Hillary Clinton vant nominasjonsvalget. Hvordan vil Bernie Sanders manøvrere seg videre?

Etter å ha fulgt en intens valgkamp i California kom det foreløpige høydepunktet på valgnatta. I løpet av fem dager med valgkamp overvar jeg to av Sanders etter hvert så berømte valgmøter. Utrolige opplevelser. Men ingenting var sterkere enn å delta på valgvake i Oakland. Resultatene fra New Jersey, North og South Dakota, Montana, New Mexico og California var ikke som man hadde håpet på, og folk var skuffa. Men da storskjermene viste Sanders tale, endret stemningen seg fundamentalt. Den mangfoldige gjengen av aktivister viste kampglød som aldri før.

For dem som jeg har møtt på reisen, er det ikke et alternativ å gi seg. For dem er det ikke nok med en fortsettelse av dagens politikk. De ønsker seg en ny progressiv agenda. De vil at bankene skal måtte ta ansvaret for finanskrisa. De vil skattlegge finanstransaksjoner, slik at spekulasjon blir mindre attraktivt, samtidig som det genererer store skatteinntekter. De vil ha et helsevesen som inkluderer alle. De vil ha et utdanningssystem som ikke diskvalifiserer på bakgrunn av lommebok, og som hindrer at unge havner i gjeld. Mange steder i USA har man allerede kjent konsekvensene av klimaendringer. Det er ikke lengre nok for unge amerikanere at politikerne anerkjenner utfordringen. De krever seriøse tiltak. De er lei av å bli sendt ut for å slåss i meningsløse kriger, samtidig som det ikke finnes penger til å bekjempe fattigdom på amerikansk jord.

De Grønne – et reelt alternativ?
Sanders er presidentkandidaten de unge og progressive har ventet på. Da han ikke vant flertallet i Demokratenes primærvalg, betyr det at både han og velgerne må ta noen vanskelige valg. På den ene siden har man en kandidat som Sanders er svært enig med, nemlig Jill Stein i De Grønne. Hun har allerede tilbudt å gi bort kandidaturet sitt til Sanders. Problemet er at det amerikanske partisystemet gagner de to største partiene, og en Sanders/Stein-stemme utenfor Demokratene kan fort kun bli en proteststemme. Det er nemlig ikke slik som i Norge, hvor partiene får tildelt parlamentarikere proporsjonalt ut fra valgresultat.

Sanders kan fort «stå ansvarlig» for valget av Donald Trump.

Mens Clinton er svært populær blant eldre registrerte demokratiske velgere, er Sanders langt mer populær blant de uavhengige. Over 40 prosent av amerikanerne definerer seg i dag utenfor de to store partiene. Derfor tror mange at Sanders kan vinne utenfor Demokratene. Men risikoen er høy. Sanders kan fort «stå ansvarlig» for valget av Donald Trump. Det kan knekke den progressive bevegelsen. Noen av Clintons rådgivere hvisker allerede til pressa at Sanders er en ny Ralph Nader. Han var uavhengig kandidat i 2000 – året da Al Gore (feilaktig) tapte hårfint mot George W. Bush. Nader fikk av mange skylda for Bush sin første presidentperiode. Sanders’ uttalelser tyder på at han selv tar kampen internt i Demokratene. De siste par månedene har han likevel ikke vært like klar som før. I flere intervjuer der han har blitt spurt om han vil stille for De Grønne, har han svart at han jobber for å vinne den Demokratiske nominasjonen. Tidligere har han avfeid muligheten mer direkte.

Så er spørsmålet hvordan Sanders selv forholder seg til sine aktivister når han nå etter alt å dømme ikke blir Demokratenes presidentkandidat. En tredel av hans velgergruppe vil ikke under noen omstendighet stemme på Clinton. En tredel er usikre på hva de vil gjøre, mens den siste tredelen vil stemme på henne for å slippe Trump. Motstanden mot Clinton er hovedsaklig politisk basert. Men valgkampen hennes har ødelagt mye av den potensielle tilliten hun kunne fått hos Sanders’ støttespillere.

En tredel av hans velgergruppe vil ikke under noen omstendighet stemme på Clinton.

Clinton vant
Clinton vant Demokratenes nominasjonsvalg. Det kan ingen ta fra henne. Men hun tapte valgkampen. På tross av at hun startet som Demokratenes mest profilerte kandidat, og selv om hun som kvinnelig kandidat burde hatt stor appell blant unge, endte valgkampen opp som en stor skuffelse for den tidligere utenriksministeren og førstedamen.

For mens hundretusenvis strømma til folkemøtene til den på forhånd ukjente Sanders, skapte aldri Clinton de store bølgene av entusiasme. En sentral strategi i konkurransen med Sanders var å kalle hans visjoner for urealistiske. Mens slike argumenter sannsynligvis traff en del eldre velgere, fungerte det som gift mot unge. Årets valgkamp har vist hvor viktige de unge er i moderne valgkamp, både ved å bruke sosiale medier, og ved sin fulle dedikering til valgkampen. Når Clinton forteller amerikansk ungdom at de også i framtida må forberede seg på luselønn, er det sjanseløst å senere mobilisere denne gruppa.

Ungdommen sinte på Clintons drittpakker
Amerikansk ungdom er redde for at Donald Trump kan vinne. Samtidig er de usikre på om skaden han vil gjøre de neste fire årene, er verre enn åtte år med Clinton. Samtidig som de viser til klare uenigheter mellom dem og Clinton, er de også synlig provoserte over hvordan hun har drevet valgkamp mot Sanders.

En ting er at Clinton har dyssa ned håpet om forandring. En annen ting er hvordan hun har drevet skitne reklamekampanjer mot Sanders, uten at han har drevet slike kampanjer mot henne. Dessuten har hun vridd sannheten så langt mot løgn at hun for mange har blitt uspiselig. For eksempel fortalte hun under presidentdebatten i Michigan at hun stemte for pakken som reddet bilbransjen fra finanskrisa, mens Sanders stemte mot. Sannheten er at Sanders stemte for å redde arbeidsplassene hver gang han hadde muligheten til det. Det Clinton snakka om, var en redningspakke for bankene, som senere ble endret til også å gjelde bilindustrien. Sanders stemte mot å redde bankene.

Journalist i avisen Daily Beast, Olivia Nuzzi, skrev etter California-valget om hvordan hun valgte å ikke bry seg om de såkalte sinte unge «Bernie bros», fordi ideen kom fra Clinton-kampanjen selv. I hele valgkampen har pressa brukt mye tid på å stemple Bernie-aktivistene som hvite mannssjåvinister, basert på nettroll på Twitter og Facebook. Og så klart må man bekjempe nettroll i alle leire. Men her er det tydelig en svertekampanje uten politisk innhold fra den ene kampanjen mot den andre.

Svertekampanjen fortsatte under statskonvensjonen i Nevada. Møteledelsen hadde på forhånd laget et forslag om at alle avgjørelsene på møtet skulle vedtas muntlig(!). Møteleder avgjør hva som får flertall. Den udemokratiske praksisen ble vedtatt en halv time før møtestart(!). Dagen ble fylt opp av kaos og protester. Sannheten er at demokratiske prinsipper ble brutt en etter en. Men kjente støttespillere for Clinton, som Harry Reid og Barbara Boxer, spredte usannheter om at Sanders-supporterne opptrådte voldelig. Det finnes en video som viser at en person holder oppe en stol i et par sekunder. Det er det nærmeste vold de 2000 delegatene til Sanders utøvde.

Lista er lang over grunner til hvorfor Sanders’ aktivister er misfornøyde med behandlinga fra Clinton-kampanjen.

Noen håper fremdeles at Clinton vil få en alvorlig tiltale i e-postsaken.

Mobiliseringen for forandring fortsetter
Jeg har møtt mange som sier det er utenkelig å stemme på Clinton. Disse går under navnet #bernieorbust. For dem er totalpakka ved å stemme på henne for tung å bære. De vil ikke velge en aggressiv hauk. De vil ikke stemme på en presidentkandidat som på urettmessig vis har motarbeidet deres egen kampanje.

Noen håper fremdeles at Clinton vil få en alvorlig tiltale i e-postsaken. Men en ting er sikkert, alle som får det til, planlegger å reise til Philadelphia. Demokratenes landsmøte vil foregå i tidsrommet 25. til 28. juli. I dagene før møtet vil tusenvis marsjere fra ulike byer til landsmøtet. Den største marsjen kalles for DC TO DNC, og vil starte i hovedstaden. Her er det ventet at flere kjendiser vil delta, som Rosario Dawson og Danny DeVito. Når marsjene samles i Philadelphia, er planen å samle så mange tusen mennesker at de ikke kan bli ignorert. Om det kan få landsmøtet til å velge Sanders, er lite sannsynlig. Men det kan presse landsmøtet til å lytte til deres viktigste saker.

Sanders vanskelige valg
Det som nå blir spennende, er hvordan Sanders manøvrerer seg videre. Det er to ting han på papiret ikke kan finne på. Det ene er å stille som presidentkandidat utenfor Demokratene. Det andre er å stille seg helhjerta bak Clinton. Gjør han det siste, vil integriteten hans i kampen mot etablissementet knekke fullstendig. Det mest sannsynlige er at han stiller seg bak Clinton fordi hun er bedre enn Trump, men under visse premisser. Det kan for eksempel være seier i viktige saker. For eksempel kan Clinton love utnevnelse av en høyesterettsdommer som lover å stemme ned Citizens United, loven som gir selskaper lov til å støtte politikere økonomisk gjennom super-PACs. Slik kan han vise lojalitet til partiet. Da kan tanken være å vinne det Demokratiske partiet på sikt. For eksempel kan Sanders med sin popularitet jobbe for å bli majoritetsleder i senatet.

Det andre alternativet er at Sanders mobiliserer gjennom en ny organisasjon utenfor Demokratenes partistruktur. Organisasjonens første mål kan være å overvinne Trump. Under valgkampen kan han fortsette å reise rundt og treffe velgere, og samtidig rekruttere til sin nye organisasjon. Den kan til slutt bli en protest- og lobbyorganisasjon som krever makt i Demokratene, med lærdom fra Tea Party-bevegelsen. Eller de kan planlegge organisasjonen som en start på et nytt progressivt parti. Men kan et nytt parti bli så kraftfullt at det knuser topartisystemet?

Skuespiller Susan Sarandon fortalte meg at bevegelsen bak Sanders er «a movement, not a moment».

Hva som er det riktige valget, er vanskelig å si. Sanders og teamet hans må ta mange faktorer i betraktning. En ting er Bernie or bust-velgerne, som tross alt er viktige velgere å få med seg videre. En annen ting er alle de progressive kandidatene som har stilt seg bak Bernie Sanders, og som jobber det de kan for å forandre Demokratene fra innsiden.

Skuespiller Susan Sarandon fortalte meg at bevegelsen bak Sanders er «a movement, not a moment». Sanders har over ti millioner primærvalgsvelgere i ryggen, og enda flere som ikke har hatt stemmerett. Men skal bevegelsen leve videre, og operere noenlunde enhetlig, må Sanders tråkke forsiktig og riktig. Det er ingen lett oppgave. På valgvaken i Oakland var det i hvert fall ingen tvil. Deres politiske revolusjon er ikke over.

Reidar Strisland er samfunnsgeograf på plass i Los Angeles.