Jeg vokste opp pakka inn i lag på lag med ull. Med pinnekjøtt på julaften og fårikål om høsten. Sauene rundt meg bare var der, og ga meg mat og varme klær uten at jeg tenkte over det. Fram til jeg skulle skrive masteroppgave i biologi. Plutselig stod jeg alene på en fjelltopp, i vitenskapens tjeneste. Eller, helt alene var jeg ikke. Jeg hadde en saueflokk til selskap.
Gjennom en hel sommer brukte jeg hver dag på å telle sauer. Innenfor tre kvadratkilometer beita disse sauene, vitenskapelig oppdelt i små og store grupper i flere inngjerdinger, og min jobb var å registrere hvilken type vegetasjon de beita i. Spørsmålet var om det var forskjell på hvordan sauene i store og små grupper beita.
Da sauen kom til Norge sammen med jordbruket ble den raskt uerstattelig.
Samtidig som jeg samla inn data, ble jeg mer og mer begeistra for disse husdyrene. Som dagene gikk, og det ble lengre og lengre mellom hver gang jeg snakka med et annet menneske, gikk sauen var å være et middel for å nå målet om en mastergrad, til å bli interessante i seg selv. Jeg ble interessert i disse dyra, som individer, som kulturbærere, som del av vår historie, som matressurs og som landskapspleier. Og etterhvert som jeg forska, leste og diskuterte, forstod jeg hvor mye som står på spill nå. For sauen og for oss.
Da sauen kom til Norge sammen med jordbruket ble den raskt uerstattelig. De ga de første norske bøndene kjøtt, melk, bein, skinn og gjødsel. Og ikke minst hjalp den til med å åpne landet og skape jordbruksjord ved å beite seg gjennom vegetasjonen. Ulla ga bøndene varme gjennom de kalde vintermånedene. Sauen og nordmennene inngikk et gjensidig, symbiotisk forhold som i mange tusen år forble omtrent uforandra. Den lille, hornete og raggete sauen fikk et ganske trygt liv, ganske grei tilgang på mat (selv om den nok kunne sulte iblant) og frihet til å pare seg og lamme i fred. Mens bønder i andre deler av verden avla fram egenskaper som merinoull, dyr som ga dobbelt så mye kjøtt og søyer som fikk både tvillinger og trillinger, var det viktigste for de norske bøndene at sauen kunne gå ute hele året, at den levde nøysomt av maten den fant selv og at bonden kunne høste av flokkens overskudd.
Det viktigste for de norske bøndene var at sauen kunne gå ute hele året, at den levde nøysomt av maten den fant selv og at bonden kunne høste av flokkens overskudd.
Sauene fant maten sin ute i marka, og bonden skaffa dem vinterfôr ved å slå gress og styve trær. Gjennom å høste av naturens ressurser på denne måten, skapte menneskene små nisjer i naturen for helt spesielle arter som holdt på å bli utrydda. For før istida og før sauene kom til Europa fantes det naturlig åpne områder som ble beita av mammut, urokser og andre enorme dyr. Med ujevne mellomrom oppstod det branner som herjet og ødela trærne som prøvde å etablere seg i de åpne engene.
Da mennesket utrydda mammuten og etter hvert dyrka opp de store slettene på kontinentet, mista mange arter levestedet sitt. Planter som ikke tåler næringsrik jord, insekter som trenger nektar og sopper som bare trives der store beitedyr får tusle rundt i fred. Disse artene, evolvert gjennom millioner av år, fant nye levesteder i de nye menneskepåvirka områdene. De ville artene var sauen med på å opprettholde gjennom at den og bonden skapte nye leveområder i det vi i dag kaller kulturlandskapet. Opp mot 600 utrydningstrua arter er avhengige av våre beitende husdyr.
Opp mot 600 utrydningstrua arter er avhengige av våre beitende husdyr.
Fram til midten av 1800-tallet bare var sauen der. Så slo det store hamskiftet inn over landet. Folketallet økte, pengehusholdningen tok over for naturalhusholdningen. Tilgangen på vannkraft gjorde det mulig å skape en moderne ullindustri. Handelen på verdensmarkedet ble friere, og vi kunne importere mer korn til mat. Jordbruksareal ble frigjort, og vi kunne dermed dyrke mer gress til dyrefôr. Det ble lønnsomt for bøndene å produsere kjøtt og ull for salg, og en intensiv utvikling av nye norske saueraser starta, med god hjelp fra staten som både oppretta saueavlsgårder og bidro til fesjåer og avlsringer.
Det ble importert dyr fra England og andre steder, og ønska egenskaper ved disse dyrene ble arbeidet fram i de norske rasene. De siste 150 årene i sauens historie i Norge er historien om en stor sauerikdom, der man i hver landsdel, om ikke i hver grend, avla fram sin egen rase som var tilpassa både marked og lokale naturressurser.
De siste tre tiårene har i gjennomsnitt sju gårdsbruk blitt lagt ned hver eneste dag. Utviklinga i saueavlen går samme vei.
Men etter krigen var ikke den lokale avlen og bredden i norske raser viktig lenger. Avlen har dreid seg mot et eneste mål: store dyr som gir mye kjøtt og mange lam. Det har blitt lettere å få tak i grovfôr til vinterbruk, og kraftfôret er billigere. Landbrukspolitikken er dreid fra å utnytte naturressursene der de finnes i det langstrakte landet vårt, til produktivitetsvekst, stordriftsfordeler og intensivering. Matproduksjonen er løsrevet fra det lokale naturressursgrunnlaget.
De siste tre tiårene har i gjennomsnitt sju gårdsbruk blitt lagt ned hver eneste dag. Utviklinga i saueavlen går samme vei. I 2000 innføres rasen og betegnelsen norsk kvit sau som en sekkebetegnelse for nettopp norske kvite sauer. Med den nye rasen forsvinner de viktige egenskapene som er avla fram hos hver av rasene, som dalasauens gode tilpasning til fjellbeitet og steigarsauen som er nettbeint, rolig, produktiv og med gode morsegenskaper. Ryggjasauens glansfulle, margfrie ull kombinert med en størrelse som utnytta de rogalandske fjellbeitene godt, blir også borte.
I dag utgjør norsk kvit sau 70 prosent av alle sauene i Norge. 9 av de 12 norske sauerasene er utrydningstrua.
Man skulle tro at vi stod igjen med det ypperste sauegenene kan gi oss. Den sauen du ofte møter i fjellet i dag, er en stor, hvit sau med lang hale. Den har en ulltype det er lett å behandle i fabrikker. Den får mange lam, men klarer ikke selv å passe på alle. Den blir stor og fruktbar bare fordi den får mer grovfôr enn før og kraftfôr både vinter og sommer, er lenger inne om våren, går på gjødsla og sådde beiter før den slippes løs i utmarka om sommeren, og kommer tidlig hjem om høsten.
Valget av den store hvite sauen innebærer at vi taper beiteressursene og artsmangfoldet sauen har levd av gjennom alle år. Det valget kan vi komme til å angre på.
Den produserer mer kjøtt, men beveger seg også dårligere i terrenget og er dermed et lettere bytte for rovdyr. Den vokser fort, men kan ikke overleve på det ressursgrunnlaget som finnes rundt gården gjennom vinteren, våren og høsten. Den kan ikke utnytte alle de forskjellige plantene i utmarka like bra som før. Valget av den store hvite sauen innebærer at vi taper beiteressursene og artsmangfoldet sauen har levd av gjennom alle år. Det valget kan vi komme til å angre på i framtida.
Vi står ved et veiskille. Skal vi fortsette som nå, med større dyr, mer kraftfôr, et land som gror igjen, og arter som dør ut? En effektiv kjøttproduksjon, men overproduksjon, import og undergraving av vårt eget marked? Eller skal vi ta det beste fra tidligere tiders jordbrukstradisjon og blåse ny lønnsomhet i næringa?
Bøndene har retta seg etter politikernes ønsker. Noen ganger med optimistisk tro på framtida, andre ganger fordi endringer i tilskuddsordninger har fjernet dem som ikke ville gjøre som politikerne ønsker. Av over 213 000 gårdsbruk i 1949 er det nå under 42 000 igjen. Politikerne har ønsket færre bønder som produserer mer mat. Og denne politikken har fungert bra en stund. Hver bonde har produsert mer mat. Den er blitt billigere i butikkene. Produksjonsvolumet per arbeidstime er mer enn dobbelt så høyt i 2015 som i 1990. Men akkurat slik vi oppdaget at oljeindustrien som har gitt oss velstanden vår, også har gitt oss en klimakrise, ser vi nå at retninga landbruket tar, er på vei til å gi oss en natur- og matkrise.
Akkurat slik vi oppdaget at oljeindustrien som har gitt oss velstanden vår, også har gitt oss en klimakrise, ser vi nå at retninga landbruket tar, er på vei til å gi oss en natur- og matkrise.
Vi står overfor en enorm befolkningsøkning. Mennesker vi må produsere mat til. Klimaendringene vil gjøre det vanskeligere. Derfor må vi utnytte ressursene der de finnes. Og jordbruket må bidra til å ta vare på naturmangfoldet. Kanskje ligger framtidas viktigste matplanter for dyrene våre i det artsmangfoldet som i dag finnes i kulturlandskapet – og som vi holder på å miste? Å produsere mat er en verdensomspennende dugnad som Norge må være en del av ved å forvalte og bruke de ressursene vi har til rådighet. En dag kan vi kanskje ikke importere 35 000 tonn soyabønner fra Brasil hver måned lenger. Nå er det på tide å endre politikken for å skape et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sauen er nøkkelen til endringa som må skje i hele landbruket.
Sauen er det tamme beitedyret vi har flest av her i landet. Den spiser betydelig mindre kraftfôr enn kua. Og sauedrifta er fremdeles basert på utstrakt utmarksbeite. Det er den drifta der færrest har investert store midler i enorme, moderne fjøs. De fleste sauebøndene har en jobb ved siden av sauedrifta. Det er et godt utgangspunkt for å legge om litt etter litt.
Nå er det på tide å endre politikken for å skape et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sauen er nøkkelen til endringa som må skje i hele landbruket.
Vi trenger en sauedrift som er basert på det naturressursgrunnlaget bonden finner i nærheten av gården sin, som opprettholder det artsmangfoldet som finnes i norsk natur, og som bidrar til å produsere mat til verdens befolkning gjennom å utnytte ressurser som ikke kan brukes til annet enn dyrefôr, istedenfor å spise soya og korn som dyrkes på områder der det kunne vært dyrka menneskemat.
Den norske sauen kan vise vei for et nytt norsk landbruk. Hvis vi, med politiske virkemidler, bare lar den gjøre det den er aller best til – beite i de rike ressursene som finnes her i landet.
Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 6. februar 2018.
Boka «En hyllest til sauen» lanseres på Kulturhuset i Oslo den 7. februar kl.19.