Venstrepopulismens vidunderlige verden

Nord-norsk landskap. Foto: Vincent

Det nylig avholdte EU-parlamentsvalget viste at de høyrepopulistiske partiene har vind i seilene i Europa. I Norge har partiene til venstre for Arbeiderpartiet stadig lavere oppslutning blant folk flest. Som et svar kommer det krav fra stadig flere hold om en tydeligere populistisk innretting fra venstre. Kan den norske venstrepopulismens idéhistorie gi noe drahjelp?

I 2007 brukte Siv Jensen sin 1. mai-tale til å proklamere at hun var «stolt over å være leder av et populistisk parti». Høsten 2013 brukte Jensen Frps vei mot regjeringsmakt til å bortdefinere den samme populismen fra partiets grunnlag. I den anledning kunne Dagbladet-kommentator Andreas Hompland fortelle at populisme på norsk er et fenomen som oppsto på venstresida, med henvisning til miljøer som Populistiske arbeidsgrupper (PAG) i Bergen og sentrale verker fra Ottar Brox og Hartvig Sætra på 60- og 70-tallet.[1]

Hvis man søker etter verk med populisme i tittelen hos Deichmanske bibliotek er de tre eldste treffene Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra (1971), Politikk. Bidrag til populistisk argumentasjon av Ottar Brox (1972) og Norsk populisme av PAG (1972). Allerede i 1966 skrev Brox’ Hva skjer i Nord-Norge? En studie av norsk utkant-politikk (1966), hvor populismebegrepet ble introdusert. Brox skrev seinere at «[d]et er vel undertegnede som har ansvaret for at populismebegrepet er kommet i bruk i den norske samfunnsdebatten»[2].

Det umiddelbart slående ved en lesning av disse bøkene er at en god del av standpunktene står i relativt skarp motsetning til det mange vil assosiere med venstrepopulismen og dens talspersoner i dag.

Verdikonservativ økopopulisme
Der SU-leder Andreas Halse har tatt til orde for å la industrien utnytte naturressursene som er tilgjengelig[3] og bruke norsk kraft til norsk industri[4], bekymrer Brox seg for tøylesløs industriell utnyttelse[5] og Sætra vil ta energi fra kraftkrevende industri.

Tidligere SV-statssekretær og forfatter av boka Høyrepopulismens hemmeligheter, Ketil Raknes, vil nok heller ikke la seg begeistre av det uttalt marxistiske grunnlaget disse verkene bygger på.

Selverklært venstrepopulist og feministisk skribent Malin Lenita Vik har tatt til orde for å gjøre det enklere å leve liv utenfor de tradisjonelle samlivsformene[6]. Ottar Brox definerer populismen som verdikonservativ («vi aksepterer og anerkjenner de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet». Det er de «konservatives» støtte til storkapitalen som truer disse verdiene[7]), og skisserer en utvikling hvor lokalsamfunn bygd på kjernefamilien står helt sentralt. En viss kollisjonskurs altså.

Tidligere SV-statssekretær og forfatter av boka Høyrepopulismens hemmeligheter, Ketil Raknes, vil nok heller ikke la seg begeistre av det uttalt marxistiske grunnlaget disse verkene bygger på.

Selv om dette kompliserer bildet noe, kan det også bety at det finnes et grunnlag for en mangfoldig populisme. Samtidig er det ikke noe særlig potensiale for en mer tverrpolitisk populisme å spore her. Høyrepopulisten Per Sandberg vil nok, i tillegg til de nevnte posisjonene over og – mer til, ikke kjenne seg igjen i venstrepopulisten Brox’ «minst mulig politi i gatene, mest mulig sosial kontroll i lokalsamfunnene.»

Ulikt miljøengasjement
Brox’ Hva skjer i Nord-Norge? Var altså første bok ut, og er dermed premissleverandør for det som fulgte etter. Dette kommer spesielt til syne i Hartvig Sætras Populismen i norsk sosialisme.

Dette er allikevel to relativt forskjellige verk. Forskjellene kommer delvis naturlig av at Hva skjer i Nord-Norge? er en evaluering av – og et alternativ til – Nord-Norgeplanen (NNP – utbyggingsprogrammet for Nord-Norge[8]). Det er en dybdestudie av lokalsamfunn på bygda i nord og fiskerbøndenes situasjon og muligheter, men samtidig, som Brox skriver i forordet «et forsøk på å belyse mer generelle problemstillinger. Hva slags samfunn er vi i ferd med å skape?». Populismen i norsk sosialisme er en debattbok som tar for seg utdypende innspill til videre utbygging av populistiske samfunnsideer.

Selv om bærekraft i en eller annen form står sentralt hos begge, er Sætras omdreiningspunkt oftere miljø, ikke menneskers levekår.

Innholdsmessig er det også et relativt stort sprik. Der Brox er sosiolog, skriver Sætra som biolog. Dette er lett å se i vektleggingen av temaer. Selv om bærekraft i en eller annen form står sentralt hos begge, er Sætras omdreiningspunkt oftere miljø, ikke menneskers levekår. Det kommer blant annet til uttrykk i et syn om at all politisk tenkning og handling må ta utgangspunkt i økologien, og i en rangert populistisk prioriteringsliste for framtida:

  1. Global balanse i den menneskelige økologien
  2. Desentralisering av makt
  3. Pluralistisk samfunnsmønster
  4. Økonomisk og teknologisk vekst (så lenge denne ikke kommer i strid med punkt 1-3).

Dette er en framstilling og språkbruk som minner mer om MDG og venstrepartienes aller mest miljøengasjerte frontfigurer, enn om de som den siste tida har ivret mest for venstrepopulisme. Sætra spissformulerer dette ståstedet når han skriver at «[t]idligere menneskelige kamper for politiske endringer har skjedd med von om bedre materielle vilkår. Det som trengs nå er mindre materielt forbruk og redusert komfort.»

Brox har en litt annen tilnærming, når han påpeker at økonomisk vekst er et tilslørende begrep, hvis det er en vekst som reduseres i det vi alle får det bedre.[9]Her står det altså mellom at «alle får det bedre» og «redusert komfort». Som i det minste må sies å være et møte mellom det halvfulle og det halvtomme glasset, om ikke et uttrykk for en dypere politisk motsetning. Sætra tar også til orde for nettopp plikten til å være pessimist i spørsmål om miljø og mat. Da mener han nok at man må ta utgangspunkt i føre var-prinsippet, men kanskje begrepsbruken også påvirker humøret?

Sætra kritiserer miljøaksjoner som ikke stiller tydelige alternativ hva gjelder sysselsetting, og han vil bruke populismen til å forene miljø, arbeidsplasser og demokrati.

Samtidig skiller Sætra seg skarpt fra den mest idealistiske, lettvinte eller fundamentalistiske naturverner, med sin kritikk av alt som smaker av alibier og symbolpolitikk i miljøsammenheng. Fra saker som politikerne har «prata i hel», til ungdomspartier som grønnvasker moderpartiet sitt.

Han kritiserer miljøaksjoner som ikke stiller tydelige alternativ hva gjelder sysselsetting, og han vil bruke populismen til å forene miljø, arbeidsplasser og demokrati: «I dag er det en katastrofe for mange om en bedrift som forurenser og ikke klarer utgiftene til renseanlegg, må innstille, fordi det ikke finnes alternative arbeidsplasser på stedet. I et populistisk samfunn vil samfunnet kunne etablere ny produksjon til erstatning for den som nedlegges».

Det er også et miljøengasjement her som går som hånd i hanske med andre, mer åpenbare populistiske kampsaker, som når det pekes på økologisk utarming som følger av økt produksjon og konsumpsjon, økt arbeidspress, stress- og helseproblem på arbeidsplasser, trafikkproblem og -ulykker, eksos og pendlerproblem.

Også når det kommer til spørsmålet om utdanning har Brox’ og Sætra noe forskjellig fokus. Brox’ mål er at det skal være færre grunner til å velge en akademisk karriere framfor dreiebenken eller fiskebåten[10] «, og skriver at «[d]e lange køene utenfor skoleportene kan ikke oppfattes som tegn på stor tørst etter kunnskaper, men som et tegn på at alternativene til utdannelse er blitt relativt dårligere.»[11]

Sætra fokuserer på å få biologi inn som forberedende prøver i alle høyere læreinstitusjoner, slik at ingen kan komme inn i høyere stillinger uten grundig kjennskap til grunntrekkene i den globale økologien. Altså utdanning som en nøkkel for å løse større samfunnsproblemer.

Felles grunnlag
Så er egentlig denne populismen alt og ingenting? Eller går det an å trekke ut noen fellestrekk i bunn av de ulike retningene? La oss se litt på hvordan populisme beskrives på et mer generelt plan i de ulike bøkene.

Sætra skriver at arbeidsfolk som førende kraft i samfunnsendringer står sentralt i den populistiske sosialismen.

Brox forklarer at han står for et samfunnssyn «som først og fremst bygger på et ønske om at samfunnet skal fungere best mulig til fordel for arbeidsfolk, enten disse er sjølsysselsatte eller lønnsarbeidere.»[12]Sætra skriver at arbeidsfolk som førende kraft i samfunnsendringer står sentralt i den populistiske sosialismen. Han presiserer samtidig at en tradisjonell klasseinndeling blir upresis, ikke fordi hovedmotsetninga innenfor et samfunn ikke står mellom arbeid og kapital, men fordi fiskeren med egen sjark og bonden på egen gård, står i samme posisjon ovenfor storkapitalen, som bygningsarbeideren og kontoristen, og småprodusenten innenfor primærnæring har samme forhold som arbeiderne i industrien.

Det er først i siste kapittel av Hva skjer i Nord-Norge?, under tittelen «Ideologi og strategi i økonomisk planlegging» at begrepet populistisk blir tatt aktivt i bruk, men Brox oppsummerer her at del I i boka (studier av Nord-Norge under NNP) er å forstå som en framstilling av teknokratiet, og del II (Alternativ til NNP) er populistisk. To former for utviklingsstrategier, som bygger på to ulike virkelighetsoppfatninger, i følge Brox:

Populisten ser på samfunnet som sammensatt av lokalsamfunn – bygd opp av familier. Da blir svaret på samfunnsproblemer å maksimere de økonomiske mulighetene for de enkelte familier og folk. Her står filetdirektøren mot fiskeren.

Teknokraten ser på samfunnet som sammensatt av næringsgrener, eller bransjer – bygd opp av bedrifter. Da blir svaret på samfunnsproblemene å legge til rette for bedrifter og gode driftsresultat. Populisten ser på samfunnet som sammensatt av lokalsamfunn – bygd opp av familier. Da blir svaret på samfunnsproblemer å maksimere de økonomiske mulighetene for de enkelte familier og folk. Her står filetdirektøren mot fiskeren, men i stor grad, hevder Brox, er det såkalte planleggere, fiskeriøkonomer og lignende, som styrer utviklinga, og det er derfor avgjørende hvem av partene disse identifiserer seg med. «Planlegginga må stå under kontroll av de som får føle følgene av de tiltak som planlegges». Brox mener dette spesielt burde gjelde kontrollen over de akademiske institusjonene hvor planleggerne får sin utdannelse.

Et annet eksempel er Brox’ standpunkt om å gjøre arbeidskraft til knapphetsgode, for at det skal bli realistisk å ikke lenger ha lavlønnsgrupper. Et standpunkt som er like fjernt for teknokraten, som vil legge til rette for bedriften, som det er logisk for populisten, som vil gi flest mulig best mulig økonomiske vilkår. Et tema Brox har forfulgt fram til i dag, blant annet i boka Arbeidskraftimport fra 2005.

I artikkelsamlingen Norsk Populisme beskrives populisme som et nytt begrep i norsk politisk debatt, som sprenger etablerte og tradisjonelle syn på hvor motsetningene går i samfunnet. Populister finnes visstnok i alle parti fra SF til KrF. Meningen er at dette skal danne fundamentet for en bred protest, og en stor og romslig bevegelse. Samtidig trekkes det opp et skille mellom de som definerer en populistisk kritikk ut ifra dagens gitte rammer og de som er systemkritiske eller anti-kapitalistiske.[13]I lanseringserklæringen til PAG, som står bak samlingen, uttalte de: «De som kaller seg populister, og ikke problematiserer kapitalens makt i samfunnet, har neppe rett på denne merkelappen.»

Brox sin populisme er antikapitalistisk, og står i motsetning til alle interesser og organisasjoner som tar snevre bransje- eller sektormessige hensyn. «Direktører i storindustrien, banksjefer og særlig deres bransjesammenslutninger er populistenes sikre motstandere. Men det er dessverre også toppfolk i fagbevegelsen(…)»[14]

Sætra skisserer tre hovedpunkter for en venstrepopulistisk plattform:

  1. Motstand mot «teknokapitalismen», dermed sosialistisk.
  2. Skal fremme krav slik at det blir farlig for politikerne å ignorere kravet. I det inkluderer Sætra at man skal ha lojalitet mot saker og ideer, illojalitet mot partimessige formalstrukturer og unngå å fungere som «radikale alibi».
  3. Være moteksperter gjennom å utforske sine lokalsamfunn og legge fram konkrete, alternative planer – «være profesjonelle uroelementer på grunnplanet».

De mest gjennomgående fellestrekkene i populismedefinisjonene er nok ønsket om en konsekvent demokratisk, elitekritisk og eksplisitt folkelig tilnærming til politikken. Her forenes dessuten den venstrepopulistiske idéhistorien med dagens venstrepopulister.

«Ren og skjær populisme»?
I dag brukes populismebegrepet ofte på en nedlatende måte om politiske aktører som vender kappa etter vinden, som tar stilling ut i fra hva man tror er populært blant folk, eller opptrer i overkant folkelig etter kritikerens smak. Dette stemples ofte som «ren og skjær populisme», som altså sjelden brukes som en hedersbetegnelse. Det er kanskje ikke det første man tenker når man får høre om Hartvig Sætras engasjement for biologiens stilling i høyere læreinstitusjoner. Men han bygger samtidig på det han kaller for sunt bondevett.

Helt sentralt er Brox’ kritikk av en omstillingsretorikk som impliserer at fiskerne i Nord-Norges distrikter ikke vet sitt eget beste, eller ikke skjønner hva som lønner seg for dem, bare fordi mange motsetter seg fraflytting til byer og sentra.

Historien som fortelles i Hva skjer i Nord-Norge? har også en tilsvarende solid populistisk undertone. Helt sentralt er Brox’ kritikk av en omstillingsretorikk som impliserer at fiskerne i Nord-Norges distrikter ikke vet sitt eget beste, eller ikke skjønner hva som lønner seg for dem, bare fordi mange motsetter seg fraflytting til byer og sentra.

Han glimter også tidvis til med populistiske spissformuleringer, i samme gate som Hugo Chavez’ «Hvis klimaet hadde vært en bank, ville de reddet den for lengst» og Bertholt Brechts «Kva er ein dirk mot ein aksje? Kva er eit innbrot i ein bank mot grunnlegging av ein bank?», som når Brox i Hva skjer i Nord-Norge? går inn for å gjøre det relativt mer lønnsomt å utføre alminnelig arbeid, mindre lønnsomt å drive med salg, reklame, bank- og forsikringsvesen og sier at «[h]alveres antallet lavlønnsarbeidere i en moderne industristat vil økonomien få sjokk, halveres halvparten av de sysselsatte innenfor omsetning og bankvesen ville dette knapt nok merkes.»

I følge Hartvig Sætra er det ikke sikkert at populister bør støtte ett hvert folkekrav, men populister bør ha plikt til å høre på folk, og prioritere de av kravene som kan forenes med økologi og global solidaritet. «Heldigvis er det nok av slike oppgåver å ta av». Brox går lenger i å ville føye seg for folkemeningen for å nå politiske mål. «Hvis vi derfor vil ha folk til å stemme på oss i dagens situasjon må vi rette oss etter dette (om ikke annet så for å få sjanse til å innføre sosialismen).»[15]

Her framholder han at dette ikke dreier seg om taktikkeri, om «kamuflasjeteknikk for å få makten», men at det ligger en konsekvent demokratisk, ideologisk begrunnelse bak dette synet.

Dette er noe som stikker dypere, og er mer prinsipielt fundert enn politikere som følger folkemeningen, kun for å oppnå formell politisk makt på bekostning av sine egentlige standpunkt. Dette kommer blant annet fram når Brox diskuterer med nymaoistene i SUF: «Folk avviser naturligvis besserwissere som synes at det er verdiløst, det som menigmann holder høgt, enten det nå er Allers, ny folkevogn eller et alminnelig, “anstendig” utseende.» Her framholder han at dette ikke dreier seg om taktikkeri, om «kamuflasjeteknikk for å få makten», men at det ligger en konsekvent demokratisk, ideologisk begrunnelse bak dette synet. Fordi det spesielt i en situasjon hvor en sosialistisk bevegelse kommer i maktposisjon er avgjørende med en forankring av det politiske arbeidet i alment utbredte verdier. Både i arbeidet for å få makten og når man får makten skal man «fjerne begrensinger på arbeidsfolks handlingsvalg, d.v.s. øker deres frihet».[16]Lite paternalisme å spore her.

Selv om det forfektes at denne populistiske retningen er en marxistisk sosialisme, mener Hartvig Sætra at parlamentarisme er eneste farbare vei til et sosialistisk samfunn, i motsetning til det de fleste marxistiske bevegelser har stått for. Begrunnelsen er at parlamentarismen, uavhengig av hva man måtte mene om det, er såpass populær i dette landet, at en kamp mot den kan ende opp i en uløselig konflikt med det jevne folket. Slike dilemmaer burde derfor være av høyeste relevans å utforske og diskutere for alle demokratiske radikalere.

Samtidig er det få av forfatterne som uttrykker noen klokkertro på staten som hovedbestanddel i et sosialistisk demokrati. Brox argumenterer i artikkelen «Moderne skandinavisk planlegging. Verre enn laissez-faire?»[17] for mindre makt til «planleggerne» og mindre offentlig innblanding av hensyn til maktfordelingen i samfunnet, og han skriver i en annen artikkel at «Sosialdepartementet kan sørge for at folk får nok kalorier, vitaminer og kvadratmeter bolig, men det kan aldri sikre at vi alle får tilstrekkelig makt til å forme vår egen tilværelse.»[18]

En tilsvarende tone finnes i PAGs artikkelsamling, hvor det skrives at frihet ikke kan reduseres til den grunnlovsfesta trykke- ytrings- og trosfriheten. I tillegg må folk på lokalplanet (by, bygd, arbeidsplass osv.) gjennom sitt daglige politiske arbeid ha makt og rett til å bestemme over sin egen hverdag uten å være bundet av kapitalmakt, profittkrav, en sentralistisk stat eller et parti – eller av eksperter og byråkrater i tjeneste hos noen av disse.[19]

Nødvendighetens politikk?
I dag ser vi fortsatt striden mellom teknokratene og populistene innenfor helt avgjørende politiske områder av samfunnet. New Public Management, pensjonsreformen og Perspektivmeldingen er eksempler på politikk som springer ut av byråkratiet – ikke folkeviljen, og en tankegang hvor politikk springer ut av påstått nødvendighet, ikke hva det har å si i vanlige folks hverdag. Enten dette er telle- og måletyranni i offentlig sektor, pensjonsomfordeling fra de som tjener lite og lever kortere og oppover, eller velferdskutt for å sikre privat velstandsvekst i framtida. I den venstrepopulistiske tradisjonen i Norge står motstanden mot denne nødvendighetens diskurs sterkt.

«I den maktkampen som foregår i samfunnet er prognoser et av de farligste våpen teknokratiet har.»[20]skriver Ottar Brox. Og som det suppleres i en annen oppsummering av populismen: «Både høgre- og arbeidarpartifolk forstår den rådande samfunnsutvikling som nødvendig. Ho er slik, og vil vere slik. Samfunnsutviklinga har fått karakter av årstider: sommar, haust, vinter, vår. Og årstider diskuterer ein ikkje, dei tek ein som dei kjem, og kler seg etter dei»[21]

I dagens politiske klima får vi dybdeartikler om framtida for velverdsstaten[22], ut fra Perspektivmeldingas premisser, supplert av AUF, Unge Høyre, FAFO, Jonas Gahr Støre, Jon Hustad og Kristin Clemet, som en etter en i all hovedsak slutter seg til meldingas framskrivninger, og i stor grad også løsningene. Kun tydelig, men kort motsagt av Magnus E. Marsdal. Som da blir stående aleine med å videreføre tradisjonen fra blant annet Hartvig Sætras motstand mot teknokratiets framskrivninger om et 2050 hvor hver familie har tre biler, en tredjedel eget fly eller helikopter, hvor vi ikke har noe tradisjonelt landbruk, men vi derimot har 20 års utdanningstid for alle, som er samlet i 8-10 storbyer sør for Trondheimsfjorden, med to ferieboliger i Gudbrandsdalen og Salten.

Brox tar til orde for å endre «premiss-strømmen», og skriver at «[d]et er dette våre motstandere, kapitalistene og teknokratiet, konsentrerer seg for fullt om, med stor suksess, mens vi stort sett kaster bort tida»[23]. Et gyldig poeng også i 2014, hvor høyresida i lengre tid har hatt egne tenketanker som reindyrker og lykkes med et slikt oppdrag.

I motsetning til hva som kanskje er det intuitive, handler denne tradisjonen om at det er populistisk å gå i dybden. Først da blir det mulig å gi tydelige, gjerne enkle, men gjennomtenkte svar som går motstrøms.

Dette er åpenbart en utfordring uten enkle og overflatiske løsninger. Men så er det er heller ikke noe lettvint med denne formen for populisme. I motsetning til hva som kanskje er det intuitive, handler denne tradisjonen om at det er populistisk å gå i dybden. Først da blir det mulig å gi tydelige, gjerne enkle, men gjennomtenkte svar som går motstrøms.

Hartvig Sætra setter fingeren på denne balansen innenfor populismen når han sier at populister må avstå fra å presentere samfunnet bastant, når hver eneste arbeider veit at det ikke er så enkelt.

Samfunnskontraster
En annen rød tråd som bør videreføres inn i nåtiden er fokuset på motsetningene, kontrastene, i samfunnet, lokalt og globalt, og hvordan få bukt med disse. Sætra skriver for eksempel om hvordan den tertiære sektoren fungerer parasittisk på primær- og sekundærnæring, og tar til orde for at primærprodusentene må ha avgjørende kontroll over sekundærnæringa.

Sentralt i forklaringen av disse motsetningene står også et metropol-satellitt-begrep. Her plasseres metropolene som snyltere på verdiskapningen hos satellittene – fra de globale metropolene (USA), via undermetropoler som Saõ Paulo, og ulike grader av metropoler, helt ned til småbruket – den minste satelitten. «Uproduktive, arbeidsfrie og snyltende erverv griper om seg ettersom vi nærmer oss de store metropolene. Motsetningen mellom arbeider-kapitalist blir mer tilstedeværende jo nærmere man kommer.» Ottar Brox sitt alternativ til NNP tar sikte på «å utvide den økonomiske aktiviteten innenfor lokalsamfunn, å gjøre dem mindre avhengige av de økonomiske sentra.»

Selv med en nåtidig oljesmurt kapitalisme er avstandene store. Fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten.

Samfunnskontrastene har ikke blitt noe mindre sentrale. Selv med en nåtidig oljesmurt kapitalisme er avstandene store. Fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter for alle. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp – sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Inspirasjon for dagens venstreside
Selv løsrevet fra den historiske konteksten som preger disse bøkene, inneholder de grunnleggende ideer til inspirasjon for dagens venstreside.

Det burde være plass til en større venstreside, som skiller seg fra de mest autoritære og ufolkelige trekkene både hos sosialdemokratiets topp og 70-tallets ml-tradisjon. «Den mest løfterike delen av norsk venstrefløy må manøvrere mellom desse to politiske bakevjene, som Odyssevs mellom Scylla og Charybdis. Og det var som kjent inga enkel sak, især på grunn av lokketonane frå begge sider. Mannskapet blir lett usamde om kursen», skriver Hartvig Sætra. Selv om det politiske landskapet ser betydelig annerledes ut i dag er det fortsatt mye kjent for norsk venstreside i denne utfordrende balansegangen Sætra skisserer, mellom maktas klamme kammers og avmektighetens avgrunn.

Selv om fire bøker fra flere tiår tilbake kanskje ikke har den nødvendige sprengkraften å tilføre venstresida i dag, finnes det nok av sunne og gode tradisjoner og poenger her, som venstresidas partier ville hatt godt av å ta inn i vår tid. Flere av forfatterne bak bøkene har seinere avskrevet populismebegrepet[24], fordi det i nyere tid er så tett forbundet med høyrepopulistene. Men kanskje nettopp et begrep og en tradisjon som bryter litt opp i hva folk flest oppfatter som politikk og venstreside er nettopp det vi trenger nå?


Noter:

[1]   http://www.dagbladet.no/2013/09/22/kultur/debatt/kommentar/sondagskommentaren/ideer/29379407/

[2]   Om populismen. Politikk. Bidrag til populistisk argumentasjon.

[3]   http://www.nrk.no/sognogfjordane/su-vil-ha-fjorddeponi-1.8862080

[4]   http://www.kvinnheringen.no/nyhende/article6585883.ece

[5]   Økologisk og regional balanse. Politikk. Bidrag til populistisk argumentasjon.

[6]   http://maddam.no/2013/11/kvinner-i-mellom/

[7]   Om populismen. Politikk. Bidrag til populistisk argumentasjon.

[8]   Stortingsmelding 1951.

[9]   Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Økologisk og regional balanse.

[10]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Klassekamp på universiteter.

[11]Hva skjer i Nord-Norge?

[12]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Nord-Norge – problemer og muligeter.

[13]Norsk populisme: Audgunn Oltedal: Populismen i norsk politikk

[14]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Om populismen

[15]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Finnes det en sosialistisk busettingsstruktur?

[16]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Revolusjonær taktikk i Norge

[17]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon.

[18]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Sosialpolitiske følger av lokalsamfunnets forfall.

[19]Norsk populisme: Sveinung Time: Nye politiske skillelinjer i Noreg

[20]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Nord-Norge – problemer og muligheter.

[21]Norsk populisme: Audgunn Oltedal: Populismen i norsk politikk

[22]Festen er (nesten) over. Klassekampen 28.12.2013.

[23]Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon. Må vi knuse klassestaten?

[24] Venstrepopulisme – utfordringer for rød-grønn politikk (2009).