Effektivisering eller maktforskyvning?

Regjeringens produktivitetskommisjon, ledet av økonomen Jørn Rattsø, har som hovedoppgave å «kartlegge og analysere årsaker til den svakere produktivitetsutviklingen siden 2005», og å «fremme konkrete forslag som kan styrke produktiviteten og vekststyrken i norsk økonomi.» Finansminister Siv Jensen har tidligere ikke lagt skjul på at hennes mål med kommisjonen er å «sette offentlig sektor på slankekur».

Delta på Manifest årskonferanse 2015: Folkets produktivitetskommisjon

Det er grunn til å tro at Jensen håper på lignende anbefalinger som har kommet ut av den tilsvarende danske kommisjonen, der konkurranseutsetting av offentlige tjenester og privatisering står sentralt. «Grunnleggende tror vi på konkurranse som en viktig faktor for produktivitetsvekst», har lederen for den danske kommisjonen og medlem i den norske, Peter Birch Sørensen, uttalt til Klassekampen. NHO på sin side håper at «kommisjonen vil belyse forhold som hemmer produktivitetsveksten, som arbeidsmiljøloven», og ønsker seg blant annet utvidet rett til midlertidige ansettelser (Klassekampen, 20.05.14).

Med Lidl som forbilde
Kommisjonen arrangerte 19.mai et seminar om produktivitet i privat sektor, der man blant annet diskuterte utfordringene innen byggevirksomheten, som har opplevd ikke bare en oppbremsing av produktivitetsveksten, men en regelrett nedgang de siste tiårene. 

Innenfor varehandelen er det mye å hente på mer internasjonal konkurranse, sier Rattsø til Klassekampen (20.05.2014). Han viser til Peter Birch Sørensens innlegg på samme seminar, der han fortalte «at en dansk hovedkonklusjon var at det er tjenestesektoren som er årsak til den lavere produktivitetsveksten – men at deres undersøkelser også viste at den internasjonaliserte tjenestesektoren – som finans- og telekomnæringen – gjorde det bra.»

Det er nok ikke så mange i Norge som deler hans ønske om flere tyske impulser i dagligvarebransjen.

Av dette trekker Rattsø slutningen at det er beklagelig at matgiganten Lidl trakk seg ut i 2008, bare fire år etter at de etablerte seg i det norske markedet. Det er nok ikke så mange i Norge som deler hans ønske om flere tyske impulser i dagligvarebransjen. For som Klassekampen påpeker, så har Lidl blitt anklaget for både fagforeningsknusing og dårlige arbeidsvilkår. Kjedens forretningsmodell består av (mis)bruk av markedsmakt i kombinasjon med underbetaling og autoritær styring av de ansatte, og kan beskrives som Europas motsvar til Wal-Mart. Selskapet er en viktig bidragsyter til framveksten av såkalte «working poor» i Tyskland, personer som defineres som fattige eller som er avhengige av offentlige støtteordninger på tross av at de er sysselsatte.

Forskjell på tjenester
Det er pussig nok at Rattsø velger å bruke Lidl som eksempel på hvordan produktiviteten i Norge kan økes, særlig ettersom han i sine egne plansjer på seminaret  konstaterer at «varehandel har klart seg bra» sammenlignet med andre bransjer.

Med en slik modell søker han å forklare den relativt lave veksten innen «skjermede tjenester» som hotell-, restaurant- eller frisørbransjen med manglende konkurranse, mens høy vekst i finans- og telesektoren er en konsekvens av det motsatte.

Mer interessant er det at han baserer resonnementet sitt på Birch Sørensens hypotese om at produktivitetsveksten i en næring henger sammen med andelen av produksjonen som eksporteres og graden av (internasjonal) konkurranse. Med en slik modell søker han å forklare den relativt lave veksten innen «skjermede tjenester» som hotell-, restaurant- eller frisørbransjen med manglende konkurranse, mens høy vekst i finans- og telesektoren er en konsekvens av det motsatte.

For det første virker det vel så sannsynlig at sammenhengen som Rattsø argumenter for heller opererer motsatt vei. Det er ganske naturlig at de aktørene som faktisk opererer på det internasjonale markedet for høyteknologiske produkter, er de samme selskapene som historisk har opplevd høy produktivitetsvekst. Ellers ville de neppe klart å hevde seg i konkurransen.

For det andre, og kanskje mer urovekkende fra en leder for en regjeringsoppnevnt produktivitetskommisjon, inneholder ikke forklaringsmodellen noe skille mellom ulike virksomheters natur, og hvordan det påvirker potensialet for produktivitetsvekst. Som den amerikanske økonomen William Baumol påpekte allerede for nesten femti år siden, så er potensialet for produktivitetsvekst svært forskjellig i ulike næringer. Menneskenære tjenester som eldreomsorg eller servering på en restaurant har et mye mer begrenset rom for å øke produksjonen uten å også øke arbeidsinnsatsen, enn for eksempel utvikling av ny programvare (som også har enorme stordriftsfordeler). Man kan vanskelig effektivisere tjenester som eldreomsorg gjennom «nettløsninger», slik man kan med banktjenester.

Dersom «gevinstene» ved konkurranse tar form av at et internasjonalt selskap vinner et offentlig anbud gjennom å utføre tjenestene med dårligere lønns- og pensjonsbetingelser for de ansatte, er det åpenbart det motsatte.

Konkurranse for enhver pris?
Det er rimelig å anta at dette skillet mellom tjenestekategorier også er med på å forklare hvilke typer bransjer som har et potensial for internasjonal konkurranse, eller for konkurranse overhodet. Dersom konkurranse fremmer innovasjon og ny arbeidsbesparende teknologi innenfor for eksempel telesektoren, kan det ha en åpenbar samfunnsnytte. Dersom «gevinstene» ved konkurranse tar form av at et internasjonalt selskap vinner et offentlig anbud gjennom å utføre tjenestene med dårligere lønns- og pensjonsbetingelser for de ansatte, er det åpenbart det motsatte. Hvis kommisjonslederen ikke tar dette skillet innover seg er det, som LOs sjeføkonom Stein Reegård sier det, tegn på at han forveksler effektivisering med omfordeling av inntekt og makt.