Et brev om Grunnlovsreformen

peterhatlebakk

Min kjære Karl Kristian Kirchhoff,
Da vi sist møttes – en sen kveld i Studentersamfunnet i Bergen, husker du – diskuterte vi reform av Grunnloven. Du tok til orde for en langt mer omfattende oppdatering av Grunnloven enn forslagene Stortinget skal ta stilling til nå i mai. Jeg er uenig, og ønsker nå å feste argumentene mine til papiret mens de fortsatt er friske i minnet. Temaet må være av interesse for flere enn bare oss to, for hele vår generasjon er opptatt av avgrensningen av statens makt. Konstitusjonelle virkemidler er en måte å gjøre det på. Jeg håper du ikke opplever meg som unnvikende når jeg styrer klar av argumenter om rettsliggjøring i demokratiet, så langt det lar seg gjøre. Det er vel kjent at politikken får mindre spillerom og blir mer legalistisk og fremmedgjørende når problemstillinger løftes ut av den politiske sfæren og over i forvaltningen. Slike argumenter har fått en bred plass i diskusjonen om Grunnlovsreform, og formuleres bedre av andre enn jeg kan håpe å gjøre.

Les Karl Kristian Kirchoffs kronikk om behovet for å skrive en ny grunnlov her.

En gradvis mer utdatert Grunnlov
Du hevdet det er konservativt å være motstander av grunnlovsreform. Det er et stygt ord og en hård anklage, men uten fundament. Norsk grunnlovskonservatisme er en radikal tradisjon nesten like gammel som den norske Grunnloven selv. Allerede Wedel-Jarlsberg, ingen ubetydelig raddis, satte Carl Johan på plass og nektet å foreslå endringer i svenskekongens favør av respekt for forfatningen.

Du hevdet det er konservativt å være motstander av grunnlovsreform. Det er et stygt ord og en hård anklage, men uten fundament.

Gjennom hele 1800-tallet ble norsk politikk preget av dragkamper om tolkningen av Grunnloven. Disse statsrettslige tvistemålene var selvsagt bare overflaten av en langt dypere strid: Det egentlige stridstema var kampen om makt mellom den svenske kongen og det norske Stortinget. Stortinget var oppildnet av det nasjonale konstituerende øyeblikket på Eidsvoll, av Falsens romantiske, patosfylte kamprop: «Ville vi Hensigten, saa maa vi ville Midlerne»!

Eidsvoll ble et startpunktet i norsk statsmytologi for det Halvdan Koht kaller den norske «fridomsvoksteren», fortellingen om det norske folkets lange vei mot stadig mer frihet og medbestemmelse. En av «Midlerne» var å verne Stortingets makt ved kategorisk å avvise kongelige forslag om forfatningsendring. Paradoksalt nok ble kongens konstitusjonelle prerogativer i Grunnloven i tur de viktigste hindrene for fremveksten av folkestyret. Kongens veto og rett til å plukke «sitt Raad» måtte slipes vekk for at Norge skulle få selvstendighet og demokrati. Men bestemmelsen i §15 om Kongens rett til å utnevne regjeringen forble stående. Av respekt for den radikale Grunnlovskongressen vek Stortinget i hovedsak tilbake for grunnlovsendringer også da det fikk overtaket fra 1860-årene av. Brorparten av det norske grunnlovsdokumentet ble raskt tolket vekk eller forbigått av den moderne statens stadig mer demokratiske  og radikale praksiser.

En forfatning i stadig endring
Du har nok rett i at skepsisen mot å endre Grunnloven ikke er i tråd med grunnlovsforfatterenes opphavelige intensjon i maidagene i 1814. I det Adler-Falsenske grunnlovsutkast, det viktigste av Grunnlovens forberedende dokumenter, skisseres en ordning hvor grunnloven måtte aktivt behandles på nytt hvert 25. år. Forslaget var i tråd med tidens rådende statsvitenskapelige syn, og bygget på den eneste erfaringen grunnlovsfedrene kjente av en vellykket fri og «blandet» forfatning, antikkens Roma.

Polybios skriver at den romerske forfatningens suksess blant annet var en følge avstadige endringer i lovene og skikkene. Slik han så det, ble ikke Roma grunnlagt av én enkelt lovgiver, en Lykurgos eller en Drakon. Republikkens forfatning ble kontinuerlig tilpasset av nye generasjoner av statsmenn som gjorde den tidsmessig og velbalansert. Det påvirket våre Grunnlovsforfattere. Det hevdes fra tid til annen at Grunnlovsfedrene ønsket en statisk, liberalistisk forfatning. Tvert om, Eidsvollsmennene ønsket en forfatning som skulle endre seg dynamisk i takt med de nye utfordringene staten ville møte – slik at folkets dyd og patriotiske offervilje kunne bestå over tid.

Nordmennene har gjort akkurat som antikkens romere. Vi har endret statsskikk i tråd med tidens behov, uten alltid å bry oss om å få endringene inn i lovteksten.

I Grunnlovens §112 heter det at endringer må «ikke forandre denne Konstitutions Aand». Det åpnes for endringer dersom «Erfaring» viser behovet for det. Nordmennene har gjort akkurat som antikkens romere. Vi har endret statsskikk i tråd med tidens behov, uten alltid å bry oss om å få endringene inn i lovteksten. Den norske forfatningstradisjonen, folkesuvereniteten og rettsstaten, «Konstitutionens Aand» om du vil, har ikke vært skadelidende av den grunn. Den blomstrer i et velstående folkestyre på en måte opplysningstidsmennene aldri kunne sett for seg

Grunnlovens mangler
Falsen og kollegaene på Eidsvoll arbeidet under stort tidspress. Kanskje nettopp fordi de trodde arbeidet var av midlertidig art fikk den norske Grunnloven et usminket, ufullstendig preg som levnet usedvanlig stort rom for tolkning. Godt er det: det står ting i Grunnloven som bare med sterk grad av tolkning i lys av norsk statsskikk kan sies å ha noe innhold overhodet.

I §3 står det for eksempel at den utøvende makt ligger hos Kongen. Det gjør den selvfølgelig ikke. Kongen er i denne paragrafen en slags metafor for forvaltningen. I andre deler av Grunnloven betyr «Kongen» vekselvis regjeringen, regjeringen etter konsultasjon med Stortingets utvidete utenrikskomité, Kongen personlig eller forskjellige forvaltningsorganer. Den utøvende makt ligger hos fylkesmannen, hos Fiskeridirektoratet, hos nærmeste trafikkonstabel. Dersom kongen prøver å utøve regjeringsmakt i alt annet enn de mest eksepsjonelle historiske omstendigheter, vil det utvilsomt føre til avviklingen av monarkiet.

Atter andre bestemmelser er helt uten konstitusjonell betydning. Paragrafen som ilegger neste Storting plikt til å skrive en ny «almindelig civil og kriminal lovbog» har staten forbrutt seg mot helt siden 1821.

Så bør jeg ikke utelate unnlatelsene, de konstitusjonelle reglene som ikke står i Grunnloven. Få av menneskerettene som norske domstoler håndhever fra dag til dag finnes der, for eksempel. Norske rettslærde har regnet det som sikkert at en rekke av dem likevel har konstitusjonell karakter og derfor kan brukes av domstolene til å overprøve Regjeringens og Stortingets vedtak i mer enn hundre år.[1]

Revisjoner av Grunnlovsteksten
Ganske riktig har Grunnloven blitt endret mange ganger. Den er et dokument med adskillige rifter og limbåndsnutter. Imidlertid kan du vanskelig hevde at endringer i Grunnlovsteksten har vært et viktig instrument for samfunnsendring, særlig det siste århundret. Den største revisjonen i historien kom kort tid etter 1905 for å stadfeste at tiden hadde løpt fra den personlige kongemakten. Siden da har de fleste grunnlovsendringer vært rene symbolhandlinger som gav forsinket anerkjennelse til nye medlemmer av den norske politiske nasjonen, så som kvinner (1913, §50), arbeidere (1953, §110), katolikker (1957, §2), europeere (1962, §93), samer (1988, §110a), naturmiljøet (1992, §110b), menneskeheten alment (1993, §110c) og kommunister (2004, §100).

Disse rettighetene er stort sett «nærmere angitt i lov» og derfor av marginal betydning for statens praksis. Videre fikk de plass i Grunnloven stort sett først etter at rettighetene allerede var etablert ved en politisk kamp som fant sted i andre arenaer enn den statsrettslige. De øvrige endringer har vært for å rydde vekk regler som i klartekst stakk kjepper i hjulene for videreutvikling av norsk statsskikk, eller som ren oppdatering av prosessregler og valgreglement.

Forfatning og Grunnlov
Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg fortsetter i denne tonen. Skulle ikke jeg være mot Grunnlovsreform? Hvorfor da gjøre meg umake ved å påpeke Grunnlovens mangler og utidsmessige preg?

Poenget mitt er at deler av Grunnloven ikke kan sies å ha rettslig betydning  i den norske forfatningen. Selv de paragrafene som forankrer statens kjernevirksomhet er til dels så obskure at de bare er forståelige i lys av statens praksis. Regler av konstitusjonell betydning finnes i alminnelig lov, i sedvane eller som prinsipielle rettssetninger som Høyesterett konstruerer etter behov. Forfatningen er noe annet og mer enn Grunnloven. Selv Stortingets vittigste spottegjøk, den reaksjonære Henrik Ameln, innrømmet at «Grunnloven bærer samme relasjon til Norges forfatning som en tegning av et seilskip fra det 18. århundre har til våre moderne tankskiper». Det sa han allerede i 1928.

Skriftlige konstitusjonelle regler fra Grunnlovsdokumentet er bare en liten flik av den norske forfatningen.

Forfatningen vår er bare delvis skrevet ned, i fragmenter av tekst i Grunnlov, i Menneskerettslov og EØS-lov, i kirkeloven, i sosiallovene, i pasientrettighetslovene, i Christian V.s norske lov og andre steder. Den finnes til dels i veldokumenterte praksiser i domstolene, hos ombudsmennene og i forvaltningen. Først og fremst, og mest flyktig, er forfatningen et sett tradisjoner og tankesett som forplikter norske politikere og embedsmenn til å opptre i pakt med den norske frihetstradisjonen. Skriftlige konstitusjonelle regler fra Grunnlovsdokumentet er bare en liten flik av den norske forfatningen.

Grunnlovens rolle i den norske forfatningen
Om forfatningen er noe annet og mer enn Grunnloven, hva er da Grunnlovens funksjon i den norske forfatningen? Det kan være hensiktsmessig å se til et land hvor forfatningen er minst like gammel, tradisjonsforankret og fragmentarisk som i Norge, nemlig Storbritannia.

Den britiske forfatningens store teoretiker, Walter Bagehot, sondrer mellom «effective» og «dignified parts of the Constitution».[2] Den virksomme delen av forfatningen er ifølge Bagehot statsministeriet, parlamentets underhus og domstolene. Men Bagehot avskriver ikke de ærverdige delene av forfatningen som bare fjas. Tvert om er overhuset, monarkiet, statskirken og tradisjonene den virksomme maktens credenda. De begrunner og legitimerer makten symbolsk som statens synlige manifestasjoner blant borgerne. De skaper samhørighetsfølelse og kan mobilisere folket til politisk handling. Og ikke minst er forfatningens ærverdige institusjoner maktens blendverk.

Monarkiet og kirken, skriver Bagehot, må bevare sin mystikk.

Parlamentet – som alltid virker partisk og kontroversielt – kan handle bak en fasade av tradisjon og monarki så lenge det ikke bryter med forfatningstradisjonens essens. Dermed er det i praksis en funksjonsdeling mellom den virksomme og den ærverdige delen av forfatningen: de samlende og siviliserende symbolene gjør det effektive politiske folkestyret mulig. Dette har viktige følger for den ærverdige delen av forfatningen.

Monarkiet og kirken, skriver Bagehot, må bevare sin mystikk. De må være hevet over klander, og unngå å bli gjenstand for politisk tautrekking. Deres konstitusjonelle funksjon er som forfatningstradisjonens symboler. Dersom deres mystiske legitimitet trekkes i tvil, svekkes tradisjonen og folkestyret med det samme. Døren åpnes for kaos og forfatningsbrudd.

Den norske forfatningens funksjonsdeling
Jeg vil mene vi har en tilsvarende funksjonsdeling i Norge, men heldigvis med en helt annen historie og tradisjon enn Storbritannia. Statskirken og det norske monarkiet har falmet mer enn en smule. Statskirken lever i en merkelig skyggetilværelse der den ikke eksisterer de jure, som et fenomen uten begrep, og har heller ikke det samme grep om folkets sinn den kanskje en gang hadde. Det norske monarkiet har alltid vært en noe anemisk, borgerlig etterligning av de ordentlige monarkiene på kontinentet. Disse institusjonene har begge blitt omdannet til overspente selvmotsigelser, «folkekirke» og «folkekonge», og har derfor mistet noe av sin tidløse tiltrekningskraft.

Kanskje nettopp fordi landet lenge ikke hadde nasjonale institusjoner – kongen var fransk-svensk, embedsmennene var tyskere og dansker, reaksjonære var de alle sammen – måtte Grunnloven tjene som utløp for nasjonalt svermeri og frihetslengsel.

Til gjengjeld har vi Grunnlovsdokumentet. Eidsvollsgrunnloven er en synlig manifestasjon av to århundrer med norsk «fridomsvokster». Kanskje nettopp fordi landet lenge ikke hadde nasjonale institusjoner – kongen var fransk-svensk, embedsmennene var tyskere og dansker, reaksjonære var de alle sammen – måtte Grunnloven tjene som utløp for nasjonalt svermeri og frihetslengsel. Det ble det lagt opp til dette fra første stund. Dokumentet ble utformet av en usedvanlig historiebevisst forsamling som la til rette for sin egen myteskapende rolle: «Enig og tro til Dovre faller» ble spontant iscenesatt etter tre uker med bitter partistrid. Den egentlige stemningen i salen får vi innblikk i gjennom de sinte pamflettene og grinete dagbokinnleggene til forsamlingens tapere, blant andre Nicolai Wergeland og Jacob Aall.

Myten ble vevet videre av våre fremste diktere. Norges Konstitutions Historie, Henrik Wergelands korte historieverk om maidagene 1814, kan sies å være både startsskudd og høyvannsmerke for det norske poetokratiet. Boken er overbygningen for Torvslaget og barnetogene på 17. mai. Så følger det slag i slag: Ernst og Bjørnstjerne. Ivar Aasen. Naturen og det norske. Michelsen. Francis Bull. Haakon VII og nakne flaggstenger. Langsomt ble landet vårt eget. Ombudsmenn og sosiallov. Gerhardsen. Jeg kan fortsette med fri assosiasjon en god stund, men jeg tror du tar poenget. Grunnlovens viktigste funksjon er som ramme for symbolfortellingen om norsk frihet.

Ærverdighet på norsk
Så bør jeg vel legge til at en Grunnlov er et usedvanlig heldig nasjonalt symbol. Den ærverdige delen av den norske forfatningen er ikke bygget over dynastisk prestisje, etnisitet eller nedarvet hat mot naboene. Fortellingen om hvordan Grunnloven mistet sin brodd mot de andre, den tidlige og heroiske kampen mot jødeparagrafen, er del av den nyttige fortellingen om hvordan det er typisk norsk å være god. Det er en fortelling som forplikter, som motiverer norske politikere til å ta ekstra godt i for å hjelpe den svakere stilte og radere vekk skampletter på flagget.

Et stykke på vei er det også en fortelling som tilslører stygge episoder vi ikke ønsker å dvele ved, om det norske holocaust, om mishandling av løsgjengere, alkoholister og psykisk syke, av fantefolk og samer, av asylanter og tiggere. Men er det ikke bra at disse episodene skurrer med vår nasjonsbevissthet når vi stundom blir konfrontert med dem? Det er de inkluderende kreftene som i kampsak etter kampsak har kunnet svøpe seg i flagget, og det er uvanlig i europeisk sammenheng.

Eller sagt på en annen måte: En Grunnlov med mange døde paragrafer er bra for en levende forfatningstradisjon.

Til forskjell fra potensielle playboy-prinser og turbulente prelater er Grunnloven et taust og usedvanlig fleksibelt symbol for nasjonen. Eller sagt på en annen måte: En Grunnlov med mange døde paragrafer er bra for en levende forfatningstradisjon. De radikale forskjellene mellom Halvdan Kohts etniske, klassefunderte nasjonsforståelse som oppsummerte forfatningsforståelsen i 1914 og rikskringkastingens oppdaterte norske «fridomsvokster» i 2014, formidlet av nye landsmenn, svensker og Frank Aarebrot, setter dette i et egnet relieff.

Britenes tilårskomne institusjoner lider fordi den ærverdige delen av deres forfatningen ikke lar seg fylle med et innhold som avspeiler det nye «Cool Britannia» – gamle hvithårede aristokrater befengt med en eim av «rum, sodomy and the lash», av imperie og klassesystem. Vi er velsignet med et symbolsk Grunnlovsdokument som kan være beholder for stadig nye bestanddeler. Siden Grunnloven er del av den ærverdige delen av vår forfatningen, må det avgjørende spørsmålet være hvordan en eventuell reform vil påvirke Grunnlovens ærverdige funksjon.

Rettssystemet og grunnlovsreform
Grunnloven brukes av og til som et rettslig dokument. Dette er kjernen i argumentasjonen for reform – og det er problemet med en eventuell reform. Grunnlovsbestemmelser har formelt tyngre vekt enn regler i vanlig lov, og er vanskeligere å endre. I den utstrekning Høyesterett bruker Grunnloven for å stanse flertallet i Stortinget, bygger de i liten grad på ordlyden i Grunnloven. Tradisjonell norsk rettsteori er mer opptatt av respekt for lovgivers intensjoner, hevdvunne rettsforestillinger og samfunnets behov. Domstolenes terskel for å sette til side statens praksis, regler eller lover har vært svært høy, for den demokratiske legitimiteten domstolen nyter har blitt regnet som begrenset.

Norske dommere har de siste tyve årene blitt vant til å bruke EØS-rett, EU-rett og den Europeiske Menneskerettskonvensjonens praksis som kilder til retten, også for å sette til side norsk rett eller Høyesteretts rettsoppfatning.

Dette bildet er imidlertid i endring. Norske dommere har de siste tyve årene blitt vant til å bruke EØS-rett, EU-rett og den Europeiske Menneskerettskonvensjonens praksis som kilder til retten, også for å sette til side norsk rett eller Høyesteretts rettsoppfatning. De europeiske dommerne kommer til dels fra svært annerledes rettstradisjoner hvor dommeres adgang og behov for å ta politisk sensitive standpunkter er større enn i Norge.

Den hurtige importen av europeisk kildemateriale gir dommerne utfordringen med selv å finne frem i mylderet av kilder. Det gjør det norske rettssystemet mer egenrådig og mindre, vel, systematisk enn tidligere.[3] Høyesterett selv kommer stadig oftere med generelle prinsipputtalelser, som er på kant med den norske tradisjonen med en ikke-prinsipiell, ikke-politisk domstol som bare tar stilling til det konkrete tilfellet den har foran seg. Jeg skal ikke kjede deg med inngående skildring av kasuistikk, men sett i førtiårsperspektiv – fra Kløfta-dommen i 1973 til Fiskerikvotedommen i 2013 – har det norske rettssystemet fått en mye større rolle i norsk samfunnsliv.[4]

Konstitusjonell tranedans
Dommernes økte betydning avspeiles i systemets selvbevissthet. Jussprofessorer som Eivind Smith og Eirik Holmøyvik er opptatt av konstitusjonell avgrensing av Stortinget med utgangpunkt i Grunnlovens konkrete ordlyd. Unge forelesere ved Universitetet i Bergen gir studentene praksisoppgaver om hvordan man setter ministere for riksrett, et institutt som (til tross for nytt regelverk) har vært utdatert et helt sekel, ja, helt siden parlamentarismen ble innført og ministrene kunne frakjennes sine embeter på dagen av Stortingsflertallet.

Sagt kortere og noe mer nøkternt, en grunnlovsreform i Norge i kontekst av et mer egenrådig domstolsapparat innebærer en aktualisering av Grunnloven som rettslig dokument.

De virkelig flinke, de som tilegner seg professorenes syn til fingerspissene – ja, dem med toppkarakterer – ender på statsadvokatens kontor. Om tendensen fortsetter er det bare et spørsmål om tid før en av dem setter håndjernene på en Siv Jensen for å foreslå å leie busser og kjøre romfolket «ut av landet», eller mot en Audun Lysbakken for brudd på arkivloven.[5] Jeg ville ikke felt en tåre. Men følger du dette rasjonalet til ende Grunnloven reformeres, slik at juristene får et mer presist og samlet kildeelement å føre rettsaker med, i stedet for de mange rettskildene de nå må anvende på mer varsomt vis. Sagt kortere og noe mer nøkternt, en grunnlovsreform i Norge i kontekst av et mer egenrådig domstolsapparat innebærer en aktualisering av Grunnloven som rettslig dokument.

En avkledd forfatning
Er aktualisering av Grunnloven som rettslig dokument bra for Grunnlovsdokumentets verdi som symbol? Walter Bagehot advarer nettopp mot aktualisering av forfatningens ærverdige del. Aktualisering medfører strid – og splid. Splid er særlig å frykte med juridiske tvister.  Særlig når de kommer så langt som til en domstol, får som regel juridiske spørsmål karakter av nullsumspill. Har du rett, vinner du frem. Har du feil, taper du. Kompromisser er umulige. Spliden innebærer at Grunnloven dekonstrueres. Som våkne borgere må vi vite hva Grunnlovsparagrafene betyr. Og vi må ta stilling til dem som politiske kjennsgjerninger, for de får en direkte innvirkning i våre liv. Det må vi ikke med de dansksprålige, ærverdige frasene, så sirlig håndskrevet, så elegante, så symbolladete og uvesentlige for meningmann. Etter en reform kan vi frykte at Grunnloven blir del av hverdagen – på bekostning av glansen den har på de nasjonale helligdagene.

Kan Grunnloven forbli et autoritativt nasjonalt symbol dersom det det poengteres at det er Grunnlovens regel mot tilbakevirkende vedtak som gjør at skipsrederne slipper å betale restskatten sin? Om Grunnloven gjør essensielle deler av folketrygden umulig å reformere? Hva om rettigheter, ikke politiske beslutninger, gir asylanter anstendige levekår i Norge? Eller formulert på en annen måte: forblir Grunnloven et samlende symbol dersom enhver demagog må angripe den for å refse tendensen i norsk samfunnsliv? Dersom fremtidens Jens Stoltenberg-er gjemmer seg bak Grunnloven på samme måte som den nåværende tok tilflukt bak FNs flyktningkonvensjon eller EØS-avtalen, vil Grunnloven fort bli en upopulær huggestabbe.

Norsk politikk er på vei inn i en fase som trolig i hovedsak vil handle om forvaltning av knappere ressurser. Vi kan vente at de som vinner sitt levebrød på å oppildne de misnøyde blir farligere enn i dag. Behovet for samlingspunkter er større enn på lenge. Jeg frykter at vi kan øve skade på tiltrekningskraften til vårt viktigste nasjonale symbol dersom vi plasserer Grunnloven i den politiske kryssilden.

Ingen forventer at vår nåværende Grunnlov skal uttrykke hele samfunnets aspirasjoner, rettigheter og plikter på noe gitt tidspunkt.

I et lengre historisk perspektiv kan en modernisert Grunnlov medføre at den norske forfatningen mister noe av sin fleksibilitet. Vårt utdaterte grunnlovsdokument har som sin fremste glede at det kan tøyes til å symbolisere stadig nye idéer, rettigheter – og borgere – i takt med samfunnsutviklingen. Alle vet at forfatningsregler i Norge er gjenstand for tolkning og diskusjon, innenfor rammene av vår sosialdemokratiske frihetstradisjon. Ingen forventer at vår nåværende Grunnlov skal uttrykke hele samfunnets aspirasjoner, rettigheter og plikter på noe gitt tidspunkt. I beste fall vil en Grunnlovsreform erstatte konstitusjonens flyktige og tidløse ånd med et statisk øyeblikksbilde av Norge i 2014. I verste fall lykkes ikke Stortinget engang med det.

Jeg håper jeg ikke har prøvet din tålmodighet forbi bristepunktet, og ser frem til et snarlig svarbrev fra hovedstaden.

Beste hilsener,
Peter Hatlebakk

Noter:
[1] Da i form av sedvane eller konstitusjonelle prinsipper. Se f.eks. Bredo Morgenstierne d. y. om «borgerlig Lighed og Frihed» i ellefte afsnit, Lærebog i den norske Statsforfatningsret, Kristiania: 1900.
[2] Walter Bagehot, The English Constitution, Penguin Classics, London: 2003 [1871]
[3] Se Jørn Øyrehagen Sunde og Knut Einar Skodvin, Rendezvous of European legal cultures, Bergen: 2010.
[4] Se f.eks. sluttrapporten til Makt- og demokratiutredningen, NOU 2003: 19.
[5] Dette er selvsagt rent hypotetiske eksempler.