Et bedre landbruk er mulig

Tusen takk til Øystein Heggdal for et langt og lesverdig svar på min artikkel om matpolitikk. Dessverre tillegger han meg synspunkter jeg ikke har, for eksempel at jeg ønsker at all norsk matproduksjon skal være økologisk og at kokkene skal bestemme landbrukspolitikken. Hvis Heggdal ser forbi den typen identitetsmarkering han leser ut av min artikkel, tror jeg han vil oppdage at vi er enige om mange ting, og at de som kan agronomi og de som kan politikk bør slå seg sammen fordi kunnskapen utfyller hverandre heller enn å være i konflikt. Imidlertid er nok jeg og Heggdal reelt sett uenige om hvor mye dagens norske matproduksjon må endres.

Målet med min artikkel «Matpolitikk i individualiseringens tidsalder» var ikke å leke agronom, men å snakke strategi. Dagens matproduksjon må forbedres, og dagens initiativer for å gjøre det er ikke tilstrekkelige. I artikkelen viser jeg hvordan en trend (interessen for kortreist, økologisk mat og bekymring for tiltakende industrialisering av matproduksjonen) hovedsakelig hos en avgrenset sosioøkonomisk gruppe (middelklassen) kommer til uttrykk gjennom en enkelt strategi for å oppnå forandring (forskjellige former for forbrukermakt). Dette er ikke egnet til å oppnå annet enn å sementere forskjeller mellom middelklassen og den øvrige befolkninga. Samtidig kan ensidig forbrukermaktsarbeid i verste fall bidra til å legitimere en ytterligere todeling av matøkonomien, med negative konsekvenser for miljø og mennesker og svekket oppslutning om en nasjonal landbrukspolitikk for selvforsyning, matsikkerhet og solidaritet.

Skru klokka framover
Jeg hevder ikke, slik Heggdal påstår, at «om vi legger om all produksjon til økologisk i Norge, vil vi bli selvforsynte med mat og få kortreist, sunn bacon på alle bord». I min artikkel påpeker jeg mange problemer med dagens matproduksjon, og hvilke konsekvenser det får for folkehelsa, arbeidsforholdene i næringa og for miljøet. Og jeg viser hvorfor vi i stedet for forbrukermoralisme og merkeordninger trenger politiske tiltak og aktiv virkemiddelbruk som reguleringer, forbud, påbud og strengere håndheving av alle disse, for å komme noen vei.

Jeg og Heggdal er nok reelt sett uenige om hvor mye dagens norske matproduksjon må endres.

Jeg er enig med Heggdal i at mange har en sterk tendens til å bli nostalgiske og tenke tilbake på et eller annet tidspunkt i historien hvor alt var så mye bedre. Det kalles sentimentalitet, og det er et mye brukt virkemiddel matlitteraturen – fra kokeboker om bestemors kjøkken til matideologer som Michael Pollan (som dediserer en av sine bøker til sin bestemor, «som alltid visste at smør var sunnere enn margarin»). Problemet er bare at fortida, slik Heggdal viser, var veldig langt unna noen idealtilstand på bestemors kjøkken, og at det er mange gode grunner til at vi ikke bør ønske å skru klokka tilbake. Jeg vil tvert imot skru klokka framover, i den betydning at jeg ønsker meg en annen og ny matpolitikk, som tar med seg det beste vi har av kunnskap om hvordan vi kan produsere nok mat til alle mennesker på jorda, men også den kunnskapen vi etter hvert har opparbeidet oss om hvilke problemer denne utviklinga har skapt, og hvordan vi kan løse dem.

Negative bivirkninger
I takt med at tiden har gått framover, har vi utviklet imponerende teknologi for matproduksjon, oppbevaring osv. Dette skal vi beholde og bygge videre på. Samtidig har vi de siste hundre årene også kjørt oss inn i noen blindspor. For eksempel har mange av disse positive teknologiene negative bivirkninger som vi nå begynner å se konsekvensene av, som kreftfremkallende tilsetningsstoffer, økt saltinntak, redusert dyrevelferd, sykdomsspredning og store utslipp av kjemikalier. Og så har vi gjort oss avhengige av en fossil energikilde som står i fare for å gjøre store deler av jorda udyrkbar og ubeboelig.

De siste hundre årene har vi kjørt oss inn i noen blindspor.

Jeg er veldig glad for at Heggdal deler min bekymring for klimaendringene. Det jeg håper er at agronomer som Heggdal kunne tenke seg å være med på å finne ut hvordan vi skal løse denne mest grunnleggende utfordringen i vår tid. Dessverre føyer han seg heller inn i rekken av folk som heller velger å rakke ned på de som forsøker å belyse problemet. Jeg ønsker nemlig ikke, slik Heggdal påstår, at vi skal «sette bort agronomiske og landbrukspolitiske avgjørelser til en gruppe skandinaviske gourmetkokker». Jeg nevnte det nordiske matmanifestet fordi det er uttrykk for en endring i tidsånd og holdninger, som langt på vei bør ønskes velkommen. Ikke dermed sagt at jeg mener kokkene skal bestemme matpolitikken. Men jeg ønsker heller ikke å sette de bort til agronomene alene. Mat handler ikke bare om Michelin-stjerner, men heller ikke bare om hvordan effektiviteten i griseholdet kan økes. Det er mye større enn som så.

Hvilke løsninger vil du ha?
Men som sagt, jeg ønsker Heggdals kunnskap velkommen og vil gjerne ha ham med på laget. For eksempel mener jeg han kommer med mange vektige og gode argumenter for hvorfor vi bør legge bort idealet om et økologisk landbruk i betydningen slik det defineres innenfor dagens standarder.

Hva kan vi gjøre for å gjøre landbruket mer miljøvennlig, mer økologisk i betydningen mer i pakt med jordas tåleevne, enda bedre for folk og dyr enn det er i dag.

Selv leste jeg brevvekslingen mellom landbruksforskeren Arne Grønlund og matformidleren Andreas Viestad i Morgenbladet om økologisk landbruk, med interesse og voksende forundring. Mens regnestykkene til forskeren gjorde det stadig tydeligere at økologiske standarder kan være et blindspor, framstod hans vilje til å innrømme at det finnes problemer med dagens produksjonsmåter og tenke nytt som stadig mindre. Etterpå satt jeg igjen med Andreas Viestads høyst poengterte spørsmål ubesvart: Hva kan vi gjøre for å gjøre landbruket mer miljøvennlig, mer økologisk i betydningen mer i pakt med jordas tåleevne, enda bedre for folk og dyr enn det er i dag. Det samme tenker jeg når jeg leser Heggdals regnestykker over økologisk kontra konvensjonelt produsert bacon og om kylling som effektiv kjøttprodusent: dette er viktige innsikter, og jeg er ikke spesielt opptatt av å tvinge norske grisebønder til å drive økologisk. Men hva skal vi gjøre da?

Hva er Heggdals alternativ? Hva skal vi gjøre med den overdrevne antibiotikabruken, forekomstene av multiresistente bakterier, utslippene av giftstoffer, fosfor og klimagasser, med de stadig forverra forholdene for land- og fabrikkarbeidere, med stadig mer omfattende juks, manipulasjon og hasardspill i oppdrettsnæringa og næringsmiddelindustrien? Kan Heggdal, komme opp med noen forslag til tiltak, politiske løsninger, som kan gjøre noe med de problemene som faktisk finnes? Eller synes du at alt er tipp topp slik vi holder på i dag?

 

Tidlligere innlegg i debatten:

Andreas Liebe Delsett: Matpolitikk i individualismens tidsalder

Øystein Heggdal: Miljøfiendtlig økomat

  • Trygve Eklund

    «Kreftfremkallende tilsetningsstoffer»? Dokumentasjon? Og for ordens skyld: Det holder ikke å si «nitritt» og «nitrosaminer» – det kan man oppdage ved å gå dypere ned i fagstoffet.