Trygdemyter

Mina og tine

Forrige uke advarte leder i Senterungdommen, Sandra Borch, mot «lat ungdom» og «navere». Hun bygger sine påstander på statistikk som viser at antall uføre har økt med 27,9 prosent fra 2004 og til 2013. Bak prosentene skjuler det seg 2200 flere unge uføre mellom 18-29 år i løpet av en tiårsperiode.

En udokumentert kobling
Borch lener seg på en statistikk som peker oppover, men velger å se bort fra statistikken som kan forklare oppgangen. I stedet velger hun å gjøre en udokumentert, automatisk kobling om at en sterk velferdsstat gir oss stadig flere late ungdommer som velger trygdesnylting framfor å jobbe. For selv om Borch påpeker at mennesker som har rett på trygd skal få det, og at de som ikke har rett på det ikke skal få det (noe vi oppfatter som selvsagt), viderefører hun samtidig høyresidens myte om den lykkelige trygdesnylteren, og stigmatiserer og mistenkeliggjør en hel gruppe mennesker. En del av påstandene til Borch er så provoserende og grove at vi har sett oss nødt til å gå gjennom dem og knuse de som ikke er holdbare.

Det finnes en del mennesker som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, uansett hvor hardt de prøver.

«Alle som vil ha en jobb, kan få det dersom de virkelig går inn for det», slår Sandra Borch fast. Dette er en påstand vi må se nærmere på. For det første bygger den på den evige myten om at arbeidsledige og uføre bare ikke har «prøvd hardt nok». Tanken om at det er manglende vilje som gjør at enkelte unge ikke kommer seg inn på markedet, er både stigmatiserende og enormt frustrerende for ungdom som ikke har noe høyere ønske enn å komme inn på arbeidsmarkedet. For det andre er det ikke sant. Det finnes en del mennesker som rett og slett ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, uansett hvor hardt de prøver.

Ønsker å jobbe
Ifølge Unge Funksjonshemmede er det i dag 70 000 funksjonshemmede og kronisk syke som ønsker seg inn i arbeidslivet, men som står uten jobb. I AFI-rapporten «De vanskelige overgangene» skriver Sveinung Legard at «Kjennetegn ved de som faller utenfor i ung alder er personer med omfattende funksjonsnedsettelser og dårlig helse, noe som peker på at terskelen for å komme seg inn i arbeidslivet er høyest for de som har sykdom og dårlig helse». Dette danner et ganske annerledes bilde av unge uføre enn Borchs fortelling om lat norsk ungdom som ikke gidder å jobbe i butikk. Rapporten trekker fram overgangen fra videregående til høyere utdanning/arbeidslivet som spesielt vanskelige for mange unge med funksjonshemninger, på grunn av manglende rådgivning og tilrettelegging. Dette er utfordringer vi er nødt til å ta tak. Men det er ganske åpenbart at «en velferdsstat som syr puter under armene» ikke er grunnen til at disse ungdommene ikke er i arbeid. Rapporten viser tvert i mot at det nettopp er god oppfølging og tilrettelegging fra velferdsstaten som er avgjørende for at unge funksjonshemmede kommer seg inn i arbeidslivet. Velferdsstaten er altså løsninga, ikke problemet.

På spørsmål om de føler seg som likeverdige samfunnsborgere, svarer kun 26,5 prosent av de arbeidsløse ja.

Rapporten viser også at myten om «den lykkelige uføretrygdede» er falsk. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har undersøkt opplevd livssituasjon blant unge med nedsatt funksjonsevne med og uten jobb. De uten jobb scorer jevnt over dårligere, men det er spesielt på ett punkt de skiller seg ut. På spørsmål om de føler seg som likeverdige samfunnsborgere, svarer kun 26,5 prosent av de arbeidsløse ja – mot 61,4 prosent blant de med jobb. Tre fjerdedeler av unge funksjonshemmede uten jobb føler seg altså som annenrangs borgere. Det er ikke fett å stå utenfor arbeidslivet, uansett hvor store ytelser man får fra velferdsstaten. Sett i lys av disse tallene blir påstandene om at økning blant unge uføre skyldes latskap, ekstra provoserende.

En annen provoserende påstand fra Borch er at norsk ungdom har blitt for kravstore og ikke lenger vil ta til takke med en vanlig butikkjobb. Det er ikke første gang noen hevder at norsk ungdom har blitt for kravstore til å få seg jobb. I fjor sommer fikk vi beskjed om at norske ungdommer havna bakerst i køen for å få sommerjobb fordi de var for kravstore og ikke hadde svenskenes arbeidsmoral. I dette tilfellet handler god arbeidsmoral om å finne seg i elendige arbeidsforhold og luselønn. Det som ellers kalles «kamp for faglige rettigheter» heter plutselig å være lat og kravstor. At Sandra Borch nå hiver seg på disse påstandene viser hvor langt unna vanlige ungdommers hverdag hun befinner seg.

Borch leverer en rekke grunnløse påstander om ungdom.

Jobber i butikk
I SU organiserer vi ungdom i nettopp den aldersgruppa Borch bekymrer seg for. Vår erfaring fra skolebesøk og lokallagsarbeid landet rundt er at mange ungdommer ikke er kravstore når det gjelder jobb, men tvert i mot vegrer seg for å si fra om dårlige arbeidsforhold eller andre ting de er misfornøyde med. Vår erfaring er også at det på ingen måte er mangel på ungdom som jobber i butikk.

Man skal alltid være forsiktig med å generalisere ut i fra egne erfaringer. Derfor har vi satt oss ned med sysselsettingsstatistikken for å se om det er sant at ungdom ikke lenger gidder å ta «vanlige butikkjobber». SSBs tall viser at ungdom mellom 15 og 25 utgjør 40,4 prosent av de ansatte i detaljhandelen og 41,2 prosent av de ansatte i serveringsvirksomhet. Ungdom dominerer altså i akkurat den typen jobber som Borch mener de ikke lenger gidder å ta. Man kan spørre seg hvem det er som mener at butikkjobb ikke er bra nok. Er det ungdom selv, eller storsamfunnets mantra om at alle må ta høyere utdanning som skaper et bilde av at en jobb i kassa på Rimi ikke er bra nok?

Vi tror at økningen i antall unge uføre skyldes andre årsaker enn at ungdom er late.

Også vi ser med alvor på økningen i antallet unge uføre. Men Borch leverer en rekke grunnløse påstander om ungdom. I motsetning til Borch tror vi at økningen i antall unge uføre skyldes andre årsaker enn at ungdom er late, blant annet fordi vi også lener oss på diagnosestatistikken for 2011 som viser at 59 prosent av unge uføre er uføre på grunn av atferdsforstyrrelser og psykiske lidelser. Ifølge Arbeidsdepartementet er psykiske lidelser den diagnosegruppen som er hyppigst forekommende blant unge uføre og en økende andel av de som får innvilget uføreytelse har psykiske lidelser. I tillegg viser tall fra Arbeidsdepartementet at halvparten av unge uføre i alderen 18-24 år har en alvorlig psykisk lidelse. Videre viser forskning at det ikke nødvendigvis er slik at alvorlige psykiske lidelser øker blant ungdom i befolkningen for øvrig, men at en større oppmerksomhet om psykisk helse har bidratt til at flere unge får behandling for psykiske lidelser i dag og at flere får en diagnose.

Velferdsstaten er løsningen
Det at velferdsstaten har tatt skrittet videre og anerkjent at psykiske lidelser er vel så jævlig som fysiske lidelser er noe vi skal være stolte av. Det resulterer i at flere unge får en diagnose, at flere får behandling og at flere i framtiden kan returnere til arbeid. Med andre ord kan en økt satsning på psykisk helse og forebygging i ung alder hindre at flere faller utenfor. På samme måte som det å oppdage kreft på et tidlig stadium ofte er avgjørende for sjansene videre, er det å ta psykiske problemer i startfasen avgjørende for sjansene videre.  I motsetning til Borch mener vi at velferdsstaten igjen er løsningen, og ikke problemet. Det vakre med velferdsstaten er at den også tar vare på de som faller utenfor, slik at de kan komme innenfor. Da trenger vi ikke politikere som stempler en hel gruppe som late og bidrar til at de blir holdt utenfor.

Vi vil leve i et samfunn der sjuke folk skal slippe mistenkeliggjøring.

Debatten om uføre handler om hva slags type samfunn vi vil leve i. Vi vil i likhet med Borch leve i et samfunn der mennesker som har rett på trygdeytelser skal få det og de som ikke har rett på det ikke skal få det. Men vi vil også leve i et samfunn der folk som er sjuke skal slippe å høre at de er late. Vi vil leve i et samfunn der sjuke folk som ikke ønsker annet enn å jobbe skal slippe mistenkeliggjøring og dårlig samvittighet. Og for de som ikke har den samme fellesskapstanken som vi har, så husk: det kan være deg, eller en i familien din, som trenger at noen tar vare på en når en faller utenfor – slik at en kan komme innenfor.