Den sterkestes rett

Fagforeningsrepresentanten i NHOs film "Planet Work" ser skummel ut, men viser seg å være god venn med sjefen. Skjermdump: YouTube. Fagforeningsrepresentanten i NHOs film "Planet Work" ser skummel ut, men viser seg å være god venn med sjefen. Skjermdump: YouTube.

I BBCs storsatsning Planet Earth har vi blitt tatt med på en fantastisk reise i dyrenes verden. Vi har sett morsomme pingviner, men også hjerteskjærende scener, som en snøleopardmor som blir voldtatt mens hun er ute på tur med datteren sin. Naturen er som kjent grusom. Dyrerikets flokkdannelser, hierarkiske struktur og nådeløse utøvelse av den sterkestes rett, kan også minne om arbeidslivet mener NHO, som tidligere i år slapp sin egen versjon av serien – Planet Work.

I Planet Work følger vi Edvin i hans første dag på jobb i et IT-firma, hvor han som ung og uerfaren er nødt til å hevde sin plass i flokken overfor den kvinnelige sjefen, matriarken. Som i Planet Earth nærmer en ytre fare seg raskt den harmoniske gruppa, nemlig den valgte lederen for en del av flokken – «the fagforeningsrepresentant». Han og sjefen stirrer hverandre inn i øynene og det ser ut til å bli en skikkelig alfakamp mellom de to, lik løvene på savannen. Men neida! I «the Norwegian Arbeidsliv» er alle venner, og sjefen og fagforeningsrepresentanten tusler avgårde sammen mens den nyansatte blir sittende med arbeidsoppgavene. Snart skal han lære at innspillene hans blir lyttet til og at han nyter en stor grad av autonomi i jobben. Habitatet «norsk arbeidsliv» er en harmonisk og perfekt boble av samarbeid og sameksistens – noe helt unikt i verdenssammenheng.

Bemanningsbransjen virker på en helt annen måte enn NHOs Planet Work.

Det er fristende å påpeke at dette habitatet historisk har tatt form på tross av norsk høyreside- og arbeidsgiveres innbitte kamp i mot det, fra tilbakeholdelse av stemmerett på 1800-tallet til lockout etter lockout i forrige århundre. Mer interessant er det imidlertid å undersøke om NHO har rett i sin beskrivelse av forholdene nå. Det er lite som tyder på det. En stor konflikt som ulmer i det norske arbeidslivshabitatet nå, er bemanningsbransjens inntog. Den 15. november i fjor arrangerte en rekke fagforbund en politisk streik mot bemanningsbransjen, og nå er det annonsert en ny den 6. mars. Bemanningsbyråer er helt nødvendige i følge NHO og høyresiden, men er likevel relativt nye i norsk sammenheng, da de, med noen få unntak, var ulovlige før år 2000. Siden den gang har deres tilstedeværelse i norsk arbeidsliv økt enormt.

Bemanningsbransjen virker på en helt annen måte enn NHOs Planet Work. Her spiller sjefene på frykt framfor samarbeid, og midlertidighet er stikkordet som får alfaen til å dominere de under seg til full lydighet. Miroslaw Bartnik, som tidligere jobbet for bemanningsbyrået Workshop, og som nå er ombud i Oslo bygningsarbeiderforening, forteller om byråer som velger seg ut en ansatt hver uke som ikke får jobb den neste, bare for å holde frykten levende. Utenlandske arbeidere er på papiret sikret likebehandling og samme lønn som sine norske kolleger, men i følge Bartnik blir folk som etterspør det tatt av vaktlista. Med oppdrag fra uke til uke, er det lett å holde folk i tømmene.

Det finnes også eksempler på firmaer som har polske ansatte i Norge på vent, men som likevel henter 20 nye arbeidere fra Polen framfor å gi dem en jobb. Strategien er effektiv. Etter flere uker uten en inntekt i det hele tatt, er de ansatte villige til å jobbe for mye mindre. Da lokalene til klesbutikken Zara ble pusset opp i Bogstadveien, jobbet de polske bygningsarbeiderne der for 41 kroner timen. Merk at dette er jobber som allerede finnes, og som bemanningbyråene bare opererer som mellommenn for, med enorm profitt. Da Bartnik jobbet for 186 kr timen for Workshop, fakturerte byrået de som leide ham inn 400 kr per arbeidstime. Det hender selvsagt at fagforeningsrepresentanter oppsøker dette habitatet for å forsøke å rydde opp, men de som snakker med dem blir raskt utvist fra flokken.

Med oppdrag fra uke til uke, er det lett å holde folk i tømmene.

Navnet vikarbyrå hinter om utleie av vikarer til firmaer som trenger det, men i praksis erstatter folk fra bemanningsbyråene sjelden andre arbeidstakere som er ute i permisjon eller er syke. I stedet fortrenger de fast ansatte, og dominerer hele bransjer, som byggebransjen i Oslo-området, fullstendig. På Thon sin byggeplass på Storo i Oslo er 90 prosent av elektrikerne innleide fra bemanningsbyrå. Tall fra NAV viser at av nye jobber som er utlyst på byggeplasser i Oslo, er 80 prosent eller mer (avhengig av hvilke jobber) fra bemanningsbyråer. «Dette er innleie langt ut over det som var intensjonen», hevder Cathrine Aspestrand fra NHO-foreningen Nelfo til Fri Fagbevegelse. Men bransjen bryter ikke bare et vagt ønske – den går også langt utenfor loven.

Arbeidsmiljøloven fastslår at faste stillinger skal være hovedregelen, og åpner for midlertidighet kun i visse tilfeller, som ved midlertidig behov. Problemet er at arbeidsmiljøloven brytes hver eneste dag, som en hovedregel. En rapport fra i fjor vår viser at 85 prosent av all innleie i byggebransjen i Oslo-området er ulovlig. Se for deg et annet lovregulert felt hvor vi hadde godtatt lignende tilstander. Om det var 85 prosent sannsynlighet for at norske biler ble gjort innbrudd i og stjålet, ville vi latt det passere som en uheldig situasjon som «ikke var intensjonen»?

En rapport fra i fjor vår viser at 85 prosent av all innleie i byggebransjen i Oslo-området er ulovlig.

NHO har rett i at arbeidslivet kan være bedre enn den rå naturtilstanden som viser seg i Planet Earth, men de utviser begrenset interesse i å jobbe for det. I stedet for å holde seg til tariffavtaler og enigheter fra modellen de hyller, klager de disse inn til Brussel og bruker EØS-avtalen som en brekkstang for å knekke motstandere – slik vi så i den såkalte verftssaken. Og i stedet for å ta problemene med bemanningsbyråenes fryktkultur og økende dominans på alvor, snakker de om at sektoren er liten, regulert og kun har noen «dårlige epler».

Forslagene de nå stiller, som «bedre håndhevelse av reglene», har blitt snakket om i et tiår samtidig som problemet bare har blitt større. Og en «godkjentordning for seriøse bedrifter»? Hvem skal håndheve det når loven brytes systematisk i dag? Hvem skal snakke ut når systemet er bygget på frykt? Og hvem skal bry seg når alle vet at det gjelder å presse prisen ned og profitten opp? Her høres NHO håpløst naive ut – trolig er de ikke det.

Det begynner å bli lenge siden den harmoniske etterkrigstiden da ulven og lammet beitet sammen. Jo råere og mer fryktbasert norsk arbeidsliv blir, jo større interesse har NHO av å framstille det som en harmonisk enklave. Det bør de ikke få slippe unna med.

Denne teksten sto også på trykk i Dagbladet 5. februar 2018.