sier det vil være ubehagelig med en innvandrer som svigerdatter eller svigersønn har sunket fra 2 av 5 til 1 av 4 i løpet av det siste tiåret. Tall fra Norsk monitor antyder tilsvarende utviklingstrekk hva gjelder holdninger til kulturelle, økonomiske og religiøse aspekter ved en økende innvandrerbefolkning.

2. Politiske konfliktlinjer. Manglende opinionskaper-effekt til tross, partiet har definitivt vært en agendasetter. Av særlig betydning er naturligvis partiets politisering av innvandrings- og integrasjonsområdet. For selv om partiets retorikk ikke har medført at flere velgere har blitt skeptiske, må FrP – delvis sammen med en tabloid presse – åpenbart kunne tilskrives (den tvilsomme, vil noen hevde) æren for å ha gjort innvandrings- og integrasjonspolitikk til et sentralt tema i norsk politikk og norske valgkamper. Det hele begynte i med Hagens opplesning av det såkalte «Mustafa-brevet» (som senere viste seg å være forfalsket) i opptakten til lokalvalget i 1987. Og det var denne instrumentelle utnyttelsen av en latent fremmedfrykt som brakte partiet over ti prosent for første gang.

3. Regjeringsdannelse. Til tross for at FrP har trukket en del venstresidevelgere over til høyresiden, har den politiske avstanden mellom partiet og de borgerlige sentrumspartiene vanskeliggjort snarere enn muliggjort etableringen av en stabil høyreorientert regjering. I en rekke andre land (Østerrike, Danmark, Nederland og Italia) har støtten fra høyrepopulistiske partier vært med å fargelegge Europa blått, det vil si å bringe et (liberal-)konservativt parti tilbake til regjeringsmakten. I Norge har vi (foreløpig) ikke sett en slik utvikling. Paradoksalt nok – tvert imot! Det var takket være FrPs to stemmer at Willochs andre regjering måtte rydde seg ut av regjeringskontorene i 1986, at Ap og Brundtland kom tilbake til makten. FrP hindret også Høyres Rolf Presthus i å bli statsminister i 1987. Senere har FrP vært budsjettpartner ved en rekke anledninger (se lenger ned), men ved valgene i nyere tid – 2005 og 2009 – kan man godt argumentere for at FrP bidro til å skape et inntrykk av «kaos» på borgerlig side og dermed indirekte til å gi de rødgrønne partiene regjeringsmakten. Og selv om den generelle tendensen er at FrP i stadig mindre grad blir uglesett av Høyre, KrF og Venstre, er det fortsatt stor uenighet i saker som offentlig pengebruk, skattelette, bistand, miljøvern, innvandring og kriminalitetsbekjempelse.

4. Direkte maktutøvelse. FrP har i liten grad hatt direkte maktutøvelse. Partiet har som kjent aldri sittet i regjering og heller aldri vært et formelt støtteparti for en høyreorientert regjering slik som Dansk Folkeparti var for VK-regjeringen i Danmark (2001-2011). Det nærmeste vi kommer en slik posisjon er partiets tre budsjettforlik med Bondevik II-regjeringen. Akkurat hvor mye gjennomslag partiet hadde i disse forhandlingene bør nok studeres nærmere, men noe er allerede kjent:
• I 2001 satte FrP noe overraskende ned foten for Høyre-initiert salg av statlige eierandeler i syv store statlige selskaper. FrP var ikke prinsipielt mot nedsalg av aksjer, men opptatt av at det skulle skje på «en ryddig og profesjonell måte» (Siv Jensen, DN 21.11.01) og av at selskapene ikke skulle overtas av utenlandske eiere (Aftenposten 02.12.01). Eierandelen i flere av disse selskapene har imidlertid blitt betydelig redusert senere, også av den rødgrønne regjeringen.
• FrP har sørget for større bevilgninger til eldre og syke. I 2001 sørget partiet for å fjerne egenandelen på medisiner til eldre og uføre. Også i 2002 var de eldre og syke som ble utropt til budsjettvinnere etter at FrP har fått plusset på 6,3 milliarder på statsbudsjettet (Bergens Tidende, 23.11.02). For eksempel fikk FrP gjennomslag for «prinsippet om lik pensjon for ektepar og samboende».
• Som bilistenes parti har FrP arbeidet for økt satsning på samferdsel.
• FrP har presset gjennom ytterliggere skattelettelser, reduksjon av arveavgiften og tonnasjeavgiften (for rederiene) og lavere brennevinsavgifter (100 millioner i 2002)
• FrP har sikret statsstøtte til den islamkritiske organisasjonen Human Rights Service (HRS) mot både departementenes og regjeringens vilje.

Lokalt har FrP kun hatt et relativt begrenset antall ordførere (gjennombruddet kom med 13 ordførere etter valget i 2003). Partiet har imidlertid deltatt i styringen av våre to største byer, Bergen (siden 2007) og Oslo (i perioden 1990-1992, 2000-2011), og i begge byer har partiet medvirket til en fjerning eller nedtrapping av eiendomsskatt. FrP har dessuten brukt sin makt i Oslo til å kompensere for den rødgrønne regjeringens halvering av den offentlig støtten til den allerede nevnte organisasjonen HRS.

Ser vi mer generelt på FrPs politikk lokalt tyder ulike analyser på at partiet prioriterer sine kjernesaker som og motstand mot asylmottak, selv om det også finnes eksempler på såkalt lokal pragmatisme (f.eks. i spørsmålet om hvorvidt kommunene har eiendomsskatt). Det er også interessant å merke seg at det er få FrP-styrte kommuner igjen på den såkalte  ROBEK-lista, et register over kommuner og fylkeskommuner som er i økonomisk ubalanse. Unntak finnes imidlertid: FrP-ledede Stranda kommune beveget seg i 2010 raskt mot gjeldstoppen etter det mange beskrev som en uansvarlig, økonomisk poltikk.

5. Politiske motstandere. FrP største påvirkning på norsk politikk har sannsynligvis gått gjennom andre partier, og da først og fremst Ap og Høyre. Det er i og for seg ikke så overraskende ettersom det er disse to partiene som har tapt desidert flest velgere til det nye partiet ytterste høyre fløy. Analyser av innvandrings- og integreringspolitikken til disse to partiene viser f.eks. at både Ap og Høyre har beveget seg i mer restriktiv retning de siste tiårene. Samtidig er det verdt å minne om at ingen av disse partiene har adoptert FrPs altoverskyggende problemfokus eller fryktmentalitet (at innvandringen skulle være en alvorlig trussel mot norsk kultur), og det er fortsatt stor forskjellig mellom Ap og FrP hva gjelder viljen til å bruke økonomiske ressurser på ulike integrasjonsfremmende tiltak. Betydningen av FrP blir likevel tydelig hvis vi sammenligner med den svenske utviklingen. Her har fraværet av et innvandringskritisk parti medført at alle partiene har opprettholdt en meget liberal innvandrings- og integrasjonspolitikk. Utvikling etter Sverigedemokraternas inntog i Riksdagen i 2010 viser imidlertid at også i Sverige finnes det krefter innenfor det konservative partiet (Moderaterna) som ønsker en mer restriktiv linje.

På kontoen for FrPs påvirkning på politiske motstandere – i det minste retorisk – kunne vi også legge til KrFs dreining i en mer pro-israelsk retning under Dagfinn Høybråten. Kanskje var det et forsøk på å demme opp for det som inntil 2005-valget hadde vært en tiltakende velgervandring fra KrF til FrP?

En helhetlig vurdering av FrPs betydning for norsk politikk og samfunnsutvikling handler i ytterste konsekvens om å forsøke å forestille seg hvordan Norge ville vært i dag uten partiets 40 år lange tilstedeværelse. Det er ingen enkel oppgave. Sannsynligvis ville innvandringsrelaterte problemstillinger i mindre grad preget den politiske debatten. Sannsynligvis ville noen innvandrere følt seg hakket mindre mistenkeliggjort. Sannsynligvis ville noen av partiene ført en mer liberal innvandringspolitikk, men det er neimen ikke sikkert.

Denne analysen over Frps innflytelse må uansett betraktes som en foreløpig skisse.

Det er gjennom regjeringsdeltakelse at partier virkelig får muligheten til å sette sitt preg på samfunnsutviklingen, og den muligheten får FrP først dersom de rødgrønne taper flertallet til høsten. Ingen skal betvile FrPs vilje til å endre på saker og ting. Som nestor Carl I. Hagen sa i gårsdagens søndagsavis på NRK P2: «Vitsen med å få et regjeringsskifte må jo være å få en ny politikk. Og det er derfor vi sier at det blir ikke noe ny politikk uten at Fremskrittspartiet gjør et godt valg og får betydelig innflytelse».