Det har vært en god helg for demokrati, kjærlighet og radikal politikk. Først, på søndag, skrev Irland historie ved å bli det første landet i verden som åpner for ekteskap for homofile gjennom en folkeavstemning. Overveldende 62 prosent av landets befolkning sa YES til å endre grunnloven til denne ordlyden: «Marriage may be contracted in accordance with law by two persons without distinction as to their sex.» Ja-kampanjen har blitt beskrevet som en sosial revolusjon i landet som ellers er kjent for å være dominert av konservatisme og den katolske kirken. Kun ett av landets 43 valgkretser hadde et nei-flertall, noe som slo tilbake frykten for at det ville bli en splittelse mellom by- og land i avstemningen. Snarere var valgoppslutningen god og valgkretser som tidligere har stemt mot skilsmisse og abort, sa nå ja til homofile ekteskap.
Kirkens makt over folk og samfunnsutvikling ble på lørdag satt kraftig tilbake.
I klassiske arbeiderbydeler som Darndale og Coolock nord-øst i Dublin, var flertallet overveldende med henholdsvis 80 og 88 prosent oppslutning for ja-sida. Den irske journalisten Ronan Burtenshaw tolker det som et nei til den katolske kirken fra folkene som særlig har fått føle dens undertrykkelse gjennom barnehjem, psykiatriske institusjoner og paternalistisk skolegang. Kirkens makt over folk og samfunnsutvikling ble på lørdag satt kraftig tilbake. Det er stort, for Irland er fortsatt svært konservativt på mange områder. Homoseksualitet ble avkriminalisert så sent som i 1993, og skilsmisse ble lovlig, også det gjennom en folkeavstemning, i 1996! Abort er fortsatt ulovlig med mindre det er fare for morens liv, noe som sender rundt 12 irske kvinner daglig til England eller Wales for å ta abort. Med denne positive sosiale revolusjonen i ryggen, burde abortkampen være det neste store slaget alle frihetselskende irrer vinner. Nå er det bare å la seg røre av all kjærligheten i gatene og si seg enig med landets visestasminister fra Labour, Joan Burton, som i sin tale hevdet at «the people of Ireland have struck a massive blow against discrimination.»
Radikale regioner
Jubelen gikk videre nedover Europa til det spanske lokalvalget, hvor nykommeren Podemos skulle få stå sin prøve. Rapporter fra landet i det siste har hevdet at venstresida går tilbake og mister grunn til det relativt nye partiet Ciudadanos, som har solgt seg inn som en slags høyre-versjon av Podemos: mot korrupsjon som dem, men ikke like skumle og radikale. Men venstresida var ikke så nede som kritikerne skulle ønske. I landets største byer, Madrid og Barcelona, kan det se ut til at venstresida nå griper makten, og jevnt over må de kunne kalles valgets vinner.
Podemos har i mange kretser stilt under et annet navn fordi de har gått til valg med flere i borgerplattformer. I Barcelona heter plattformen Barcelona en Comú, Barcelona i fellesskap, og ledes av husrettsaktivisten Ada Colau. Den ble stiftet for under et år siden, og har siden bygget seg sakte opp via deltakende demokrati og grasrotbevegelser som alt var sterke i Barcelona. Colau er svært populær og har mye troverdighet som en aktivist på folkets side. På søndag ble Barcelona en Comú valgets vinner og Colau trolig byens nye borgermester.
Både i Madrid og Barcelona kjemper borgerplattformene mot korrupsjon, for mer folkelig deltakelse og transparens, og for å sikre folk et minimum av rettigheter, som tak over hodet, mat og strøm.
I Madrid fikk høyresideparitet Partido Popular en knepen seier over borgerlista Ahora Madrid, hvor Podemos inngår, med 21 seter over Ahora Madrids 20. Men for å få rent flertall trenges det 29 seter, noe Ahora Madrid har om de slår seg sammen med sosialdemokratene PSOE, som fikk ni. Både i Madrid og Barcelona kjemper borgerplattformene mot korrupsjon, for mer folkelig deltakelse og transparens, og for å sikre folk et minimum av rettigheter, som tak over hodet, mat og strøm. Begge vil stanse husutkastelser og privatisering. Den nye borgermesteren i Madrid kan da bli den radikale og populære dommeren og korrupsjonsjegeren Manuela Carmena. Carmena er 71 år gammel og kjemper om ordførersetet med den 63 år gamle hertuginnen Esperanza Aguirre fra Partido Poular. Også i flere andre byer ser venstresida ut til å ta makten, og både sittende høyre-statsminister Mariano Rajoy og Podemos-leder Pablo Iglesias har utrykt skuffelse over valgresultatet. Sistnevnte riktignok bare på sin sedvanlige kjekkasmåte med å kommentere at han hadde håpet de gamle partiene ville ha falt enda fortere, men at Podemos er på saken.
Syriza står på sitt
Fra de evigvarende forhandlingene mellom EU og Hellas har det også kommet friske signaler denne helga. Fra mange spekulasjoner om at Hellas ikke kan betale låneavdraget til IMF som er satt til 5.juni, har nå greske myndigheter begynt å si seg enig. Nei, vi kan ikke betale, sa den greske innenriksministeren Nikos Voutsis til gresk TV i helgen. Finansminister Yannis Varoufakis var mer forsiktig, men bekreftet overfor Channel 4 at om valget står mellom å betale IMF og å betale lønninger og pensjoner, så vil han gjøre som enhver ansvarlig regjering skal og prioritere det siste. Dermed har tidspresset økt på begge sider for å få i stand en avtale, som den greske regjeringen fortsatt hevder at kommer.
The Guardians økonomidirektør Larry Elliot peker mot Island og spør om ikke Hellas bare skal svelge den bitre pillen og så, lik vår nordiske nabo, stable seg selvstendig på beina igjen.
Med stadig mer snakk om misligholdelse av gjelden i for eksempel den Syriza-nære avisa Avgi, og mens arbeidet til gjeldskomitéen nedsatt av det greske parlamentet fortsetter, ser det ut til at kreditorenes håp om at Hellas til slutt signerer den avtalen de ønsker, kan bli slått tilbake. De røde linjene har blitt stående på begge sider, og den greske regjeringen mener det er på tide at kreditorene gjør sitt. «Vi har møtt dem tre fjerdedeler av veien, nå er det på tide at de møter oss den siste fjerdedelen», sa Vaoroufakis til BBC. Om en misligholdelse vitterlig vil føre til problemer, så er ikke situasjonen enkel nå heller.
Flere kommentatorer har begynt å spørre om EU er sikre på hva de gjør om de pusher Hellas ut av eurosonen. Klart de er økonomisk klarert for det, men de politiske konsekvensene kan bli større enn de tror. The Guardians økonomidirektør Larry Elliot peker mot Island og spør om ikke Hellas bare skal svelge den bitre pillen og så, lik vår nordiske nabo, stable seg selvstendig på beina igjen, blant annet via turisme som kommer med en billig valutta. Paul Krugman er inne på det samme i The New York Times mandag 25. mai: «Suppose that a greatly devalued new drachma brings a flood of British beer-drinkers to the Ionian Sea, and Greece starts to recover. This would greatly encourage challengers to austerity and internal devaluation elsewhere».
Syriza får nå også 48,5 prosent av stemmene i en rykende fersk meningsmåling.
Maktkampen fortsetter og Syriza ser ikke ut til å ville gi seg eller tråkke så mye i salaten som kritikerne skal ha det til, snarere står de fast på sitt. Og de har folket med seg. 59 prosent mener regjeringen ikk må gi seg, og 70 prosent av befolkningen hevder at de foretrekker å bli innenfor eurosamarbeidet, men ikke på bekostning av Syrizas forhandlingsposisjon når det gjelder pensjoner, gjenansettelser og arbeidsrettigheter. Syriza får nå også 48,5 prosent av stemmene i en rykende fersk meningsmåling, som er en betydelig styrking fra da de vant valget i januar med 36,3 prosent. Handlingsrommet virker større enn kritikerne liker å hevde, og nå kommer Spania. Vi er ved starten av uka, men kan allerede ønske Europa en god helg.