Det spørsmålet har jeg fått utallige ganger. Svaret er jo. Men svaret er også nei. Jo, det er vanskelig fordi mange er uenige med det jeg står for. Men nei, det er ikke vanskelig, fordi jeg ser at vi må gå i en helt annen retning enn det vi gjør nå.

Jeg er oppvokst med «olja på maden» som det uttrykkes. Med en far som jobber i olja har jeg tatt del i de godene det medfører: bedriftshytter, juletrefester med gaver til alle barna, aktivitetsdager for barn i bedriften og Statoils årlige «gave til byen»; en stor gratiskonsert med store artister. Nesten alle jeg kjenner har en far eller mor som jobber i olja. Mange har det som et mål i livet. Hvordan kan man være kritisk til noe som har gitt så mye moro? Det må vel være målet at vi skal spørre oss om det.

Hvordan kan man være kritisk til noe som har gitt så mye moro?

Velferd uten olje
Noen sier Norge har hatt flaks med at vi fant olja. Og noen sier at vi ikke hadde hatt den velferdsstaten vi har uten olja. Begge deler er i mine øyne feil. Historien om Norges oljeeventyr er historien om knallhardt arbeid og godt utviklet og anvendt teknologi. Gjennom årene har mange hundre dødd i forbindelse med arbeid knyttet til olja. At deres arbeid skal defineres som flaks er helt urimelig og helt uriktig. Flinke fagfolk sørget for at vi lille julaften 1969 gjorde et gigantisk oljefunn i Ekofisk-feltet, som har vært i produksjon siden 1971 og frem til i dag. Det må være den største julegaven nasjonen Norge noen gang har fått.

Velferdsstatene er godt utviklet i hele Norden, selv om den nå bygges ned i blant annet Sverige. Vi har sett landene rundt oss bygge opp velferd – uten olje. Det handler om politiske veivalg og prioriteringer i større grad enn naturressurser. Mesteparten av oljeinntektene brukes ikke, men spares. Det er klart det gir oss større handlingsrom og trygghet enn mange andre land, men det skal brukes med varsomhet.

Lever ikke av olje
I Norge møtte vi internasjonal finanskrise med å styrke det offentlige og skape arbeidsplasser. Det ble skapt over 350 000 nye arbeidsplasser under den rødgrønne regjeringen. Høyresiden sier det skyldtes olje. Men de hadde vel olje da Bondevik II styrte? Likevel skapte de ikke arbeidsplasser, tvert i mot gikk arbeidsledigheten opp. De beviste at det er mulig å skakkjøre økonomien og arbeidsplasser selv med olje. Vil det samme skje på ny nå?

Vi har sett landene rundt oss bygge opp velferd – uten olje.

Hva skal vi leve av etter olja, spør mange seg. Nå lever vi i hovedsak ikke av olje i dag. Men etter olja skal vi leve av hverandres arbeid og kunnskap. Petroleumsformuen utgjør sju prosent av nasjonalformuen, mens nåværende og fremtidig arbeidsinnsats utgjør 82 prosent (Regjeringens perspektivmelding 2009). Allikevel må vi av hensyn til de farlige klimaendringene omstille oss til mer fornybar industri. Her bør Rogaland lede an.

Omstilling nødvendig
Høsten 2011 åpnet miljøvernminister Erik Solheim (SV) Høg-Jæren energipark. Parken skal forsyne nesten 16 000 husholdninger med ren, fornybar strøm. På Dalane videregående skole i Eigersund tilbyr de fagopplæring som vindturbinoperatør, hvor de utdanner fornybar arbeidskraft. På UiS arbeider prosjekter som cenSE og Gwind for forskning innen fornybar energi – midt blant alle petroleumsforskerne.

En region som er så avhengig og tett knyttet til oljeindustrien bør vi ha selvinnsikt nok til å se at vi rammes hardest når det blir dårligere tider i oljebransjen. Slik vi ser kan skje nå. En undersøkelse fra 2012 viste at i Rogaland er litt over 51 000 ansatt innenfor olje og gass. Derfor er det i disses interesse at vi omstiller oss til flere fornybare arbeidsplasser.

Vi har lenge badet i olje, men vi må unngå å drukne.

Når tidene blir trangere i oljebransjen vil dessverre mange miste jobben. Høyre/FrP-regjeringen har endret permiteringsreglene, slik at bedriftene må betale for permisjonen dobbelt så lenge, fra 10 til 20 dager. Det har ført til at mange bedrifter heller sier opp ansatte, fremfor å permitere dem. Det vil ramme Rogaland hardt.

Skadelig oljeavhengighet
Noen tror kanskje at sosialistene vil stenge igjen oljeproduksjonen i morgen. Det stemmer ikke. Men for å være ansvarlige både med tanke på klimaendringer og fremtidige arbeidsplasser, trengs det noen som ikke ukritisk er med på oljejubelen. Det er naturlig at folk ikke vil høre noen uten blind optimisme fortelle at omstilling er viktig, men uten kritiske røster er jeg sikker på at Rogaland en dag vil møte tøffe tider, med stor arbeidsledighet og de problemene det medfører.

Oljerikdommen påvirker hele regionen, i det jeg vil kalle en naiv, politisk agenda.

Derfor trengs sosialister i oljebyen, som kan minne om hvilket ansvar vi har som det rikeste fylket i verdens rikeste land. Vi har lenge badet i olje, men vi må unngå å drukne. Mange lukker ører og øyne for slike innspill, men det gjør ikke innspillene mindre riktige eller mindre viktige. Oljekritikk handler om mer enn miljøaktivisme. Det handler om at oljerikdommen påvirker hele regionen, i det jeg vil kalle en naiv, politisk agenda. Oljeavhengigheten går langt ut over industriens rammer, og påvirker utdanningsvalgene som gjøres og kommunens prioriteringer og økonomi. Kommunen bruker mye offentlige penger på utstillingshaller til oljeindustrien og prestisjeprosjekter, mens kommunalboliger rotner på rot og skoler står nedslitte. Mange opplever stor privat rikdom og uforståelig, offentlig fattigdom.

Det er kanskje vanskelig å være sosialist i den blå oljehovedstaden. Men jeg begynte aldri med politikk fordi jeg trodde det var enkelt. Jeg bruker tid på samfunnsspørsmål og politikk fordi forandring og nytenkning trengs.