Matpolitikk i individualismens tidsalder

Det er ikke mange år siden det foruten Ingrid Espelid Hovig og oss matnerder bare var gamle husmødre og en håndfull ernæringsfysiologer som var opptatt av mat. Plutselig er mat noe av det hippeste du kan holde på med, og ikke lenger noe som er strengt forbeholdt hjemmets domene, kjøkkenet og husmødrene. Nå preger matstoffet forsidene av avisene og dominerer det offentlige så vel som det private ordskiftet.

Ved lunsjen i kantina og middagsbordene i de tusen hjem er det ikke bare spising som foregår. Mens vi spiser skal det også snakkes om mat. Etter middag ser vi på tv, der det konkurreres om å lage 4-stjerners middager, vinne bakekriger, hvem som skal bli den neste mesterkokken og hvem som er mesterkokkenes mesterkokk.

Mer matprat
Ifølge den danske avisa Information er antallet mat-timer på tv mer enn åttedoblet de siste årene. Mens det i 2007 ble vist fem timer matprogrammer hver uke på dansk tv, ble det i 2012 vist 38 timer. Den samme avisa talte i juni 2013 intet mindre enn 153 unike programmer om mat på dansk tv i løpet av en uke. I en tilsvarende uke 20 år tidligere, i 1993, var det ingen matprogrammer å se.

Tall fra det norske avisarkivet A-tekst bekrefter inntrykket fra Danmark av at mat i løpet av det siste tiåret har inntatt en mer sentral del av offentligheten, og på en annen måte enn tidligere. Gjennom hele 90-tallet nevnes ordet ”økologisk” – et av nøkkelbegrepene i den nye matbølgen – mellom 300 og 400 ganger i året. Fra midten av 00-tallet begynner det å ta av, og i 2013 ble det ifølge A-tekst skrevet om økologisk mat 3809 ganger i norske aviser. Med et annet nøkkelbegrep, ”kortreist”, er tallene enda mer ekstreme: Mens ordet kun gir 13 treff i 2003, får det 2.332 treff i 2013. Ordet”mat” ble brukt nesten fem ganger oftere i 2013 enn i 2003 (50.194 mot 11.450 treff).

De siste tretti årene har det i snitt blitt lagt ned sju gårdsbruk i Norge – hver dag.

Helt sentralt i den nye matvekkelsen som hjemsøker vårt land er oppmerksomheten rundt produksjonsmåten. Det handler ikke lenger bare om smak og teknikk, krydder og forskjellige eksotiske kjøkken. Nå skal maten være kortreist, økologisk, sesongbasert og nordisk. Bondens marked feiret tiårsjubileum i 2013 og arrangeres nå jevnlig mer enn tjue steder i landet. Mathallen i Oslo, som tilbyr kortreiste og lokale nisjeprodukter fra småskalaprodusenter, har blitt et svært populært utfartsmål siden den åpnet i 2012.

Det er først og fremst kokkene som bør tilskrives æren for denne nyvunne oppmerksomheten om kortreist, ren og nordisk mat. I 2004 samlet et knippe av Nordens fremste kokker seg i Danmark for å diskutere seg fram til et nordisk matmanifest. Diskusjonene munnet ut i ti bud for det nye nordiske kjøkken, som har fått stor betydning for utviklingen av den nordiske matkulturen – i hvert fall på papiret. Helt sentralt i manifestet er spørsmål som dreier seg om produksjon. Det handler om etikk, miljø, dyrevelferd, lokal selvforsyning og bærekraftig ressursforvaltning. I et eget appendiks til manifestet utdypes både hva som er problemene i dag, og langt på vei hva som må gjøres for å løse dem.

Landbruket i feil retning
Denne nyvunne oppmerksomheten rundt mat gleder meg stort. Samtidig er det lett å bli nedstemt, fordi denne positive oppmerksomheten står i grell kontrast til den virkeligheten som trer fram hvis vi ser nærmere på hvordan det faktisk står til med matproduksjonen – i Norge så vel som internasjonalt. På viktige områder som selvforsyning, bærekraft, transport og matsikkerhet – ja, nær sagt på alle de felt som kokkene utpeker som bærebjelkene i det nye nordiske kjøkkenet, peker pilene i helt motsatt retning.

Produksjonen sentraliseres og gårdsbruk legges ned. De siste tretti årene har det i snitt blitt lagt ned sju gårdsbruk i Norge – hver dag. I perioden 2000-2010 har antallet melkebruk blitt halvert. Samtidig har produksjonen gått opp. Det produseres mer kjøtt og melk, samtidig som arealet som brukes til landbruk går ned. Dette er gjort mulig ved å øke bruken av kraftfôr, som i stadig større grad baseres på importerte råvarer, som soya fra Brasil. Fra 2000 til 2010 økte andelen importert soya i norsk kraftfôr med en tredel.

Med økt import øker sårbarheten for klimaendringer, naturkatastrofer og andre hendelser som kan påvirke matproduksjonen internasjonalt.

Importen av fôr fører til at norske forbrukere legger beslag på et stadig større jordbruksareal i utlandet. I 2012 var det snakk om et område tilsvarende en fjerdedel av Norges eget jordbruksareal.[i]

Hvis utviklingen fortsetter i denne retningen må vi snart slutte å si at melken er produsert på denne eller denne gården. Begrepet bondegård blir i hvert fall misvisende. En bygning som omarbeider en importert råvare, frikoplet fra jorda rundt bygningen, kalles i andre sammenhenger en fabrikk.

Svekket matsikkerhet
Konsekvensene av denne storstilte omlegginga av norsk matproduksjon er mange. Vi blir mer avhengige av importert mat, selvforsyningsgraden reduseres og matsikkerheten svekkes. Hvert år importeres det 900.000 tonn kraftfôrråvarer, mens et kornareal tilsvarende 5000 fotballbaner legges brakk. Selvforsyningsgraden er nå så lav som 35 prosent.[ii] Samtidig gror beitelandskap og tradisjonelle gressressurser over hele landet igjen. Det er dårlig ressursutnyttelse, distriktsfiendtlig og skadelig for naturmangfoldet.

Med økt import øker sårbarheten for klimaendringer, naturkatastrofer og andre hendelser som kan påvirke matproduksjonen internasjonalt. Kontrollen med maten blir dårligere, risikoen for sykdomsspredning øker og sjansen for å få i seg uønskede stoffer gjennom maten blir større. Samtidig blir norsk landbruk mer sårbart for de samme problemene når ensrettinga av produksjonen fører til monokultur og store enheter med flere dyr under samme tak.

Forskerne slår alarm om at vi ikke spiser sunt nok.

De store endringene i landbruket har vokst fram parallelt med en stadig mer omfattende, avansert og ugjennomsiktig matindustri, som de siste årene har vært gjenstand for flere alvorlige avsløringer og kritikk. I 2013 ble det avdekket tilfeller av ferdiglasagne med ulovlig hestekjøtt i norske frysedisker. Kjøttet kom fra Øst-Europa, var ikke oppgitt i innholdsfortegnelsen og inneholdt spor av antibiotika og andre stoffer som antydet at kjøttet aldri var tiltenkt kjøttproduksjon. Hestekjøttet avslørte et internasjonalt matindustrielt kompleks som i jakten på profitt benytter stadig drøyere metoder. Dette går spesielt på bekostning av kvalitet, dyrevelferd og matsikkerhet.

De siste årenes avsløringer om innholdet av giftstoffer, bruk av tilsetningsstoffer og en rekke andre miljøproblemer i den norske lakseoppdrettsnæringa er et annet grelt eksempel på at dagens matproduksjon har fjernet seg alt for langt fra hva som er sunt og naturlig for mennesker, dyr og miljø. I 2013 ble Mattilsynet tvunget til å endre kostholdsrådene om norsk laks, for å presisere at kvinner og barn ikke burde spise mer enn to måltider med laks i uka. Til tross for en iherdig grønnvaskingsinnsats fra oppdrettsnæringa, som i alle år har pleiet tett kontakt med myndigheter og politikere, har avsløringene etter hvert blitt mange.

Listen over avsløringer, negativ omtale og skandaler blir stadig lengre. I løpet av det siste året har den også omfattet røkte pølser som aldri har vært i nærheten av en røykeovn og dansk salami laget av norsk kjøtt som har reist en distanse tilsvarende et par runder rundt Europa før den havner på norske frokostbord.

Vi blir stadig fetere
Kostholdet vårt har endret seg betraktelig i løpet av de siste tiårene, og trenden er den samme her hjemme og i utlandet. Vi spiser mer kjøtt, fett, sukker, salt og tilsetningsstoffer. Det skjer en «global strømlinjeforming» av kostholdet, hvor tradisjonelle basismatvarer byttes ut med industrimat framstilt av et stadig mer ensrettet utvalg råvarer.[iii] Dette får alvorlige konsekvenser fra folkehelsa.

Forskerne slår alarm om at vi ikke spiser sunt nok. Maten vi spiser, i kombinasjon med redusert fysisk aktivitet, gjør oss stadig fetere. Allerede på 1970-tallet mente folkehelseforskerne og myndighetene at vi fikk i oss for mye fett, og satte i gang kampanjer for et bedre kosthold. Mens fettinntaket sank jevnt og trutt fra 1970-tallet fram til 1990-tallet har det økt igjen i de siste årene. Det er spesielt forbruket av mettet fett, hovedsakelig fra kjøtt og meieriprodukter, som øker. Samtidig har forbruket av sukker økt, spesielt blant unge, hovedsakelig fordi vi drikker for mye brus og spiser for mye ferdigmat. Nordmenn bruker gjennomsnittlig tre ganger så mye penger på sukker og brus som på fisk.[iv]

For de aller fleste er det tydeligvis ikke food selfies, økologisk vin og diskusjon om de gode funnene fra forrige tur til Mathallen som definerer hverdagen.

Videre spiser vi alt for mye salt. Helsemyndighetene anslår at vi får i oss mer enn dobbelt så mye salt som vi bør. Mer enn tre fjerdedeler av dette saltet kommer fra ferdigmat. Derfra kommer også diverse tilsetningsstoffer, kjemikalier og regelrett gift som ernæringsforskerne fortsatt ikke kan fastslå helt hvordan påvirker oss.

Vi er mer enn dobbelt så mange fete i dag som vi var for førti år siden. I 1973 var fire prosent overvektige, i 2012 hadde andelen vokst til en av ti. Overvekt øker sannsynligheten for kreft, diabetes, hjerteinfarkt, hjerneslag og muskel- og leddplager. De siste 30 årene har det skjedd en tredobling i forekomsten av type 2-diabetes, og nesten fire av fem dødsfall skyldes hjerte- og karsykdommer og kreft, som stort sett kan knyttes til livsstil, hvori mat er den kanskje viktigste komponenten.

Middelklasserevolusjon
For de aller fleste er det tydeligvis ikke food selfies, økologisk vin og diskusjon om de gode funnene fra forrige tur til Mathallen som definerer hverdagen. Snarere kan det virke som at maten for mange har blitt et problem. Det er kanskje ikke tilfeldig at en typisk tv-kveld, etter alle bakekrigene, stjernemiddagene og masterchef-kåringene, byr på et vell av programmer om slanking og ekstrem fedme. Blant programmene en vanlig uke i 2014 finnes titler som «Femten og for tjukk», «Livet som 300 kg tung», «Man vs. Food», «Huge», «Slankekrigen», «More To Love», «I Used to Be Fat» og «Dance Your Ass Off».

Hvordan henger dette sammen? Når man ser forbi alle de hyggelige avisoppslagene om Michelin-stjerner, rockekokker og kortreist mat blir det tydelig at det er store forskjeller mellom folk. De siste årenes matrevolusjon er en middelklasserevolusjon. Det er unge folk fra den øvre middelklassen, hovedsakelig bosatt i storbyene, som leder an med sin sterke interesse for mat, vin og kaffe. De er i godt tospann med livsnytende 60-åringer med akademisk utdanning, som straks skal ta ut AFP og skaffe seg et sted i Sør-Frankrike. For disse gruppene har maten blitt en veldig viktig komponent i livet, som kilde til opplevelser, identitet og helse. For resten er det årsaken til livsstilssykdommer og død.

I en slik situasjon er det grunn til å spørre hvorfor ikke den nyvunne matinteressen til middelklassen skaper større forandringer? Det idealet som legges til grunn – en bærekraftig matproduksjon preget av økologiske prinsipper, lavere utslipp, mattrygghet og høyere kvalitet – tilsier at det må store forandringer til. Foreløpig er det lite som tyder på at slike endringer er i sikte.

Mat er i dag en av de aller sterkeste sosiale markørene vi benytter oss av.

Det har selvfølgelig skjedd noe positivt de siste årene også. Vi har fått noen flere økobønder, og det har kommet noen nye produkter i butikkhyllene. Innimellom dukker det opp «nye» gamle kornslag og grønnsaker som skal være gunstige for helsa, og omsetningen av enkelte mattyper, som mikrobrygget øl og gårdsystet ost, er i kraftig vekst. Det har blitt høyere kvalitet på norske restauranter, som også har blitt viktige ambassadører for råvarer og produkter fra mindre, alternative produsenter. Men alle disse utviklingstrekkene har det til felles at de ikke strekker seg lengre enn at de så vidt forandrer litt på livsstilen til en liten gruppe.

Omsetningen av økologiske varer vokser år for år. Men hva er det godt for, hvis to tankbiler må kjøre etter hverandre til den samme bygda fordi det bare er en av gårdene der som har lagt om produksjonen? Eller hvis de økologiske grønnsakene er produsert i Peru eller Egypt og transporteres rundt halve jorda? Blir verden et bedre sted av at vi spiser økologiske tomater, så lenge prispresset – som økologiske varer uansett ikke slipper unna – fører til enda hardere rovdrift på dem som produserer maten for oss? De små positive tegnene er dessverre lite annet enn flikking på et system som har løpt løpsk.

Det må større, strukturelle endringer til hvis vi skal forandre på det matindustrielle komplekset, til det beste for folkehelsa, miljøet og kvaliteten på maten vi alle sammen spiser. I det følgende vil jeg peke på det jeg mener er de tre viktigste faktorene som må forandres, hvis det skal kunne skje.

(1) Klasseaspektet må tas på alvor
Som vi har sett er den pågående matrevolusjonen – i den grad vi kan snakke om noe sånt – mest av alt et klassemessig identitetsprosjekt. Mat er i dag en av de aller sterkeste sosiale markørene vi benytter oss av. Hva du spiser sier så til de grader noe om hvem du er. De fleste som har vært på en restaurant de siste fem årene har lagt merke til hipsterene som glemmer å nyte maten, øyeblikket og helhetsopplevelsen fordi de må ta selfies eller matbilder til Instagram. Det er naturlig å mistenke at mange som handler økologisk ikke først og fremst er opptatt av økologisk matproduksjon, men gjør det fordi det er et individualisert uttrykk for hvem de er og hva de står for. At de tar standpunktet er viktigere enn hva det fører til. De tilhører det lille segmentet med tilstrekkelig kunnskap, tid og økonomi til å benytte ”friheten” til å velge seg vekk fra matproblemene – i hvert fall til en viss grad.

Den danske sosiologen Karen Klitgaard Povlsen forklarer den voksende interessen for matprogrammer på tv som et utløp for et ønske om kos og flukt fra en hverdag preget av behov for selvkontroll for å oppnå sunnhet og skjønnhet. Som vi har sett er maten vi spiser kilde til store problemer for en økende andel av befolkningen. Samtidig blir kravene til hvordan vi skal se ut og være stadig hardere. Det gjør oss besatt av maten, noe som forsterker forskjellene, all den tid livsstilssykdommene og fedmen ikke er et problem for alle.

Hvis vi skal lykkes med å forandre noe, må matpolitiske spørsmål løftes ut av middelklassens svøpe og gjøres til et fellesskapsprosjekt.

For middelklassen blir interessen for baking og matlaging med ”rikelig med smør” – som er mantraet til danskenes favorittprogram, Spise med Price – en måte å vise at man kan utøve selvkontroll på: Jeg spiser masse smør og er skikkelig flink til å bake samtidig som jeg er sunn og slank og trener masse. Middelklassen har ingen interesse av noen matrevolusjon som kommer hele befolkningen til gode, så lenge de kan velge det de har lyst på og det som definerer hvem de er. For å konstruere en identitet trengs det en motpol – et negativt vrengebilde.

Med dette mener jeg ikke å si at noen ønsker andre vondt eller at det ikke er mulig å mobilisere folk fra middelklassen til å jobbe for strukturelle endringer av matproduksjonen. Tvert imot, jeg håper virkelig at det kan skje. Men hvis det skal skje er det viktig å ta innover seg at klassedynamikk er en vesentlig faktor når vi snakker om mat. Og vi må se hvilke konsekvenser det får: I et klassedelt samfunn som det norske, og uten en matpolitikk som skaper strukturelle endringer, vil kløften mellom de privilegerte og den store majoriteten øke. Det er ikke vanskelig å se for seg en parallell utvikling av to separate matøkonomier; en industriell som fører til fedme, miljø- og helseproblemer, og en kortreist økologisk. Som Bent Sofus Tranøy påpeker i kjølvannet av årets landbruksforhandlinger, er det kanskje det vi allerede ser utviklingen av.[v] Hvis vi skal lykkes med å forandre noe, må matpolitiske spørsmål løftes ut av middelklassens svøpe og gjøres til et fellesskapsprosjekt.

(2) Fra individualisert ansvar til felles løsninger
De siste tiårene har det skjedd en politisk styrt omregulering av matproduksjonen. Lover og regler som skulle sikre bærekraftig produksjon av sunn mat har blitt endret for å la markedsmekanismene få fritt spillerom. Dette er en utvikling vi har sett i mange sektorer av samfunnet. Innen matproduksjonen har denne omreguleringen lagt til rette for industrialisering, monopolisering og til dels internasjonalisering.

Før hadde vi kornsiloer, skolekjøkken med ernæringshjul og Ingrid Espelid Hovig på tv. Det var kanskje ikke verdens beste utvalg i butikken, men det du hadde å velge i var tryggere, renere og i all hovedsak bedre for helsa di enn det du finner i dag. Matsikkerhet var et styrende politisk mål, og de viktigste virkemidlene for å oppnå det var kornlagre, ambisiøse produksjonsmål for landbruket og strenge regler for import av mat. Nå er det matkjedenes makt som avgjør matpolitikken. Så godt som hele den norske matproduksjonen bestemmes i dag av et lite knippe monopolister, og produksjonen integreres i stadig større grad i internasjonale verdikjeder.

Denne utviklingen i retning monopoltilstander har paradoksalt nok skjedd under dekke av å skulle gi forbrukerne større frihet til å velge. Politiske mål som selvforsyningsgrad og matsikkerhet er presset. Spede og prisverdige forsøk på å løfte slike spørsmål fram i lyset, slik vi så i forbindelse med salget av Stavanger havnesilo, framstår som umoderne og gammeldagse, som noe bare Senterpartiet er opptatt av. Matkjedeutvalgets rapport ”Mat, makt og avmakt – om styrkeforholdene i verdikjeden for mat” fra 2011 ble raskt kontret av en svært effektiv matindustriell lobby, og havnet i en skuff raskere enn noen rakk å si «styrkeforholdene i verdikjeden». Det er fristende å snakke om politisk avmakt, men det blir stadig tydeligere at denne politiske utviklingen er villet og styrt.

Det er et politisk mål, med oppslutning fra et så godt som samlet storting, at produksjonen av mat i stadig større grad skal reguleres av markedsmekanismer og ikke av demokratiet. Dermed reduseres borgerne til forbrukere som forutsettes å gjøre gode, frie valg. Statens bidrag til folkehelsa er begrenset til å utstede kostholdsråd og lage nøkkelhull og andre merkeordninger som skal ”hjelpe oss til å ta de riktige valgene”. Hvilke produkter vi skal ha å velge mellom, og hvor trygge disse er for oss, er ikke lenger noe vi tar ansvar for i fellesskap, men noe hver enkelt av oss må finne ut av på egenhånd, hver gang vi går i butikken.

Igjen og igjen viser det seg at mantraet om valgfrihet bare er hule ord, stilt ovenfor et matindustrielt kompleks som har brukt de siste 70 årene på å utvikle mat som gjør det ekstremt vanskelig å ta de riktige valgene.

At vi selv skal bestemme hva vi skal spise er selvfølgelig en god ting – ingen statlig myndighet eller noe annet organ skal bestemme hva hver av oss skal ha til middag. Problemet er at det utvalget vi har å velge i ikke bare består av ting som er sunt, rimelig og bra for miljøet rundt oss. Tvert imot, det blir stadig mer av den typen mat som ikke er bra; industrielt bearbeidet, full av sukker, fett og kunstige tilsetningsstoffer, manipulert for å få lengre holdbarhet, gjøre oss avhengige av produktet og bidra til best mulig fortjeneste for produsenten og selgeren. Kort sagt har vi fått frihet til å velge sunt og miljøvennlig i et marked som det blir stadig vanskeligere å velge sunt og miljøvennlig i.

Det burde kanskje ikke være noe problem, så lenge det finnes råd å få? For råd finnes det, i stort monn. Stoff om hva vi bør, og ikke bør, putte i oss preger stadig forsidene på avisene i form av advarsler og skandaleavsløringer, mens helgebilagene bugner over med oppskrifter på de nyeste trendråvarene, som quinoa, spelt og hvetegress. Helsemyndighetene utsteder selvfølgelig også diverse råd og advarsler, og det har dukket opp en hel flora av bøker om diett og kosthold. Antageligvis har vi aldri tidligere hatt så mye informasjon om mat og ernæring tilgjengelig.

Problemet er bare at det er så godt som umulig å følge disse rådene. Et nærliggende eksempel fra min egen bokhylle er den amerikanske forfatteren og journalisten Michael Pollan, etter mitt syn en av dem som skriver aller best om hva vi bør spise i den industrielle matproduksjonens tidsalder. I bøkene In defense of Food og The omnivore’s dilemma tegner han ikke bare et dystert bilde av matindustrien, men peker også på en mulig vei ut. I den korte boken titulert Matregler,[vi] kommer Pollan med tilsynelatende svært enkle og tilgjengelige råd. Han bruker faktisk bare sju ord på å oppsummere sine matregler: ”Spis mat. Mest grønt. Ikke for mye.”

Pollans bøker om mat er bestselgere i USA, og gir et godt bilde av det som synes å være gjengs holdning blant den opplyste, matinteresserte delen av middelklassen. Pollans råd er gode, og har vært nyttige og tankevekkende for mitt eget og min families matkonsum. Likevel har jeg erfart at de er nær sagt umulige å følge samtidig som man lever et noenlunde normalt liv. La oss si at du står i butikken og skal velge en leverpostei. Her kan det være nyttig å tenke på et av Pollans enkleste og mest umiddelbart forståelige råd: Velg produkter som bare er laget med ting du selv ville gjenkjent som matingredienser. Det høres lurt ut, men hvis det skal følges opp i praksis, må du faktisk lage leverposteien din selv. Det finnes ingen leverpostei på det norske markedet som tilfredsstiller de kravene. Med andre ord er ikke rådene så enkle å følge som man kanskje skulle tro.

Igjen og igjen viser det seg at mantraet om valgfrihet bare er hule ord, stilt ovenfor et matindustrielt kompleks som har brukt de siste 70 årene på å utvikle mat (eller med Pollans ord ”matlignende substanser”) som gjør det ekstremt vanskelig å ta de riktige valgene. Vi har ikke nok tid til å studere alle produktene som tilbys oss, langt mindre kan vi rekke innom flere forskjellige butikker på vei hjem fra jobb for å få tak i akkurat de produktene vi kunne ha studert oss fram til var de beste. Og hvis målet skulle være å unngå tilsetningsstoffer eller spesielle typer råvarer som ikke er sunne, ville vi måtte tilbringe timesvis i butikken med lupe og vidløftige oppslagsverk under armen, bare for å gjøre oss opp en mening om hvilken type bacon eller skinke som er sunnest. Realiteten er at du uansett ville ende opp med et utilfredsstillende produkt hvis du handlet på et vanlig norsk supermarked: Norske supermarkeder tilbyr ikke lenger kokt skinke som faktisk er laget av skinka på grisen, og som er produsert uten en bråte med emulgatorer, stabilisatorer og konserveringsmidler.

Ikke bare er det umulig å unngå å få i seg miljøgifter, usunne fettsyrer og andre ting som er farlige for oss, det går faktisk ikke an å forbruke seg ut av den hengemyra av en situasjon vi sammen har havnet i.

(3) Vi må kvitte oss med ideen om at forbrukermakt kan forandre verden
Vi kan alltids prøve å velge økologisk, støtte lokale småskalaprodusenter, kutte kjøttforbruket, unngå å spise scampi, palmeolje og tunfisk, og håpe at det kan forandre verden. Men den forbrukerbaserte friheten til å velge seg ut av de store matpolitiske problemene i vår tid er dessverre en illusjon som vi må kvitte oss med snarest mulig, hvis vi skal ha håp om å oppnå reell forandring. Dagens situasjon er den beste bekreftelsen på det.

For det første forutsetter denne forbrukermaktstrategien at vi alle opptrer som perfekt informerte, rasjonelle aktører som alltid vil gjøre optimale valg når vi bestemmer oss for hva vi legger i handlekurven. Realiteten er at de færreste av oss noen gang opptrer sånn. Vi vil alltid la oss påvirke av et utall andre faktorer enn hva som vil være det helsemessig beste kjøpet. Hadde vi vært rasjonelle, ville reklame hatt null effekt.[vii]

For det andre er forbrukermaktstrategien basert på en feilaktig idé om at forbrukeren er den som har makten innenfor markedet. Alt snakket om forbrukermakt bidrar i seg selv til å etablere en forestilling om at matindustrien er en etterspørselsdrevet sektor. Med industrialiseringen av matproduksjonen har den imidlertid blitt alt annet enn etterspørselsdrevet. Det er de store selskapene som kjører ut nye produkter som vi kan velge mellom, og det er matkjedene som bestemmer hva som er tilgjengelig i hyllene.

Et eksempel her er det norske forbruket av kylling, som har økt betydelig de siste årene – fra et årsforbruk per person på 53 kilo på slutten av 1980-tallet, til 76 kilo i 2008. Spør du representanter for næringa eller den til enhver tid sittende politiske ledelsen i Landbruks- og matdepartementet, vil de si at det kommer av at markedet ”etterspør” mer kylling. I boka En nasjon av kjøtthuer viser Espen Løkeland Stai og Svenn Arne Lie at dette ikke er realiteten. Det økte kyllingforbruket kommer først og fremst av en planlagt økning i produksjonen, som igjen er et resultat blant annet av de politiske føringene som blir lagt i jordbruksforhandlingene. Videre driver næringen selv målrettet markedsføring, blant annet under det mildt sagt villedende navnet Opplysningskontoret for egg og kjøtt, som klinger akkurat passe offentlig og nøytralt til å gi inntrykk av at det er helsemyndighetene, og ikke kyllingprodusentene, som står bak. Stai og Lie konkluderer i boka med at ”å bygge politikken på en forestilling om allmektige konsumenter som styrer produksjonen dit man vil ha den, i et ’perfekt marked’, er i beste fall naivt. Det er en forestiling som setter politikken i sjakkmatt og reduserer oss til en nasjon av kjøtthuer.”[viii]

Hver for oss har vi rett og slett ikke kunnskapen eller forutsetningene som skal til for å se helheten og konsekvensene av våre handlinger.

Et annet eksempel er oppdrettsnæringa, som i tillegg til å ha lyktes med mye av det samme som kyllingprodusentene, også er en næring som viser med all tydelighet at makten ikke er hos forbrukeren. I oppdrettsnæringa er båndene mellom næringsliv og politikk ekstremt tette. Personer med eierinteresser i oppdrettsnæringa kan være ministre med ansvar for statens regulering av den samme næringa, som da Lisbeth Berg-Hansen var fiskeriminister. Deretter kan de belønne sine politikerkolleger med styreverv i de samme selskapene. Alt dette mens størrelsen på merdene øker, rømming, lakselus og utslipp fortsetter, og konsekvensene for folkehelsa forblir i en tåkeheim skapt av røykebombene fra et utall kommunikasjonsrådgivere og PR-byråer.

For det tredje er forbrukermakt som en form for politisk påvirkning dømt til å mislykkes, med mindre den er organisert, målrettet og koordinert, koplet til politiske krav og med stor oppslutning. Når forbrukermakt diskuteres er det lett å sause sammen forskjellige ting. En ting er det som ofte omtales som forbrukermakt i avisene. Da er det ofte snakk om at folks smaks- eller forbrukspreferanser kommer til uttrykk på et eller annet vis, og får konsekvenser for hva som produseres. De siste årene har vi for eksempel sett hyppig aktivitet av denne typen på Facebook, med grupper som «Vi som vil ha Urge på 1,5-litersflasker» og «Vi som vil ha banansjokoladen tilbake i Twist-posen». Her er det strengt tatt ikke snakk om forbrukermakt i det hele tatt, men gratis markedsføring og kundeundersøkelser for matindustrien. Stabburets lansering av en Grandiosa uten paprika var en seier for Stabburet, ikke for alle landets grønnsaksintolerante ungdommer.

Den vanligste måten å referere til forbrukermakt på, er likevel mer seriøs enn alskens facebookgrupper om favorittsjokolader. Da er det ofte snakk om en strategi som går ut på at hver og en av oss skal forsøke å velge så godt som mulig i butikken hver dag. Denne forbrukervalgstrategien gis ofte æren for seire som økningen i omsetningen av økologiske produkter og fairtrade-varer. Før var det bare én sort egg i butikkhylla. Nå kan vi velge mellom egg som er produsert økologisk, fra frittgående høns og med forskjellige typer fôr som gir eggene ulike egenskaper. Plutselig fører Rema 1000 frittgående kvalitetskylling fra produsenten Stange, og rett som det er kan man finne noen usprøytede sitroner i små plastnett ved siden av de vanlige. Alt dette er for så vidt hyggelig og positivt i seg selv, men som politisk strategi er det fånyttes. Vi kan prøve alt vi kan å unngå det som til enhver tid blir utpekt som det nye miljøsvinet, om det nå er scampi, tunfisk, langreist Philadelphia-ost eller poteter fra Israel, men det vil dessverre alltid være too little too late hvis målet er å oppnå substansielle, grunnleggende forandringer.

Det finnes eksempler på vellykkede forbrukermaktkampanjer, og det er ingen tvil om at det i noen tilfeller kan være et effektivt redskap for å oppnå et politisk mål. I nyere tid er den internasjonale kampanjen mot palmeolje ett av de mest oppløftende eksemplene. Her var det da også snakk om en organisert, godt koordinert og målrettet kampanje som effektivt knyttet forbrukermakten til et politisk mål. Likevel er det utilstrekkelig hvis målet er å oppnå strukturelle endringer. Palmeolje er miljøskadelig og det var flott å få ned forbruket. Det ubehagelige spørsmålet er hva all denne palmeoljen over natta ble erstattet med, og hvor substituttet kom fra. Hvis palmeoljen ble erstattet med soya som er dyrket i monokultur på jord som multinasjonale selskaper har ranet fra afrikanske bønder, har vi løst ett problem ved å skape flere nye. Hver for oss har vi rett og slett ikke kunnskapen eller forutsetningene som skal til for å se helheten og konsekvensene av våre handlinger. Det er derfor slike oppgaver må løses i fellesskap og gjennom demokratiet.

Et matpolitisk fellesskapsprosjekt
Skal vi virkelig endre matvanene våre, må vi gjøre mer enn å forsøke å gjøre gode valg i butikken. Først og fremst må vår tids matpolitiske prosjekt løftes ut av middelklassens identitetsorienterte forbruksstrategi og inn i politikken. Vi må reversere mange av vedtakene som har ført til individualiseringen av ansvaret for mat og folkehelse. Vi må bygge matpolitiske fellesskapsprosjekter som peker framover, og som er koplet til konkrete politiske tiltak som tør å forandre på de strukturelle forholdene i næringa. Gjør vi ikke det, risikerer vi ikke bare å forverre maten for alle de som ikke har tid og råd til å velge seg ut av et industrielt kosthold. Todelinga i matøkonomien, med en kortreist, økologisk sektor for de privilegerte og en industriell for resten, er ikke bare negativ for de som må velge industrielt. På sikt kan den også føre til svekket oppslutning om institusjoner som landbruksstøtte og importvern, viktige ordninger som er helt nødvendige, og som må komme flertallet til gode hvis de skal fortsette å ha oppslutning.

Vi må tørre å regulere produksjonen slik at vi gjør det lett og logisk for folk å velge sunt, trygt og miljøvennlig. Monopoltilstandene i produksjon og handel må løses opp, og en lang rekke produksjonsmetoder, tilsetningsstoffer og miljøskadelige praksiser må rett og slett forbys. Videre må vi gjøre det økonomisk mulig for flere å produsere høy kvalitet i mindre skala. Vi må stanse kraftfôrimporten og vi må begynne å tenke på hvordan vi skal løse problemet som gjennomsyrer alle de andre: at matindustrien er basert på en fossil økonomi. Kanskje kan en transportskatt basert på hvor langt en vare har reist være en mulig løsning?

Hver for oss har vi rett og slett ikke kunnskapen eller forutsetningene som skal til for å se helheten og konsekvensene av våre handlinger.

Matkunnskapen må få en større plass i skolen igjen. Vi må gjøre noe med den ekstremt lave betalingsvilligheten for mat, som kjedene og politikerne i tospann så vellykket har innprentet oss med. Samtidig må vi se matprisene i sammenheng med det klassemessige aspektet som allerede gjør at det er de med dårligst råd som kjøper den dårligste maten.

Og så må vi tenke nytt om hva fellesskapsløsninger faktisk betyr. Kanskje kan vi, i stedet for å tilby alternative produkter ved siden av de vanlige, sette felles mål for den samla produksjonen. Hva om vi blandet den økologiske melka med den konvensjonelt produserte, for så å angi på kartongen hvor stor andel som var økologisk? Jeg tror det ville ha økt oppslutningen om en kvalitetsheving og miljømessig forbedring av matproduksjonen, samtidig som den automatisk og direkte kom alle til gode – uten klassemessig slagside og uten at vi måtte gjøre vanskelige og tidkrevende valg i butikken.

Vi må våge å tenke nytt om hvordan vi skal produsere maten vi spiser, med mål om at det skal komme alle som lever av å lage og spise denne maten til gode. Det er bare monopolkapitalistene i dagligvarehandelen og multinasjonale selskaper som Monsanto, Cermaq og Nestlé – og muligens Sylvi Listhaug og Frp – som tjener på at bøndene, arbeiderne i næringsmiddelindustrien og den øvrige befolkninga ikke allierer seg og kjemper for en bedre matproduksjon.

Hvis alle vi som er opptatt av mat, helse og miljø slo oss på lag med bøndene, fiskerne og næringsmiddelarbeiderne, i stedet for å handle økologisk, kunne det danne utgangspunktet for en bredere folkebevegelse. En folkebevegelse som kunne jobbe for politiske tiltak som fremmer en bærekraftig produksjon, lokal selvforsyning, sesongbasert forbruk tilpasset et nordisk klima, mangfold blant produsenter og kunnskap hos befolkningen. En bevegelse som tør å tenke nytt om hvordan vi kan bygge fellesskapsløsninger som ikke bare inkluderer et avgrenset lag av befolkningen, men alle som har interesse av en matrevolusjon: Alle vi som spiser mat.

En forkortet versjon av denne teksten står på trykk i Morgenbladet 17. oktober 2014.

 

Noter:

[i] Alle tall i dette avsnittet er hentet fra Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie, En nasjon av kjøtthuer. Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk, Forlaget Manifest, Oslo 2012.

[ii] Jordbrukspolitiske realiteter, Svenn Arne Lie, Klassekampen 2. mai 2014.

[iii] Stai og Lie, s. 97.

[iv] Helsedirektoratets rapport ”Utviklingen i norsk kosthold 2013”.

[v] Klassekampen, 8.6.2014

[vi] Utgitt på norsk av Flux forlag, 2013.

[vii] For en mer utførlig diskusjon om den perfekte forbruker se Bent Sofus Tranøy, Markedets makt over sinnene, Aschehoug, Oslo 2006.

[viii] Stai og Lie, s. 143.

  • digi_owl

    Gikk meg på en video for en tid siden som påsto at Romerriket falt kort tid etter at kokker ble lønnet or losjet som om dem var senatorer, eller noe i den dur.