Miljøfiendtlig økomat

Foto: Birgitte Sværke Pedersen/ Flickr Foto: Birgitte Sværke Pedersen/ Flickr

I essayet ”Matpolitikk i individualismens tidsalder” hevder Andreas Liebe Delsett at om vi legger om all produksjon til økologisk i Norge, vil vi bli selvforsynte med mat og få kortreist, sunn bacon på alle bord. Med dagens industrialiserte landbruk tvinges den mindre bemidlede berme til å spise usunn frityrkokt, diabetesfremkallende hjerteinnfarkt-mat som er miljøfiendtlig og basert på fossil energi, hevder Delsett.

Alle som krever en revolusjon av måten vi produserer maten på i dag, bør ta seg et kjapt blikk i bakspeilet. For i dag lever vi lenger, har et bedre og mer sammensatt kosthold, og er friskere enn noensinne i verdenshistorien.

Bedre nå
Om du går kulturstien langs sjøen på Inderøy, kommunen jeg kommer fra, vil du se mange gamle husmannstufter. De fleste av dem ble fraflyttet mellom 1850 og 1900. Mange dro til Amerika og mange dro til byene for å få jobb i industrien. På disse små jordlappene på mellom fem og ti dekar levde og døde folk i det den svenske statistikeren Hans Rosling kaller total økologisk balanse. Kvinnene fikk seks barn i snitt (!) hvorav fire av dem døde før de ble kjønnsmodne. Barn i samme barnekull fikk ofte samme fornavn, fordi foreldrene regnet med at en av dem ville dø.

I våronna gikk karene på husmannsplassene rundt med ei brun rand over låret. Her brakk de sin egen og familiens mannskit (og kvinneskit) i to for å legge sammen med en potet for å gi den noe næring. De var redde for å drite borte, av frykt for å miste næringsstoffer.

I dag lever vi lenger og har et bedre og mer sammensatt kosthold enn noensinne i verdenshistorien.

Så lærte vi oss å utvinne nitrogen fra lufta, og hente opp fosfor og kalium fra gruver. Vi fant opp forbrenningsmotoren som frigjorde hester, okser og ikke minst oss mennesker fra det umåtelige fysiske slitet det har vært å hogge skogen, dyrke opp og drenere åkeren og dra plogen. Sist, men definitivt ikke minst, knekte vi avlskoden, og fikk plantesorter som responderte på gjødsling med korte strå og høy avling. Resten er, som vi sier, historie.

I vesten må vi mange generasjoner tilbake for å finne noen som har vært nødt til å la barna sine gå til sengs med tomme mager. Men hvis vi følger Delsetts oppskrift for matproduksjon, er vi nærmere enn noen kan drømme om.

Soya til sjølberging
La oss ta dette kortreiste økologiske baconet først. Delsett er – som veldig mange andre – svært bekymret for norsk selvforsyning og påpeker at den norske kjøttproduksjonen er avhengig av importerte fôrråvarer og da først og fremst soya fra Sør-Amerika. Saken er den at Norge er mye mer selvforsynt med bacon om vi kan importere denne lille prosentandelen soya, enn hva vi hadde vært foruten.

Norge har noen av verdens mest fôreffektive slaktegriser. Snittet i Norge ligger på rundt 2,7 kilo kraftfôr per kilo kjøtt. Gitt at den skal vokse fra 25 til 110 kilo, trenger snittgrisen 230 kilo fôr. Dette fôret består av rundt regnet 80 prosent norskprodusert bygg og 20 prosent proteinråvare, som kommer i form av importert soya. Dette gir da 46 kilo soya og 184 kilo bygg til én slaktegris.

Vi produserer årlig 1,6 millioner slaktegriser, hvilket betyr at de spiser seg gjennom 294.000 tonn med bygg og 73.000 tonn med soya. Gjennomsnittsavlingene for bygg i Norge ligger på 450 kilo per dekar, noe som gjør at slaktegrisene legger beslag på 650.000 dekar med norskprodusert byggareal. Søramerikansk soya har avlinger på rundt 300 kilo per dekar, og slaktegrisene spiser seg altså igjennom 243.000 dekar søramerikansk soya-åker.

Norge mer selvforsynt med import av soya, enn uten.

La oss nå sette opp samme regnestykke for kortreist øko-bacon. Økogriser trenger større plass. De skal kunne rote i jorda og vil generelt sett være mer aktive enn griser i konvensjonelle systemer. Det betyr at grisene forbruker mer fôr per kilo tilvekst. Fjerner vi soya, som er den viktigste proteinkomponenten i fôret, vokser grisene saktere, og det tar dermed lengre tid før de når slaktemoden alder. I tillegg vil et kosthold med mye energi og lite protein gjøre at grisene får mer fett og mindre muskler. Disse faktorene kombinert gir en gris som med et konservativt anslag vil forbruke tre kilo kraftfôr per kilo den vokser, 0,3 kilo mer enn konvensjonell gris.

Vi må altså skaffe til veie 255 kilo økologisk fôr til grisen vår. Økologisk produsert korn har avlinger som ligger 40 prosent lavere enn konvensjonelt produsert korn, noe som gir 270 kilo øko-bygg per dekar. Med 1,6 millioner økologiske slaktegriser trenger vi altså 408.000 tonn økokorn, som igjen må dyrkes på 1.5 millioner dekar.

Om du reduserer kjøttforbruket med 30 prosent, men insisterer på å spise øko-gris, vil du likevel legge beslag på like mye kornareal.

De konvensjonelle slaktegrisene slapp altså unna med 893.000 dekar, mens økogrisene bruker opp 1,6 ganger så mye. Og da har vi utelukket flere faktorer som også ville giret opp arealforbruket ytterligere, som fôrforbruket til mordyrene i smågrisperioden, i tillegg til at økokorn uten nitrogengjødsling vil ha ytterligere lavere proteininnhold og at du får større problemer med soppgifter hvis du ikke kan sprøyte.

Hva er det dette regnestykket egentlig forteller oss? Jo, at hvis vi er voksne ansvarlige mennesker som tar tall og fakta på alvor, så er faktisk Norge mer selvforsynt med import av soya, enn uten. I Norge kan vi i liten grad produsere proteinråvarer, men det kan de utmerket godt i andre deler av verden. Hvis vi samarbeider, vil det føre til mer effektiv arealbruk. Det gjør at mer av verdens marginale landbruksjord istedet kan brukes til skog og utmark.

Å redusere kjøttforbruket vil være en vei å gå for å redusere det økologiske fotavtrykket. Dette er blant annet Framtiden i våre hender opptatt av, og Delsett nevner det i sin tekst. Problemet er at de blander det sammen med at vi i tillegg må slutte å importere soya.

Den mest ansvarlige og opplyste måten å redusere fotavtrykket på, vil være å redusere forbruket av konvensjonelt produsert kjøtt. Om du reduserer kjøttforbruket med 30 prosent, men insisterer på å spise øko-gris, vil du likevel legge beslag på like mye kornareal.

Kylling er effektivt
Hva så med denne forhatte kyllingen, broileren som lever en måned i industrihaller før den slaktes? Delsett synes vi heller burde spise sau, da den i mye større grad kan fôres frem på norske grovfôrressurser, noe han har helt rett i. Men her er vi nødt til å ta fram kjøttvekta og kalkulatoren, for kyllingen er en helt ufattelig effektiv kjøttprodusent.

I Norge har vi 14.228 besetninger med sau. Disse leverte til sammen 24.000 tonn sauekjøtt, noe som gir hver og en av dem en produksjon på 1,7 tonn kjøtt i året.

Til sammenlikning har vi 667 produsenter med kylling. Disse leverte til sammen 87.213 tonn kjøtt, eller over 130 tonn kjøtt i året per produsent.

Både sau og kylling er i all hovedsak deltidsproduksjoner, i varierende grad. Produsent for produsent leverer altså likevel kyllingbonden 82 ganger så mye kjøtt som sauebonden.

Vil de tilbake til et landbruk som på 1950-tallet såvidt brødfødde en befolkning på 2,9 milliarder?

Og vi er ikke ferdig da heller. For næringsmiddelindustrien og slakteriene vil kyllingproduksjonen gå jevnt og trutt gjennom hele året. Lammene slaktes derimot samtidig på høsten. Vi kan heller ikke stikke hodet i sanden overfor problemene beitenæringa har med rovdyr. Gitt at vi skal ha de fire store rovdyrene tilbake i norsk fauna vil disse problemene vedvare, og våre enorme grovfôrressurser vil ligge urørt. I kyllingfjøset er det derimot ingen fare for verken ulv, bjørn, gaupe eller jerv. Ikke engang så mye som en rev er det igjen i hønsegården.

Delsett føyer seg inn i rekken av miljøbevisste folk som synes det er forferdelig at maten vi spiser blir produsert gjennom bruk av fossil energi. Den svenske klimakjendisen Johan Rockstrøm går hakket lenger, og mener vi i dag nærmest spiser olje. Rockstrøm vil tilbake til det jordbruket vi hadde rundt 1950. Ikke vet jeg hvorfor 1950 er et bra år, det var allerede da femti år siden Birkeland og Eide hadde låst nitrogenet ut av trippelbindingen og vi kunne nyttiggjøre oss det i planteproduksjon, og traktorer hadde vært tilgjengelige i tretti år. Men mener de virkelig vi skal parkere traktorene? At vi skal tilbake til hesjing, selvbinder og hester? Eller kan vi bruke traktorene som vi hadde på femtitallet? Vil de tilbake til et landbruk som på 1950-tallet såvidt brødfødde en befolkning på 2,9 milliarder, når vi trenger et landbruk som skal brødfø en befolkning på 11 milliarder innen utgangen av århundret?

Jeg deler deres bekymring for global oppvarming, men for øyeblikket er det ikke mulig å produsere mat i den størrelsesorden vi driver uten diesel.

Lytt til bøndene
Det er en umåtelig mengde viss-vass i matdebatten. Jeg skal holde meg på behørig avstand fra å si noe som helst om hva folk bør spise, eller hvilken diett de bør gå på. Vi trenger karbohydrater og proteiner og noen mineraler i en eller annen kombinasjon, og landbruket skal levere det.

At vi kan bli bedre på å lage mat fra bunnen av, tviler jeg ikke på. At det er en god idé å gjeninnføre heimkunnskap i skolen er jeg helt enig i. Men det blir total skivebom når selvoppnevnte eksperter, uten noe som helst forstand på jordkjemi, praktisk jordbruk og hvilke utfordringer de med jord under neglene møter, skal diktere hvordan maten skal produseres. Vi kan ikke sette bort agronomiske og landbrukspolitiske avgjørelser til en gruppe skandinaviske gourmetkokker, slik Delsett ønsker å gjøre.

La agronomene få bestemme hvordan de skal forvalte jorda for å produsere mest mulig mat.

Selv om øko-industrien har vært flinke til å selge bildet av at maten deres er mer miljøvennlig og sunnere enn annen mat, er realiteten en ganske annen. Økologisk taper mot konvensjonelt på så og si samtlige punkter. Økologisk mat har større nitrogenavrenning og høyere utslipp av CO2 for de fleste produkter. Sist, men ikke minst, krever økologisk matproduksjon større areal, på grunn av lavere avlinger. I snitt ligger avlingene på 75 prosent av konvensjonell produksjon, men for viktige basismatvarer som hvete, potet og bygg ligger de enda lavere.

Som nasjon har vi bestemt et sett med strenge og fornuftige regler for hvilket nivå dyrevelferden skal ligge på, og der har Delsett helt rett i at vi ikke skal la forbrukerne velge. Åpner vi grensene, vil det være dyrene som betaler prisen for dårligere dyrevelferd. I Sverige, som har en av Europas strengeste regelverk for dyrevelferd, har de gått fra å produsere over fire millioner gris da de ble EU medlemmer og åpnet grensene, til 2,6 millioner i dag. Forbrukerne betaler ikke for dyrevelferd om de ikke tvinges til det.

Vi trenger en kunnskapsbasert tilnærmelse av produksjon av mat. Det betyr at kjedelige ord som fôrenheter per kilo tilvekst, CO2-utslipp per produsert enhet og aminosyresammensetning må erstatte trendord som naturlig, kortreist og økologisk. La agronomene få bestemme hvordan de skal forvalte jorda for å produsere mest mulig mat, og vit at bønder tenker mest langsiktig av alle.. De vil at jordene som tippoldeforeldrene klorte frem under torva og steinene skal gi arbeid og matproduksjon også til framtidige generasjoner.