Her er en guide til det spanske nyvalget

Podemos-leder Pablo Iglesias. Foto: Barcelona en Comú Podemos-leder Pablo Iglesias. Foto: Barcelona en Comú

Kommer vi til å bli vitner til en Syriza-reprise?

En koalisjon av «ekstremister og radikale» som «ikke tjener landets utvikling». Slik ordla den spanske statsministeren Mariano Rajoy seg.

Han snakket om den overraskende vendingen i opptakten til det spanske nyvalget som skal avholdes 26. juni: valgalliansen mellom Podemos og «gammelskole»-venstrepartiet Izquierda Unida. En venstrepakt som noen spår vil kunne vippe valgresultatet og overta ledertrøyen fra sosialdemokratene PSOE om hvem som er størst på den parlamentariske venstresiden. Om dette skjer, kan det bety at den spanske sensasjonen Podemos – som mange antok var en døgnflue – inntar regjeringskontorene (i en eller annen koalisjon) i sommer, og at Spania tar over stafettpinnen til Hellas som eurosonens neste utfordrer.

Spørsmålet er om historien da vil gjenta seg: først som gresk tragedie – så som spansk farse.

Spørsmålet er om historien vil gjenta seg: først som gresk tragedie – så som spansk farse.

Den umulige regjeringsdannelsen
Lang historie kort: Spanjolene gikk til valgurnene 20. desember i fjor. Valgresultatet viste at protestbevegelsen mot kuttpolitikken (15-M) hadde brutt opp Spanias tradisjonelle to-parti-pendling. Det konservative Partido Popular fikk 29 prosent av stemmene, det sosialdemokratiske PSOE fikk 22 prosent, Podemos 21 prosent og den liberalkonservative (relative) nykomlingen Ciudadanos fikk 14 prosent. Fire partier skulle nå forhandle om mulige regjeringskoalisjoner.

Det klarte de ikke. Til tross for at (det superkorrupte) Partido Popular teknisk sett var valgets vinner, hadde partiet såpass få venner i parlamentet at selv dets mest naturlig allierte Ciudadanos opplevde det som vanskelig å komme partiet til unnsetning. Ciudadanos vendte seg derfor til PSOE, i «ansvarlighetens» navn, for å muliggjøre en «storkoalisjon» i tysk stil med Partido Popular. PSOE-leder Pedro Sánchez innså imidlertid at dette lett kunne innebære politisk selvmord for sosialdemokratene, idet det ville ha bekreftet Podemos’ fortelling om at de er av samme ulla som landets høyreside. I stedet forsøkte han seg på et samarbeid med Ciudadanos og Podemos.

Ingen av disse ville imidlertid snakke sammen  – Podemos og Ciudadanos befinner seg tross alt på hver sin side av høyre/venstre-aksen. Partileder Pablo Iglesias krevde heller en «regjering for forandring» med PSOE, og andre mindre venstrepartier, men uten Ciudadanos. (Det fantes dog en liten splid internt i partiet om dette, så i midten av april stemte 150 000 Podemos-medlemmer over alternativene. Iglesias’ linje vant med 90 prosent.)

PSOEs sørlige gren får hjerteinfarkt bare av tanken om katalansk løsrivelse.

Men dette ble det heller ikke noe av. Blant annet fordi det fantes en joker med i spillet: Catalonia. Podemos støtter folkeavstemning for uavhengighet, mens særlig PSOEs sørlige gren (og store deler av velgerbasen) får hjerteinfarkt bare av tanken om katalansk løsrivelse. Våren var således preget av måneder med mistro og spill og intern partikrangling, helt til alle kastet inn håndkleet. Det ble ingen regjering. Kong Felipe VI så seg nødt til å skrive ut nyvalg.

I siste time lanserte Podemos da sin pakt med Izquierda Unida – under navnet Unidos Podemos (Sammen kan vi) – med valgmanifestet «Forandre Spania: 50 steg for å regjere sammen».

Izquierda Unida-leder Alberto Garzón. Foto: IU Andalucía
Izquierda Unida-leder Alberto Garzón. Foto: IU Andalucía

Arbeidsløshet og oppgang
At statminister Mariano Rajoy kunne stemple dette manifestet som «ekstremistisk», sier mye om hvor langt til høyre det europeiske landskapet befinner seg.

For øvrig: Selv om fallet i spansk økonomi snudde i 2013, er det lite som tyder på at Rajoy har fått slutt på krisen i landet. I fem og et halvt år har arbeidsløsheten vært på over 20 prosent (og rundt 50 prosent for landets unge), og den relative nedgangen man har sett, skyldes i stor grad pensjonsavganger og utvandring, mens de som har fått jobb, har måttet undertegne elendige kontrakter (91,4 prosent av nyansettelsene de siste tre årene har vært midlertidige – hvorav cirka en en fjerdedel av disse har hatt en varighet på syv dager, eller mindre). Statsgjelden har økt til rundt 100 prosent av BNP. Barnefattigdommen har økt parallelt med en viss økonomisk vekst de siste to årene. Noe som imidlertid kan forklare den makroøkonomiske bedringen, er ikke kuttpolitikken, men at landet (som så mange andre) har brutt EUs krav om begrenset budsjettunderskudd, og overtrukket med 6,9 prosent i 2013, 5,9 prosent i 2014 og 5,1 prosent i 2015. Med andre ord: en liten ulovlig keynesiansk stimuli.

EU har derfor hatt planer om å gi landet straffebøter (muligens på 2,16 milliarder euro), men bestemte seg nylig for å utsette dette til etter valget for å gi spanjolene «pusterom».

Jeg tipper: for å gi en eventuell venstreregjering startvansker.

Men nok om det. Over til venstreekstremistene.

«Tsipras er en løve. Podemos står ved hans side»

Ekstremistene går sammen
Med en felles valgfront kan Podemos og Izquierda Unida definitivt utfordre PSOEs dominans: I desember-valget fikk sosialdemokratene 5,5 millioner av stemmene, mens de to venstrepartiene tilsammen fikk 6,1 millioner.

Her er de viktigste sakene i den nye venstrepaktens valgmanifest: garantert minsteinntekt, mer jobbskaping, boosting av offentlige investeringer og styrking velferdsstaten for å bekjempe ulikhet. For å få til dette må de sannsynligvis fortsette å bryte med EU-forpliktelsene landet har når det gjelder budsjettunderskudd, og mer til. Og hva betyr det? Nok en gang vil vi se statssjefer som hegner til en eller annen form for keynesianisme, forhandle med en eurosone som i prinsippet forbyr en slik økonomisk motkonjukturpolitikk. Slik det greske Syriza prøvde seg på hele våren 2015 (med lite hell).

Parlamentsmedlem Pablo Bustinduy har sagt at strategien er å bygge opp et bredt sosialt og politisk nettverk sterkt nok til å kunne «dra til Brussel og velte EUs Vekst- og stabilitetspakt» (som blant annet krever maks 3 prosent budsjettunderskudd og 60 prosent gjeld av BNP). Podemos-planen er også å overtale kreditorer til å dempe gjeldsbyrden. Partistrateg Iñigo Errejón sa følgende til Bloomberg Business: «Vi vil forklare [dem] at betalingsevnen vår vil øke hvis vi får mulighet til å vokse [økonomisk], fordi i tillegg til gjeld og underskudd har vi andre problemer som en dramatisk arbeidsløshet.»

Hørt det før? Den som her opplever en aldri så liten deja vu, er nok ikke alene om det. Nettopp dette var det Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varofakis forklarte eurogruppen, gang på gang på gang, under gjeldsforhandlingene i fjor. Og slik Varoufakis, gjennom bevegelsen DiEM25, fortsatt håper på foranding innenfor EU, noterte Pablo Iglesias i en New Left Review-artikkel at Podemos’ strategi er å formulere sin politikk «i en europeisk ramme».

Det finnes altså ingen plan om å forlate euroen. Heller ingen plan om å true med det.

«Tsipras er en løve»
Så hva er sannsynligheten for at eurosonens ledere, med Tyskland i spissen, vil høre på Podemos når de bare for et år siden gjorde sitt ytterste for å knuse Syriza?

For dem som har glemt hva som skjedde i Hellas: Rett etter at grekerne stemte nei i en folkeavstemning mot nye innstrammingskrav, undertegnet statsminister Alexis Tsipras likevel det mest inngripende memorandumet i den greske krisens historie i juli i fjor. Siden har Syriza brutt ethvert løfte om å stanse kuttpolitikken. Med Aten-opptøyer ute i gatene stemte partiets parlamentsmedlemmer i mai i år for «den tøffeste reformen» siden krisen startet. Pensjonene skal kuttes drastisk. Skatter og moms skal økes. Det hele har vært en tragisk snuoperasjon for partiet som mange venstreaktivister håpet at ville være en gamechanger for Europa. New Left Review-redaktør Susan Watkins felte nettopp en knusende dom over Syriza: «Ser man på disse to partienes [Syriza og sosialdemokratiske Pasok] ulike livsløp – fra radikal utfordrer til Troika-verktøy – er det ikke bare slående hvor raskt Syriza falt, seks måneder sammenliknet med Pasoks 20 år, men det faktum at dets utgangspunkt var såpass mye lenger til høyre. Pasok hadde sørget for reelle forbedringer innen helse, utdanning, nasjonal utvikling og sivile rettigheter i løpet av 1980-tallet […], mens Syrizas fremste mål – som fort ble forlatt – var å unngå flere kutt.»

Ikke alle analyser er vel å merke like strenge som denne. På den andre siden har man Pablo Iglesias’ ord om Hellas’ statsminister fra september i fjor: «Tsipras er en løve. Podemos står ved hans side.» En helteerklæring som kanskje antyder også Iglesias’ tilbøyelighet til å jekke ned egne anti-kutt-prinsipper når han til slutt står der, ansikt til ansikt med Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble?

Planen er selvsagt ikke å kapitulere. Det hele handler om hvordan Podemos-ledelsen har valgt å tolke den greske affæren: 1) EU-eliten vil ikke tørre å gå fram på samme måte mot Spania, som er eurosonens fjerde største økonomi, 2) Syriza ble knust av politiske grunner, og det var mulig fordi Hellas er et lite og ganske ubetydelig land – ikke fordi de manglet en plan B (les: en seriøs strategi for å gå ut av eurosonen).

Det hele handler om hvordan Podemos-ledelsen har valgt å tolke den greske affæren.

En Syriza-felle?
«Så hva gjør dere om [EU-sjefene] Juncker, Schäuble og Dijsselbom likevel – til tross for det moralske overtaket dere har – velger å knuse dere?» spurte journalist Paul Mason parlamentsmedlem Pablo Bustinduy. «Selvsagt skal man ikke undervurdere graden av irrasjonalitet hos dem som prøver å opprettholde et irrasjonelt system, som kuttpolitikken jo er,» svarte Bustinduy. Så la han til: «Vi må selvsagt reflektere over hva vi gjør om en full konfrontasjon er uunngåelig…samtidig kan vi ikke vise kortene våre på forhånd.»

Spania er ikke bankerott. Sånn sett vil Podemos’ forhandlingsstrategi være under mindre akutt tidspress enn Syriza var. Om velgerne (spanjoler som har gått lei av å gå ledige) derimot er villige til å vente altfor lenge på at valgløfter innfris, er en annen sak. Det er også risikabelt at planen hviler mye på hva andre EU-land måtte foreta seg – med mindre, så klart, en europeisk venstrebølge fører til et politisk skifte. Noen håper på det: at Labour-leder Jeremy Corbyn vinner, at Nuit Debout-bevegelsen skaper en alliert i Frankrike, at DiEM25 klarer å overbevise liberalere om behovet for demokrati i EU, at europeiske sosialdemokrater kommer på bedre (enn sine nyliberale) tanker. Dette håpet har imidlertid for mange skjøre elementer til å kunne oversettes til en god strategisk plan for ett parti i et land. For er en avgjørende politisk vending i venstresidens favør i Europa i det hele tatt realistisk? Med mindre det skjer en regjeringskrise, vil Jeremy Corbyn først kjempe om statsministerposten i 2020, neste års franske presidentvalg vil trolig stå mellom høyrepopulisten Marine Le Pen og høyremannen Nicolas Sarkozy, tyske sosialdemokrater, som er nøkkelaktørene, viser få tegn til å ville forlate sin nyliberale agenda, og er det noe som vokser i Europa, er det høyreekstremisme.

Bli eller gå? Euro-dilemmaet og spørsmålet om en overnasjonal eller nasjonal linje er mest effektivt for å gjeninnføre demokrati og bedre folks livsvilkår på kontintentet, splitter den europeiske venstresiden. Britene stemmer over Brexit bare tre dager før valget i Spania. Yanis Varoufakis turnerer for tiden i Storbritannia for å overtale venstrevelgere til å stemme for å bli i unionen. Ifølge ham er Podemos’ største svakhet mangelen på «en sammenhengende europeisk plan og at de tier om hvordan de skal håndtere eurogruppen og Den europeiske sentralbanken, institusjoner som mest sannsynlig vil kvele en Podemos-ledet regjering selv før den er på plass». Varoufakis mener løsningen er at partiet gjør seg til talsmenn for en pan-europeisk investeringsplan for euroområdet i sin helhet. Den tyske teoretikeren Wolfgang Streeck deler dette utgangspunktet (at Podemos mangler en Europa-plan), men verken premisset eller konklusjonen. «Podemos ser foreløpig ikke ut til å skjønne at det sentrale spørsmålet er euroen,» sa han til Klassekampen i et intervju i april: «Hvis de, som Syriza, tror de kan forbli i euroen og vokse der, kanskje som et resultat av overføringer fra nord, vil de også bli slått og det like grundig som Syriza.»

Men: Før vi eventuelt får vite svaret på dette, må vi først få se, en gang for alle, PSOEs sanne ansikt. Går de til høyre eller venstre? Slutter de seg til en «regjering for forandring» med Podemos og co eller til en «storkoalisjon» i tysk stil med sine gamle fiender? For selv hvis venstrepakten Unidos Podemos mot all formodning slår Partido Popular, og blir valgets vinner, er det fortsatt sosialdemokratene det hele står og faller på.