Den trygge rammen

Arbeidsmiljøloven ble enstemmig vedtatt i 1977. Enigheten om oppskriften på et godt og trygt arbeidsliv, er borte. Det sies ofte at norsk offentlighet er preget av konsensus, at det ikke er store forskjeller mellom høyre- og venstresiden. Arbeidslivet er ikke et slikt område. Synet på midlertidige stillinger markerer et tungt skille i norsk politikk.

I dag sier loven at en person skal ansettes i fast stilling, med mindre man er vikar for noen, det er sesongarbeid, eller man er ansatt i et spesielt prosjekt. Tross disse begrensningene, er 8 prosent av sysselsatte, ansatt midlertidig. De fleste midlertidig ansatte ønsker seg fast jobb. Det er lett å forstå. Tryggheten og forutsigbarheten det gir, når det gjelder hvor man skal bo, eventuell etablering av familie, kjøp av bolig, og mulighet for lån i banken, er fundamentale puslespillbiter i livet, som trenger en trygg ramme av fast stilling.

Høyresidens politikk
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre deler samme visjon om mer midlertidige stillinger. Høyre og FrP vil at en bedrift skal kunne ansette midlertidig i et år, uten annen begrunnelse enn bedriftens eget ønske om varigheten. Venstre går lenger, og mener det er tilstrekkelig forutsigbarhet å ha jobb to år framover. Disse partienes skrivebordsteori sier at det vil oppstå nye jobber hvis man kan ansatte mer midlertidig. De hevder også at folk som nå er utenfor, vil komme inn på arbeidsmarkedet.

Unge opplever ikke midlertidigheten som springbrett inn i arbeidslivet, men går fra midlertidighet til midlertidighet.

Tar vi turen bort fra ideologi og teori, til den virkelige verden, er det vanskelig å finne belegg for at dette faktisk er resultatet av denne politikken. En fornuftig test er å sammenligne sysselsettingsnivået i Norge blant folk i arbeidsfør alder, som ligger på 75,3 prosent, med andre OECD-lands gjennomsnitt på 64,8 prosent. Gruppene som holdes som gisler i argumentasjonen for mer midlertidige stillinger, er ofte unge, innvandrere og funksjonshemmede. Det er derimot ikke noe folk tilhørende disse gruppene selv ønsker. Foreningen Unge funksjonshemmede sier stadig at de ikke ønsker mer midlertidighet. Deres ønsker om trygghet og sikkerhet er like sterke som for resten av arbeidsstyrken. For igjen å sammenligne med snittet for OECD-land, ligger midlertidig ansatte på 14 prosent, mot altså 8 prosent her. Men at vi har en trygg arbeidsmiljølov i Norge tar altså ikke knekken på sysselsettingen.

Mer midlertidighet med Moderaterna
I Sverige var det å åpne for mer midlertidighet det første Moderaterna, Høyres søsterparti, gjorde da de kom til makten i 2006. Svenske arbeidsgivere kan ansette folk på «visstid» opp til to år, uten noen spesiell begrunnelse for hvorfor kontrakten varer så kort. Arbeidsgiver trenger heller ikke oppgi noen grunn for at kontrakten ikke videreføres. De har en ungdomsledighet på 25 prosent (av arbeidsstyrken i alderen 15 til 24 år, ikke medregnet studenter). Unge opplever ikke midlertidigheten som springbrett inn i arbeidslivet, men går fra midlertidighet til midlertidighet. Tidsbegrensningen gjelder innen den enkelte bedrift, derfor opplever mange å bli byttet ut med nye folk, eller at den ansatte får en annen type ansettelsesform.

EU-kommisjonen har i flere år kritisert Sverige for usikkerheten praksisen med midlertidighet medfører for arbeidstakerne.

Svensk fagbevegelse har anmeldt Sverige for denne praksisen, og EU-kommisjonen har i flere år kritisert Sverige for usikkerheten dette medfører for arbeidstakerne.

Her hjemme bruker arbeidsgiverorganisasjonen Virke (tidl. HSH) SSB-tall i sin kamp for mer midlertidige stillinger. SSB-tallene viser nemlig at folk som har vært i midlertidige stillinger har stor sannsynlighet for å gå over i faste stillinger. Det tviler jeg ikke på. Men å derfra konkludere at det bør åpnes for mer midlertidige stillinger, henger ikke sammen. Det er ikke overførbart å bruke de positive konsekvensene av dagens lovverk, til tenkte konsekvenser av et svekket lovverk.

Verken moderne eller nyskapende
Får vi en Høyre-FrP-regjering, vil samfunnsforskerne kunne boltre seg i ganske raske forandringer i livsmønstre, knyttet til en konkret lovtekstendring. Et konkret resultat kan være fall i fruktbarhetstallene. Med mer midlertidighet, vil årene etableringsfasen varer strekke seg enda lengre, og det kan fort forsinke den allerede høye alderen for førstegangssfødende.

Det er ikke moderne å ønske seg tilbake til et løsarbeidersamfunn

Det er verken moderne eller nyskapende å pakke inn politikk i vakre ord. Det er heller ikke moderne å ønske seg tilbake til et løsarbeidersamfunn. Det har vært enorme omveltninger i vårt samfunn gjennom 1900-tallet, fra industri, jordbruk og fiske som dominerende, til service og velferd – og kvinners inntog i arbeidslivet. Men noen ting er ikke forandret. Vi som jobber selger vår tid og arbeidskraft mot betaling.

Arbeidsmiljøloven bøter på det ujevne styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Fjerner Høyre-Frp fast ansettelse som norm, river de vekk prinsippet loven hviler på.

Artikkelen er tidligere publisert i Nitos medlemsblad Nito Refleks