Når dagene blir kortere

Vi blir fortalt at vi må jobbe mer og lenger. At det er nødvendig for at vi skal kunne opprettholde velstanden og velferdsstaten slik vi kjenner den. Fortellingen henger som en kvelende sky over debatten om framtidens Norge, med bekymrende ord som velferdsstatens bærekraft, eldrebølge, forsørgerbyrde og arbeidskraftsbehov.

Men hva om dette ikke stemmer? Hva om vi kan være med å forme utviklingen av framtidens samfunn? Og at vi har hundre års historie med oss som lagspiller for en annen vei?

En familie i arbeid
Morfar var fembarnsfar. Han sto alltid først opp. I grålysningen gikk Leiv Wergeland til Gjennestad i Stokke for å være praksislærer på gartnerskolen. I dette femtitallets Vestfold vokste min mor opp. Morfar lærte tenåringsguttene å dyrke rosenkål, poteter og gulrøtter. Hjemme jobbet hun som skulle bli min mormor. Helga solgte egg fra de førti hønene til naboer, og passet familiens to griser, som ble alet opp til slakt til jul. De solgte den ene og hadde den andre til seg selv. Helga passet egne unger og var dagmamma for en nevø før skolealderen kom. Barna hjalp til å tynne salat, og satte sukkererter, som de fikk hele 17 kroner kiloet for før Sankthans, fordi de hadde vært tidlig ute.

Lærerdatteren Helga fikk ikke utdannelse, i motsetning til hennes brødre. Det ville hun at hennes barn skulle få. De ble sykepleiere og lærere, mens yngstegutten med Downs syndrom ble boende hjemme, i en tid hvor de fleste som han kom på institusjon. Etter et langt arbeidsliv i hjemmet, ble mormor minstepensjonist. De var en ganske typisk husholdning for etterkrigsårene. På den tiden jobbet man seksdagers uke, åtte timer hver dag, og hadde rett til tre ukers ferie. Rundt en av fire kvinner, og 90 prosent av menn i arbeidsfør alder jobbet i betalt arbeid.

Jeg er blant de nær 70 prosent av kvinner som jobber, men gjennomsnittlig arbeidstid for kvinner er den samme som i 1975, forklart av at førti prosent av sysselsatte kvinner jobber deltid.

På begynnelsen av syttitallet var min mor ferdig utdannet sykepleier. Hun kombinerte strevet med kort fødselspermisjon og mangel på barnehageplass, med mer studier og et år som deltidsarbeidende. Dette mens hun passet og stelte min oldemor i hennes siste seks leveår. Faren min jobbet fulltid som lege. Det betydde på den tiden ikke lenger seks, men fem dager i uken, og førtitimers arbeidsuke.

Utover syttitallet strømmet kvinnene ut i arbeidslivet. I 1975 var halvparten av norske kvinner sysselsatt. I snitt jobbet de 31 timer i uka, mens menn jobbet i snitt 44.

Med god barnehagedekning, og unger født før fristen for barnehageopptak, har mannen min og jeg levert våre tre sønner i barnehagen fra ettårsalderen av, og dratt videre på jobb i våre fulltidsstillinger. Jeg er blant de nær 70 prosent av kvinner som jobber, men gjennomsnittlig arbeidstid for kvinner er den samme som i 1975, forklart av at førti prosent av sysselsatte kvinner jobber deltid. Forestillingen om to fulltidtidsarbeidende foreldre er langt fra virkeligheten for mange.

Denne tilfeldige og korte historien om arbeidsinnsatsen til tre generasjoner av min familie, viser forandringen fra eninntektsfamilien på femtitallet, fram til dagens typiske toinntektsfamilie. Denne utviklingen har skjedd mye på grunn av framveksten av velferdsstaten. Den har gitt kvinner mulighet til å jobbe utenfor hjemmet, gjennom å tilby pass av barn og eldre, samtidig som arbeidsplasser har blitt skapt ved å gjøre nettopp disse oppgavene til lønnsarbeid.

Ikke alt som teller telles
Det er vanskelig å sammenligne hvor mye vi jobbet før og nå, og verdien av dette arbeidet. Tidligere var mer av hjemmets arbeid, både gjennom matauk og omsorgsarbeid, utenfor beregningen av brutto nasjonalprodukt og sysselsettingsstatistikken. En illustrasjon er hvordan min mormor, som ikke hadde kjøleskap, måtte bruke tid og krefter på å hermetisere kjøttkaker av julegrisen. I tillegg til omsorg for sin nærmeste familie, pleiet og stelte hun sin svoger til det siste. Dette er også en historie om arbeid, selvom mormor aldri ble registrert i SSBs statistikk over arbeidstakere.

Samtidig som mange deltar i arbeidslivet, jobber den enkelte av oss stadig mindre. Vi er altså flere som jobber færre timer hver.

Et annet eksempel på at det kan være krevende å kategorisere arbeid, kan være vår alles dårlige samvittighet: husvasken. Er det et privat firma som utfører den, registreres det som verdiskaping og vekst. Utføres den av en kommunalt ansatt hjemmehjelp, regnskapsføres den som en offentlig utgift. Tar man derimot husvasken selv, får ingen høre om det, med mindre du deler det på Facebook. Selv om det å måle arbeid er vanskelig, står temaet arbeidstid sentralt i den politiske debatten.

Kampen om tiden
Norge er i verdenstoppen når det gjelder sysselsetting, mye fordi mange norske kvinner jobber. Samtidig som mange deltar i arbeidslivet, jobber den enkelte av oss stadig mindre. Vi er altså flere som jobber færre timer hver. Så kan man skyte inn at vi også jobber smart. Vi får mye ut av hver arbeidstime. Vi har svært høy produktivitet, som det også kalles.

Siden åttetimersdagen ble vedtatt i Stortinget i 1919, har arbeidstiden gått ned, sakte, men sikkert. I 1968 gikk arbeidsuka ned fra seks til fem dager, og i 1987 ble den 40-timers arbeidsuka erstattet med den tariffestede 37,5-timersuka som vi kjenner i dag. Samtidig har vi fått stadig lengre foreldrepermisjon og flere feriedager, fra norske arbeidstakere fikk sine første ni feriedager i 1936 til innføringen av den femte ferieuka i 2001.

Siden har arbeidstidsforkortningen stoppet mer eller mindre opp. Lønnsoppgjørene har stort sett handlet om lønn i kroner og øre, heller enn arbeidstid. Ser vi bakover i historien har velstandsvekst gått hånd i hånd med kortere arbeidstid.

Da det ble tariffestet 37,5 timers arbeidsuke i 1987, skjedde det etter en lockout, og det Kåre Willoch har beskrevet som et lønnsoppgjør som «gikk helt av hengslene».

Mange opplever nok dagens arbeidsliv, med kortere arbeidsuker, lengre ferier og permisjoner, som noe selvsagt og naturlig. Da glemmer vi hundre år med interessekonflikter, streiker, lockout’er og politiske dragkamper.

For det er ikke sånn at arbeidstidsforkortning utelukkende har skjedd gjennom konsensus og i Stortinget. Da Stortinget vedtok åttetimers arbeidsdag i 1919, svarte de fagorganiserte pent, ifølge satirebladet «Hvepsen»: «Tak, vi har den allerede».

Arbeiderne i de fleste industrier hadde selv innført åttetimersdag på den enkelte arbeidsplass året før lovvedtaket. Arbeiderne bare gikk fra jobb etter åtte timer. Da det ble tariffestet 37,5 timers arbeidsuke i 1987, skjedde det etter en lockout, og det Kåre Willoch har beskrevet som et lønnsoppgjør som «gikk helt av hengslene». 37,5 timers arbeidsuke ble ikke, og er fortsatt ikke, lovfestet arbeidstid.

Jobb til du stuper
Vi får stadig høre at vi jobber for lite. Vi må jobbe mer og lengre, for å opprettholde velferdsstaten, sies det. Det er blant det som er grunnlaget for både pensjon- og uførereformen. Dette er også hovedkonklusjonen i den mye omtalte Perspektivmeldingen, som kom i sin nyeste utgave i 2013. Det presenteres to utfordringer. Staten trenger penger, og vi trenger flere hender og hoder til velferdstjenestene.

Det hevdes ofte at «man kan ikke bare øke skattene». Samtidig viser undersøkelser, som SSBs Erling Holmøy viser til, at «skatteviljen kan øke dersom den enkelte opplever at skattene i stor grad går til formål som man uansett er villig til å betale for». Alternativet er at den enkelte i større grad betaler for disse tjenestene, privat av egen lomme. Da gjør vi en høyresving, bort fra den fellesskapelige velferdsstaten vi har brukt de siste hundre år på å bygge opp. Det er et politisk veivalg, ikke en økonomisk nødvendighet.

Statistisk sentralbyrås Anders Ekeland har nylig anslått at så mange som en tredel av jobbene folk har i dag kan være automatisert bort allerede innen tjue år. Problemet, mener enkelte, vil snarere være å finne arbeid nok til alle.

At det trengs flere til å jobbe i velferdssektoren, behøver ikke å være et problem for resten av samfunnet. Arbeidskraftsbehovet i de ulike sektorene er nemlig ikke statiske, men svært elastiske størrelser. En side av dette er automatiseringen av en rekke jobber som finnes i dag. Statistisk sentralbyrås Anders Ekeland har nylig anslått at så mange som en tredel av jobbene folk har i dag kan være automatisert bort allerede innen tjue år. Problemet, mener enkelte, vil snarere være å finne arbeid nok til alle. En mellomløsning kan bli å fordele arbeidsmengden på flere.

Alle er enige om at helsevesen, skole og eldreomsorg er viktige oppgaver i vårt samfunn. Når behovene i disse sektorene øker, er det liten tvil om at vi som samfunn må utvide disse sektorene. Og skal disse sektorene være attraktive, må vi tilby hele stillinger og skikkelig lønn. Forestillingen om at vi ikke har nok arbeidskraft, springer delvis ut av en feilslutning om at alle dagens jobber er uunnværlige. Professor i antropologi ved London School of Economics, David Graeber, setter denne ideen på spissen, når han skriver om såkalte bullshit-jobber. Han mener disse i særlig grad er å finne innenfor mellomledelse, funksjonærstillinger, salg og markedsføring. Han skriver også om jobber, som for eksempel yrket hundevaskere, «som kun eksisterer fordi alle andre bruker så mye av tiden sin på å jobbe». Altså jobber som oppstår fordi noen jobber så mye at de ikke klarer å følge opp egne interesser og grunnleggende behov.

Selv om det kan være provoserende at en antropolog gjør seg til overdommer over hva som er nyttig og unyttig arbeid, kan det vekke noen interessante refleksjoner: Hvilke oppgaver er det viktig og mindre viktig at vi får utført i samfunnet vårt? I hvilke næringer vil vi plassere arbeidskraften i framtiden? Hvor mange trenger egentlig å jobbe i tankesmier?

Neste generasjons arbeidsliv
Vi kan velge å jobbe mer, men vi det? Arbeidslivet i dag er allerede krevende for mange. Rundt førti prosent av oss avslutter vår yrkeskarriere som uføretrygdet. Med kortere arbeidstid kan arbeidsdagene bli lettere, og at det derfor blir mulig for flere å stå lengre i arbeid.

Vi må tørre å snakke om arbeidstidsreduksjon. Vi må tørre å snakke om behovet for et høyere skattenivå i framtiden.

Den stadige insisteringen på at vi i framtiden må jobbe mer enn i dag, står også i konflikt med vår tids største utfordring, nemlig klimaendringene. Jobber vi mer, vil vi også tjene mer penger og dermed også øke forbruket.

Hva skal vi med produktivitetsveksten? Denne veksten er ikke et gode i seg selv, men et middel vi kan bruke for å få et bedre samfunn. De siste årene har rammene for ordskiftet vært trangt. Det har stort sett handlet om at det å jobbe mer er et ubetinget gode, mens arbeidstidsreduksjon nærmest er uansvarlig og useriøst. For meg er det ikke innlysende at vi ikke har mer valgfrihet enn som så. Vi må tørre å snakke om arbeidstidsreduksjon. Vi må tørre å snakke om behovet for et høyere skattenivå i framtiden.

Vi kan velge oss mer tid heller enn mer lønn i framtidens lønnsoppgjør. Gradvis kan vi velge tid heller enn mer ting. Kutter man arbeidsdagen med et kvarter i hvert lønnsoppgjør er ikke sekstimersdagen så langt unna. Til gjengjeld blir lønnsveksten lavere, slik det har vært gjort ved tidligere reformer og arbeidstidsforkortninger. Men da må vi selv ønske det, og kreve det gjennom fagforeningene.

 

SAGT OM SEKSTIMERSDAGEN:

«Sex timmars arbete om dagen både for man och hustru, det blir ändå en tredjedel mer än om bara han arbetat åtte. Tenk sedan vilken härlig fritid de kan ha tilsammans. Hemma och tilsammans med sina barn, til allas trevnad och inbördas hjelp. Då skulle de inte behöva spela sina påtvungade roller av mannlighet och kvinnlighet utan kunda få ge och njüta sin beskärda del av mänskeligheten.»

Alva Myrdal, 1944.

Innlegget har tidligere stått på trykk i Dagbladet.

  • Per Christian Strøm

    Svært godt innlegg! Ja til høyere skattenivå og arbeidstidreduksjon, ut med vekstfanatismen!

  • Lab Roy

    Knepet kan være å redusere arbeidstiden med feks 15 minutter hvert år fremover (uten lønnsreduksjon) for at det skal bli enklere å tilpasse samfunnsøkonomien.

    Men arbeidstidsforkortelse kan ha en del problematiske indirekte konsekvenser:
    -Vi kan havne opp med en nullvekstøkonomi pga dette, og hva skjer når et kapitalistisk system ikke lenger er en vekstøkonomi men blir en nullvekstøkonomi?
    -Boligprisene kan slutte å stige og kan flate ut, evt synker boligprisene når kjøpekraften ikke lenger stiger. Mulig at boligbobla rett og slett kan komme til å sprekke med alvorlige samfunnsøkonomiske konsekvenser som resultat.
    -Jeg har mistanke om at høyresiden egentlig ønsker det motsatte, nemlig økt arbeidstid feks i form av seksdagers arbeidsuke. Økt arbeidstid som fører til økt BNP betyr nemlig økonomisk vekst. Og økte boligpriser blir også regnet som å være økonomisk vekst.