Eidsvoll 2014

karlkristian

Bør vi ha menneskerettigheter i Grunnloven? Skal den skrives på moderne norsk eller forbli halvdansk? Var kongsemnet Christian Fredrik snill eller slem? Én grunnlovsdebatt har vi enda ikke hatt. Den mest fundamentale av dem alle: Hvorfor i all verden tviholder vi på en to hundre år gammel grunnlov? Det er faktisk flere tungtveiende grunner til å dempe på hyllesten av Eidsvoll 1814 og istedenfor bruke anledningen til å arrangere et Eidsvoll 2014.

En uleselig tekst
Grunnloven er tilnærmet uleselig for den vanlige borger. Ikke bare fordi den følger en utdatert og unødvendig forvanskende språknorm. Selv om man leser den på bokmål er det mye av innholdet som ikke lenger faktisk gjelder. Enkelte paragrafer kan virke innlysende, men betyr egentlig noe helt annet.

Burde en Grunnlov kreve av folket at de skal tolke seg gjennom motstridende høyesterettsdommer før den blir forståelig?

I Grunnloven er kongen hellig og kan bestemme mesteparten av utenrikspolitikken alene. Hvis leseren kryssrefererer med noen andre paragrafer og leser en bok i statsrett aner hun fort at det ikke er helt riktig. Vi har paragrafene 97 og 105 om tilbakevirkende kraft og full erstatning ved ekspropriasjon, hvor ikke engang Høyesterett klarer å være helt enig med seg selv angående hva de skal legge i disse paragrafene. Burde en Grunnlov kreve av folket at de skal tolke seg gjennom motstridende høyesterettsdommer før den blir forståelig?

Forholdet mellom statsmaktene
Like problematisk som de utydelige paragrafene, er de manglende paragrafene. Grunnloven gir nemlig ingen særlig god beskrivelse av maktfordelingen mellom statsmaktene. Spesielt forholdet mellom Storting og Høyesterett, og dynamikken mellom dem, kommer ikke frem i teksten. For å komme rundt dette problemet har juristene utviklet læren om konstitusjonell sedvanerett. Denne sier at det finnes visse praksiser, visse sedvaner, som har konstitusjonell rang. Stortinget kan dermed ikke endre på dem uten at de bruker reglene for grunnlovsendring i paragraf 112.

Vi kan prise oss lykkelige for at det politiske livet i Norge har foregått ganske rolig i Grunnlovens virketid.

Konstitusjonell sedvanerett er en snedig konstitusjon. Problemet er at den aldri i norgeshistorien har blitt prøvet. Eksempler fra utallige kupp og maktmanøvreringer i andre land viser at dersom makthaverne bestemmer seg for å gjøre ting på en annen måte enn før, så har ikke appeller til sedvanen særlig stor effekt. Stortinget innså dette da de i 2007 innførte mistillitsinstituttet, og dermed parlamentarismen, i Grunnloven. Inntil da hadde den vært ullen konstitusjonell sedvanerett. Vi kan prise oss lykkelige for at det politiske livet i Norge har foregått ganske rolig i Grunnlovens virketid. Men flere regjeringer gav faktisk blaffen i mistillitsvotum mellom 1884 og 1908. Når hardt møter hard er det loven som setter skranken, ikke sedvanen.

Et gammelt rammeverk
Nærmere to tredjedeler av paragrafene i Grunnloven er flikket på eller har kommet til etter 1814. Så hvorfor kan vi ikke bare fortsette å flikke? Fordi det ikke nytter å fortsette å pusse opp gamle bygninger når selve fundamentet er mangelfullt.

Vår to hundre år gamle Grunnlov er fortsatt preget av sin samtid. Liberale rettigheter står sterkest, eiendomsretten er hellig. Den referer fortsatt til ideen om en monark med utstrakte rettigheter og den bygger på 1800-talls forestillinger om suverenitet. Siden 1814 har vi hatt fremveksten av en moderne velferdsstat og i økende grad ser vi globale utfordringer som krever globale løsninger. Over halvparten av landene i Europa har valgt å lage nye grunnlover etter 1945. De er selvfølgelig ikke perfekte, men de passer bedre til vår tid enn vår egen Grunnlov.

Ut med badevannet kan vi også kaste en del gamle resteparagrafer, om Fideikommisser (§ 108) og Sportler, som erlægges til Rettens Betjente(§ 98).

Ved å rive alt og bygge nytt kan vi tilpasse oss verden rundt oss og la Grunnloven bli opplyst av flere enn et knippe 1700-talls filosofer. Ut med badevannet kan vi også kaste en del gamle resteparagrafer, om Fideikommisser (§ 108) og Sportler, som erlægges til Rettens Betjente(§ 98).

Demokrati
Det enkleste argumentet er kanskje også det sterkeste. Å skrive en ny Grunnlov er langt mer demokratisk enn å fortsette å kna den gamle. Rammeverket til dagens Grunnlov ble laget av 112 menn fra en liten privilegert elite. Det er klart de ville ha en konge og beskytte eiendomsretten. Selv om vi formelt kan endre Grunnloven er oppskriften på endring i paragraf 112 innrettet og praktisert slik at Grunnlovsendringer aldri blir en del av den offentlige debatten før de vedtas. Når opplevde vi sist et valg hvor forslagene til grunnlovsendring var en del av valgkampen? Slik er det også i år. Forslag som potensielt kunne hatt stor støtte i befolkningen, som menneskerettigheter, forståelig språk og opphevelse av monarkiet, blir i hovedsak diskutert i stortingskantinen og Morgenbladets debattspalter.

Vi kunne laget en Grunnlov som representerte det nye norske mangfoldet og som passet inn i verden anno 2014.

Istedenfor kunne vi invitert til et nytt Eidsvollsmøte. Vi kunne latt vanlige folk delta gjennom internett eller folkemøter. Vi kunne laget en Grunnlov som representerte det nye norske mangfoldet og som passet inn i verden anno 2014. Det ligger selvfølgelig en masse utfordringer i hvordan en ny grunnlovsforsamling skal gjennomføres. Men gir det oss et nytt eierskap til landets viktigste lov kan det være verdt litt strev. Utgangspunktet er bedre i dag enn i 1814, da en desperat dansk konge gjorde et raskt kompromiss med en norsk elite.

Det er ikke gull alt som gulner
Noen vil kanskje innvende at det er fint med en gammel og ærverdig tekst som er både nasjonalsymbol og gjeldende rett. Men problemet med gamle tekster er at de blir strukket mellom to uholdbare posisjoner. I Norge har vi med små modifikasjoner og juridiske triks forsøkt å holde Grunnloven i takt med samfunnsutviklingen. Prisen er at den ikke lenger er særlig tilgjengelig for befolkingen. Enda verre er den amerikanske grunnloven. Den tolkes ofte ekstremt bokstavtro og binder dermed politikken til et verdensbilde anno 1787

Hvis det som holder oss tilbake er en sentimental hang til å feire det gamle kan vi godt fortsette å feire 17. mai og vi kan gjerne beundre det gulnede dokumentet fra 1814 på museum. Både demokratiet og fornuften vil derimot tjene på at vi skriver en ny Grunnlov.